Ukraina-krigen 4 år

Av redaksjonen i Tjen Folket Media.

Den 24. februar er det 4 år siden russisk imperialisme invaderte Ukraina, og slik initierte den fullskala krigen etter tolv år med «lavintensiv» krig. Dette er blitt den største krigen i Europa etter 2. verdenskrig.

Vi vil innledningsvis presisere at vi verken har glemt borgerkrigen i Hellas (1946-1949) eller krigene i Jugoslavia (1991-1999). De offisielle tallene er at over 100.000 mennesker ble drept både i Hellas og Jugoslavia, selv om borgerlige medier ofte overser disse krigene når de omtaler krigen i Ukraina.

Bakgrunn og aktuell utvikling

Vi har skrevet mye om krigen i Ukraina, og satt frem de norske kommunistene og antiimperialistene sitt standpunkt til krigen ved en rekke anledninger. Revolusjonære og antiimperialister har gjennomført mange aksjoner og markeringer mot russisk imperialisme. Det eneste som har forandret seg vesentlig i løpet av krigen, er at USA-imperialismen og europeiske stormakter har fått en stadig større rolle i krigen, og at de deltar mer direkte. Vi anbefaler derfor våre lesere å lese artiklene vi har samlet på en egen samleside (Krigen i Ukraina) for å få våre analyser. Her kan man også lese om en rekke viktige lærdommer fra krigen.

Krigen i Ukraina har krevd hundretusener av liv, og påført det ukrainske folket enorme lidelser. Millioner av mennesker har forlatt landet for å bli flyktninger, titusener av dem i Norge. Krigen, og rivaliseringen mellom USA-imperialismen og de europeiske imperialistmaktene, har også blitt brukt til å begrunne en historisk militær opprustning i hele Europa. Krigen og opprustningen brukes også til å begrunne store velferdskutt, for eksempel da den danske regjeringen fjernet en feriedag.

Akkurat nå er det flere aktuelle momenter i utviklingen, og vi vil løfte frem noen av disse:

For det første pågår det forhandlinger mellom Ukraina og Russland. I flere år har de to partene nektet å forhandle direkte, men nå er disse forhandlingene i gang. 

For det andre er stillingen på slagmarken fastlåst. Russland har gradvis gjort fremskritt gjennom de siste to årene, men Ukraina har selv nylig gjort fremskritt. Frontlinjen beveger seg hele tiden, men den beveger seg svært korte avstander, tross enorme tap på begge sider. Det ser ut til at ingen av sidene er i stand til å vinne en avgjørende seier, og derfor er det sannsynlig enten at krigen fortsetter eller at konflikten «fryses» med russisk kontroll over omtrent en femdel av ukrainsk territorium i lang tid fremover. 

For det tredje har korrupsjonskandaler rammet Zelenskyj-regjeringen hardt. Zelenskyj dukket opp i «Panama Papers», som viste at han har smuglet penger ut av landet til private konti. Nylig ble hans nærmeste rådgiver kastet ut av regjeringen etter korrupsjonsanklager. Zelenskyj-regjeringen har også gjort upopulære avtaler med Trump-administrasjonen om at USA skal få fri tilgang til store mengder naturressurser i Ukraina.

For det fjerde har Zelenskyj-regjeringen inngått store avtaler og kontrakter med europeiske makter og storselskaper, og tatt opp enorme lån fra disse. Avtalene, kontraktene og lånene garanterer at særlig Tyskland, Frankrike og Storbritannia, men også mindre imperialistmakter som Norge og Danmark, får direkte tilgang til arbeidskraft og naturressurser i Ukraina, som er et av Europas største og mest folkerike land. Slik legger Zelenskyj-regjeringen opp til enda mer imperialistisk penetrering og utbytting av Ukraina.

Våre standpunkter

Krigen mot Ukraina er den viktigste historiske og politiske enkelthendelsen i dagens Europa, og den som mer enn noe annet har preget europeisk politikk og økonomi. Derfor er det avgjørende å forstå krigen korrekt, og å ta korrekte standpunkter på grunnlag av våre konkrete analyser og våre allmenne prinsipper. Hva er disse, slik vi ser det?

For det første fører den russiske imperialismen en imperialistisk angrepskrig mot Ukraina. Det ukrainske folket og den ukrainske nasjonen er et bytte for russisk imperialisme. Den russiske gamle staten har økonomiske, politiske og militære motiver for denne krigen. De søker tilgang til ukrainsk industri og ukrainske naturressurser, militær tilgang til Svartehavet, en militær «buffersone» mot NATO og kontroll over energiforsyningslinjer som går gjennom Ukraina til EU-landene. Dette er av avgjørende stor viktighet for russisk imperialisme, og det er totalt illegitimt. Russisk imperialisme søker å øke sin undertrykking og utbytting av Ukraina, dels for å forsvare sin posisjon overfor andre imperialister, og ingenting annet.

For det andre fører den ukrainske nasjonen en rettferdig nasjonal frigjøringskrig mot den russiske invasjonsmakten. Ukraina er en undertrykt nasjon under formasjon, og har, siden løsrivelsen fra Sovjetunionen i 1991 vært en halvkoloni under særlig russisk, men også yankee-amerikansk, kinesisk, tysk, fransk og britisk, dominans. Alle konsekvente antiimperialister må støtte det ukrainske folkets rett og plikt til væpnet kamp mot okkupanten. Kort sagt er hovedmotsigelsen i Ukraina mellom imperialismen på den ene siden og den undertrykte ukrainske nasjonen på den andre siden. Slik har det vært siden begynnelsen av krigen, og slik er det fortsatt i dag.

