Bilde: President Bill Clinton (også en venn av Epstein) er vertskap for den endelige signeringen av Osloavtalen.
Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Epstein-filene har på nytt satt søkelys på «Osloprosessen» og den rollen som ble spilt av Norge og diplomatparet Terje Rød-Larsen og Mona Juul – nå under etterforskning for grov korrupsjon. Prosessen ledet til en avtale i 1993 mellom Israel og PLO, som førte til opprettelsen av den palestinske «selvstyremyndigheten».
Osloavtalen er et eksempel på en rolle norsk imperialisme spiller innenfor det globale imperialistiske systemet, som en håndlanger i USA-imperialismens intriger for å likvidere væpnede frigjøringskamper.
Osloavtalen er senere blitt kalt en katastrofe for palestinerne. Motstandsorganisasjoner som Hamas og PFLP har alltid vært mot den, fordi avtalen som premiss godtar sioniststatens okkupasjon av Palestina, med fordrivelse og folkemord som grunnlag og konsekvens.
Lot seg bruke av Israel
Den norske historikeren Hilde Henriksen Waage har gjennom sin forskning konkludert med at de norske forhandlerne villig lot seg bruke av Israel i «Osloprosessen». I kjølvannet av forhandlingene ble det bevisst bygget om et bilde av Norge som «fredsnasjon» og «diplomatisk supermakt», som Waage blankt avviser som en myte.
Denne illusjonen er bygget opp gjennom massiv propaganda, blant annet gjennom en misvisende spillefilm (regissert av Steven Spielberg) og teaterstykket «Oslo» som i 2017 ble satt opp ved Broadway. Her ble Terje Rød-Larsen glorifisert som norsk helt og super-diplomat. De frigjorte Epstein-filene viser at Jeffrey Epstein, en nær personlig venn av Terje Rød-Larsen og lakei for Israel, bidro med store summer for å sette opp dette teaterstykket på Broadway.
Historikeren Waage slår for øvrig fast at Israel «fikk det som de ville» i Oslo-avtalen. Hun sier i denne sammenhengen at Israel var «den sterke part» og at det ikke er noe oppsiktsvekkende i at denne får sin vilje i slike prosesser. Slik sett bekrefter Waage den «realpolitiske» tilnærmingen som ofte tilskrives yankeen Henry Kissinger: Man kan bare oppnå i forhandlinger det man har vunnet på slagmarken.
Avtalen ble inngått mellom Israels daværende statsminister Yitzhak Rabin og PLO-leder Yasir Arafat, og den ble beseglet i Det hvite hus med Bill Clinton som storfornøyd vert.
Videre har Waage avdekket at dokumentene fra ni måneder av prosessen, fra januar til september 1993, mangler fra det norske utenriksdepartementets arkiver. Disse dokumentene har Epstein-vennen Terje Rød-Larsen beholdt privat. Da Waage etterlyste disse dokumentene i sin tid, satte daværende norsk utenriksminister Jonas Gahr Støre en stopper for det i 2006. Hans pressetalsperson i UD uttalte på vegne av Støre: «Vår konklusjon er at det ikke finnes dokumenter han (Terje Rød-Larsen, red.merk.) har fra Oslo-prosessen som er savnet i UDs arkiver. Vi anser saken som avsluttet». Waage skrev i Historisk tidsskrift at Støre beskyttet Rød-Larsen for «å opprettholde glansbildet av Norges rolle», fordi disse dokumentene ville kastet mer lys over at Norge tjente Israel i forhandlingene.
En katastrofe for palestinerne
Videre slår Waage fast at norske myndigheter hadde egne maktpolitiske interesser i «Osloprosessen» og at «nøytral megling» er en myte i internasjonalt diplomati. Hun sier at norske forhandlingsutspill ble klarert med Israel, ikke med den palestinske parten, og at PLO forhandlet ut fra en posisjon av svakhet på begynnelsen av 1990-tallet.
Ved et debattmøte i 2013 på Litteraturhuset i Oslo, uttalte folkerettsekspert Dr. Anis F. Kassim at Oslo-prosessen er den mest livsfarlige «fredsprosessen» som noensinne er startet, at det måtte gå galt, og at resultatet ble verre enn «det håpløse utgangspunktet». Han argumenterte med at palestinernes rettigheter til en viss grad hadde vært beskyttet i internasjonale avtaler, noe de ikke ble i Osloavtalen. Han uttalte at PLO ble en «underkontraktør av okkupasjonsmakten» og at «selvstyremyndigheten» juridisk sett ble underordnet Israels militære myndighetene: «Selvstyremyndigheten er Israels forlengede arm i de okkuperte områdene.»
