Palestina under okkupasjon – del 6

Illustrasjonsbilde: Hentet fra The New Arab.

Redaksjonen i Tjen Folket Media har utarbeidet en lengre tekst om Palestina under okkupasjon, som blant annet handler om Palestinas historie, sionismen, opprettelsen av Israel, den palestinske motstandsbevegelsen og bakgrunn for dagens situasjon. 

Vi vil publisere teksten i 10 deler:
Del 1: Introduksjon, tidslinje, kart og Palestinas tidlige historie – 24. juni
Del 2: Sionismen – 27. juni
Del 3: Britisk imperialisme i Palestina – 30. juni
Del 4: Opprettelsen av Israel – 3. juli
Del 5: Hva er Israel? – 6. juli
Del 6: Kontekst: Situasjonen i det utvida «Midtøsten» – 9. juli
Del 7: Den palestinske nasjonen – 12. juli
Del 8: Undertrykkingen av det palestinske folket – 15. juli
Del 9: Den palestinske væpnede nasjonale frigjøringsbevegelsen – 18. juli
Del 10: Dagens situasjon, avslutning og kilder – 21. juli

Vi håper teksten kan brukes til studiemøter og som en ressurs for antiimperialister og revolusjonære som kjemper for et fritt Palestina.

6. Kontekst: Situasjonen i det utvida «Midtøsten»  

«Midtøsten» er et vagt definert område, deler av Vest-Asia og Nord-Afrika, hvis kjerneområde er landene fra Libya til Persiabukta. Regionen omfatter land som Egypt, Palestina, Syria, Saudi-Arabia og Irak. I utvidet forstand regner man ofte også med land som Iran og til og med sentralasiatiske Afghanistan. Årsaken til at regionen ofte sees under ett, er den europeiske koloniseringen av landene i området, den økonomiske betydningen (olje og gass) og krigene som ofte henger sammen i et felles politisk-militært kompleks. Under andre verdenskrig ble begrepet brukt om området som falt under den britiske militære overkommandoen i Egypt. Begrepet er også ansett som eurosentrisk, da det definerer regionen fra et europeisk ståsted, men det er også svært innarbeidet og i utbredt bruk.

6.1. En region i flammer

Det utvida Midtøsten står i dag i flammer, flammer som stadig blusser opp på nytt, og som truer med å spre seg. Palestina og Persiabukta er to hete brennpunkter i dag. Siden år 2000 kan vi liste opp følgende viktige kriger og konflikter i regionen (utenom kampene i Palestina):

