AND: Om opptøyene i Iran og de bakenforliggende årsakene

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Dette er en uoffisiell norsk oversettelse av Red Herald sin engelske oversettelse av en artikkel publisert av A Nova Democracia (AND) om protestene i Iran. Alle eventuelle feil og mangler er våre egne.

A Nova Democracia: Opptøyer bryter ut over hele Iran; forstå årsakene til dette

I de to første ukene av 2026, fra slutten av desember 2025, feiet en bølge av protester gjennom mer enn 180 kommuner og spredte seg over alle 31 provinser i Iran, og fortsetter den dag i dag. Store folkemengder samles i landets viktigste sentre, som hovedstaden Teheran, Mashhad, Isfahan og Shiraz. Den reaksjonære pressen, i samarbeid med den konspiratoriske apparatet til yankeeimperialismen i sin aggresjon mot det iranske folket – som nylig ble innledet på en direkte måte med bombingen av det persiske landets atomkraftverk – har blåst opp saken og lansert sin motpropaganda «mot autokratiet». Som et resultat har kannibalen Donald Trump truet med nye bombinger eller direkte aggresjon mot Iran, og støttet av disse hendelsene, har den tidligere arvingen til sjah-dynastiet, Reza Pahlavi, i mens i landet erklært seg selv som leder for demonstrasjonene, og kooptert den opprinnelig spontane mobiliseringen av massene til en reaksjonær og pro-amerikansk kurs.

Som svar har regimet ledet av ayatollah Ali Khamenei de siste ukene reagert på protestene med sterke beskyldninger om at hemmelige agenter fra Mossad (sionismen) og yankeeimperialismen opererer innenfor demonstrasjonene for å destabilisere landet. Den iranske regjeringsministeren Abbas Araghchi sa at Iran har bevis og dokumenter som viser at persisktalende Mossad-agenter er utplassert i Teheran for å overvåke protestene og påvirke hendelsene, og at tilståelser, dokumenter og fotografier som beviser denne involveringen vil bli offentliggjort. Undersøkelser utført av Irans revolusjonsgarde har avdekket at rundt 600 agenter fra den sionistiske etterretningstjenesten (Mossad) opererer i Iran, hvor de oppmuntrer til og koordinerer protestene som sprer seg over hele landet. Det er også rapportert i lokal presse at Mossads apparat for psykologisk krigføring har arbeidet frenetisk på internett for å oppmuntre til opptøyer gjennom bots.

Under opptøyene i provinsen Nord-Khorasan ble to personer pågrepet av iranske styrker og funnet i besittelse av spionutstyr, skytevåpen og ammunisjon. Bilder som sirkulerer fra sammenstøtene viser en rekke videoer av irregulære enheter blant demonstrantene, noe som tyder på at en høyt organisert styrke opererer innenfor protestene.

Mossads involvering i hemmelige oppdrag mot Iran er ikke noe nytt. I tillegg til utryddelse og sabotasje mot det iranske atomsystemet og dets vitenskapelige intelligentsia, er de også involvert i å bygge opp et nettverk av lokale agenter.

I september 2025 uttalte Mossad-sjef David Barnea offentlig at byrået har nettverk av infiltratører i landet: «Mossad har svært sterke operative evner, enda mer kreative og kraftfulle enn før, spesielt i Iran og til og med i hjertet av Teheran,» sa han under en seremoni med statsminister Benjamin Netanyahu, gjerningsmannen bak folkemordet. Iran har på sin side allerede rapportert at Mossad opprettet en hemmelig base i landet før den sionistiske militæroffensiven i krigen med luftangrep. Mossad-enheter plasserte systemer (inkludert eksplosive droner) i nærheten av luftforsvar- og missilsystemer, som ble aktivert da sionistiske fly begynte sine angrep.

Marsjene har slagordet «Død over Amerika», med henvisning til yankeeimperialismen

Som svar på den nåværende spente situasjonen marsjerer også tusenvis av mennesker mot yankeeimperialismen, mobilisert av regjeringen, og krever enhet mot yankeeimperialismen og sionismen.

