Skrevet av en bidragsyter for TFM.
TFM oppdateres stadig med nye tekster i vårt arkiv av klassiske tekster. Per nå har arkivet over 180 klassiske verker hovedsakelig av Marx, Engels, Lenin, Stalin, Mao og Gonzalo. I en tid framover vil vi oppdatere vår seksjon med klassiske tekster flere ganger i uka, og oppsummere ukas tekster fast hver fredag.
De klassiske tekstene finner du her:
Den 28. november var 200-årsdagen til Friedrich Engels, en av verdensproletariatets fremste anførere. I den anledningen blir ukas klassiske verker i Friedrich Engels’ ånd, og vi vil arbeide fremover med å legge ut flere av hans verker.
Denne uka har vi lagt ut en del brev, tekstutdrag og utdrag i fra taler av Karl Marx og Friedrich Engels. Alle disse tekstene kritiserer de borgerlige og småborgerlige retningene innenfor den internasjonale kommunistiske bevegelsen på 1800-tallet, representert av Bakunin og Proudhon. Særlig kommer Marx og Engels’ kamp mot Bakunin i den første internasjonale frem i disse tekstene.
Utdrag fra Alliansen av sosialistisk demokrati og Den internasjonale arbeiderassosiasjon, av Karl Marx og Friedrich Engels.
Utdrag:
“Vi har her å gjøre med en sammenslutning som under dekke av den mest ytterliggående anarkisme retter sine angrep ikke mot de bestående regjeringene, men mot de revolusjonære som ikke vil underkaste seg deres dogmer og ledelse. Grunnlagt av en minoritet på en borgerlig kongress infiltrerer den rekkene i arbeiderklassens internasjonale organisasjon, forsøker først å tilrane seg ledelsen, og så snart denne planen faller i fisk, tar den sikte på å desorganisere den. På det mest skamløse søker den å sette sitt sekteriske program og sine snevre ideer istedenfor vår Assosiasjons omfattende program og høye bestrebelser; innenfor Internasjonalens offentlige seksjoner organiserer den sine hemmelige småseksjoner som handler etter samme ordre og i ganske mange tilfelle lykkes med å vinne kontroll over den åpne seksjonen ved felles framgangslinjer som er avtalt på forhånd; i avisene sine angriper den offentlig alle som ikke vil bøye seg for dens vilje; den provoserer til åpen krig – det er dens egne ord i rekkene våre. For å nå sitt mål skyr den ikke noe middel, ikke noen uredelighet, løgn, bakvasking, skremsler, voldsdåder fra feigt bakhold, alt er like brukbart.
Og endelig – i Russland setter den seg helt i Internasjonalens sted og begår gemene kriminelle forbrytelser, svindel og et mord som regjeringen og borgerpressen har gjort vår Assosiasjon ansvarlig for. Og Internasjonalen skal forholde seg taus til alt dette fordi den sammenslutningen som er ansvarlig for dem, er hemmelig! Internasjonalen har i sin besittelse statuttene for denne sammenslutningen, som er dens dødsfiende, statutter som viser at den åpent proklamerer seg som et moderne Jesu Selskap og erklærer at det har rett og plikt til å praktisere alle metoder som jesuittene brukte, statutter som kaster et skarpt lys over hele serien av fiendtlige handlinger som Internasjonalen har vært utsatt for fra denne leiren; men Internasjonalen må ikke befatte seg med disse statuttene, det ville være å angi et hemmelig samfunn!”
Internasjonalen (utdrag), av Friedrich Engels.
Bakunistene i arbeid, av Friedrich Engels.
Et brev til A. Bebel, av Friedrich Engels.
I Italia, av Friedrich Engels.
Utdrag fra Europas arbeidere i 1877, av Friedrich Engels.