• Afghanistan (2001-2021): USA-imperialismen invaderer landet, velter Taliban-regimet, okkuperer i en NATO-operasjon, og drives ut av to tiår med motstand som ender i at Taliban gjenerobrer makten. Norge deltok i krigen og okkupasjonen.
• Irak (2003-2011): USA-imperialismen invaderer landet, velter Saddam Husseins regime, okkuperer landet, deler det i tre (kurdiske nord, en sunni-sone i midten og en sjia-sone i sør) og setter inn et lakeistyre. Iran har økt sin innflytelse i sør og innad i myndighetene. Landet preges også i dag av væpnet kamp og folkelige protester.
• Jemen (2004 til i dag): Et opprør bryter ut i 2004 og utvikler seg til borgerkrig, som endte i at Ansar Allah («houthiene») tok makten i 2014. Disse støttes av Iran. Saudi Arabia invaderte landet i 2015, på vegne av USA-imperialismen og krigen har fra da av krevd over 377 000 menneskeliv, ifølge FN. Ansar Allah har kapret og beskutt fartøy i Rødehavet med kurs for Israel, som støtte til palestinerne.
• Libanon (2006): Israel angriper landet for å svekke Hizbollah, som er et av de mest innflytelsesrike partiene i Libanon, samt har en sterk milits med støtte av Iran. Israel har lenge okkupert en del av landet. Ble siden påvirket av krigen i Syria og er i dag involvert, gjennom Hizbollah, i krigen i Gaza.
• «Den arabiske våren» (2010-2012): En bølge av opprør velter over Midtøsten, og feller imperialistenes lakei-regimer i Tunisia og Egypt. Langvarige protester fant sted i Marokko, Irak, Algerie, Libanon, Jordan, Kuwait, Oman og Sudan, og mindre protester fant sted i andre land. Et vanlig slagord på arabisk var: «Folket vil velte regimet!»
• Libya (2011-2020: I kjølvannet av opprør angripes Libya av USA-imperialismen og NATO, deriblant Norge. Landets leder, Muammar al-Gaddafi, veltes av USA-imperialismens allierte. Det nye regimet rives i 2014 i stykker av en borgerkrig som varer til 2020, hvor fransk og russisk imperialisme støtter motstanderen til de USA-allierte. Antall drepte er usikkert, men offisielle kilder anslår over 50 000, hovedsakelig sivile.
• Syria (2011 til i dag): Også Syria angripes av USA-imperialismen i kjølvannet av folkelige protester og opprør. Kampene utvikles til en borgerkrig som fortsatt pågår, hvor landet i praksis er delt i tre, mellom Assad-regimet – som støttes av russisk imperialisme og Iran – og ulike styrker med ulik grad av støtte fra USA-imperialismen. Mellom 500 000 og 600 000, kanskje flere, skal være drept, hovedsakelig sivile. Over 6 millioner syrere flyktet fra Syria.
• «Den islamske staten» (2014 …): En salafistisk/islamistisk gruppe kjent som IS, ISIS, ISIL og Daesh som frem til 2013 var tilknyttet Al-Qaida, vokste eksplosivt gjennom krigen mot Assad i Syria. De erobret fra 2014 til 2015 store områder i Syria og Irak, basert på våpen fra USA og overtakelse av oljebrønner, samt aktiv rekruttering i Europa. De skal på det meste ha hatt kommando over mer enn 30 000 krigere, men ble så godt som nedkjempet innen 2020, særlig av kurdiske styrker fra Irak.

For øvrig har det vært mange andre kamper, og i flere av disse og andre land pågår såkalt «lavintensitetskonflikter» (LIC). Det har vært både omfattende folkelige protester og geriljakrig i Iran, og Tyskland støttet et kuppforsøk mot Erdogans regime i Tyrkia 2016. Den kurdiske nasjonale bevegelsen spiller en aktiv rolle i Tyrkia, Irak og Syria, men domineres av nasjonalister som i ulik grad samarbeider med imperialismen, hovedsakelig yankee-imperialismen.

Innenfor denne konteksten er den mest aktive og dominerende imperialisten åpenbart USA-imperialismen. De virker både direkte, med et stort antall militærbaser, og indirekte gjennom sine lakeier, særlig Saudi-Arabia, Egypt, Tyrkia og Israel. Deres fremste rival er russisk imperialisme, som helt siden den sovjetiske sosialimperialismen har spilt en viktig rolle i rivaliseringen om Midtøsten, gjerne gjennom lakeier i Syria, Irak, Iran og Jemen. Andre imperialister deltar også i konkurranse og samarbeid med hverandre, særlig Frankrike, Kina, Storbritannia og Tyskland. 

De fremste såkalt «regionale stormaktene» er Saudi Arabia, Iran og Tyrkia, som alle er halvkolonier under ulik grad av dominans fra imperialistmaktene. Ofte fremstilles Saudi Arabia og Iran som hovedfiendene i den regionale kampen, noe som tilslører imperialismens utbytting av de undertrykte landene og de inter-imperialistiske motsigelsene. Imperialisme, hovedsakelig USA-imperialismen, mot undertrykte nasjoner er hovedmotsigelsen i regionen – den motsigelsen som i størst grad driver utviklingen. Gjennomgangen av kriger og konflikter de siste 25 årene viser dette med stor tydelighet. USA-imperialismens kriger kalles rutinemessig «humanitær intervensjon», men disse frasene er åpenbart falske.

Videre er regimene over hele det utvida Midtøsten forhatt blant massene. Samarbeid med imperialistene, utbredt korrupsjon og voldsom undertrykking av massene, gjør disse herskerne særdeles upopulære. Dessuten er det sterke antiimperialistiske strømninger blant massene, og en stor grad av enhet rundt å forsvare Palestina og å bekjempe imperialismen, hovedsakelig USA-imperialismen. Dette legger grunnlaget for en eksplosiv situasjon – prærien er knusktørr i Midtøsten, og det er lang og sterk tradisjon for væpnet kamp i hele regionen.

