Palestina under okkupasjon – del 5

Illustrasjonsbilde: Hentet fra The New Arab.

Av redaksjonen i Tjen Folket Media.

Redaksjonen i Tjen Folket Media har utarbeidet en lengre tekst om Palestina under okkupasjon, som blant annet handler om Palestinas historie, sionismen, opprettelsen av Israel, den palestinske motstandsbevegelsen og bakgrunn for dagens situasjon. 

Vi vil publisere teksten i 10 deler:
Del 1: Introduksjon, tidslinje, kart og Palestinas tidlige historie – 24. juni
Del 2: Sionismen – 27. juni
Del 3: Britisk imperialisme i Palestina – 30. juni
Del 4: Opprettelsen av Israel – 3. juli
Del 5: Hva er Israel? – 6. juli
Del 6: Kontekst: Situasjonen i det utvida «Midtøsten» – 9. juli
Del 7: Den palestinske nasjonen – 12. juli
Del 8: Undertrykkingen av det palestinske folket – 15. juli
Del 9: Den palestinske væpnede nasjonale frigjøringsbevegelsen – 18. juli
Del 10: Dagens situasjon, avslutning og kilder – 21. juli

Vi håper teksten kan brukes til studiemøter og som en ressurs for antiimperialister og revolusjonære som kjemper for et fritt Palestina.

5. Hva er Israel?

På grunnlag av gjennomgangen hittil, kan vi karakterisere Israel som en sionistisk stat, som ble etablert med vold på okkupert jord, med direkte og indirekte støtte fra imperialismen, hovedsakelig USA-imperialismen. Denne støtten har vært økonomisk, politisk, militær og kulturell, og israelske myndigheter har vært helt avhengig av denne. Denne «bistanden» er egentlig ikke en støtte, men tjener til å gjøre Israel til en lakei og et verktøy for imperialismen. Dette er forøvrig funksjonen til bistand («u-hjelp») i hele den tredje verden.

5.1. Israel er en stat

Som vi allerede har sagt, var delingsplanen som ble vedtatt i FN ikke bindende, bare en anbefaling. Denne anbefalingen ble akseptert av sionistene, men ikke av det palestinske folket. Sionistene etablerte deretter sin stat gjennom krig. Det er med andre ord ingen annen «legitimitet» i statsdannelsen i 1948 enn vold. Dessuten etablerte sionistene Israel på et langt større areal enn hva FN anbefalte, og har siden okkupert hele Palestina.

På den andre siden kan man ikke hevde at Israel ikke er en stat. Lenin oppsummerer den marxistiske teorien om staten når han blant annet skriver: «en spesiell gruppe mennesker som er skilt ut for å styre de andre og som for å utøve dette styret systematisk og permanent rår over et bestemt tvangsapparat, et voldsapparat» og «når det dukker opp en slik gruppe mennesker som er sysselsatt med å styre og ikke noe annet, og som for å styre trenger et spesielt apparat til å tvinge og kue andres vilje med vold med fengsler, særskilte avdelinger av menn, en hær osv. da oppstår staten.» og «historien viser at staten som et særskilt apparat til å tvinge menneskene.» (Lenin, 1919). Kort sagt svarer Israel – med sitt byråkrati og voldsapparat – helt og fullt til den marxistiske definisjonen av en stat. 

Marxismen opererer ikke med et prinsipielt skille mellom «legitime» og «illegitime» borgerlige stater. Fra proletariatets standpunkt er alle borgerlige stater illegitime. At stater etableres på grunnlag av vold er regelen, ikke unntaket. Statene vi finner i Europa er heller ikke blitt til gjennom støtte av flertallet, ved folkeavstemninger eller ved «delingsplaner» fra FN. Det spesielle med Israel, at staten ble etablert av i hovedsak europeiske innvandrere som fortrengte lokalbefolkningen, har Israel til felles med land som USA og Australia. Disse landene kalles ofte «bosetterstater», men dette er ikke et marxistisk begrep. Slik vi ser det, gir ikke denne definisjonen noen nyttig klargjøring, men kan heller tilsløre at alle stater i dag er borgerlige stater, og at proletariatet ikke anerkjenner noen av disse som «legitime», da de alle er klassestater.   