Utdrag:
“De av våre lesere som har fulgt historien til Den internasjonale arbeiderassosiasjonen, vil huske at like etter Paris-kommunens fall oppsto det kontroverser i den store arbeiderorganisasjonen som førte til åpen splittelse på Haag-kongressen i 1872 og deretter til oppsmuldring. Disse uoverensstemmelsene skyldtes en russer, Bakounine og hans følgesmenn, som gjorde krav på å herske – likegyldig ved hvilke midler – over en organisasjon der de utgjorde en liten minoritet. Deres store patentmedisin var avvisning i prinsippet av all politisk virksomhet fra arbeiderklassens side, og det så mye mer som det å delta i valg i deres øyne var en forræder-handling mot proletariatets interesser. Ingenting unntatt regelrett voldelig revolusjon ville de tillate som aksjonsmiddel. Fra Sveits, der disse «anarkistene», som de kalte seg, hadde slått rot først, spredte de seg til Italia og Spania, der de for en viss tid faktisk dominerte arbeiderbevegelsen. Innenfor Internasjonalen ble de stort sett støttet av belgierne, som også var imot politisk virksomhet, selv om det var ut ifra andre motiver. Etter splittelsen skiltet de med en slags organisasjon og avholdt kongresser, der et par dusin mennesker, alltid de samme, som gjorde krav på å representere arbeiderklassen i hele Europa, proklamerte sine dogmer i arbeiderklassens navn. Men allerede de tyske valgene i 1874, og den veldige fordelen den tyske bevegelsen dro av at den hadde ni av sine mest aktive medlemmer i nasjonalforsamlingen, hadde sådd tvil mellom «anarkistene» selv. Politiske hendinger hadde undertrykt bevegelsen i Spania, der den forsvant nesten uten å etterlate seg spor. I Sveits ble det partiet som gikk inn for politisk virksomhet, og som samarbeidet med tyskerne, sterkere med hver dag og hadde snart utklasset de få anarkistene i forholdet 300:1. I Italia, etter er barnslig forsøk på «sosial revolusjon» (Bologna 1874), der verken hodet eller innmaten til anarkistene viste noe til sin fordel, begynte det virkelige arbeiderklasse-elementet å se seg om etter mer rasjonelle aksjonsmidler. I Belgia var bevegelsen kommet til stillstand på grunn av ledernes avståen-politikk. som tok fra arbeiderklassen ethvert virkelig arbeidsfelt. Faktum var at mens tyskernes politiske aksjon førte dem fra framgang til framgang, led arbeiderklassen i disse landene -der politisk avståen var dagsordenen – det ene nederlaget etter det andre, og ble trøtt av en bevegelse som aldri nådde resultater. Organisasjonene deres døde og ble glemt, avisene deres druknet den ene etter den andre. Den mest oppvakte delen av disse arbeiderne kunne ikke unngå å oppfatte denne slående kontrasten. Det brøt ut opprør mot den «anarkistiske» læren og «avståingen» både i Italia og Belgia, og folk tok til å spørre seg selv og andre hvorfor de av hensyn til en idiotisk dogmatisme skulle fratas muligheten til å nytte de midlene for handling som hadde vist seg å være de mest effektive av alle. Dette var tingenes tilstand da den store valgseieren til tyskerne avgjorde all tvil, overvant alle drøysmål. Det var ikke mulig å motsette seg et så hårdnakket faktum. Italia og Belgia erklærte seg for politisk handling, restene av de italienske avståingsfolkene ble drevet til fortvilelse og forsøkte seg på enda en revolte i nærheten av Napoli;99 omtrent tretti anarkister proklamerte den «sosiale revolusjon», men ble raskt tatt hånd om av politiet. Alt de oppnådde var fullstendig sammenbrudd for sin egen sekteriske bevegelse i Italia. Slik ble den anarkistiske organisasjonen, som hadde gjort krav på å ville beherske arbeiderbevegelsen fra ende til annen i hele Europa, igjen redusert til sin opprinnelige kjerne, omkring to hundre mennesker i Juradistriktet i Sveits, der de fra sine isolerte fjelldaler fortsetter å protestere mot det kjetteriet som har seiret i resten av verden, og tviholde på den sanne ortodoksi slik den er utlagt av Keiser Bakounine, nå avdød. Og da i september sistleden Den universelle sosialistkongressen møtte i Ghent i Belgia en kongress som de selv hadde sammenkalt – fant de seg i et ubetydelig mindretall, stilt overfor delegatene fra de forente og enhetlige store arbeiderklasseorganisasjonene i Europa. Kongressen avviste med kraft deres latterlige læresetninger og deres arrogante pretensjoner, og gjorde det klart at de tilbakeviste bare en liten sekt, men enda for det rakte de generøst ut hånden til toleranse til slutt.”
