Klassiske verker den siste uka

Skrevet av en bidragsyter for TFM.

TFM oppdateres stadig med nye tekster i vårt kommunistiske bibliotek. Per nå har arkivet over 210 klassiske verker, hovedsakelig av Marx, Engels, Lenin, Stalin, Mao og Gonzalo. I en tid framover vil vi oppdatere vår seksjon med klassiske tekster flere ganger i uka, og oppsummere ukas tekster fast hver fredag.

De klassiske tekstene finner du her:

Denne uka har vi  digitalisert tre tekster fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978. Vi vil i tida framover digitalisere tekster fra Mao Zedongs udødelige verker. 

Mobiliser alle krefter for seier i motstandskrigen

Utdrag:

Dette er et utkast til propaganda og agitasjon som kamerat Mao Zedong skreiv i august 1937 for propagandaorganene til sentralkomiteen i det kinesiske kommunistpartiet. Det blei vedtatt på det utvida møtet til det politiske byrået i sentralkomiteen, som blei holdt i Lochuan i Nord-Shaanxi.

Brennende oppgaver etter at det er oppretta samarbeid mellom Kuomintang og Kommunistpartiet

Utrdag:

“Det kinesiske kommunistpartiet sendte allerede i 1933 ut ei erklæring som slo fast at partiet var klar til å slutte en avtale om å gjøre mot­stand mot Japan med hvilken som helst enhet i Kuomintang-hæren. Kommunistpartiet stilte tre vilkår, og det var: Stans angrepa på røde- hæren, gi folket demokratiske retter og gi folket våpen. Etter 18. september-hendinga i 1931 var den viktigste oppgava for det kinesi­ske folket å gjøre motstand mot invasjonen fra de japanske imperialis­tene, og derfor kom denne erklæringa. Men vi nådde ikke det målet vi hadde satt oss.

I august 1935 oppfordra det kinesiske kommunistpartiet og den ki­nesiske rødehæren alle politiske partier og grupper og folk i hele landet til å organisere en forent anti-japansk hær og danne ei nasjonal forsvarsregjering, slik at vi kunne kjempe sammen mot den japanske im­perialismen.[1] I desember samme år vedtok det kinesiske kommunist­partiet en resolusjon[2] om å danne en nasjonal enhetsfront mot Japan sammen med det nasjonale borgerskapet. I mai 1936 offentliggjorde rødehæren et telegram[3] der den krevde at Nanking-regjeringa skulle stanse borgerkrigen og gå sammen med oss mot Japan. I august sam­me år sendte sentralkomiteen i det kinesiske kommunistpartiet et brev[4] til sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang. Sentralkomiteen krevde at Kuomintang skulle stanse borgerkrigen og at det skulle dannes en en­hetsfront mellom de to partiene for å kjempe sammen mot den japan­ske imperialismen. I september samme år vedtok kommunistpartiet en resolusjon[5] om å opprette en enhetlig demokratisk republikk i Kina. I tillegg til erklæringa, telegrammet, brevet og resolusjonene, sendte vi flere ganger representanter for å forhandle med folk fra Kuomintang. Men alt var forgjeves. Det var først mot slutten av 1936, etter Xi’an- hendinga, at en representant med fullmakt fra det kinesiske kommu­nistpartiet kom fram til en avtale med den ansvarlige sjefen i Kuomin­tang om et politisk spørsmål som var svært viktig på den tida, nemlig å få slutt på borgerkrigen mellom de to partiene. Samtidig blei de enige om ei fredelig løsning på Xi’an-hendinga. Dette var et stort øyeblikk i kinesisk historie, og det skapte forutsetningene for at samarbeidet mel­lom de to partiene kunne bli tatt opp igjen.”

Intervju med den britiske journalisten James Bertram

Utrdag: 

James Bertram: Hvilke konkrete standpunkter har det kinesiske kommunistpartiet lagt fram før og etter at krigen mellom Kina og Japan brøt ut?

Mao Zedong: Før krigen brøt ut, advarte det kinesiske kommunist­partiet hele nasjonen om og om igjen. Vi sa at det var umulig å unngå krig med Japan, og at alt snakket til de japanske imperialistene om ei «fredelig løsning» og alle de fine orda til de japanske diplomatene bare var kamuflasje for å dekke over at de forberedte krig. Vi framheva sta­dig at det er umulig å føre en nasjonal frigjøringskrig seierrikt uten å styrke enhetsfronten og føre en revolusjonær politikk. Det viktigste i denne revolusjonære politikken er at den kinesiske regjeringa må inn­føre demokratiske reformer for å få hele folket med i fronten mot Ja­pan. Vi pekte igjen og igjen på at de som trudde på de japanske «fredsløftene» og som mente at vi kunne unngå krig, tok feil. Vi pekte også gang på gang på at de som trudde det gikk an å gjøre motstand mot de japanske angriperne uten å mobilisere massene, tok feil. Både krigsutbruddet og utviklinga av krigen har vist at vi hadde rett. Dagen etter Lukouchiao-hendinga sendte kommunistpartiet ut et opprop til hele nasjonen. Det oppfordra alle politiske partier og grupper og alle samfunnslag til å gjøre felles sak og kjempe mot den japanske aggre­sjonen og styrke den nasjonale enhetsfronten. Like etterpå kunngjorde vi Tipunktsprogrammet for å gjøre motstand mot Japan og berge na­sjonen. Her la vi fram de politiske retningslinjene som den kinesiske regjeringa burde følge i motstandskrigen. Da samarbeidet mellom Kuo­mintang og kommunistpartiet kom i stand, offentliggjorde vi ei annen viktig erklæring. Alt dette viser at vi har holdt oss strengt til prin­sippet om å føre motstandskrigen ved å styrke enhetsfronten og sette en revolusjonær politikk ut i livet. Hovedparolen vår i denne perioden er: «Total motstand fra hele nasjonen».