Videre er Israels forhold til imperialistmaktene avgjørende for å si noe om statens karakter i en imperialistisk verden. Den nevnte Haganah-bevegelsen ble i begynnelsen væpnet og finansiert av britisk imperialisme – og Polen – men i løpet av 2. verdenskrig ble motsigelsen mellom Storbritannia og den sionistiske bevegelsen skjerpet. Den sistnevnte søkte andre partnere blant Storbritannias rivaler, både blant de allierte og aksemaktene. Andre verdenskrig skulle dessuten kulminere i at Storbritannia mistet sin gamle stilling som den fremste imperialistiske stormakten i verden, og USA-imperialismen overtok denne posisjonen. USA-imperialismen overtok dessuten direkte en rekke av den britiske imperialismens besittelser. USA overtok britiske militærbaser over hele verden i bytte mot materiell bistand til Storbritannia i krigen mot Tyskland. Også overfor Midtøsten overtok USA den gamle posisjonen til Storbritannia, i konkurranse og samarbeid med særlig britisk og fransk imperialisme.

Rivaliseringen mellom imperialistene kom blant annet til uttrykk i «Suezkrisen» i 1956. Etter at monarkiet i Egypt ble styrtet i et militærkupp i 1954 ble britiske styrker drevet ut av Egypt, og president Nasser nasjonaliserte Suezkanalen i 1956. Storbritannia og Frankrike svarte på nasjonaliseringen med å iverksette en militær aksjon sammen med Israel, for å avsette Nasser. Angrepet førte til en internasjonal krise hvor Sovjetunionen truet med å gripe inn. FN krevde våpenhvile og USA presset Storbritannia og Frankrike til å godta dette. Suezkrisen er bare et av svært mange eksempler på den harde rivaliseringen i Midtøsten mellom imperialistene. Israels opprettelse og overlevelse er integrert i denne rivaliseringen.

5.2. Israel er en halvkoloni

I henhold til marxismen deler imperialismen verden i to: imperialistiske makter på den ene siden, og undertrykte nasjoner på den andre. De undertrykte nasjonene kan vi igjen dele i to: kolonier og halvkolonier. Kolonier er underlagt én imperialist, slik Hawaii og Puerto Rico er kolonier under USA. Halvkolonier domineres av flere imperialister, i konkurranse og samarbeid. Før andre verdenskrig var mesteparten av verden kolonier, mens det meste av verden i dag er halvkolonier, for eksempel så ulike land som Brasil, Nigeria, Tyrkia og India. Også i Europa finner vi halvkolonier, særlig i Øst-Europa. Samfunnet i halvkoloniene preges særlig av imperialistisk dominans, halvføydale forhold, og en byråkratisk kapitalisme som er bundet på en hånd av imperialismen og på den andre av føydalismen. Byråkratkapitalismen fødes slik i lenker, og den fødes rett inn i forråtnelse og krise.

De halvkoloniale og halvføydale forholdene tar ofte en fordekt form. Disse forholdene er underlagt imperialismen, som er kapitalismens høyeste stadium – monopolistisk, råtnende og døende kapitalisme – og dermed «forkles» halvkolonialismen og halvføydaliteten gjerne i «kapitalistiske» former. Et eksempel er hvordan statlig jordbruk kan forkle den føydale utbyttingen av bønder som noe annet enn nettopp føydalisme. Ser vi på de undertrykte nasjonene i Europa, kan vi se at en viktig form for halvføydalisme er bidragene fra migrantarbeidere til sine familier. Svært mange familier blir slik avhengig av pengene som sendes hjem av arbeidere som jobber i utlandet, noe som blant annet hemmer utviklingen av kapitalisme i disse landene. Disse arbeiderne jobber på sin side i imperialistiske land, og gjerne for en lønn som ligger langt under gjennomsnittslønna i disse landene. Videre tvinges mange halvkolonier til en form for «gjeldsslaveri» gjennom lån fra Verdensbanken, et verktøy for imperialistene, særlig USA-imperialismen. Disse lånene, som all bistand, er hovedsakelig en forkledd form for kapitaleksport. Å gi lån, som betales tilbake med rente, er bare en annen form for investering for imperialistene. Lånene går dessuten ofte til å bygge infrastruktur eller eksportindustri, eller direkte til virksomheten til utenlandske monopolselskaper.

Hvordan ser Israel ut, på denne bakgrunnen? Etter opprettelsen har Israel hele tiden, og særlig de første tiårene, vært helt avhengig av «bistand» fra imperialistene. Vest-Tyskland (BRD) var lenge den hovedsakelige inntektskilden til Israel, som betalte gjennom «erstatninger» for jødeutryddelsen. Vest-Tyskland sto for 87.5 prosent av Israels inntekter i 1956. Per 2022 hadde Tyskland totalt gitt 82 milliarder euro (cirka 940 milliarder kroner) til Israel, og Tyskland er fortsatt Israels største handelspartner i EU. 