6.2. USA-imperialismens planer og folkets kamp

USA-imperialismen og Israel har i denne konteksten særlig interesse av å svekke Iran, politisk, militært og økonomisk, samt å styrke de ulike reaksjonære arabiske regimene, for eksempel i Saudi-Arabia. Sionistene og USA ønsker å drukne Iran økonomisk sett, og de søker også å ta initiativet gjennom ulike provokasjoner, som Israels bombing av iranske ambassadebygninger i Damaskus (Syria). Videre søker Israel å isolere den palestinske motstanden og splitte solidariteten verden over, og særlig i Midtøsten, gjennom å fokusere sine angrep mot sjia-krefter som Iran, Hizbollah (Libanon), Ansar Allah (Jemen) og militser i Irak.

USA-imperialismen forsøker å bruke dagens situasjon til å utvide sin dominans i det utvida Midtøsten, i tjeneste av sin planer for å kontrollere hele regionen i konkurranse og samarbeid med andre imperialister. De forsøker å isolere Iran fra Russland og Kina, som har politiske, økonomiske og militære interesser i regionen. Et virkemiddel er sanksjonene mot iransk olje, noe monarkiene i Persiabukta (Saudi Arabia, De forente arabiske emirater, Oman osv.) tjener på, da disse er store oljeeksportører. Men ironisk nok tjener også russisk imperialisme på disse sanksjonene, da de selv eksporterer store mengder olje og gass, blant annet til Kina og India.

Det femte møtet av marxist-leninist-maoistiske partier og organisasjoner i Latin-Amerika (2017) vedtok en uttalelse hvor de skrev at alle viktige hendelser i Øst-Europa og det utvida Midtøsten etter 1991, har vært et resultat av kampen om omfordeling av de undertrykte landene i kjølvannet av den sovjetiske sosialimperialismens sammenbrudd. Den gamle kampen mellom to supermakter – USA og den sosialimperialistiske Sovjetunionen – har endret seg og preges av USA-imperialismens planer om blodig angrepskrig med Syria som første mål, og Iran som det neste, og en strategisk målsetting om å fjerne Russlands status som atomsupermakt. Til tross for at russisk imperialisme økonomisk sett krympet voldsomt etter 1991, beholdt de sin stilling som omtrent likeverdig med USA-imperialismen når det kommer til kjernefysiske våpen. De har kjempet for å drive Russland ut av områdene de dominerer, særlig i Ukraina, Syria og Iran.

Dette møtet definerte i 2017 brennpunktet til den såkalte Midtøsten, fordi kontroll over denne regionen er av svært stor betydning for USA-imperialismen. Dette skyldes ikke bare målet om å rive vekk områder fra russisk innflytelse, men også fordi slik kontroll vil sikre deres stilling som verdens eneste hegemoniske supermakt ved å kontrollere tilgangen til olje – en vare alle de andre imperialistene er avhengige av. En slik fordel i den inter-imperialistiske konkurransen har i det lengste gjort det svært vanskelig å snu alle andre imperialistmakter mot Russland. Dette viser seg ikke bare med Kina, men også med fransk og tysk imperialisme – se for eksempel Macrons intense forhandlinger med Putin foran invasjonen av Ukraina i 2022 og de tysk-russiske gassrørledningene Nordstream 1 og 2.

Perus Folkebevegelse (MPP) har skrevet at formann Gonzalo pekte ut at da den iranske sjahen ble veltet og erstattet av et sjia-islamistisk regime i 1979, mistet USA sin sterkeste støtte i Midtøsten og at dette var årsaken til at USA-imperialismen støttet Iraks krig mot Iran på 1980-tallet. Formann Gonzalo har slått fast at selv om Israel er en kile inn i Midtøsten for USA-imperialismen, er de like fullt små og at «for imperialistene står kontrollen over Midtøsten på spill». (MPP-uttalelse, april 2024)

MPP skriver videre at regionen nå preges av en serie komplekse interesser:

