Bilde: Lenin taler under Russlands Sosialdemokratiske Arbeiderpartis andre kongress
Skrevet av en bidragsyter for TFM.
TFM oppdateres stadig med nye tekster i vårt kommunistiske bibliotek. Per nå har arkivet over 210 klassiske verker, hovedsakelig av Marx, Engels, Lenin, Stalin, Mao og Gonzalo. I en tid framover vil vi oppdatere vår seksjon med klassiske tekster flere ganger i uka, og oppsummere ukas tekster fast hver fredag.
De klassiske tekstene finner du her:
Tjen Folket Media publiserer her en digitalisert versjon av Lenins berømte bok Ett skritt fram og to tilbake. Boka blei skrevet i 1904 og ligger fram det organisatoriske grunnlaget for det kommunistiske partiet, alle kommunister som tar på seg oppgaven for å konstituere eller rekonstituere det kommunistiske partiet bør studere dette verket.
Boka er digitalisert i 2021 av Forlaget Røde Fane etter den norske utgaven fra 1977 utgitt av forlaget Oktober. Som en introduksjon til verket gjengir vi først et utdrag fra læreboka SUKP(B) historie, hvor Stalin på mesterligvis oppsumerer boka i 6 punkter.
Lenins bok «Et skritt fram, to skritt tilbake» – det organisatoriske grunnlaget for det marxistiske parti
Utdrag fra Stalins verk Sovjetunionenes Kommunistiske Partis (Bolsjevikenes) historie.
Etter den 2. kongress ble kampen innen partiet enda skarpere. Mensjevikene strepte av alle krefter etter å krysse beslutningene fra partiets 2. kongress og rive til seg partiets sentrale instanser. Mensjevikene krevde å få sine representanter med i «Iskra»s redaksjon og i sentralkomitéen i et slikt antall at de kunne få flertall i redaksjonen og være tallmessig like sterke som bolsjevikene i sentralkomitéen. Ettersom dette sto i direkte strid med beslutningene på den 2. kongress, avslo bolsjevikene dette kravet fra mensjevikene. Da dannet mensjevikene bak partiets rygg sin partifiendtlige fraksjonsorganisasjon — i spissen for den sto Martov, Trotski og Akselrod — og «begynte oppstanden mot leninismen»,som Martov skrev. Som kampmetode mot partiet valte de «å desorganisere hele partiarbeidet, skade hele saken, lamme alt og alle». (Lenins uttrykk.) De satte seg fast i de russiske sosial- demokraters «Utenlandsliga», som for ni tiendedelers vedkommende besto av intellektuelle emigranter som var revet løs fra arbeidet i Russland, og begynte derfra å åpne ild mot partiet, Lenin og leninistene.
Mensjevikene ble kraftig hjulpet av Plekhanov. På den 2. kongress hadde Plekhanov gått sammen med Lenin. Men etter den 2. kongress lot Plekhanov seg skremme av mensjevikene med truselen om splittelse. Han besluttet å «forsone» seg med mensjevikene for enhver pris. Det var ballasten av tidligere opportunistiske feil som dro Plekhanov over til mensjevikene. Fra å være forsoningsvennlig overfor de opportunistiske mensjevikene ble Plekhanov snart selv mensjevik. Plekhanov krevde at alle gamle mensjevikiske redaktører, som var blitt avvist av kongressen, skulle være med i redaksjonen av «Iskra». Lenin kunne naturligvis ikke gå med på dette og gikk ut av redaksjonen for «Iskra» for å befeste sin stilling i partiets sentralkomité og fra denne posisjonen bekjempe opportunistene. Plekhanov krenket da kongressens vilje og koopterte egenmektig i redaksjonen for «Iskra» de tidligere mensjevikiske redaktører. Fra dette tidspunkt, fra nr. 52 av «Iskra», forvandlet mensjevikene den til sitt organ og begynte gjennom «Iskra» å forkynne sine opportunistiske synsmåter.
Fra denne tid av ble den leninske, bolsjevikiske «Iskra» i partiet kalt den gamle «Iskra», og den mensjevikiske, opportunistiske «Iskra» ble kalt den nye «Iskra».
