Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Nylig la regjeringen fram sitt forslag til statsbudsjett for 2023, og det forventes at budsjettet vil være ferdigbehandlet på Stortinget innen utgangen av året. Hva er hovedsidene som vi kommunister og revolusjonære bør lese ut av budsjettforslaget for den norske staten?
Før noe annet må det understrekes at staten verken tilhører noen hvem som helst eller er en hvilken som helst type stat. Som filosofen Hegel i sin tid fastslo er det ikke arbeiderklassens eller vanlige folks stat, men den eiende klassens – borgerskapets – stat, og dens eneste formål er å sørge for at ikke motsigelsene som det borgerlige samfunnet er bygget på og uvilkårlig vikler seg mer og mer inn i, til slutt skal rive det hele i filler. En oppgave som ikke har antatt mindre titanisk karakter i den inneværende imperialistiske epoken, men som den norske staten, takket være sin samvittighetsfulle avstøpning av den tyske, historisk har lyktes atskillig mer overbevisende med enn mange.
Det måtte følgelig en verdensomspennende hundreårskrise før bildene som den norske staten har fått blåst opp av seg selv, atter igjen sprakk foran de norske massenes øyne, og nok en gang blottstilte dens dype antifolkelige og kontrarevolusjonære karakter for alle. Tenk bare på de utallige skandalene på Stortinget som kom for dagen forut for og i kjølvannet av pandemien, fra NAV-skandalen til pendlerbolig-skandalen. Tenk bare på de systematiske kuttene i massenes helsetilbud de siste tiårene, og de statlige milliard-gavepakkene til norsk monopolkapital så snart den sykliske krisa var et faktum, osv., osv.
Det er mot denne bakgrunnen, mot den allmenne krisa i imperialismen – en krise som slår ut over hele verden og i samtlige samfunnssfærer, økonomisk, politisk, sosialt og kulturelt – at vi må se budsjettet som nå er til behandling på Stortinget.
I så måte er den norske imperialistiske statens problemer verken mer eller mindre enn problemene til den imperialistiske staten som sådan. En stat som har levd langt utover sin tilmålte levetid, men som likefullt fortsetter å kjempe med nebb og klør for ikke å bli umiddelbart smadret mot historiens hjul, i kampen mot milliardmassene i de undertrykte landene, i kampen mot proletariatet i de forskjellige imperialistiske landene, og i den inter-imperialistiske kampen mot alle de andre imperialistmaktene.
Dens mer særegne strategiske utfordring i land som Norge, er den notoriske tregheten som følger av en produksjon som på det økonomiske er basert på hovedsakelig råvareproduksjon framfor vitenskap og teknologi, og som på det politiske er basert på klassekompromiss framfor borgerskapets ubestridte hegemoni. På den andre siden er det nettopp dette som utgjør det sosialhistoriske livsvilkåret til begge de sittende regjeringspartiene, og som omstendighetene omsider tvang til å finne sammen først oppi Holmenkollen i 2005 og nå igjen ute ved Hurdalssjøen i fjor høst.
Altså knytter det seg av forståelige grunner spenning til hvordan Støre-Vedum-regjeringen helt konkret tenker å svare på alle disse utfordringene.
Rikdom kommer av fattigdom
Om vi et øyeblikk ser vekk fra de fagre løftene fra finansminister Vedum om å «ta kontroll på den kraftige prisveksten» og «gi tilbake til de som trenger det mest», og ser på hvem som er vinneren i det foreslåtte budsjettet, så er bildet ganske entydig og forstemmende – det er nemlig staten selv.
I motsetning til de fleste av verdens stater, som år etter år går med dundrende underskudd, så har den norske imperialistiske staten i lang tid gått med svære overskudd. Budsjettoverskuddet for 2023 anslås av regjeringen til vanvittige 1,4 billioner (!) norske kroner. Til sammenligning er det et overskudd som er utrolige 170 ganger større enn den tyske imperialistiske staten hadde i fjor. Til tross for den globale krisa og dyrtida kan vi altså konstatere at den norske statsmonopolkapitalen fortsetter å håve inn ekstreme mengder med penger.
Men langt viktigere, dette er ikke penger som har kommet fra hvor som helst, de er det direkte resultatet av den skitne og blodige utbyttingen og utsugingen av hele det arbeidende folket, både i og utenfor landets egne grenser, og bygger på at hele nasjoner – som Brasil, Mexico, Chile, Argentina, Angola, Libya, Nigeria, Aserbajdsjan, India og mange, mange flere – holdes nede gjennom ideologisk, politisk og i siste instans militær undertrykking, slik at deres naturressurser kan plyndres og på denne måten generere profitt for den norske monopol- og statskapitalen.
Rikdom kommer av fattigdom – fattigdom kommer av rikdom. Dersom Trygve Slagsvold Vedum mente alvor med sine ord om å «gi tilbake til de som trenger det mest», så burde reparasjonene til de fattige bondemassene i Brasil og i alle de andre landene nevnt over, utgjort den norske statens desidert største utgiftspost for 2023. Det gjør de derimot ikke.
Mer reaksjonering og militarisering
Ikke på et eneste punkt er det mulig å skille regjeringens forslag vesentlig fra den generelle hovedtendensen i den økonomiske politikken de siste tiårene – mens samtlige av statens sivile seksjoner ser en realnedgang, ser dens væpnede seksjoner en økning.