• verdens eneste hegemoniske supermakt: USA-imperialismen
• andre imperialistmakter
• undertrykte nasjoner
• råtne regimer som kan veltes når som helst
• de arabiske folkemassene, som utbyttes av imperialismen og de lokale råtne regimene selv

Likevel er det fortsatt imperialistene som dominerer i denne situasjonen. USA-imperialismen har utstasjonert en svært sterk militær tilstedeværelse i regionen, assistert av sine «allierte» Storbritannia, Frankrike, Tyskland osv. Per 2024 har USA-imperialismen minst 30 000 soldater i regionen, fordelt på en rekke militærbaser (Reuters). Forøvrig har de sin egen Middelhavsflåte (sjette flåte), med hovedkvarter i Italia, en flåte stasjonert i Persiabukta (femte flåte) og de har sine lakeier i ulike land, som USA utruster med våpen og teknologi. Med sin tilstedeværelse driver de avskrekking mot at en tredjepart skal blande seg direkte inn i krigen i Palestina. Iran ser seg på denne bakgrunnen nødt til å moderere seg for å unngå å gi sionistene og USA-imperialismen påskudd til å intensivere sine angrep mot Iran, samtidig som Iran må gjøre noe for å beholde sin innflytelse over ulike grupper og sjikt av massene i regionen.

Med sine erfaringer fra Irak og andre land ønsker USA-imperialismen å sakte kvele sine motstandere økonomisk, i stedet for å utløse nye kriger. I dagens situasjon står USA-imperialismen ikke så sterkt om krig bryter ut og det er en reell fare for at arabiske folkemasser i så fall ville reise seg mot imperialismen i en langvarig kamp. En krig mot Iran ville resultere i kraftfull motstand, og det iranske regimet ville kunne ta ledelsen i en rettferdig krig for å forsvare landet mot imperialistisk aggresjon. Sammen med den palestinske motstandskampen kunne dette vekke folkemassene i store deler av regionen til kamp mot USA-imperialismen og dens arabiske lakeier.

6.3. Konklusjon

MPP skriver videre at hele denne situasjonen, Palestina-spørsmålet og konteksten i det utvida Midtøsten, har stor rekkevidde og avdekker igjen at hovedmotsigelsen i verden står mellom imperialistene og de undertrykte nasjonene. Dette sier noe om hvordan denne motsigelsen henger sammen med og uttrykker seg i lokale og regionale kriger, og også hvordan muligheten for verdenskrig er til stede. Det viser videre igjen hvordan de undertrykte nasjonene er det hovedsakelige grunnlaget for revolusjonen, som er hovedtendensen i verden i dag. Kameratene skriver at alt dette reiser nødvendigheten av militariserte maoistiske kommunistpartier som kan lede den demokratiske revolusjonen til seier gjennom folkekrig, for så å gå direkte over i sosialistisk revolusjon. Så lenge det finnes utbytting på jorda, skriver kameratene, vil ingen ny verden skapes, og derfor er hovedsaken å knuse imperialismen og bygge sosialismen.

Kort oppsummert:

1. Det palestinske folkets motstandskamp skjer innenfor en større kontekst, hvor USA-imperialismen utvikler sine planer for å svekke russisk imperialisme og angripe Syria og Iran, som delvis er lakeier for russisk imperialisme.
2. Det utvida Midtøsten spiller en nøkkelrolle for USA-imperialismen når det kommer til å sikre sin stilling som verdens eneste hegemoniske supermakt gjennom å kontrollere verdensmarkedet for olje.
3. Sioniststaten Israel er liten, men opptrer som et brohode for USA-imperialismen og som en kile inn i en region som er et brennpunkt i dagens verden. Israel er en fast støtte for USA-imperialismens planer, gir USA trygge baser og gjennomfører militære angrep mot mål som er viktige for USA, særlig Syria og Iran, men også syriske og iranske allierte i andre land (Libanon, Jemen osv.).
4. Dette understreker falskheten i myten om at en «jødisk lobby» gjennom skjulte handlinger styrer USA til å støtte Israel i strid med sine egne interesser. Tvert om: USAs politikk overfor Israel er ene og alene til fordel for USA-imperialismen og til stor sorg og skade for verdens jøder.