Norsk imperialisme er en alliert av USA-imperialismen og sioniststaten Israel. Dagens regjering forsøker fortsatt å fremstille Norge som nøytrale, men deres vennlige holdning til den palestinske «selvstyremyndigheten» er ikke en faktisk støtte til Palestina, det er en støtte til Israels forlengede arm og ingenting annet. Hver gang palestinske ledere reiser fanen for motstand, blir dette fordømt av norske myndigheter. Osloprosessen og Epstein-filene gir noen innblikk i hvilken skitten rolle Norge har spilt og spiller den dag i dag.
Rollen norsk imperialisme spiller
Rollen norsk imperialisme spiller blir likevel, selvsagt, fortolket fra et borgerlig perspektiv av både medier, kommentatorer og historikere – uansett hvor kritiske de fremstår. De ser de personlige interessene, og også til en viss grad de såkalt «maktpolitiske» interessene, men uten marxismen ser de ikke det underliggende systemet. Norsk imperialisme er en liten imperialist, og således kommer dens andel av utbyttet fra de undertrykte nasjonene som et resultat av manøvre under vingene til større imperialister. De større imperialistene, særlig supermakten USA, lar Norge få en andel av byttet mot visse tjenester. For eksempel de militære bidragene til Afghanistan og Libya. Norge på sin side betaler en viss «tributt», for eksempel er over halvparten (52 prosent) av det norske oljefondet investert nettopp i USA. 9,5 prosent av oljefondet består av yankee-amerikanske statsobligasjoner – og denne andelen vokser. Altså kjøper norsk imperialisme stadig mer av USAs gjeld, og slik betaler Norge for USAs underskudd på statsbudsjettene.
Norge står ikke bare til tjeneste med militære bidrag og penger, men rollen som «diplomatisk supermakt» er også en tjeneste. Der USA-imperialismen og andre større imperialister ser seg tjent med «nøytrale» representanter, stiller norske politikere og diplomater opp. Som i Osloprosessen. Men dette er langt fra den eneste «fredsprosessen» hvor den norske staten opptrer som «megler». Listen av slike prosesser er lang, men for dagens revolusjonære og antiimperialister vil vi særlig løfte frem prosessene i Colombia (FARC-kapitulasjonen), Filippinene (forhandlingene med NDFP), Nepal (likvideringen av folkekrigen i 2006), Sri Lanka (våpenhvile forut for folkemordet mot det tamilske folket og LTTE), Venezuela (forhandlinger med Maduros regjering). Også Jemen, Somalia og Sør-Sudan er verdt å nevne.
Slik sett spiller norsk imperialisme en særlig råtten rolle i kampen mellom kontrarevolusjon og revolusjon, mellom imperialistmaktene og undertrykte land, som et ledd i psykologisk krigføring og i å fremme kapitulasjon fra den væpnede kampen. Dette betaler seg for en liten imperialist, og er en del av forklaringen på hvorfor tidligere statsministere og topp-politikere fra dette landet, har kunnet bekle så mange fremstående posisjoner i NATO, Europarådet, Verdens økonomiske forum, WHO og FN. Uten at vi ser vekk fra de enorme økonomiske bidragene norsk imperialisme stadig gjør til slike institusjoner.
Som i USA finnes det seksjoner av det norske borgerskapet som ikke tjener direkte på disse disposisjonene, særlig innenfor den private kapitalen. Der statsmonopolene får fordeler, kan dette bli ulemper for deres hjemlige konkurrenter. Heri ligger sannsynligvis det klassemessige grunnlaget for den skjerpede konflikten innad i det norske borgerskapet rundt disse spørsmålene, og den økte støtten fra norske privatmonopoler til Fremskrittspartiet, som har posisjonert seg en av de fremste kritikerne av det akademikeren Terje Tvedt kaller «det humanitær-politiske kompleks».
Les også:
Referanser:
Sannheten som blir holdt skjult: Fredsnasjonen Norge er bare tull
Flere partier krever gransking av Rød-Larsens «privatarkiv» fra Oslo-avtalen
Professor ved UiO Hilde Henriksen Waage kritiserer filmen om Oslo-avtalen
UD-dokument finst i israelske arkiv
Hilde Henriksen Waage og fortellingen om Oslo-prosessen
Osloavtalen – en katastrofe
-Norge ble brukt av Israel
Eksempler på Norges engasjement – regjeringen.no
Kjøper stadig mer av USAs gjeld
Eksempler på Norges engasjement – regjeringen.no
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.