Vest-Tyskland ble konstituert i 1949 av britisk, fransk og yankee-imperialisme, hovedsakelig yankee-imperialismen. Denne nye tyske staten ble etablert på området som disse tre maktene okkuperte etter Tysklands nederlag i andre verdenskrig. På det meste hadde USA over 200 militærbaser i Vest-Tyskland. Formelt varte okkupasjonen av Vest-Tyskland fra 1945 til 1955. Altså var Vest-Tyskland dominert av USA-imperialismen da avtalene med Israel ble inngått og iverksatt. Med andre ord hadde yankee-imperialismen en avgjørende innflytelse på den tyske staten som inngikk avtalen med Israel og var Israels viktigste inntektskilde i mer enn ti år, i den kritiske første delen av statens liv.

Israel er videre det landet i verden som har mottatt mest «bistand» fra USA. Per februar 2022 hadde USA støttet Israel med 150 milliarder US-dollar (1600 milliarder kroner). Per 2019 hadde USA forpliktet seg til å gi minst 3,8 milliarder dollar i året i «militær bistand» – over 10 prosent av Israels militærbudsjett. Siden 1972 har USA også gitt store lån til Israel. USA er Israels største handelspartner – en handel verdt 50 milliarder dollar i 2023. Videre har Israel fått enorme summer i investeringer og donasjoner fra selskaper, organisasjoner og enkeltpersoner i USA og Europa, særlig fra jødisek og kristensionistiske sådane. Jødiske miljøer i USA donerte 150 millioner dollar til Israel i 1948, noe som i dagens valuta tilsvarer mer enn 1,5 milliarder dollar, altså over 15 milliarder kroner. I løpet av få år ble flere ganger denne summen donert til den nye staten fra jøder i USA. Videre tok sionistene opp store lån i 1947 og 1948 for å finansiere sitt nye militærapparat.

Kort sagt: Israel var fra begynnelsen politisk, økonomisk og militært avhengig av imperialistmaktene, særlig britisk, fransk, tysk og hovedsakelig yankee-amerikansk imperialisme. Dette har ikke endret seg grunnleggende i dag, men yankee-imperialismens dominans over Israel har bare styrket seg de seneste tiårene.

All denne støtten – eller helst «støtten» i hermetegn – har en pris. Vi har i denne teksten ikke gjort noen dyp analyse av Israel, og vi tar derfor et tydelig forbehold om at dette kun er vår egen foreløpige vurdering. Slik vi ser det er Israels avhengighet, særlig overfor USA, et uttrykk for deres halvkoloniale stilling. Selv om Israel på mange borgerlige statistikker er et rikt land per innbygger, er ikke dette unikt blant halvkoloniale land. Israels byråkrati og militærapparat er helt avhengig av støtten fra USA, og uten dette – ingen sionistisk stat. For denne støtten betaler Israel blant annet ved å være USAs nærmeste og mest tjenestevillige lakei i Midtøsten. Israel har spilt en nøkkelrolle i USA-imperialismens kriger i regionen, blant annet mot Afghanistan, Irak og Syria.

Historisk ser vi likevel at Israel ikke er en koloni. De er ikke direkte en del av USA. Dermed kan byråkrat- og kompradorborgerskapet i Israel, som kjemper innbyrdes om kontroll over staten, selv spille på og utnytte motsigelsene mellom imperialistene. «Suezkrisen» i 1956 er et eksempel på dette, og vi finner andre eksempler fra nyere tid. Selv om herskerne i Israel i essens er lakeier for USA, betyr ikke dette at de alltid lyder hvert minste vink fra USA. Vi ser lignende dynamikk også i relasjonene mellom USA og Tyrkia, Saudi Arabia, Brasil, India og en rekke andre land, selv om forbindelsen mellom USA-imperialismen og sioniststaten på mange måter står i en særstilling.

Kort sagt: 

1. Israel er en stat, etablert på erobret jord, som den har tilegnet seg gjennom krig, med støtte fra imperialistene.
2. Israel er en halvkoloni dominert av imperialismen, hovedsakelig yankee-imperialismen, som anvender Israel som et politisk og militært verktøy i Midtøsten, mot folkemassene og mot sine rivaler.
3. Myndighetene i Israel baserer seg på sionismen, en rasistisk og nasjonalistisk ideologi, og har etablert en «apartheidstat» for millioner av palestinere. 
4. I dag trer Israel stadig mer frem for verdensopinionen som en «terrorstat» som ikke følger «spillereglene», en «mislykka stat» preget av dyp politisk krise, og en «pariastat», som fordømmes av et stadig større antall andre stater.