Palestina under okkupasjon – del 4

Av redaksjonen i Tjen Folket Media.

Redaksjonen i Tjen Folket Media har utarbeidet en lengre tekst om Palestina under okkupasjon, som blant annet handler om Palestinas historie, sionismen, opprettelsen av Israel, den palestinske motstandsbevegelsen og bakgrunn for dagens situasjon. 

Vi vil publisere teksten i 10 deler:
Del 1: Introduksjon, tidslinje, kart og Palestinas tidlige historie – 24. juni
Del 2: Sionismen – 27. juni
Del 3: Britisk imperialisme i Palestina – 30. juni
Del 4: Opprettelsen av Israel – 3. juli
Del 5: Hva er Israel? – 6. juli
Del 6: Kontekst: Situasjonen i det utvida «Midtøsten» – 9. juli
Del 7: Den palestinske nasjonen – 12. juli
Del 8: Undertrykkingen av det palestinske folket – 15. juli
Del 9: Den palestinske væpnede nasjonale frigjøringsbevegelsen – 18. juli
Del 10: Dagens situasjon, avslutning og kilder – 21. juli

Vi håper teksten kan brukes til studiemøter og som en ressurs for antiimperialister og revolusjonære som kjemper for et fritt Palestina.

4. Opprettelsen av Israel  

Etter andre verdenskrig og sammenbruddet i tidligere forhandlinger bestemte britene seg for å overlate spørsmålet til det nyopprettede FN i 1947, som i november samme år vedtok resolusjon 181 med en plan om å gi 55 prosent av mandatområdet til en jødisk stat. På dette tidspunktet utgjorde jødene omtrent en tredjedel av befolkningen. Denne «delingsplanen» er av mange oppfattet som at FN har delt landet og gitt en del til Israel, men som sagt: dette var bare en anbefaling. FN hadde ingen folkerettslig juridisk myndighet til å dele ut landområder til noen. 

Videre er det også verdt å merke seg at per 1947 hadde FN bare 57 medlemsland, mot over 190 i dag. Det store flertallet av verdens land, som i dag er medlemmer av FN, var i 1947 fortsatt kolonier, særlig under Storbritannia og Frankrike. For øvrig utgjorde palestinske arabere over 70 prosent av befolkningen i Palestina, og det burde være særdeles lite overraskende at disse fullstendig avviste FN-anbefalingen om at 55 prosent av landet skulle tildeles sionistene.

Palestina var en koloni og preget av føydale forhold hvor en stor del av befolkningen var bønder eller jordeiere. Jødene og de palestinske araberne eide til sammen under 30 prosent av jorden i Palestina. Resten av jordeiendommen var i hendene på britene og andre utenlandske jordeiere. Jordspørsmålet var og er et svært sentralt spørsmål i Palestina, som i alle andre kolonier og halvkolonier, hvor føydale forhold opprettholdes av og i tjeneste for imperialismen. Tilgangen til jord er helt avgjørende i Palestina og flertallet av verdens land, og dermed blir jordspørsmålet – fordelingen av jorda – enda viktigere.

Den arabiske liga og arabiske organisasjoner i Palestina avviste FN-forslaget til delingsplan. I desember ble det initiert streiker som utviklet seg til opptøyer, og snart var den væpnede kampen et faktum. De sionistiske militsene gikk på offensiven, drepte mange palestinere og fordrev 250.000 palestinere fra sine hjem. På dette tidspunktet hadde britene formelt trukket seg ut av Palestina og erklært at mandatperioden var over.

FN-sambandet skriver: «Etter andre verdenskrig ønsket sionistledelsen å overta makten i Palestina og bli kvitt det britiske styret. Dette førte til at sionistbevegelsens paramilitære styrker (Haganah) inngikk samarbeid med sionistiske terrororganisasjoner (Irgun og Stern), som angrep britene i Palestina. Volden bidro til at Storbritannia trakk seg som mandatmakt, og overlot Palestina-problemet til FN.» 

Den 14. mai 1948, dagen før det britiske mandatet gikk ut, erklærte David Ben-Gurion, lederen for sionistbevegelsen, «opprettelsen av en jødisk stat i Eretz-Israel, kjent som staten Israel.» Israel definerte ikke sine egne grenser på dette tidspunktet, og åpnet altså for å overta hele Palestina. Dagen etter, den 15. mai, gikk hærene til fire arabiske land – Egypt, Syria, Transjordan og Irak – inn i deler av det som hadde vært det britiske mandatområdet Palestina, og innledet «den første arabisk-israelske krigen» i 1948. Kontingenter fra Jemen, Marokko, Saudi-Arabia og Sudan sluttet seg til krigen mot Israel.

Etter ett år med kamper ble det erklært våpenhvile, og midlertidige grenser, kjent som den grønne linjen, ble etablert. Jordan annekterte det som ble kjent som Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem, og Egypt okkuperte Gazastripen. 750.000 palestinere ble fordrevet eller flyktet fra sionistenes væpnede styrker, som angrep den arabiske sivilbefolkningen og byer og landsbyer. Denne hendelsen ble på arabisk kjent som al-Nakba («katastrofen»). 156.000 ble igjen i områdene erobret av sionistene, og disse ble arabiske statsborgere i Israel.

FN-sambandet skriver at 1948-krigen «ble muliggjort på grunn av maktvakuumet som oppstod ved avviklingen av det britiske styret i Palestina. Krigen førte til ødeleggelse av det palestinske samfunnet, begynnelsen på det palestinske flyktningproblemet, og opprettelsen av staten Israel.»