Engels til J. Becker i Genève.
Utdrag fra Forordet til annen utgave av boken Boligspørsmålet, av Friedrich Engels.
Utdrag:
“Jeg har revidert teksten til denne nye utgaven, satt inn noen tilføyelser og noter og korrigert en liten økonomisk feil i første del, siden min motstander dr. Mülberger dessverre ikke oppdaget den. Under denne nye gjennomarbeid ingen slo det meg hvilke gigantiske framsteg den internasjonale arbeiderbevegelsen har gjort i de siste fjorten årene. Dengang var det fremdeles et faktum at «de romansk-talende arbeiderne i tjue år ikke har hatt annen åndelig føde enn Proudhons skrifter», og i et knipetak den enda mer ensidige versjonen av proudhonismen som ble forkynt av «anarkismens» far, Bakunin, som betraktet Proudhon som «vår alles lærer», notre maitre à nous tous. Enda proudhonistene i Frankrike var bare en liten sekt blant arbeiderne, var de ennå de eneste som hadde et bestemt formulert program, og som i Kommunen var i stand til å overta ledelsen på det økonomiske området. I Belgia hadde proudhonismen ubestridt herredømme blant de vallonske arbeiderne, og i Spania og Italia – med få spredte unntak – var alt i arbeiderbevegelsen som ikke var anarkistisk, avgjort proudhonistisk. Og i dag? I Frankrike er Proudhon helt knekket blant arbeiderne og har igjen tilhengere bare blant radikale bursjoaer og småborgere, der som proudhonister også kaller seg «sosialister», mens de sosialistiske arbeiderne fører en meget energisk kamp mot dem. I Belgia har flamlenderne kastet vallonene ut av ledelsen for bevegelsen, gjort ende på proudhonismen og hevet nivået i bevegelsen sterkt. I Spania som i Italia har den anarkistiske høyvannsbølgen fra syttiårene ebbet ut og feid med seg levningene av proudhonismen. Mens det nye partiet i Italia fremdeles er inne i en avklarings- og utformingsprosess, er det i Spania slik at den vesle kjerne som i likhet med avisen «Nueva Federacion Madrilena» fortsatte å være lojal mot Generalrådet i Internasjonalen, har utviklet seg til et sterkt parti, som – det kan en se i selve den republikanske pressen – er i ferd med å gjøre ende på de borgerlige republikanernes innflytelse på arbeiderne langt mer effektivt enn deres bråkende anarkistiske forgjengere noen gang var i stand til. Blant de latinske arbeiderne er Proudhons glemte verker erstattet med «Kapitalen», «Det kommunistiske manifest» og flere andre bøker av den marxistiske skolen, og Marx’ hovedkrav – overtaking av alle produksjonsmidler på vegne av samfunnet av proletariatet som har tatt politisk eneherredømme – er nå kravet som stilles av hele den revolusjonære arbeiderklasse i de latinske landene også.”
Engels til M. Hildebrand i Berlin.
Brüssel-kongressen og situasjonen i Europa (utdrag), Friedrich Engels.
Engels til P. Inglesias i Madrid.
Utdrag fra Alliansen av sosialistisk demokrati og Den internasjonale arbeiderassosiasjon, av Karl Marx og Friedrich Engels.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.