Bilde: HTS-soldater marsjerer.
Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Oppdatert 11.12.2024 kl 16:00.
Endret 12.12.2024 kl 13:10. Vi har endret «opprørere» til «opposisjonen» eller liknende.
Krigen i Syria har vart siden 2012, og begynte i kjølvannet av folkelige protester og opprør i 2011 mot Assad-familiens styre. Omsider falt regimet i forrige uke, da væpnede opposisjonsgrupper inntok hovedstaden Damaskus natt til søndag 8. desember.
Den ledende kraften i offensiven mot regjeringen er gruppen HTS, som springer ut av Nusra-fronten, som opprinnelig var Al-Qaidas avdeling i Syria. Dermed står denne gruppen og dens leder på terrorlistene til både USA, Russland og FN. Likevel har de fått en rekke former for støtte fra Tyrkia og arabiske USA-lakeier. Nå erklærer ulike kommentatorer at HTS er blitt langt mer moderate, og at det er på tide å fjerne dem fra disse listene og hilse det nye regimet velkommen. HTS og andre opposisjonsgrupper har i flere år styrt i nordlige deler av Syria, mot grensa til Tyrkia, og her har de bygget opp militære kapasiteter, utdannet og trent offiserer og soldater, og mottatt økonomisk og militær støtte fra utenlandske støttespillere.
HTS samarbeider og/eller rivaliserer med en lang liste væpnede grupper som har reist seg mot landets myndigheter, fra kurdisk-ledede SDF (hvor YPG er én av medlemmene) i nordøst, den tyrkiskstøttede «Frie syriske arméen» i nord, restene av ISIS i sørøst , til militante grupper i sør – direkte støttet av USA. Det har i lengre perioder vært væpnet kamp mellom flere av disse gruppene, og noen av dem har inngått avtaler med Assad-regimet tidligere, men akkurat nå virker det som fokuset er på å forhandle frem en ny orden i landet. Regimet til Assad klarte ikke å stå imot lynoffensiven. Soldater og offiserer kapitulerte i stor skala fra regjeringshæren, og president Bashar al-Assad, som overtok makten fra sin far, rømte – sannsynligvis til Moskva. Lynoffensiven fra HTS og andre styrker ble innledet akkurat nå, ifølge kommentatorene og opprørerne selv, som et direkte resultat av våpenhvilen i Libanon. Den mest utbredte forklaringen er at Russland har vært opptatt med krigen i Ukraina og at Iran og Hizbollah har måttet prioritere krigen i Libanon, slik at Assad-regimet har manglet sterk støtte fra sine allierte.
Borgerlige kommentatorer og eksperter flest ble svært overrasket. Mange peker på utenlandsk innflytelse bak opprørerne, særlig fra Tyrkia, en lakei hovedsakelig for USA-imperialismen, men også USA direkte – samt indirekte gjennom ulike arabiske regimer i regionen. Assad på sin side har hele tiden vært en lakei hovedsakelig for russisk imperialisme. Hans far, Hafez al-Assad, grep makten i et militærkupp i 1970. Han var utdannet som pilot i Sovjetunionen og var medlem av det syriske Baath-partiet.
På 1980-tallet inngikk Assad-regimet nærmere samarbeid med Iran. Gjennom krigen i Syria fra 2012 til i dag, har Russland, Iran og Hizbollah vært de viktigste utenlandske støttespillerne for Assad. Russland har militærbaser i landet, blant annet flåtebase som er svært viktig for Russlands militære kapasitet i hele Middelhavet.
Russisk imperialisme sier nå at de vil forhandle med det nye regimet om å eventuelt fortsette å ha baser i landet. Som andre halvkolonier er ikke Syria direkte underlagt én imperialist, men er gjenstand for imperialistenes samarbeid og konkurranse. Slik sett har byråkratborgerskapet i Syria søkt støtte fra ulike imperialister, for eksempel støttet Syria USA-imperialismens invasjon i Irak, til tross for sitt nære forhold til Sovjetunionen.
Dagens omveltning har støtte i deler av det syriske borgerskapet. Innenfor borgerskapet i undertrykte land, deles borgerskapet som hovedregel i to rivaliserende fraksjoner: en byråkratborgerlig fraksjon med tyngdepunkt i staten og en kompradorborgerlig fraksjon med tyngdepunkt i privatkapitalismen. Med den økonomiske krisa i 2008 og «den arabiske våren» 2010-2011, ble store deler av massene i Midtøsten, og også småborgerskapet og deler av borgerskapet, rammet hardt av økonomisk nedgang, prisøkninger og konkurser. Det er all grunn til å tro at kompradorborgerskapet så seg tjent med å utfordre Assad-dynastiet i denne situasjonen.
Samtidig fisker imperialistene alltid i opprørt vann. USA-imperialismen og dens etterretningstjenester, samt lakeiene deres i ulike land i regionen, særlig Israel, Tyrkia og Saudi-Arabia, forsøkte målbevisst å omgjøre protestene og opprørene i land som Libya og Syria, til bevegelser for «regimeskifte», slik de gjør i tidligere sovjet-imperialistiske kolonier som Hviterussland og Georgia. Motivet har vært enkelt: Å svekke USA-imperialismens konkurrenter, særlig Russland og Kina, for å befeste og utvide USAs stilling. Sionistene i Israel, også lakeier for USA, utnytter situasjonen i dag til å bombe militære installasjoner i Syria, og til å erobre nye områder i landet – de okkuperer allerede Golanhøydene som ligger nært hovedstaden Damaskus.
Massenes kamp og motstand er selvsagt berettiget overfor byråkratkapitalistiske regimer som undertrykker folket på de mest brutale vis, men USA-imperialismens intervensjoner har bare forsterket massenes lidelser. Nye borgerlige regimer kan aldri endre situasjonen grunnleggende for massene.
Over hele verden ser vi videre at USA-imperialismens strategi er å undergrave lokale myndigheter og drive frem «balkanisering» – oppsplitting av stater alá oppsplittingen av Jugoslavia på 1990-tallet, gjerne etter «etniske», regionale, klanbaserte eller religiøse skiller. USA-imperialismen evner ikke lenger å vinne kriger og etablere stabile lakeiregimer. Da er den nest beste løsningen å sørge for at heller ikke USAs konkurrenter evner å stabilisere seg, og å skape «mislykkede» stater som stykkes opp mellom ulike «småkonger», slik vi ser i Libya og Irak, men også i Jemen og Sudan. «Splitt og hersk» er fortsatt imperialistenes veiledende doktrine.
Tiden vil vise hvilken vei Syria går, om en ny borgerkrig vil innledes, om landet vil deles opp, eller om noe annet skjer, men Syria vil ikke bryte ut av undertrykkingen og fattigdommen så lenge én imperialist erstattes av en annen.
Les også:
Referanser:
Maktskifte i Syria: Slik er situasjonen nå
Slik kan Syria lykkes etter 13 år med krig
Syria: – Henger i en tynn tråd
Syria: Mohammed al-Bashir sier han er utnevnt til midlertidig statsminister
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.