Ifølge avisen The Guardian ble det 12. januar holdt en stor demonstrasjon i hovedstaden Teheran, som samlet titusenvis av mennesker på Enqelab-plassen. Protesten ble holdt under slagordet «Død over Amerika» og mot yankee-sionistisk terrorisme. Demonstrasjonen inneholdt taler av høytstående iranske statsmenn, som søker å kanalisere slike mobiliseringer for å oppnå politisk gevinst for regjeringen, som for eksempel parlamentets taler, Mohammad Bagher Ghalibaf, som beskyldte USA og enheten «Israel» for å føre en «krig på flere fronter» mot Iran: økonomisk, psykologisk, militær og sikkerhetsmessig.

I tillegg til Teheran ble det samtidig registrert antiimperialistiske handlinger i flere provinshovedsteder og store bysentre, blant annet Mashhad, Isfahan, Shiraz, Qom, Tabriz, Ahvaz, Kermanshah, Yazd og Karaj, ifølge rapporter fra iransk statspresse og regionale medier. I flere av disse byene fant demonstrasjoner sted på sentrale torg etter kollektive bønner eller oppfordringer fra offisielle fagforeninger, studentforeninger knyttet til regimet og nabolagsorganisasjoner.

Opptøyene har spredt seg til store deler av befolkningen

Til tross for sterke bevis på hemmelige Mossad-operasjoner, er massenes innflytelse i den nåværende uroen ubestridelig. I begynnelsen tok demonstrasjonene form av et spontant opprør, forårsaket av den kraftige forverringen av levekårene til de fattige massene, men de ble snart overtatt av sionistiske hemmelige agenter og reaksjonære pro-amerikanske politiske representanter som utnyttet den imperialistiske aggresjonen som fant sted blant dem og overtok ledelsen. Dermed ble demonstrasjonene, som i utgangspunktet var basert på umiddelbare økonomiske krav, til politisk uro mot regjeringen og ble drevet, i form av vold, av samløpet mellom sionistiske agenter og undertrykkelse.

På det nåværende stadiet, å dømme etter uroens kontinuitet og vekten av massene som er involvert, tyder alt på at det sionistiske apparatet har klart å slå sammen begge tendensene til en enkelt bevegelse, det vil si at det sionistiske apparatet har klart å ta kontroll over bevegelsen eller det meste av den. Det er ikke uten grunn at iranske ledere selv har gjentatt at «legitim sosial misnøye» har blitt utnyttet av USA og den sionistiske enheten for å omdanne økonomiske demonstrasjoner til sabotasje mot landet.

I den grad Mossad ser ut til å ha lykkes med å delta i demonstrasjonene og gjøre dem om til opptøyer, ser det ut til at den iranske regjeringen ikke har annet valg enn å utvide omfanget av undertrykkelsen og massearrestasjonene, noe som, selv om det bidrar til angripernes mål, er et forsøk på å dempe opptøyene. Det finnes ingen offisielle tall for døde og arresterte: regjeringen rapporterer om hundrevis av fanger generelt og dusinvis av drepte politifolk; imperialistiske byråer sier at mer enn 10 000 mennesker er arrestert og 500 drept, et usannsynlig estimat gitt fraværet av internett, og hvis kilde med sikkerhet kan utledes å være psykologisk krigføring mot det persiske landet.

Krisen i det byråkratiske kapitalismen og virkningene av sanksjonene er den økonomiske årsaken til den nåværende uroen

De økonomiske kravene som ble reist av det iranske folket i de første protestene, som snart utviklet seg til de nåværende opptøyene, er sterkt forankret i krisen i den byråkratiske kapitalismen, forverret av amerikanske sanksjoner på grunn av Irans støtte til antiimperialistiske og antisionistiske krefter i Midtøsten, hvis strategiske mål utgjør en alvorlig trussel mot regimets eksistens og til og med Irans nasjonale integritet på mellomlang sikt.

Oljeproduksjon og -eksport, som historisk sett utgjorde om lag 65,5 % av statens inntekter og 57 % av den totale eksporten i 2024, er i tilbakegang på grunn av USAs sanksjoner. Sanksjonene som er pålagt av USA straffer amerikanske borgere, selskaper og banker som opprettholder økonomiske forbindelser med Iran, samt selskaper som driver virksomhet med sektorer som er mål for sanksjonene. Likevel har USA inkludert strategiske iranske enheter på listen over spesielt utpekte nasjonale enheter, som blokkerer eiendeler og utelukker tilgang til det internasjonale finanssystemet. Når det gjelder olje, kan selskaper og land som kjøper iransk olje bli utestengt fra det amerikanske finanssystemet, få bøter og få sine eiendeler fryst, i tillegg til mange andre konsekvenser. Dermed eksporterer den iranske regjeringen olje under vanskelige forhold, noen ganger gjennom kamuflerte midler, tvunget til å tilby høye rabatter, med høyere logistikkostnader og begrenset «markedsadgang». Som om ikke det var nok, innførte Yankee-regjeringen 12. januar nye sanksjoner: en toll på 25 % på alle produkter fra alle land som handler med Iran.

Offisielle data viser at den iranske økonomien gjennomgår en av sine verste perioder. Forskning fra OPEC/Reuters indikerer at Irans oljeproduksjon i desember 2025 falt med om lag 100 000 fat per dag (bpd) på grunn av nye sanksjoner pålagt av Den store Satan, noe som bidro til nedgangen i totalproduksjonen. Landets valuta, den iranske rialen, ble utsatt for en drastisk devaluering, med valutakurser som nådde 1,4 millioner iranske rialer per dollar i 2026. Inflasjonen skjøt i været som en kumulativ effekt av valutadevaluering og handelsrestriksjoner og sanksjoner mot den iranske stålindustrien: 48,6 % i oktober 2025, årlig (ifølge Irans statistiske senter). Alt dette legger enda mer press på importkostnadene og prisen på basisprodukter, siden Iran er et relativt industrialisert land, men et land som er fokusert på eksport av primærvarer (spesielt olje) under monopolet til store godseiere og en økonomi underordnet produksjonskjeder kontrollert av finanskapital og imperialisme. Ifølge Verdensbanken forventes Irans BNP å synke: et fall på -1,7 % i 2025 og forventet -2,8 % i 2026. Av denne grunn anslår offisielle iranske kilder at omtrent 33 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen.

Kun et proletarisk lederskap kan garantere full antiimperialistisk enhet

Økonomiske sanksjoner mot Iran, samt konvensjonelle militære aksjoner av spesifikk art kombinert med «asymmetriske» militære aksjoner (ukonvensjonelle), er en del av strategien til yankeeimperialismen og sionismen for å svekke det iranske regimet, og dermed skape betingelser for å påtvinge regimet undergraving og på denne måten forstyrre det som i dag er en viktig kilde til støtte for antiimperialistiske væpnede kamper i regionen, for bekvemmelighetens skyld. Det iranske regimet er mål for yankee- og sionistiske angripere på grunn av sin støtte til antiimperialistiske krefter i regionen, en posisjon det er nødt til å opprettholde, siden regimet kun opprettholdes internt av anti-yankee-politikk og av den antiimperialistiske holdningen blant det iranske folket, og regionalt, på samme måte, i forhold til antiimperialistiske geriljakrefter i Midtøsten. Det er derfor klart at den iranske nasjonen, som er utsatt for kontinuerlig økonomisk aggresjon og i økende grad blir mål for direkte militær aggresjon fra yankeeimperialismen i samarbeid med sionismen i form av en «lavintensiv krig», står overfor en alvorlig risiko for destabilisering, til og med borgerkrig, og at dette fenomenet objektivt sett tjener angripernes planer.

Imidlertid, som det politiske regimet til den persiske øvre middelklassen og knyttet til store landeiendommer, er regimet ledet av ayatollah Ali Khamenei nødvendigvis avhengig av byråkratisk kapitalisme, som etablerer utbytting og undertrykkelse av de fire folkelige klassene i det iranske samfunnet: bøndene, proletariatet, småborgerskapet og middelborgerskapet. Dette forholdet av intern utbytting, og det faktum at økonomien er svakt industrialisert, agro-eksportorientert og innrettet mot å tilfredsstille finanskapitalens (imperialismens) produksjonskjeder, sammen med det faktum at aggresjonen ennå ikke har manifestert seg i territoriale tap, gjør Iran til et naturlig splittet samfunn med skjøre grunnlag, både sosialt og økonomisk, hvis struktur er alvorlig påvirket av imperialistiske sanksjoner og press.

Selv når motsetningen mot aggressiv imperialisme blir mer uttalt og kommer i sentrum, og slike interne motsetninger blir sekundære, kan de fortsatt bli og blir aktivt utnyttet av aggressorene for å forstyrre enheten i den nasjonale motstandsfront og destabilisere landet.