Da «Iskra» gikk over i mensjevikenes hender, ble den et organ for kampen mot Lenin, mot bolsjevikene, et propagandaorgan for den mensjevikiske opportunisme først og fremst i de organisatoriske spørsmålene. Etter at mensjevikene hadde forent seg med «økonomistene» og «bundistene», åpnet de i «Iskra»s spalter et felttog mot — som de sa — leninismen. Plekhanov kunne ikke holde seg på forsoningsvennlighetens standpunkt og sluttet seg etter noen tid også til felttoget. Slik måtte det også gå ifølge tingenes egen logikk: den som stiller seg på et forsoningsvennlig standpunkt til opportunistene, han må gli ned i opportunismen. Fra den nye «lskra»s spalter strømte det, som av et overflødighetshorn, erklæringer og artikler om at partiet ikke burde være et organisatorisk hele, at det måtte være tillatelig at det i partiet fans frie grupper og enkeltpersoner som ikke var forpliktet til å underkaste seg de beslutninger som ble fattet av dets organer, at en måtte tillate enhver intellektuell som sympatiserte med partiet, liksom også «enhver streikende» og «enhver demonstrant» å erklære seg som medlem av partiet, at kravet om at en skulle underkaste seg alle partiets beslutninger var en «formel1- byråkratisk» holdning til saka, at kravet om at mindretallet skulle underkaste seg flertallet, var en «mekanisk undertrykkelse» av partimedlemmenes vilje, at kravet om at alle partimedlemmer — både ledere og menige medlemmer — på like fot skulle underkaste seg partidisiplinen, var innføring av «livegenskap» i partiet, at «vi» ikke behøvde noen sentralisme i partiet, men en anarkistisk «autonomisme», som skulle gi de enkelte personer og organisasjoner i partiet rett til ikke å gjennomføre partiets beslutninger.
Dette var en tøylesløs propaganda for organisatorisk oppløsning, for undergraving av partiånden og partidisiplinen, det var en lovprising av den intellektuelle individualisme, en rettferdiggjøring av den anarkistiske disiplinløshet.
Mensjevikene trakk åpenlyst partiet bort fra partiets 2. kongress og tilbake til den organisatoriske splittethet, til sirkelvesenet og dilettantismen.
Det var nødvendig å rette et avgjørende slag mot mensjevikene.
Dette slag ble rettet mot dem av Lenin i hans berømte bok «Et skritt fram, to skritt tilbake», som kom ut i mai 1904.
Her er de viktigste organisatoriske grunnsetninger som Lenin utviklet i denne boka, og som senere ble det organisatoriske grunnlaget for det bolsjevikiske parti:
1) Det marxistiske parti er en del av arbeiderklassen, en tropp av den. Men arbeiderklassen har mange tropper — følgelig kan ikke enhver tropp av arbeiderklassen bli kalt arbeiderklassens parti. Partiet skiller seg fra andre tropper av arbeiderklassen først og fremst ved at det ikke rett og slett er en tropp av arbeiderklassen, men dens fortropp, arbeiderklassens bevisste tropp, dens marxistiske tropp, som er væpnet med kjennskapet til samfunnslivet, med kjennskapet til lovene for utviklingen av samfunnslivet, med kjennskapet til lovene for klassekampen, og som derfor er i stand til å føre arbeiderklassen, i stand til å lede dens kamp derfor kan en ikke forveksle partiet og arbeiderklassen, liksom en ikke kan forveksle delen og det hele, en kan ikke likesom en ikke kan forveksle delen og det hele, en må ikke kreve at enhver som deltar i en streik, skal kunne erklære seg som medlem av partiet, for den som forveksler parti og klasse, han senker nivået for partiets bevissthet til det nivå som «enhver streikende» står på, han tilintetgjør partiet som arbeiderklassens bevisste fortropp. Partiets oppgave består ikke i å senke sitt nivå ned til nivået hos «enhver streikende», men i å løfte arbeidermassene, løfte «enhver streikende» opp til partiets nivå.
«Vi er klassens parti,» skrev Lenin, «og derfor må nesten hele klassen (og i krigstider, i borgerkrigens epoke, også hele klassen uten unntak) handle under vårt partis ledelse, må slutte seg så tett til vårt parti som mulig, men det ville være manilovvesen1 og «khvostisme» (halehengspolitikk) å tro at nesten hele klassen eller hele klassen under kapitalismen noensinne vil være i stand til å heve seg opp til bevisstheten og aktiviteten hos sin fortropp, hos sitt sosialdemokratiske parti. Ingen fornuftig sosialdemokrat har ennå tvilt på at selv fagorganisasjonen (som er mer primitiv, mer tilgjengelig for de uutviklede lags bevissthet) under kapitalismen ikke vil være i stand til å omfatte nesten hele eller hele arbeiderklassen. Å glemme forskjellen mellom fortroppen og alle de masser som blir tiltrukket av den, å glemme fortroppens stadige forpliktelse til å løfte stadig bredere lag opp til dette framskredne nivå — ville bare bety å bedra seg selv, å lukke øynene for det veldige ved våre oppgaver, å innsnevre disse oppgaver.» (Lenin, Samlede verker, bd. VI, s. 205—206, russisk utg.)
2) Partiet er ikke bare arbeiderklassens bevisste fortropp, men samtidig også en organisert tropp av arbeiderklassen, og det har sin egen disiplin som er bindende for alle dets medlemmer. Derfor må partiets medlemmer absolutt være medlemmer av en av partiets organisasjoner. Hvis partiet ikke var en organisert tropp av klassen, ikke et organisasjonssystem, men rett og slett en sum av mennesker som selv erklærte seg som medlemmer av partiet, men ikke tilhørte en av partiets organisasjoner og derfor var uorganisert og følgelig ikke var forpliktet til å underkaste seg partiets beslutninger — så ville partiet aldri ha noen enhetlig vilje, det ville aldri kunne virkeliggjøre aksjonsenheten hos medlemmene, følgelig ville det ikke ha mulighet til å lede arbeiderklassens kamp. Partiet kan bare i det tilfelle praktisk lede arbeiderklassens kamp og styre den henimot ett og samme mål, hvis alle dets medlemmer blir organisert i en enhetlig felles tropp som er sveiset sammen gjennom en enhetlig vilje, enhetlige aksjoner, enhetlig disiplin.
Mensjevikenes innvending at i så fall ville mange intellektuelle, f. eks. professorer, studenter, gymnasiaster osv. bli stående utenfor partiet, da de ikke ville gå inn i de eller de partiorganisasjoner enten fordi de følte partiets disiplin som en byrde, eller fordi de, som Plekhanov sa på den 2. kongress, anså «det for nedverdigende for seg å tre inn i den ene eller den andre lokale organisasjon», — denne innvending fra mensjevikenes side ramte mensjevikene selv, for partiet har ikke bruk for slike medlemmer som føler partidisiplinen som en byrde eller er redde for å tre inn i en partiorganisasjon. Arbeiderne frykter ikke disiplin og organisasjon, og de vil gjerne tre inn i organisasjonen, hvis de har besluttet seg til å bli medlemmer av partiet. Det er de individualistisk innstilte intellektuelle som er redde for disiplin og organisasjon, og de kom nok virkelig til å bli stående utenfor partiet. Men det ville bare være bra, for partiet ble da forskånt for en tilstrømning av ustø elementer, som særlig økte i denne tiden da oppsvinget i den borgerlig-demokratiske revolusjon tok til.
«Hvis jeg sier,» skrev Lenin, «at partiet må være summen (og ikke en aritmetisk sum rett og slett, men et kompleks) av organisasjoner, så — uttrykker jeg derved fullstendig klart og nøyaktig mitt ønske, mitt krav om at partiet som klassens fortropp må være så organisert som mulig, at partiet må oppta i seg bare slike elementer som i hvert fall tillater et minimum av organiserthet — —.» (Samme sted, s. 203.)
Og videre:
«I ord forsvarer Martovs formulering interessene til de brede lag av proletariatet, i virkeligheten vil denne formulering tjene interessene til de borgerlige intellektuelle, som viker tilbake for proletarisk disiplin og organisasjon. Ingen vil våge å benekte at de intellektuelle som særskilt lag i det moderne kapitalistiske samfunn, stort sett kjennetegnes nettopp ved individualisme og manglende evne til disiplin og organisasjon.» (Samme sted, s. 212.)
Og til slutt:
«Proletariatet er ikke redd for organisasjon og disiplin — —. Proletariatet vil ikke røre en finger for at de herrer professorer og gymnasiaster som ikke ønsker å gå inn i en organisasjon, skal godtas som partimedlemmer fordi om de arbeider under kontroll av en organisasjon— — —. Det er ikke proletariatet, men noen intellektuelle i vårt parti som mangler selvoppdragelse i organisasjon og disiplinens ånd.» (Lenin, Verker i utvalg, bd. II, s. 400, norsk utg.)
