Alternativet til sosialsjåvinismen

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Våre kamerater i tidsskriftet Røde Fane har gitt ut et nummer, Røde Fane nummer 3, om nasjonalisme og sosialsjåvinisme. Vi publiserer her et utdrag fra teksten «Mot sosialsjåvinismen» i dette nummeret.

Man kan bestille tidsskriftet eller sende andre henvendelser til Røde Fanes e-postadresse [email protected].

Lenin om sosialpasifismen og alternativet til sosialsjåvinismen

Oversetterne i Forlaget Oktober skriver i en fotnote som henviser til Lenin: «Sosialpasifisme — sosialisme i ord og småborgerlig pasifisme i handling. Sosialpasifistene gir uttrykk for alle slags ‘internasjonalistiske’ følelser, de protesterer mot erobringer osv. Men i praksis fortsetter de å støtte sine respektive imperialistiske borgerskap. Forskjellen mellom sosialpasifistene og sosialsjåvinistene ‘er uten betydning. Den er som forskjellen mellom to kapitalister, den ene med beske, den andre med vakre ord på leppene.’ (Se Lenin, Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky, (1918). Forlaget Oktober 1975, s.95.)» (Lenin, bind 6, 1976, s. 206. Våre uthevinger.)

Med andre ord slår Lenin fast at forbindelsen mellom de ulike opportunistene, gjør at forskjellen mellom dem blir betydningsløs. Han erklærer at pasifismen er småborgerlig, og at selv om de gir uttrykk for internasjonalistiske følelser, tjener de imperialistene. Her retter Lenin konkret angrepet sitt mot Karl Kautsky, en tysk venstre-sosialdemokrat, som bevarte enheten med sosialsjåvinistene, selv om han i ord var mot krigen og fordømte den på et pasifistisk grunnlag. Hvor de revolusjonære anført av Lenin sto for linja for å omdanne den imperialistiske krigen til revolusjonær borgerkrig, søkte sosialpasifistene fred for enhver pris og enhet med de opportunistiske borgerlige arbeiderlederne.

Lenin skriver videre: «Slik går internasjonalismen til Kautsky og mensjevikane ut på fylgjande: Å krevja reformar frå den imperialistiske borgarlege regjeringa, men å halda fram å stø henne, og å halda fram å stø krigen denne regjeringa fører heilt til alle i krigen har godteke formelen: Ingen anneksjonar og ingen skadebøter. Dette synet vart ei rekkje gonger uttrykt av Turati, og av dei som stødde Kautsky (Haase og andre), og av Longuet & co som kunngjorde at dei var for forsvar av fedrelandet. Teoretisk syner dette fullstendig manglande evner til å skilja seg frå sosialsjåvinistane, og fullstendig forvirring i spørsmålet om forsvar av fedrelandet. Politisk tyder det å setja småborgarleg nasjonalisme i staden for internasjonalisme, å desertera over til den reformistiske leiren og fornekta revolusjonen.» (Lenin, bind 10, 1978, s. 93. Vår utheving.)

Hva er alternativet? Lenin forklarer: «Taktikken til bolsjevikane var korrekt. Han var den einaste internasjonalistiske taktikken, av di han ikkje grunna seg på feig redsle for verdsrevolusjonen, ikkje på spissborgarleg ‘manglande tiltru’ til han, ikkje på det snevre nasjonalistiske ynskjet om å verna eins ‘eige’ fedreland (fedrelandet til eins eige borgarskap) samstundes som ein ‘gjev blanke’ i heile resten. (…) Denne taktikken var den einaste internasjonalistiske taktikken, av di han gjorde så mykje som det i det heile gjekk an i eitt land for å utvikla, stø og vekkja revolusjonen i alle land. Denne taktikken er rettferdiggjort gjennom den ovstore framgangen han har hatt, for bolsjevismen er vorten verdsbolsjevisme (og det ikkje på grunn av det dei russiske bolsjevikane har gjort, men på grunn av den overlag djupe sympatien folket overalt har kjent for ein taktikk som er revolusjonær i praksis). Han har lagt fram ein ide, ein teori, eit program og ein taktikk som skil seg konkret og i praksis frå taktikken til sosialsjåvinismen og sosialpasifismen. Bolsjevismen har gjeve ein nådestøyt til den gamle forfalne Internasjonalen til folk som Scheidemann og Kautsky, Renaudel og Longuet, Henderson og MacDonald, som frå no av vil trakka kvarandre på tærne og drøyma om ‘einskap’ og freista vekkja den daude til liv att. Bolsjevismen har skapt det ideologiske og taktiske grunnlaget for ein tredje Internasjonale, for ein verkeleg proletarisk og kommunistisk Internasjonale, som vil ta med i vurderingane både vinningane i den rolege tidbolken og røynslene frå tidbolken til revolusjonane, som har teke til. Bolsjevikane har gjort tanken om ‘proletariatets diktatur’ tilgjengeleg over heile verda. Dei har omsett desse orda frå latin, fyrst til russisk, og så til alle språk i verda, og dei har synt gjennom dømet til sovjetstyret at arbeidarane og dei fattige bøndene jamvel i eit tilbakeliggjande land, jamvel med den minste røynsle, utdanning og vanar med å organisera, i eitt heilt år har vore i stand til å halda oppe makta til det arbeidande folket, å skapa eit demokrati som er umåteleg mykje høgare og breiare enn alle tidlegare demokrati i verda, og å ta til med det skapande arbeidet til titals millionar arbeidarar og bønder for å byggja sosialismen i praksis. Og det har dei gjort midt oppe i veldige vanskar og kamp mot utbyttarane (som vart stødde av borgarskapet i heile verda).» (Lenin, bind 10, 1978, s. 106-107)

Vi har her sitert i lengde, fordi Lenin beskriver en stor historisk utvikling på svært klart vis, som er helt sentral for å forstå temaet for vår tekst. Vi vil her understreke et gjennomgående poeng: Lenin holder fast ved den marxistiske tesen om at proletariatet ikke har noe fedreland. I samme øyeblikk som borgerskapet oppsto historisk som en distinkt nasjonal klasse, og hvorfra dens borgerlige nasjonalisme kommer, så oppsto også proletariatet i dets rake motsetning som en internasjonal klasse, og herfra kommer den proletariske internasjonalismen. Denne internasjonalismen er ikke et valg eller en taktikk, den er uadskillelig fra proletariatets ideologi, politikk og bevegelse. Lenin setter «sitt» og «eget» i anførselstegn når han omtaler fedrelandet, og slår fast at dette er «fedrelandet til eins eige borgarskap». Dette er en bekreftelse av den marxist-leninistiske tesen om borgerlige nasjoner, som Stalin siden har forklart mer i dybden. Forskjellige borgerskap er utpreget nasjonale. Borgerskapet både konkurrerer og konspirerer internasjonalt, men forestillingen om et over-nasjonalt borgerskap, et internasjonalt og statsløst finansoligarki, avvises av Lenin. På samme, bare motsatte vis, avviser Lenin ideen om at proletariatet noe sted har «sitt eget» land, så lenge dette landet ledes av borgerskapet. Bare sosialistiske nasjoner, ledet av proletariatet, er proletariatets fedreland, men vi vil hevde at disse fedrelandene aldri tilhører én enkelt nasjonalitet, men hele det internasjonale proletariatet.

Til sist, og i denne sammenhengen viktigst, vil vi understreke at Lenin setter frem krystallklare alternativer til sosialsjåvinismen og sosialpasifismen: internasjonalismen, verdensrevolusjonen og proletariatets diktatur. Som sagt definerer Lenin sosialsjåvinismen som en form for opportunisme, og opportunismen som en av de to hovedretningene i arbeiderbevegelsen, to leire gruppert rundt ulike klasselinjer: borgerlig eller proletarisk, et uttrykk for klassekampen innad i den proletariske bevegelsen. Videre slår Lenin fast at opportunismen har splittet denne bevegelsen, at opportunismen faktisk har brutt med denne, og at det dermed er umulig å forsvare enhet med sosialsjåvinismen. Den motsatte linja, venstrelinja, er internasjonalismen. Denne kan aldri skilles fra den proletariske verdensrevolusjonen, proletarisk revolusjon i hvert enkelt land og proletariatets diktatur. Det lar seg ikke gjøre å angripe sosialsjåvinismen effektivt, om man ikke forbinder dens ytre form med dens indre essens: opportunismen. Herfra kan vi bevege oss videre til å identifisere og analysere sosialsjåvinismen i vår tid.

Les mer: