Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Den 6. november annonserte forbundskansler Olaf Scholz at den såkalte «trafikklyskoalisjonen» er historie, og at Europas største økonomi nå går inn i en sjelden regjeringskrise. Den politiske krisa i Tyskland er en del av en større kontekst, som kommer til uttrykk overalt, for eksempel i USA og i Norge.
Scholz, leder for det sosialdemokratiske partiet (SPD) og tidligere beryktet som en mafiaaktig figur da han var minister i delstaten Norstein-Westphalen (NRW), leverte en kraftsalve mot sin tidligere finansminister. Christian Lindner, leder for det liberale partiet FDP, et parti som likner norske Venstre, fikk sparken som finansminister etter en serie provokasjoner mot sine koalisjonspartnere i SPD og De grønne. Scholz anklaget Lindner for «komplett og ufattelig egoisme» og for «tillitsbrudd». Scholz ga ham sparken, FDP er ute av koalisjonen, og det går mot kabinettspørsmål i den tyske forbundsdagen 15. januar.
Rødt lys for regjeringssamarbeidet
De tre partiene i koalisjonen anvender henholdsvis rød, gul og grønn som partifarger, derav tilnavnet «trafikklyskoalisjonen». Denne uvanlige regjeringssammensetningen skyldtes valgresultatet i 2021. Fra 2013 til 2021 bestod regjeringen av en såkalt «storkoalisjon» mellom kristendemokratene (CDU/CSU) og sosialdemokratene (SPD). CDU hadde hatt forbundskansleren, regjeringens formann, helt siden 2005, men var fra 2013 avhengig av sin «erkefiende» SPD for å etablere et styringsdyktig flertall i forbundsdagen.
Kristendemokratenes elendige valg i 2021, etter økende misnøye fra massene, førte SPD til topp-posisjonen på nytt, for første gang siden 2005, men valgresultatet sørget for at de måtte støtte seg på uvanlige partnere i liberale FDP for å kunne styre uten CDU. Siden 2021 har «trafikklyskoalisjonen» rukket å bli historisk upopulære. Håndteringen av korona-pandemien, prisøkning, velferdskutt og en stadig mer upopulær og dyr støtte til Zelenskij-regjeringen i Ukraina, har vekket stadig sterkere misnøye og sosial uro i Tyskland. Grunnlaget for krisa er også stadig mer skjerpede motsigelser og hardere klassekamp, som følge av økonomisk stagnasjon og flere velferdskutt.
De tre partiene inntok regjeringen med et «moderniseringsprogram» for å gi en impuls til den stagnerende tyske økonomien. Men problemene er uløselig knyttet til forråtnelsen i imperialismen, og partiene kunne ikke komme til enighet om hvorvidt veien videre var pest eller kolera. FDP-Lindner angrep etterhvert regjeringen de selv deltok i og lanserte en rekke krav som han visste var umulig å godta for regjeringspartnerne, sentrert rundt skatteendringer og kutt i velferden – samt motstand mot å ta opp mer statsgjeld for å kunne øke støtten til krigen i Ukraina.
Nyvalg og nye utfordrere
Regjeringskrisens grunnlag er uansett at den upopulære koalisjonen slett ikke har noe svar på hvordan de skal få landet et budsjett for 2025. De vet ikke hvordan de skal dekke et budsjettunderskudd på 8-9 milliarder euro (over 100 milliarder kroner). Scholz blir avhengig av CDU for å finne en løsning før jul, men CDU ser ut til å heller ønske et nyvalg i 2025 velkommen. Nyvalg er en sjeldenhet i Tyskland, hvor politisk stabilitet nærmest er et religiøst mantra for de fremste borgerlige partiene.
Om det går mot nyvalg, vil Scholz måtte overbevise sitt eget parti om at han fortsatt er rett mann til å lede SPD inn i valgkampen, til tross for at han er blitt en av de mest upopulære tyske forbundskanslerne i moderne tid. Frykten blant de «etablerte» partiene er også at det politiske kaoset skal tjene de nye «protestpartiene». På den andre siden har kristendemokratene i CDU lovet enda sterkere støtte til krigføringen i Ukraina, tross budsjettunderskudd, stagnerende økonomi og økende misnøye fra befolkningen.
Valgene i 2024 og fremgang for «nye» partier
I løpet av 2024 har det vært fem valg i Tyskland: EU-parlamentsvalget og delstatsvalgene i Hamburg, Sachsen, Thüringen og Brandenburg. En tredel av de stemmeberettigede valgte å ikke stemme i EU-parlamentsvalget, og valget ble et storstilt nederlag for SPD, som fikk under 14 prosent av stemmene, og måtte se seg slått av både CDU og Alternativ for Tyskland (AFD). Sistnevnte omtales som et innvandringsfiendtlig «protestparti», men de har særlig profilert seg som motstandere av pandemihåndteringen og av den massive støtten til Zelenskij og krigen i Ukraina. Et annet og enda nyere parti, som også profilerer seg på innvandringskritikk og krigsmotstand, er Bündnis Sara Wagenknecht (BSW).
BSW er en splittelse fra det SV-aktige partiet Die Linke («Venstre»), anført av den østtyske og populære filosofiutdanna politikeren Sara Wagenknecht. BSWs sosiale basis er særlig østtyske tidligere revisjonister og byråkrater, men partiet fikk over dobbelt så mange stemmer som Die Linke i EU-parlamentsvalget. Dermed gikk over 20 prosent av stemmene til AFD og BSW, noe som uttrykker den økende protesten og uroen blant massene, samt krisa i det gamle politiske systemet. Sammen med over 30 prosent som valgte å ikke stemme, samt proteststemmer til «Dyrenes parti», Piratpartiet og små fascistiske partier, kunne de gamle systempartiene mønstre langt under halvparten av de stemmeberettigede i dette valget.