I løpet av krigen ble flere våpenhviler inngått etter vedtak i FN. Generalsekretær Trygve Lie utnevnte den svenske diplomaten Folke Bernadotte til mekler, men hans plan for våpenhvile ble avvist. Bernadotte ble myrdet av væpnede sionister fra Lehi-gruppen den 17. september 1948. Lehi er også kjent som Stern-gjengen, etter lederen Avraham Stern. Lehi-bandittene som var involvert i attentatet mot Bernadotte fikk amnesti av Israel i 1949, og i 1980 ble Lehi-ordenen etablert av israelske myndigheter. Dette er en offisiell medalje som deles ut til tidligere medlemmer av denne gruppen, som selv kalte seg en terrorgruppe. Den tidligere lederen av Lehi, Yitzhak Shamir, ble statsminister i Israel i 1983. Shamir var medlem av samme parti som Benjamin Netanyahu, Likud-partiet.

En historisk detalj om Lehi, som sier noe om deres ideologisk-politiske karakter, er deres forbindelser til Mussolini-Italia og Hitler-Tyskland. Lehi forhandlet med Italia under 2. verdenskrig, og utformet dokumentet senere kjent som «Jerusalemavtalen», hvor fascistiske Italia skulle gi anerkjennelse og direkte støtte til jødisk suverenitet over Palestina. Stern lovet at den nye staten ville være influert av italiensk fascisme. I 1940 fant Lehi også sammenfallende interesser med nazi-Tyskland, og foreslo en allianse mot britene. Lehi skulle gjøre opprør i Palestina og Tyskland skulle anerkjenne en uavhengig jødisk stat. Lehi-representant Naftali Lubenchik møtte den tyske forhandleren Werner Otto von Hentig i Beirut sent i 1940, og brakte med seg dokumenter som viste at Lehi-gruppen ønsket seg en autoritær stat i Israel, med likhetstrekk med nazi-fascismen. Forhandlingene dokumenteres blant annet i den tyske rapporten «Ankara-dokumentet», som skisserte en plan om en jødisk stat i Palestina, bundet av en traktat med det tyske riket. Lehi var ingen stor gruppe, men de ble anerkjent og hedret av Israel, og disse forhandlingene er uttrykk for en viktig strømning innen den moderne sionismen.

Sovjetunionens medlem av FNs sikkerhetsråd, Andrej Gromyko, la i mai 1947 frem Sovjetunionens holdning til Palestina-spørsmålet. Her sa han at det var nødvendig å ta hensyn til jødene som etter andre verdenskrig og jødeutryddelsen sto hjemløse og uten eksistensmidler. Han slo fast at de europeiske statene ikke hadde vært i stand til å forsvare jødenes rettigheter eller eksistens mot hitler-fascistene og deres alliertes vold. Han sa at dette var et faktum som måtte anerkjennes. Derfor måtte man ta hensyn til ønsket om en jødisk stat, og opplevelsene under 2. verdenskrig måtte tas i beregning. 

Gromyko konkluderte at det fantes fire alternativer for Palestina:

1. Å etablere en forent arabisk-jødisk stat, med like rettigheter for alle innbyggere.
2. Å dele Palestina i to stater: en arabisk og en jødisk.
3. Å etablere en arabisk stat i Palestina, uten hensyn til jødiske rettigheter.
4. Å etablere en jødisk stat i Palestina, uten hensyn til arabiske rettigheter.

Videre slo han fast at Palestina var hjemland for både arabere og jøder, og at verken det tredje eller fjerde alternativet, som han kalte unilaterale og ekstreme, var holdbare. En løsning måtte ta hensyn til begge grupper av folk. Sovjet-representanten konkluderte med at den beste løsningen var å etablere en selvstendig demokratisk arabisk-jødisk stat, basert på like rettigheter for alle innbyggere. Dette er løsningen som siden er kalt «enstatsløsningen», og som har fått stadig mer oppslutning ettersom den såkalte «tostatsløsningen» har spilt mer og mer fallit. Sovjetunionens holdning i 1947 var at bare om det viste seg umulig å etablere en enkelt stat, ville to stater være en nødvendig løsning, men at spørsmålet måtte studeres og utredes mer. Sovjetunionen endte med å stemme for å oppta Israel som medlem av FN i 1949. Dette er en avgjørelse vi ikke har studert bakgrunnen for, men som utvilsomt fant sted midt i en svært kompleks situasjon hvor Sovjetunionen arbeidet for gjenoppbygging etter andre verdenskrig og mot imperialistenes utallige forsøk på å innsirkle, undergrave og ødelegge den nyopprettede sosialistiske leiren.

Kort oppsummert: 

1. Staten Israel ble etablert i 1948 gjennom en krig hvor sionistene fordrev 750.000 palestinere. Israel ble ikke etablert i henhold til FNs anbefaling og «delingsplan», men ble etablert på et langt større område, erobret i denne krigen.
2. Israel ble grunnlagt på væpnet makt, mot palestinernes og nabolandenes motstand. Sionistenes seier ble konsolidert gjennom innblanding fra FN og USA-imperialismen, og avtaler med nabolandene, særlig Egypt og Jordan. 
3. Resultatet av opprettelsen av Israel var en fordrivelse av en stor andel av palestinerne til flyktningleire hvor deres etterkommere bor den dag i dag. Å fordrive palestinere fra jorden var en forutsetning for opprettelsen av staten Israel.