For det tredje har USA-imperialismen og de europeiske stormaktene ingen legitimitet overfor Ukraina. De har siden 1991 rivalisert med russisk imperialisme om å utbytte og undertrykke Ukraina. Maidan-opptøyene i 2014 og aktiviteten til fascistiske militser la grunnlaget for et kupp hvor president Janukovitsj (en russisk lakei) ble avsatt og måtte rømme fra Ukraina. Disse hendelsene, og opptakten til dem, bærer de tydelige fingeravtrykkene til CIA og andre etterretningsorganisasjoner. USA og europeiske makter investerte titalls, kanskje hundretalls, millioner i «regimeskifte» i Ukraina. Deres formål har vært å øke den vestlige imperialismens penetrering av Ukraina, og å skyve ut russisk imperialisme og kinesisk sosialimperialisme, og å inkorporere Ukraina i EU og NATO, som et politisk, økonomisk og militært trekk rettet mot Russland. For USA-imperialismens del handler det særlig om omringingen av russisk imperialisme, som har pågått i tretti år, med særlig formål om å frata Russland stillingen som atomsupermakt. Ukrainsk territorium er viktig for å «stramme grepet» mot Russland, og nøytralisere Russlands kapasitet til å ramme USA med sine kjernefysiske våpen. Imperialistmaktenes innblanding i Ukraina er uttrykk for en viktig annenrangs motsigelse: den inter-imperialistiske motsigelsen. Med utviklingen av krigen har andre imperialister blandet seg stadig mer direkte inn i krigen, og slik har dette aspektet blitt viktigere enn det var i begynnelsen. Det er dette som kalles «proxy-krig» (stedfortrederkrig) av visse borgerlige og opportunistiske kommentatorer. 

For det fjerde er den ukrainske gamle staten en komprador- og byråkratkapitalistisk stat, hvor fraksjonene av komprador- og byråkratborgerskapet kjemper om regjeringsmakten. Oligarker på begge sider representeres av ulike partier og personligheter. Janukovitsj representerte byråkratborgerlige oligarker, særlig i Øst-Ukraina, og var en lakei for Russland. Zelenskyj representerer særlig kompradorene og oligarkene i Vest-Ukraina, og er en lakei for USA-imperialismen, hovedsakelig, samt tysk, fransk og britisk imperialisme. Zelenskyj-regjeringen representerer ikke interessene til den ukrainske nasjonen, men kun en fraksjon av borgerskapet som er villig til å selge landet sitt, og allerede gjør det i stor stil.

For det femte, og på grunnlag av punkt tre og fire, har kommunistene og de konsekvente antiimperialistene i Norge hele tiden tatt standpunkt mot de militære og økonomiske bidragene fra norsk imperialisme til Zelenskyj-regjeringen. Disse bidragene er ledd i imperialistenes rivalisering, og ikke et forsvar av en undertrykt nasjon. Den økonomiske, politiske og militære «støtten» fra imperialistene til Zelenskyj-regjeringen har som spesifikk funksjon å øke militariseringen av Norge og Europa generelt, og spesifikt for å ramme russisk imperialisme til fordel for USA-imperialismen og de europeiske imperialistmaktene. Flere yankee-politikere har til og med åpent uttalt at man gjennom krigen i Ukraina kan svekke Russland vesentlig, uten å miste en eneste US-amerikansk soldat.

Kontekst og oppgaver

Til sist må vi forstå krigen i Ukraina i sin sammenheng. USA-imperialismen er en supermakt i forfall. De kjemper med nebb og klør for å forsvare sin suverene hegemoniske stilling i verden, særlig mot den fremvoksende kinesiske sosialimperialismen. Den skjerpede rivaliseringen omfatter også alle andre annenrangs imperialister, fra de største sådanne, russisk, britisk, tysk, fransk og japansk imperialisme, til små imperialister som Norge, Danmark, Nederland, Østerrike osv.

I rivaliseringen mellom imperialistmaktene er de undertrykte nasjonene det byttet som imperialistene kjemper om. Den skjerpede rivaliseringen genererer mer urettferdig imperialistisk omfordelingskrig, men også mer rettferdig nasjonal frigjøringskrig. Den nasjonale frigjøringsbevegelsen er hovedstrømningen i den proletariske verdensrevolusjonen i vår epoke. Mer og mer er det de undertrykte nasjonenes kamp som setter agendaen og bestemmer utviklingen av verdenssituasjonen. Men ingen borgerlige fraksjoner kan lede de undertrykte nasjonene til seier. Seieren, fullstendig frigjøring fra imperialismen, kan bare erobres gjennom nydemokratiske revolusjoner under proletariatets ledelse, det vil si under kommunistpartienes ledelse.

Krigene og militariseringen er uttrykk for akselererende forråtnelse og parasittisme i det imperialistiske verdenssystemet. Det store spørsmålet vi må reise, er nødvendigheten av kommunistiske partier, som kan lede folkekrig i alle land, for nydemokratiske revolusjoner og sosialistiske revolusjoner, den eneste veien til frigjøring for verdens undertrykte klasser, folk og nasjoner.

Les også: