Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Lenin har utformet marxismens teori om imperialismen. Han avdekket at ved begynnelsen av 1900-tallet gikk kapitalismen inn i et nytt stadium: imperialismen. Imperialismen er kapitalismens høyeste og siste stadium.
Lenin skriver i sin bok Imperialismen at de fem viktigste kjennetegnene ved imperialismen er at (1) monopoler spiller den avgjørende rollen i økonomien, (2) bankkapital smelter sammen med industrikapital og skaper et «finansoligarki», (3) kapitaleksport, til forskjell fra vareeksport, får en særegen betydning, (4) det oppstår internasjonale monopolistiske kapitalistiske forbund som deler verden mellom seg og (5) oppdelingen av jorden mellom de kapitalistiske stormaktene er avsluttet.
Lenin sier at en definisjon av imperialismen må inneholde disse fem kjennetegnene, men at dette ikke er en fullstendig definisjon. De fem kjennetegnene begrenser seg hovedsakelig til imperialismens økonomi. Lenin slår fast at en mer helhetlig forståelse krever at man ser imperialismens plass i historien og imperialismens betydning for den revolusjonære bevegelsen og for opportunismen.
Lenin skriver senere at imperialismen har en trefoldig karakter: imperialismen er (1) monopolistisk kapitalisme, (2) snyltende eller råtnende kapitalisme og (3) døende kapitalisme. Den kortest mulige definisjonen av imperialismen er rett og slett monopolkapitalisme, men Lenins «trefoldige karakter» plasserer imperialismen i sin rette historiske sammenheng, som kapitalismens råtnende og siste stadium før sosialismen.
Monopoler er bedrifter eller kapitalgrupper som etablerer en så dominerende rolle innen et marked, at de avskaffer den frie konkurransen innenfor dette markedet. Monopolene vokser frem fra konkurransen selv. Ulike kapitalister konkurrerer, og de som taper konkurransen går konkurs eller kjøpes opp av andre. Dermed er det en sterk tendens til at kapitalen samles på færre hender, og at enkelte kapitalister får en stadig større andel av markedet.
Monopolene deler markedene mellom seg i konkurranse og samarbeid. Med sin monopolstilling kan de på den ene siden tvinge leverandører til å selge dem råvarer til en lavere pris, og på den andre siden kan de sette prisen høyere på varene de selger. Et eksempel fra Norge i dag kan vi se i dagligvarebransjen, hvor tre store monopoler har 98 prosent av markedet. Vi kan også se det innenfor bank og finans hvor én eneste bank har en tredel av personkundene. Den samme tendensen virker internasjonalt. Fem agromonopoler kontrollerer mellom 70 og 90 prosent av den globale handelen med korn.
Kort sagt: Med imperialismen blir noen få store selskaper stadig mer dominerende i økonomien. Monopolenes makt blir også politisk da de smelter sammen med stater og regjeringer.
Det er viktig å slå fast at imperialismen endrer kapitalismen slik at nye motsigelser og kjennetegn blir dominerende for dens utvikling. Kapitalismen utvikler seg annerledes enn i sitt før-imperialistiske frikonkurransekapitalistiske stadium.
Særlig viktig er det at imperialismen deler verden i to: Imperialistiske land på den ene siden (et lite mindretall) og undertrykte land på den andre siden (det store flertallet). De imperialistiske landene undertrykker og utbytter de undertrykte landene, og motsigelsen mellom disse blir hovedmotsigelsen i imperialismen. Kampen mellom imperialistiske land og undertrykte land blir den viktigste kampen som driver utviklingen fremover og skaper forandring. Eksempler på dette ser vi i dagens Palestina og Ukraina.
De imperialistiske landene utbytter de undertrykte landene. Gjennom å holde disse landene tilbake og hindre deres frie utvikling, bevarer imperialistene en rekke før-kapitalistiske forhold i disse landene. Dermed blir ikke disse landene fullt ut kapitalistiske, men holdes tilbake i en slags halvføydalitet, særlig på landsbygda. Massene i de undertrykte landene er ofte avhengig av å dyrke sin egen mat eller leve delvis av gratisarbeid innenfor familien, særlig utført av kvinner og barn, eller de er avhengig av bistand fra familiemedlemmer som jobber i store byer eller i utlandet. Dermed kan lønna holdes nede i disse landene. I stedet for en fri kapitalistisk utvikling, skapes det en byråkratkapitalisme i disse landene, som fødes inn i forråtnelse og krise, og som preges av korrupsjon og vanstyre. De lokale herskerne opptrer som lakeier for imperialistene, samtidig som de fyller sine egne lommer. Imperialismens undertrykking og utbytting er den direkte årsaken til at de undertrykte landene preges av dyp fattigdom, sult, miljøødeleggelser og endeløse kriger.
Fra de undertrykte landene kan imperialistene dermed rane til seg superprofitt. De kan få mer profitt på denne måten, enn gjennom et «fritt marked» hvor arbeidslønna som et minimum må være til å leve av. På den andre siden fører superprofitten til at imperialistene kan kjøpe opp de øverste delene av arbeiderklassen i sine egne land. Superprofitten blir en kilde til å korrumpere arbeiderledere og støtte opportunisme, reformisme og nasjonalisme i arbeiderbevegelsen.
Lenin slår videre fast at ved inngangen til 1900-tallet, markert ved krigen mellom imperialistene Russland og Japan i 1905, er hele jorda delt mellom en håndfull stormakter. England, USA, Tyskland, Frankrike, Russland og Japan, samt noen mindre makter som for eksempel Belgia og Nederland, hadde kolonisert Sør-Amerika, Afrika og det meste av Asia. Lenin skriver også at man ikke bare har direkte kolonier, men også ulike grader av dominans. Noen land var formelt uavhengige, men likevel dominert økonomisk og politisk av stormaktene. Vi sier i dag at undertrykte land kan deles i kolonier og halvkolonier, hvor en koloni er dominert av én imperialistisk makt, og halvkolonier domineres av flere ulike makter.
Da verden nå var delt mellom imperialistene og deres monopoler, kunne ingen makter ekspandere fritt lenger. Om en stormakt skulle utvide sin dominans til et nytt område, et nytt land, måtte dette erobres fra en konkurrerende stormakt. De 120 årene etter den russisk-japanske krigen i 1905 beviser Lenins tese om at imperialismen med nødvendighet fører til krig – imperialistisk omfordelingskrig. Imperialismen har brakt oss de mest omfattende og brutale krigene i menneskehetens historie (1. og 2. verdenskrig), og vi ser over hele verden hvordan nye og gamle kriger stadig bryter ut.
Det er viktig for revolusjonære å forstå at imperialisme ikke er en valgt politikk. Den imperialistiske kapitalismen er et økonomisk og politisk system. All virksomheten til den norske staten og kapitalen, er basert på imperialisme. Imperialisme handler ikke bare om åpen maktkamp og krig, men også om alle de mer skjulte mekanismene for å undertrykke og utbytte. Bistand og klimatiltak, for eksempel, tjener systematisk til å styrke den norske staten og kapitalen i undertrykte land. Imperialismen kan ikke reformeres vekk, den kan bare feies vekk av den proletariske verdensrevolusjonen.
Les mer:
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.