De «nye» partiene representerer også borgerskapets forsøk på å finne «alternativer» som kan sikre at store deler av massene fortsatt deltar i det borgerlige valgsirkuset – noe som er viktig for å sikre borgerskapets stat en viss «legitimitet». Både AFD og BSW fremstår som potensielle «nye arbeiderpartier» som kan kanalisere arbeiderklassens misnøye inn i parlamentariske og ufarlige former.
Valgene i de østtyske delstatene Sachsen, Thüringen og Brandenburg var særlig en katastrofe for De Grønne, Fridemokratene (FDP) og Die Linke, og likeledes en braksuksess for «protestpartiene» AFD og BSW. AFD ble største parti i Thüringen og nest størst i de to andre delstatene. BSW, som ikke fantes ved forrige valg, ble tredje størst i alle tre delstater. Bare i Brandenburg lyktes SPD å bli største parti – i de to andre delstatene fikk de under 10 prosent. De Grønne, FDP og Die Linke, tre partier som alle forbindes med ivrig støtte til krigsbevilgninger til Ukraina, opplevde katastrofal tilbakegang, ofte mer enn halvering av støtten – i Brandenburg ble ingen av de tre engang representert i delstatsforsamlingen fordi de falt under sperregrensen.
For øvrig gjorde De Grønne et brakvalg i 2021, godt hjulpet av «skolestreikene for klima» og andre protestbevegelser som i essens er blitt borgerlige bevegelser for å villede massenes revolusjonære energi, mens de nå opplever nå stor motgang. De rammes av intern konflikt etter valgnederlagene i 2024, en rekke ledere i partiet har gått av, og ungdomspartiet har brutt med moderpartiet for å bygge en mer utenomparlamentarisk og «klassebevisst» bevegelse.
«Nye» borgerlige løsninger løser ikke krisa
Borgerlige The Economist skriver i en kommentar til regjeringskrisen at dagens tyske regjering har vist seg ute av stand til å stable på beina et svar på Tysklands økonomiske forråtnelse. Tyske myndigheter har, på grunnlag av historiske erfaringer, valgt å lovfeste et tak for statsgjelden, noe som har blitt en tvangstrøye i møte med stadig større budsjettunderskudd. Regjeringspartiene kunne ikke enes om en løsning på dette – i essens uløselige – problemet. Alternativene er pest eller kolera, enda større velferdskutt eller økt statsgjeld. På lang sikt finnes det altså ingen «gode» alternativer, bare ulike onder.
The Economist skriver at «trafikklyskoalisjonen» ble det første offeret for den politiske fragmenteringen i Tyskland, som har gjort det å etablere styringsdyktige koalisjoner «djevelsk vanskelig», men at den nok ikke blir det siste offeret.
For vår egen del slår vi fast at regjeringskrisen i Tyskland føyer seg inn i en større kontekst av politisk krise i Europa og Nord-Amerika, som ikke er noe annet enn et uttrykk for den allmenne krisa i det imperialistiske systemet i hele verden. Borgerskapet kan ikke styre på den gamle måten lengre, og massene vil i stadig større grad ikke la seg styre på den gamle måten.
De gamle partiene velger på sin side å puste «liv» inn i valgsirkuset ved å spille på frykt. Scholz har kalt AFD nazistiske, slik svenske sosialdemokrater har omtalt Sverigedemokratene som nazister og Kamela Harris har erklært at Trump er en fascist. Betegnende nok har den samme Harris etter valgnederlaget erklært at det er viktig med en «fredelig overgang» fra Biden-administrasjonen til Trumps nye administrasjon. På den ene siden skremmer de borgerlige politikerne med at demokratiet står i fare og at fascismen kan stå for tur – på den andre siden vil de garantere en «fredelig overgang» til denne såkalte fascismen. Enten er de løgnaktige demagoger som bare kan vinne valg ved å appellere til massenes sterkeste følelser, eller så er de oppriktige i sitt forsvar av borgerskapets diktatur, uansett om den kler seg i en liberal-demokratisk eller fascistisk maske. Eventuelt er de begge deler, og de har da også selv angrepet enhver liberal-demokratisk frihet og rettighet, for eksempel ved å nekte ytrings- og forsamlingsfrihet til solidaritetsbevegelsen for Palestina.
Tiden vil vise at de «nye» alternativene bare er «mer av det gamle», bare i «ny» innpakning. Verken AFD eller BSW, like lite som Trump eller norske Listhaug, kan løse de strukturelle og iboende problemene som er en del av systemet selv. Det eneste de kan lykkes med, er å gi en ny impuls til et døende system, og deres koleriske løsninger vil bare fremskynde forråtnelsen og akselerere krisen. Den eneste virkelige løsningen er å feie hele det råtne og døende systemet på historiens skraphaug, gjennom nydemokratiske og sosialistiske revolusjoner.
Les også:
Referanser:
Germany’s fractious coalition falls apart—and how!
Ein Kommentar zu den Ergebnissen der Wahlen zum „Europäischen Parlament“ in Deutschland
Brandenburg: Schwierig
Einige weiterführende Anmerkungen zu den Landtagswahlen in Thüringen und Sachsen
2024 Brandenburg state election – Wikipedia
2024 Thuringian state election – Wikipedia
2024 Saxony state election – Wikipedia
2021 German federal election – Wikipedia
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.