3) Partiet er ikke bare en organisert tropp, men er «den høyeste form for organisasjon» blant alle arbeiderklassens organisasjoner, og det er kalt til å lede alle de andre organisasjonene til arbeiderklassen. Som den høyeste organisasjonsform har partiet, som består av klassens beste mennesker, som er væpnet med den framskredne teori, med kjennskapet til lovene for klassekampen og med den revolusjonære bevegelses erfaring, alle muligheter for å lede — og er forpliktet til å lede — alle de andre organisasjonene til arbeiderklassen. Mensjevikenes forsøk på å forringe og nedsette partiets ledende rolle fører til at alle proletariatets andre organisasjoner som ledes av partiet, blir svekket, og følgelig til at proletariatet blir svekket og avvæpnet, for «proletariatet har ikke noe annet våpen i kampen om makten enn organisasjonen.» (Samme sted, s. 425.)
4) Partiet er legemliggjørelsen av forbindelsen mellom arbeiderklassens fortropp og arbeiderklassens millionmasser. Hvor god fortropp partiet enn er, hvor godt det enn er organisert, kan det likevel ikke leve og utvikle seg uten forbindelse med de partiløse massene, uten å forflere disse forbindelsene og befeste dem. Et parti som lukker seg inn i sitt eget skall, som isolerer seg fra massene og som taper eller bare svekker forbindelsene med sin klasse, må miste massenes tillit og støtte og følgelig uunngåelig gå til grunne. Forat partiet skal kunne leve i fullt mål og utvikle seg, må det forflere forbindelsene med massene, og vinne tillit hos sin klasses millionmasser.
«For å være et sosialdemokratisk parti,» sa Lenin, «er det nødvendig å vinne nettopp klassens støtte.» (Lenin, Samlede verker, bd. VI, s. 208, russisk utg.)
5) Forat partiet skal kunne fungere riktig og lede massene planmessig, må det være organisert etter sentralismens prinsipper med enhetlige lover, med en enhetlig partidisiplin, med et enhetlig ledende organ i spissen — partikongressen, og i tida mellom kongressene — partiets sentralkomité; mindretallet må bøye seg for flertallet, de enkelte organisasjoner for sentralledelsen, de lavere organisasjoner for de høyere. Uten disse betingelser kan arbeiderklassens parti ikke være et virkelig parti, kan det ikke fylle sine oppgaver som leder av klassen.
Som følge av at partiet eksisterte illegalt under tsarens selv- herskerdømme, kunne partiorganisasjonene på den tiden naturligvis ikke bygges opp på grunnlag av prinsippet om valg nedenfra; partiet var nødd til å ha en strengt konspirativ karakter. Men Lenin mente at denne foreløpige foreteelse i partiets liv ville falle bort allerede de tørste dager etter at tsarismen var likvidert, når partiet ble åpent og legalt, og partiorganisasjonene ville da bli bygd opp med demokratiske valg som grunnlag, etter den demokratiske sentralismes prinsipper.
«Før,» skrev Lenin, «var vårt parti ikke et formelt organisert hele, men bare summen av enkeltstående grupper, og derfor kunne det heller ikke være noe annet forhold mellom disse gruppene enn den ideologiske påvirkning. Nå er vi blitt et organisert parti, og nettopp dette betyr at det er opprettet en makt, at idéenes autoritet er forvandlet til maktens autoritet, at de lavere partiinstanser må bøye seg for de høyere.» (Samme sted, s. 291.)
Lenin beskyldte mensjevikene for organisatorisk nihilisme og herremannsanarkisme som ikke ville underkaste seg partiets makt og disiplin, og skrev:
«Denne herremannsanarkisme særkjenner spesielt den russiske nihilist. Partiorganisasjonen står for ham som en uhyrlig «fabrikk», at delen må bøye seg under det hele og mindretallet under flertallet står for ham som «livegenskap» — arbeidsdeling ledet fra en sentral framkaller hos ham tragikomiske klagerop om at menneskene er forvandlet til «små hjul og skruer» (og som en særlig drepende art av denne forvandling betraktes redaktørenes forvandling til medarbeidere); og nevner man partiets organisasjonslover, framkaller det en foraktelig grimase og en nedsettende bemerkning (med adresse til «formalistene») om at det kunne greie seg også uten lover.» (Lenin, Verker i utvalg, bd. II, s. 402—403, norsk utg.)
6) Hvis det vil bevare enheten i sine rekker, må partiet i sin praksis gjennomføre en enhetlig proletarisk disiplin som i lik monn er bindende for alle partimedlemmer, så vel for lederne som for de menige medlemmene. Derfor må det ikke i partiet være noen oppdeling i «utvalte» for hvem disiplinen ikke er bindende, og i «ikke-utvalte» som har plikt til å underordne seg disiplinen. Uten denne forutsetning kan ikke partiets helhet og enheten i dets rekker bevares.
«Den fullstendige mangel på fornuftige argumenter fra Martov og ko. mot den redaksjon som er utpekt av kongressen,» skrev Lenin, «illustreres best av det slagord de selv har laget: «Vi er ikke livegne!»— —Mentaliteten hos den borgerlige intellektuelle, som regner seg til de «utvalte ånder» som står over masseorganisasjonen og massedisiplinen, trer her overordentlig klart fram — — For den intellektuelle individualisme står enhver proletarisk organisasjon og disiplin som livegenskaps (Lenin, Samlede verker, bd. VI, s. 282, russisk
Og videre:
«Etter hvert som det hos oss utvikler seg et virkelig parti, må den klassebevisste arbeider lære å skjelne mentaliteten hos en soldat i den proletariske armé fra mentaliteten hos en borgerlig intellektuell som koketterer med den anarkistiske frase; må han lære å kreve at ikke bare de menige må oppfylle et partimedlems plikter, men også «spissene».» (Lenin, Verker i utvalg, bd. II, s. 405—406, norsk utg.)
Når Lenin slik sammenfattet resultatet av sin analyse av meningsforskjellen og betegnet mensjevikenes standpunkt som «opportunisme i organisatoriske spørsmål», hevdet han at det var en av hovedsyndene hos mensjevikene at de undervurderte betydningen av partiorganisasjonen som proletariatets våpen i kampen for sin frigjøring. Mensjevikene mente at proletariatets partiorganisasjon ikke har noen alvorlig betydning for revolusjonens seier. I motsetning til mensjevikene mente Lenin at proletariatets ideologiske forening alene, er utilstrekkelig for seiren, — for å seire trengs det å «forankre» den ideologiske enhet i den proletariske «organisasjons materielle enhet». Lenin mente, at bare på dette grunnlag kunne proletariatet bli en uovervinnelig kraft.
«Proletariatet,» skrev Lenin, «har ikke noe annet våpen i kampen om makten enn organisasjonen. Proletariatet, som er splittet ved den anarkistiske konkurranses herredømme i den borgerlige verden, undertrykt av tvangsarbeidet for kapitalen, stadig kastet ned i den dypeste avgrunn av elendighet, forråing og utarting, kan bli og vil ubetinget bli en uovervinnelig kraft bare derigjennom at dets ideologiske forening på grunnlag av marxismens prinsipper blir forankret gjennom organisasjonens materielle enhet som sveiser sammen millioner arbeidende til arbeiderklassens armé. Denne armé vil hverken det russiske eneveldes morkne makt eller den internasjonale kapitals morknende makt holde stand mot.» (Samme sted, s. 425.)
Med disse profetiske ord sluttet Lenin sin bok.
Dette er de fundamentale organisatoriske grunnsetninger som Lenin har utviklet i sin berømte bok «Et skritt fram, to skritt tilbake».
Betydningen denne boka har, ligger framfor alt i at den forsvarte partiidéen mot sirkelvesenet og partiet mot de elementer som ville desorganisere det, knuste den mensjevikiske opportunisme i organisasjonsspørsmålet og skapte det organisatoriske grunnlaget for det bolsjevikiske parti.
Men betydningen den har innskrenker seg ikke til dette. Dens historiske betydning ligger i at Lenin der for første gang i marxismens historie utarbeidde læren om partiet som proletariatets ledende organisasjon, som det viktigste våpen i proletariatets hender, uten hvilket det ikke er mulig å seire i kampen for proletariatets diktatur.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.