I sitt høringsinnspill skriver KS, som er kommunesektorens interesseorganisasjon:
«… Det store flertall av kommuner og fylkeskommuner gjennom 2023 vil oppleve en klart innstrammet kommuneøkonomi, sammenlignet med situasjonen ved inngangen til 2022, og sammenlignet med vurderingen av kommuneøkonomien i Revidert Nasjonalbudsjett 2022».
Gjennom lang tid har utallige stemmer tegnet et svært dystert situasjonsbilde dominert av kronisk krise i samtlige sivile sektorer: fastlegekrise, krise i spesialisthelsetjenesten, jordmorkrise, sykepleierkrise, krise i norske asyl- og flyktningemottak, barnehagekrise, lærerkrise, transportkrise, kollektivkrise osv. – kort sagt, krise over hele linja. Ikke på et eneste av disse områdene vil regjeringens budsjett egne seg som ramme for «trygg økonomisk styring», slik deres hovedparole lyder.
Derimot ser budsjettet til de norske væpnede styrkene en realøkning på nærmere 8 prosent, til rekordhøye 75,8 milliarder kroner. Følgelig er sjefen for norske imperialiststyrker Eirik Kristoffersen, praktisk talt den eneste figuren i hele den norske borgerlige offentligheten, bortsett fra regjeringen selv, som kan uttale seg med ektefølt opprømthet: «Det er et godt budsjett som følger den opptrappingen som er lagt i langtidsplanen for Forsvaret.»
Mest merkverdig her er kanskje forslaget om å bruke én milliard kroner på krigsmateriell til Ukraina. Det er langt over en tredjedel sammenlignet med hele det norske militærets ordinære driftsbudsjett. Videre ligger det an til at betydelige andeler vil gå til egne materielle nyanskaffelser, som å sluttføre innfasingen av de mye omdiskuterte F35-jagerflyene, og til å skaffe en erstatter for milliard-fregatten KNM «Helge Ingstad» som først nylig ble hugget ferdig til spiker etter det pinlige forliset i 2018.
Igjen og igjen ser vi hvordan sosialdemokratiets og reformismens glansdager pent henvises av den økonomiske og politiske utviklingsprosessen til stadig fjernere fortid. Hvordan det en gang så dyrebare «nordiske gullet» – den relative tilliten mellom massene og den imperialistiske staten – sakte men sikkert transformeres til absolutt mistillit. Og hvordan det en gang så unisone klassekompromisset sakte men sikkert transformeres til skarpere og mer uforsonlig klassekamp.
Sånn må det også være. Som formann Mao lærer oss: Slik folkemassene aldri vil forråde sin egen natur og sin egen logikk, slik vil heller aldri imperialistene forråde sin natur og sin logikk. Herskerne må herske eller dø, og i møte med massenes rop etter rettferdighet og forandring har de ikke andre valg enn å ruste seg for krig som best de kan, utvikle nye reaksjonære konsepter og mobilisere til nye reaksjonære offensiver.
En bedre verden er mulig!
Som kommunister vet vi imidlertid at en fundamentalt annen og bedre verden er mulig. Vi lever i den proletariske verdensrevolusjonens strategiske offensiv – i epoken der herskerne for første gang i hele menneskehetens historie er definitivt skjøvet tilbake på deres bakfot og hvor verdens arbeidende folkemasser for første gang noensinne har grepet det definitive initiativet – epoken som formann Mao fastslo som perioden på mellom 50 og 100 år der imperialismen vil feies fekk fra jordas overflate.
I møte med dyrtid, krise og potensiell imperialistisk storkrig, slutter vi oss helt og fullt til rettmessigheten og nødvendigheten av å løfte fram massenes kamp og krav til nye høyder. Massene nekter å godta at kostnadene og byrdene ved imperialismens kriser og kriger veltes over på dem, og er fullstendig lei av de elendige løgnene som det imperialistiske borgerskapet gjennom årevis har servert dem. Massene krever å bli tatt på alvor, krever at deres rettferdige krig blir organisert og ledet av den revolusjonære klassen, proletariatet, og dets militariserte kommunistiske parti, under veiledning av marxisme-leninisme-maoismen, hovedsakelig maoismen.
Det er enhver ekte kommunist sin plikt å sette inn alle krefter for å gjenreise det kommunistiske partiet og innlede folkekrigen i alle land, uten unntak, der det i dag ikke finnes noe ekte kommunistparti og der folkekrigen ikke har blitt initiert, og å forsvare og videreutvikle partiet og folkekrigen i alle land der det i dag finnes ekte kommunistpartier og pågår folkekrig.
Les mer:
Referanser:
Statsbudsjettet 2023 (regjeringen.no)
Verste siden finanskrisa (DB)
Equinor ligger an til å bli verdens tredje mest lønnsomme selskap før skatt: – Helt syke summer (dn.no)
Statsbudsjett 2023: Regjeringen foreslår 76 milliarder til forsvar (forsvaretsforum.no)
Innspill til kommunalkomitéen: Kommuneøkonomien i 2023 (ks.no)
Statsbudsjettet: – Tar ikke lærerkrisen på alvor (utdanningsforbundet.no)
Gjennomgang av forslaget til statsbudsjett for 2023: Svakt forskningsbudsjett (forskerforbundet.no)
Tilliten til våre folkevalgte faller: – Som forventet (nettavisen.no)
Mer til forsvaret, mindre til samferdsel (NRK)
LO hardt ut mot regjeringens dagpengekutt: – Alvorlig! (NRK)
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.