Skrevet av en bidragsyter for TFM.
TFM oppdateres stadig med nye tekster i vårt kommunistiske bibliotek. Per nå har arkivet over 200 klassiske verker, hovedsakelig av Marx, Engels, Lenin, Stalin, Mao og Gonzalo. I en tid framover vil vi oppdatere vår seksjon med klassiske tekster flere ganger i uka, og oppsummere ukas tekster fast hver fredag.
De klassiske tekstene finner du her:
Denne uka har vi oversatt, digitalisert og publisert de følgende tekstene av Stalin.
Spørsmål om den kinesiske revolusjonen, av Josef Stalin.
“Denne teksten, først publisert i Pravda nr. 90, i april 1927, og senere utgitt i Stalins samlede verker, er teser av Stalin, stadfestet av sentralkomiteen i Sovjetunionens Kommunistiske Parti (bolsjevikene), om utviklinga av den kinesiske revolusjonen.
1927 var et kritisk vendepunkt i den langvarige folkekrigen i Kina, hvor den borgerlig-nasjonalistiske høyrefløyen i borgerskapet gjennomførte storstilte angrep på kommunistene gjennom utrenskninger, og hvor kommunistpartiet vendte seg mot landsbygda og måtte oppgi mange urbane posisjoner. Det var i 1927 at Mao Zedong ble utnevnt til øverstkommanderende for den kinesiske rødehæren.”
Om høyrefaren i SUKP(B), av Josef Stalin.
Utdrag:
“De kamerater som når spørsmålet om høyreavviket blir drøftet, tilspisser det til et spørsmål om de personer som representerer høyreavviket, tar også feil. Vis oss høyrefolkene eller de forsoningsvennlige, sier de, nevn personene for oss, så vi kan gjøre opp med dem. Dette er en gal problemstilling. Personer spiller naturligvis en viss rolle. Men saken gjelder ikke her personene, med de omstendigheter, de forhold som aler opp høyrefaren i partiet. En kan fjerne personene, men det betyr ikke at vi dermed har utryddet høyrefaren i partiet vårt med roten. Personspørsmålet avgjør derfor ikke saken, selv om det uten tvil har en viss interesse. I samband med dette kommer en til å tenke på en episode som fant sted i Odessa i slutten av 1919 og i begynnelsen av 1920, da våre tropper gjorde det av med de siste rester av Deninkinfolkene i Odessa-distriktet etter at de hadde drevet dem bort fra Ukraina. Noen av rødearmistene lette den gang i Odessa som galne etter ententen, overbevist om at det ville bli slutt på krigen om de kunne fange den, ententen. (Alle ler.) En kan forestille seg at rødearmistene kunne fange en eller annen representant for ententen i Odessa. Men selvsagt ville ikke spørsmålet om ententen være løst med det, da ententen ikke har røttene sine i Odessa — enda Odessa den gang var det siste territorium Denikinfolkene hadde — men i verdenskapitalismen. Det samme kan en si om enkelte kamerater som i spørsmålet om høyreavviket legger hovedvekten på de personer som representerer høyreavviket, men glemmer de forhold som skaper dette avviket.
Derfor må vi her først og fremst klarlegge spørsmålet om hva som ligger til grunn for at det er oppstått et høyreavvik og også et «venstre» (trotskistisk) avvik fra den leninske linje.
Høyreavviket i kommunismen under kapitalismen består i den tendens, den tilbøyelighet som en del kommunister røper, til å vike av fra marxismens revolusjonære linje og bevege seg i retning av sosialdemokratiet — en tilbøyelighet, som selv om den ikke har tatt fast form og kanskje ennå ikke er bevisst, likevel er et faktum. Når visse kretser blant kommunistene benekter at det er hensiktsmessig å ha parolen «klasse mot klasse» i valgkampen (Frankrike), eller opptrer mot selvstendige kandidater for det kommunistiske parti (England), eller ikke vil tilspisse spørsmålet om kampen mot «venstre»-sosialdemokratiet (Tyskland) osv., osv., så betyr dette at det innenfor de kommunistiske partier fins folk som søker å tilpasse kommunismen til sosialdemokratismen. En seier for høyreavviket i de kommunistiske partier i de kapitalistiske land ville bety et ideologisk sammenbrudd for de kommunistiske partier og en mektig styrking av sosialdemokratismen. Men hva vil det si at sosialdemokratismen blir mektig styrket? Det vil si at kapitalismen blir styrket og befestet — for sosialdemokratiet er kapitalismens hovedstøtte i arbeiderklassen. En seier for høyreavviket i de kommunistiske partier ville altså bety en vekst for de vilkår som er nødvendige for å opprettholde kapitalismen.”
Om høyreavviket i SUKP(B), av Josef Stalin.
Utdrag:
“Kamerater. Jeg akter ikke å befatte meg med personspørsmål, selv om det personlige momentet spiller en ganske stor rolle i uttalelsene fra visse kamerater i Bukharingruppa. Jeg lar dem ligge, siden det personlige momentet er en bagatell og å oppholde seg ved bagateller er ørkesløst. Bukharin talte om sin private brevveksling med meg. Han leste opp noen brev, av hvilke det framgår at vi, som ennå i går var personlige venner, nå har skilt lag i politikken. Samme tonen kan en merke også i Uglanovs og Tomskis taler. Hvordan henger det sammen, mener de — vi er gamle bolsjeviker, og plutselig oppstår det divergenser mellom oss, vi forstår ikke å respektere hverandre.
Jeg tror at all denne jamringen og disse klageropene ikke er en rød øre verd. Vi er ikke en famliekrets eller et selskap av personlige venner, — vi er arbeiderklassens politiske parti. Det må ikke tillates at den personlige vennskaps interesser settes høyere enn sakens interesser.
Om vi kaller oss gammelbolsjeviker bare fordi vi er gamle, da står det ille til med vår sak, kamerater. Gammelbolsjeviker nyter ikke aktelse fordi de er gamle, men fordi de dessuten er evig unge revolusjonære som ikke eldes. Om en gammelbolsjevik har veket av fra revolusjonens vei eller forfalt og gått politisk i frø, da har han ingen rett til å kalle seg gammelbolsjevik selv om han var hundre år gammel, og han har ingen rett til å kreve partiets aktelse.
Dessuten må en ikke stille spørsmål om personlig vennskap på samme plan som politiske spørsmål, for — som en sier — vennskap er en ting, tjenesten en annen. Vi står alle i arbeiderklassens tjeneste, og når det blir konflikt mellom den personlige vennskapens interesser og revolusjonens interesser, må den personlige vennskapen komme i annen rekke. Som bolsjeviker kan vi ikke stille spørsmålet annerledes.
Jeg skal heller ikke komme inn på de personlige hentydninger og tilslørte beskyldninger som uttalelsene fra kamerater i Bukharinopposisjonen var spekket med. Disse kamerater er tydeligvis ute for å dekke over grunnlaget for våre meningsdivergenser med hentydninger og tvetydigheter. De vil erstatte politikken med politisk kannestøperi. Særlig betegnende er Tomskis tale i så måte. Hans tale var typisk for en tradeunionistisk politikus som søker å tuske vekk de politiske spørsmålene med politisering. Men dette knepet skal ikke lykkes dem.
Vi går over til saken.”
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.