Den mest solide og faste antiimperialistiske enheten i landet krever proletarisk lederskap i den antiimperialistiske fronten, som ved å støtte revolusjonære forandringer (økonomiske, politiske og kulturelle) til fordel for proletariatet, bøndene og det lille og mellomstore borgerskapet (det nasjonale borgerskapet), er i stand til å gjennomføre demokrati fullt ut i løsningen av motsetninger innenfor folket: demokrati på det økonomiske området (forbedring av levekårene for de brede massene, styrking av enheten i den antiimperialistiske fronten), på det politiske området (frihet for alle antiimperialistiske krefter og grupper) og på det militære området (dristig mobilisering av de væpnede massene). Bare gjennomføringen av et program for nydemokrati er i stand til å garantere, under alle forhold, antiimperialistisk enhet og nasjonal motstand i tilfelle aggresjon. Irans teokratiske regime støtter riktignok regionale antiimperialistiske krefter under de nåværende omstendighetene, blant annet for sin egen overlevelse, men er sårbart for aggressorers manøvrer fordi det på dette tidspunktet ikke er villig til å gjennomføre de nødvendige demokratiske tiltakene internt, siden det er avhengig av byråkratisk, kompradorisk og føydal kapital og av utbytting av det iranske folket. Dette gjør dem sårbare, uten proletarisk ledelse, for manipulering av reaksjonære og aggressive krefter.

Dermed var Mossads suksess med å koopterere og omdanne de iranske massenes opprinnelige protester til opptøyer i imperialistiske aggressorers tjeneste allerede, som en mulighet, bestemt av det faktum at det iranske regimet ikke var et proletarisk regime og at den politiske ledelsen av den antiimperialistiske fronten ikke var en proletarisk ledelse, i tillegg til det faktum at det iranske regimet ennå ikke er i en slik tilstand av aggresjon at visse proletariske kriterier er avgjørende for den nasjonale sakens overlevelse (som i tilfellet med den palestinske nasjonale motstanden, eller andre prosesser hvor graden av aggresjon gjør det obligatorisk, for motstandens overlevelse og seier, å radikalt anvende motstandsprogrammet). Som sådan er regimet forpliktet til å etablere en viss grad av undertrykkelse og kontroll over folkemassene i den nåværende situasjonen med farlig uro; dessuten utøver regimet, selv når det ikke er uro, åpenbar statlig kontroll over arbeiderklasseorganisasjoner og begrenser frihetene til arbeiderklassen og bøndene, i det omfang det frykter dem, siden det er avhengig av utbyttingen av disse klassene.

De nylige protestene uttrykker nettopp denne dynamikken. Det iranske folket, som i øyeblikk med økt ekstern aggresjon forener seg med regjeringen i sin vilje til å konfrontere imperialismen og sionismen, vender seg igjen mot sine konkrete levekår når nivået av ekstern konfrontasjon relativt sett avtar, noe som gjør det mulig for imperialismens hemmelige agenter å utnytte disse motsetningene. Fra et antiimperialistisk synspunkt vil en mulig regjeringsendring i Iran, som følge av denne prosessen, og enda mer i fravær av en proletarisk kraft som kjemper for ledelsen av massebevegelsen og gjennomføringen av en revolusjonær strategi, bare tjene interessene til yankeeimperialismen og sionismen som et skritt fremover i å isolere den væpnede kampen for nasjonal motstand i Palestina og i hele det såkalte Større Midtøsten [Greater Middle East, red. anm.].

Regimets beslutning om å oppmuntre til antiimperialistiske demonstrasjoner synes å være et forsøk på å isolere uroen og avsløre manøvrene til interne reaksjonære som samarbeider med eksterne aggressorer, samtidig som det søker å styrke sin egen posisjon. Det store spørsmålet synes å være om Den store Satan har til hensikt å utnytte disse urolighetene til å sette i gang en ny offensiv mot det iranske folket, med konkrete tiltak for å oppnå et delmål som svekker regimet, eller om det ikke vil gjøre det. Uansett viser hendelsene bare nok en gang at den perioden vi lever i, er preget av store sosiale omveltninger, kraftige utbrudd, som om noen år kan føre til enorme forandringer. Det er en ny æra med revolusjoner.

Les også

Referanser

A Nova Democracia: Riots Erupts Across Iran; Understand the Reasons Why – Red Herald