Av redaksjonen i Tjen Folket Media.

Våren 2023 ga redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane ut sitt tredje nummer, som var et spesialnummer mot nasjonalisme og sosialsjåvinisme. Med tidsskriftets tillatelse publiserer vi nå artikkelen Marxisme og sosialsjåvinisme fra dette nummeret.

I sin introduksjon til dette nummeret skriver redaksjonen: 

«De mest omfattende artiklene våre i denne perioden [2020 til 2023] er Tilbake til marxismen i det nasjonale spørsmålet (september 2020) og Marxisme eller nasjonalisme (juli 2021). Også disse artiklene er publisert av Tjen Folket Media. Disse utgjør nå hoveddelen av Røde Fane nummer 3, som er viet til et oppgjør med nasjonalisme og sosialsjåvinisme. Vi har gjort en del mindre endringer i artiklene før vi nå publiserer dem på nytt.

For øvrig består dette nummeret av to nye artikler. Teksten Mot sosialsjåvinismen tar, på grunnlag av de to tidligere nevnte artiklene, et oppgjør med nasjonalistiske avvik og sosialsjåvinisme i arbeiderbevegelsen i de nordiske landene, hovedsakelig Norge. Teksten Marxisme og sosialsjåvinisme er skrevet som en introduksjon til hele temaet. Her redegjør vi blant annet for definisjoner av begrepene “nasjon”, “nasjonalisme” og “imperialisme”.»

Videre skriver kameratene:

«For oss er oppgjøret med nasjonalismen både historisk viktig og høyst aktuelt. Arbeiderbevegelsen i Norge – inkludert den marxist-leninistiske bevegelsen med sitt høydepunkt i andre halvdel av 1970-tallet – har vært preget av nasjonalistiske avvik og sosialsjåvinisme. Nasjonalisme i den revolusjonære bevegelsen er ikke noe spesielt for Norge. Sosialsjåvinismen finnes i alle imperialistiske land. Det stemmer ikke, slik for eksempel bloggen “MLM-Thoughts” har hevdet, at vi blant kommunister i imperialistiske land finner “den største motstanden mot å bruke den nasjonale parolen i land som enten er grunnlagt på folkemord av en opprinnelig befolkning, eller har en historie med brutal undertrykkelse av andre nasjoner”. Nasjonalisme og sosialsjåvinisme er tilsynelatende like utbredt land som USA, Israel, Storbritannia, Frankrike, Spania og Tyskland, som i Norge. Også i disse landene finner vi opportunister som synger “this land is your land, this land is my land”, som sier “British jobs for British workers” eller roper “Viva España!”. Det er en myte at nasjonalisme “fra venstre” er noe unikt norsk. Sosialsjåvinisme er nært og uløselig forbundet med imperialismen og opportunismen, og vi finner den i alle imperialistiske land.

Nasjonalismen i den norske arbeiderbevegelsen har utviklet seg i symbiose med andre former for høyreopportunisme. Nasjonalismen har preget også det kommunistiske forbundet Tjen Folket, som vi selv har vokst ut av. Dermed er oppgjøret med nasjonalismen både historisk viktig og svært aktuelt. Det aktualiseres blant annet av mer aggressiv nasjonalisme i partiet Rødt, av nasjonalismen til Pål Steigan, av nye sosialsjåvinistiske grupper i Sverige og av det nasjonalistiske avviket hos høyrelikvidatorer i Tyskland og Sveits. 

Kampen mot sosialsjåvinismen er et spørsmål om liv eller død for den revolusjonære bevegelsen i de imperialistiske landene. Dette standpunktet ligger til grunn for at vi behandler temaet så grundig som vi gjør. Vårt arbeid begynte med tekstene Mot “idiotenes sosialisme” (2015) og Sosialist og rasist? Et oppgjør med venstresjåvinismen (2016), publisert av Tjen Folket. Dette nummeret av Røde Fane kulminerer med andre ord et teoretisk arbeid som er utviklet gjennom nesten ti år.

Krigen mot Ukraina, som gikk inn i en ny fase med den russiske imperialismens fullskala invasjon 24. februar 2022, har på nytt aktualisert spørsmålet om nasjonalisme og sosialsjåvinisme. Dette har skjedd på minst to måter. For det første har partiet Rødt sluttet enda mer opp om “norske interesser”. Under dekke av å forsvare Ukrainas selvråderett mot imperialistisk aggresjon, gir dette partiet nå sin fulle støtte til at norske NATO-våpen skal pumpes inn i Ukraina – i nært samarbeid med USA-imperialismen – og at det norske militærapparatet skal bygges opp med stadig større bevilgninger. For det andre har grupper og enkeltpersoner både innenfor og utenfor Rødt gjort den feilaktige analysen at krigen i Ukraina er en ren stedfortrederkrig, og at den nasjonale frigjøringskrigen er et underordnet aspekt. De evner ikke å støtte den rettferdige motstanden og samtidig avvise yankee-imperialismen og deres lakei-regime i Kiev. En korrekt håndtering av det nasjonale spørsmålet og en korrekt forståelse av imperialismen, er en forutsetning for å ta korrekt standpunkt til krigen i Ukraina – og til andre kriger i vår tid.»

Til sist skriver kameratene: 

«Vi vil videre understreke at nasjonalismen i den revolusjonære bevegelsen har blitt bekjempet og knust flere ganger tidligere. Under oppgjøret med Peder Furubotns høyreopportunistiske klikk i Norges Kommunistiske Parti i 1949-1950 (oppgjøret med det annet sentrum), reiste partiledelsen kampen mot Furubotnklikkens borgerlige nasjonalisme. I enhetsprosessen i ML-bevegelsens første år (1970-1972), førte Marxist-Leninistisk Front (MLF) kamp mot det nasjonalistiske avviket i “ML-bevegelsen”. MLF ble senere til Kommunistisk Arbeiderforbund (KA) og de fant sammen med Kommunistisk Universitetslag (KUL). Sammen fortsatte disse kampen mot nasjonalismen i AKP (m-l). Verdt å nevne i denne sammenhengen er teksten AKP i norsk politikk fra 1978 av Stein Hoftvedt.

Å kjempe for å rekonstituere Norges Kommunistiske Parti, betyr i dag å kjempe for marxismen-leninismen-maoismen som grunnlag og veiledning. Å kjempe for maoismen må innebære å kjempe mot revisjonismen og opportunismen. Dette klare standpunktet står likevel ikke i motsetning til allianser og fronter. Kommunistene i formasjon både kan, vil og må samarbeide med andre grupper. Kampen for en revolusjonær bevegelse er langvarig og kompleks. For å lykkes i denne kampen må kommunistene bekjempe og knuse småborgerlig dogmatisme, radikalisme og sekterisme, som står i veien for taktiske samarbeid.

Når det er sagt, trekker vi med det ideologiske arbeidet du nå har i hendene, en demarkasjonslinje mot en særlig råtten form for opportunisme. Vi håper dette nummeret av Røde Fane vil bli lest, studert og diskutert bredt, også av venner og kamerater som er uenige med oss. Vi oppfordrer alle til å lese med et åpent sinn, og vi ønsker kritikk og debatt velkommen. Vi håper dette nummeret av Røde Fane vil oppfylle sin funksjon som et verktøy i den ideologiske kampen, ved å inspirere til videre studier og diskusjoner.» 

Alle fotnotene i teksten er lagt til av redaksjonen, også når det er fotnoter til ord i sitater.

Vi håper våre lesere vil sette pris på at denne teksten nå også er tilgjengelig i sin helhet på nett.

Marxisme og sosialsjåvinisme

Introduksjon til tekster om det nasjonale spørsmålet, nasjonalisme og sosialsjåvinisme

«Marxister er resolutte motstandere av nasjonalismen i alle dens former, fra den simple reaksjonære nasjonalismen hos våre herskende og hos de oktobristiske høyrepartiene til den mer eller mindre raffinerte og skjulte nasjonalismen hos de borgerlige og småborgerlige partiene.» (Lenin, 2007)

Et proletarisk standpunkt til nasjonalisme og sosialsjåvinisme må i dag baseres på og veiledes av marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, med de universelt gyldige bidragene fra formann Gonzalo. Maoismen er det tredje, nyere og høyere stadiet av marxismen – proletariatets eneste ideologi, allmektig fordi den er sann. Vår ideologi er proletariatets vitenskapelige verdensbilde, vårt mikroskop og teleskop, vårt redskap for å forstå verden fra proletariatets ståsted.

Med denne og de følgende tekstene tar vi oppgjør med nasjonalismen og sosialsjåvinismen på «venstresida» i Norge og i Norden generelt. Når kommunister gjennomfører et slikt oppgjør, er det nødvendige utgangspunktet (i) marxismens standpunkt til det nasjonale spørsmålet generelt, (ii) marxismens definisjon av nasjonen spesielt, hvis kjerne er dens forståelse av nasjonen som historisk oppstått (en prosess med en begynnelse og slutt), og (iii) marxismens forståelse av imperialismen og hvordan imperialismen deler verden i to: undertrykkende nasjoner og undertrykte nasjoner. Kort sagt må vårt oppgjør med sosialsjåvinismen basere seg på en marxistisk forståelse av nasjonen og imperialismen. Dette oppgjøret må veiledes av proletarisk internasjonalisme som kommer til uttrykk i en resolutt motstand mot «nasjonalismen i alle dens former».

Dette nummeret av Røde Fane består i hovedsak av fire tekster. To av disse er tidligere publisert av Tjen Folket Media. Vi har for denne publiseringen i 2023 omarbeidet disse tekstene noe. Endringene vi har gjort er, i sin sammenheng, et forsøk på å fusjonere de fire tekstene til én helhet. Teksten vi skrev først, som er blitt tekst nummer to i denne utgaven av Røde Fane, etablerer et prinsipielt grunnlag for oss, med utgangspunkt i Josef Stalins store tekstsamling om det nasjonale spørsmålet. Den neste teksten er et svar på en kritikk av den første teksten, som må forstås i forbindelse med en debatt i og rundt gruppa «Revolusjonære Kommunister». En offentlig debatt på deres nettsider har avdekket motsigelser innad i gruppa om nasjonalisme og om nasjonalismens funksjon i dagens imperialistiske Norge. Kritikken vi har besvart er underskrevet av en enkeltperson, og representerer ikke denne gruppa som helhet – for ordens skyld understreker vi det. Vår siste tekst er et bredere oppgjør med sosialsjåvinismen på «venstresida» i Skandinavia, og med nasjonalistiske avvik i den revolusjonære bevegelsen i moderne tid.

Vårt standpunkt er Lenins standpunkt: Sosialsjåvinismen er en særlig moden form for opportunisme. Den logiske og nødvendige konsekvensen av sosialsjåvinismen er å støtte «egen» imperialisme og «eget» borgerskap, mot andre imperialister. Dette fører like logisk til at sosialsjåvinistene – direkte eller indirekte – støtter «sin imperialisme» mot undertrykte nasjoner i den tredje verden. Rivaliseringen mellom imperialistene er en kamp om byttet fra de undertrykte nasjonene. Å støtte én imperialist i denne rivaliseringen, betyr objektivt at man forsøker å bidra til at denne for en større andel av byttet. Videre går sosialsjåvinismen, like logisk og nødvendig, hånd i hånd med reformismen og andre former for opportunisme. I essens innebærer sosialsjåvinismen overgang til borgerskapets standpunkt og forræderi mot det internasjonale proletariatet og verdens undertrykte folk. I essens er denne formen for nasjonalisme det motsatte av kommunismens sjel: internasjonalismen. Videre ser vi at sosialsjåvinistiske standpunkt som regel baserer seg på (i) en feilaktig analyse av imperialismen i dag, (ii) mangelfull forståelse av den grunnleggende forskjellen på imperialistiske og undertrykte land, (iii) mangelfull forståelse av den borgerlige staten og (iv) avvisning av at proletariatet er en internasjonal klasse – og, i forlengelsen av de fire første punktene, (v) en avvisning av at nasjoner har klassekarakter. De dominerende nasjonene i dagens verden er borgerlige og imperialistiske nasjoner, og den norske nasjonen tilhører denne kategorien.

Vi ser på hele dette spørsmålet som avgjørende viktig for å skille mellom marxisme og revisjonisme. Det er ikke tilfeldig at den grunnleggende splittelsen av arbeiderbevegelsen i moderne tid, delingen av bevegelsen i kommunister og sosialdemokrater, oppsto nettopp som følge av at de sosialdemokratiske lederne i 1914, da første verdenskrig brøt ut, deserterte fra den proletariske internasjonalismen og antok parolen om «forsvar av fedrelandet». Disse retningene hadde grunnleggende ulikt syn på ideologien, partiet, revolusjonen og proletariatets diktatur, men spørsmålet som splittet Den andre internasjonalen og hele den internasjonale arbeiderbevegelsen, var det nasjonale spørsmålet slik det kom til uttrykk ved inngangen til første verdenskrig. Nasjonalismen i alle sine former er uforenelig med marxismen.

Hva er en nasjon?

Den klassiske marxistiske definisjonen av en nasjon er etablert av Josef Stalin. Den er anerkjent og anvendt av Lenin, Sovjetunionens Kommunistiske Parti, den kommunistiske internasjonalen, og av alle kommunister helt siden den ble formulert i 1913. Denne definisjonen lyder: «Ein nasjon er eit stabilt fellesskap av menneske som har oppstått historisk og som er danna med grunnlag i sams språk, territorium, økonomisk liv og psykisk eigenart som kjem til uttrykk i ein sams kultur.» (Stalin, 1978, s.17). I denne forbindelse vil vi understreke to ting: For det første det korrekte i Lenins presisering om at definisjoner aldri kan fange hele virkeligheten, og for det andre at hovedpunktet i Stalins definisjon er at nasjonen er et historisk oppstått stabilt fellesskap av mennesker. Det finnes en tendens til å vektlegge bestanddelene av grunnlaget for nasjonen (felles språk, territorium, økonomisk liv og psykisk egenart), tyngre enn nasjonen selv. Vi advarer mot å gjøre en slik feil, som raskt fører til en skjematisk forståelse som er ubrukelig i virkeligheten.

Den marxistiske definisjonen er selvsagt ikke enerådende i et borgerlig samfunn. Definisjonene som dominerer innen borgerlig teori er helt andre – borgerlige – definisjoner. Den marxistiske definisjonen er et begrep som beskriver et objektivt eksisterende forhold mellom mennesker, et fellesskap, en samling relasjoner, på grunnlag av at disse menneskene gjennom lengre tid har hatt visse objektive fenomener felles. Dette er en dialektisk-materialistisk definisjon. Borgerskapet og småborgerskapet derimot, opererer med metafysiske og idealistiske – altså ikke-dialektiske og ikke-materialistiske – forståelser av nasjonen. Den tyske idealistiske filosofen Johann Gottfried von Herder (1744-1803) skal ha vært den første som anvender det moderne konseptet nasjon for å beskrive et særskilt samfunn (Bergh, 2018). Herder utviklet en teori som innebar «at poesi og kunst var utslag av den såkalte folkeånden (‘Volksgeist’ eller ‘Volksseele’), en forestilling om at et folk eller nasjon har en felles sjel, en grunnleggende felles holdning» (Wessel et. al., 2023).

En annen sentral tenker for det moderne konseptet om nasjonen er den tyske filosofen Johann Gottlieb Fichte (1762-1814). Fichte var, som Herder, også filosofisk idealist. Han var i likhet med Herder en elev av Immanuel Kant. Fichtes Taler til den tyske nasjon (Reden an die deutsche Nation) fra 1807-1808 «oppfordrer til fornyet tysk nasjonalfølelse» (Stølen, 2023) og må leses som en reaksjon på det borgerlig-revolusjonære Frankrikes okkupasjon av flere tyske regioner under Napoleonskrigene. Herder og Fichte regnes blant grunnleggerne av det man i idéhistorien kaller romantikken og særlig nasjonalromantikken. I Tyskland kalles den litterære nasjonalromantikken gjerne «Stürm und Drang» («storm og trang»). Denne ideologiske og kulturelle retningen ble et ideologisk grunnlag og en veiledning for borgerskapets nasjonaldemokratiske bevegelse i Europa på 1800-tallet. Det var i og av denne nasjonaldemokratiske bevegelsen, veiledet av nasjonalromantikken, at de borgerlige nasjonene, inkludert den norske nasjonen, ble formet og konstituert.

Videre regnes det som sannsynlig at den første til å offentlig diskutere spørsmålet «hva er en nasjon» var franske Ernest Renan ved Sorbonne-universitetet i 1882 (Bergh, 2018). Renan anvendte lignende kriterier som Herder for å karakterisere den franske nasjonen, men Renan mente en allmenn definisjon av nasjonen ikke kunne baseres på objektive kriterier. For eksempel så han på språk som et problematisk kriterium. Innbyggere i Frankrike talte nemlig mange forskjellige språk, som baskisk, normannisk, bretonsk og oksitansk¹. Mange innbyggere i Alsace-Lorraine, et landområde både Tyskland og Frankrike gjorde krav på, snakket dessuten tysk. Renan ga i stedet et annet svar på spørsmålet enn Herder og Fichte: «En nasjon er for oss en sjel, en ånd, en spirituell familie, som resulterer i fortiden som minner, ofre, ære, ofte sorg og felles anger, i dag en trang til å leve sammen. Det som konstituerer en nasjon er ikke å snakke samme språk eller å tilhøre samme etniske gruppe. Det er å ha gjort store ting sammen i fortiden og å ville gjøre det igjen i fremtiden.» (Bergh, 2018. Vår oversettelse.).

En mer moderne tilnærming til spørsmålet «hva er en nasjon?» kan vi finne hos den norske historikeren og professoren Øystein Sørensen i hans bok Jakten på det norske fra 1998. Denne boka anvendes som pensum ved enkelte norske universiteter. Under overskriften Hva er en nasjon? begynner Sørensen slik: «En vanlig, ‘objektiv’, definisjon kunne være: En nasjon er en gruppe mennesker som har felles språk, felles historie, felles levende tradisjoner, felles kultur, felles territorium, kanskje felles religion. Et eksempel på en slik definisjon er gitt av Josef Stalin i 1913» (Sørensen, 1998, s. 12). Deretter slår Sørensen fast at problemet med «alle slike definisjoner» er at det «alltid er lett å finne unntak», for eksempel fordi det finnes mange tusen språk, men bare et par hundre land i verden. Sørensen skriver at «Man kan gå inn på kriterium etter kriterium og finne så mange problemer at det virker håpløst å definere en nasjon på en slik ‘objektiv’ måte.» (Sørensen, 1998, s. 13). Sørensen løfter deretter frem en annen tilnærming, nemlig å nærme seg nasjonen som noe subjektivt, som identitet. Han vender seg til Renan, som ifølge Sørensen forkastet «det ene objektive kriteriet for en nasjon etter det andre» og skriver at Renan omtalte nasjonen som en «daglig folkeavstemning». Likevel skriver Sørensen at også disse rent subjektive definisjonene lett kan bli tautologiske² og direkte absurde.

Sørensen ender med å hevde at han baserer seg dels på objektive kriterier, som språk og territorium, dels på subjektive, som «nasjonal bevissthet» og dels på «enda en type kriterium: historisk utvikling». Han skriver om nasjonene: «De er blitt utviklet i en historisk prosess. (…) et stykke på vei formet og skapt ved bevisste politiske og ideologiske grep. Det mest slående eksemplet på et slikt grep er en stat.». Han konkluderer slik: «Videre vil vi bli nødt til å kombinere alle disse kriteriene.» (Sørensen, 1998, s. 13). Sørensen ender dermed med noe som ligner en «modifisert» variant av Josef Stalins definisjon av nasjonen som et historisk oppstått fellesskap på grunnlag av objektive forutsetninger, som inkorporerer «nasjonal bevissthet» (identitet) som et subjektivt kriterium i tillegg til de objektive. Denne «lille» justeringen, å fusjonere en dialektisk-materialistisk definisjon med Renans subjektive idealisme, river i realiteten forståelsen i filler. Vi mener dette er en postmoderne tilnærming fra Sørensen, som blant annet kommer til uttrykk i at han konsekvent setter begrepet objektiv i anførselstegn. Dette er ikke en forbedring, men tvert om en ødeleggelse av definisjonen av en nasjon. Sørensen etablerer ikke en definisjon av nasjonen, han dekonstruerer den. 

Det er interessant at Sørensen tar utgangspunkt i Josef Stalins definisjon, men han har tilsynelatende ikke forstått nettopp hvordan dens kjerne er forståelsen av nasjonen som et historisk oppstått fellesskap. Når Sørensen fusjonerer Renan inn i et sammensurium av objektive og subjektive kriterier, vil nasjoner oppstå eller gå under med «nasjonal selvbevissthet». Nasjonen står og faller på en identitet. Sørensen skriver nemlig: «For at vi skal kunne snakke om en nasjon, må vi forutsette en nasjonal bevissthet», og dermed snakker vi ikke lenger om et historisk oppstått fellesskap av mennesker, men om en gruppe mennesker med en bestemt type bevissthet om seg selv og andre. For postmodernister og subjektivister generelt finnes kanskje ingenting annet enn nettopp bevissthet, men for marxister kan man utmerket godt tilhøre et fellesskap eller en kategori, være seg en nasjon eller en klasse, uten å være bevisst på det. Materien er grunnlaget for ånden, ikke omvendt.  

Videre opererer Norsk akademisk ordbok med to betydninger av begrepet nasjon: «1. gruppe mennesker med en felles (historisk, kulturell, språklig) identitet» og «2. stat ; land». Dette uttrykker i korthet de to hovedformene for borgerlige definisjoner av nasjonen. For det første: nasjonalitet som identitet, en grunnleggende idealistisk definisjon som vi finner hos Herder og Fichte, via Renan til Sørensen og dagens identitetspolitikk. For det andre: nasjonen som ren politisk enhet, en statsdannelse, som i De Forente Nasjoner (FN). Denne sistnevnte definisjonen er enten overflødig – om begrepet «nasjon» er synonymt med land eller stat er begrepet overflødig – eller den er metafysisk i en vulgær materialistisk form: nasjoner er bare en politisk-juridisk enhet, uten objektivt materielt grunnlag, som kan genereres eller oppløses etter samfunnselitens forgodtbefinnende. Ernest Gellner (1925-1995), professor i filosofi og sosialantropologi, opererer med et syn på nasjonen som langt på vei er i tråd med denne sistnevnte forståelsen.

I likhet med marxismen, og forsåvidt Sørensen, ser Gellner nasjonene som historisk oppstått, men han går et skritt lenger og avskjærer dem fra sitt objektive grunnlag. Gellner skriver, helt korrekt, at nasjonen er moderne og et produkt av vår nåværende verden (Gellner, 1998, s. 101). Han vektlegger særlig den industrielle revolusjonen som forutsetning for den moderne verden og behovet for nasjoner. Han hevder videre at det finnes to hovedsyn på nasjonene: evolusjonister eller kreasjonister. Han skriver at «oss heller modernistiske tenkere (…) er kreasjonister. Vi tror på Skapelsen av nasjoner, ikke på én uke, men på et par hundre år eller så.» (Gellner, 1998, s. 102). På dette grunnlaget stiller Gellner spørsmålet «Har nasjoner navler?». Med «navle» mener han blant annet kontinuitet og kulturell historie. Han konkluderer med at noen nasjoner har det, at noen ikke har det, og at de fleste befinner seg i «mellomkategorien» (Gellner, 1998, s. 107). Gellners forståelse er kort sagt at nasjoner er en konstruksjon, skapt av borgerskapet i moderne tid, på grunnlag av nasjonalisme som han definerer som «et politisk prinsipp som fremholder at kulturell likhet er det grunnleggende sosiale bånd» (Gellner, 1998, s. 17). 

Dermed kan vi si at vi hittil har funnet fire alternativer til Stalins definisjon hos borgerlige filosofer og historikere: (i) den objektive idealistiske forestillingen om nasjonen hos Herder og Fichte, (ii) den subjektive idealistiske forestillingen hos Renan, (iii) Sørensens agnostiske sammensurium, som fusjonerer Renans subjektivisme (identitet) med objektive og historiske kriterier, og (iv) Gellners metafysiske forestilling om at nasjonene er moderne konstruksjoner, med hovedsakelig lite eller intet objektivt grunnlag, som er relativt synonyme med borgerlige begreper om land eller stat. Hos Gellner forsvinner egentlig nasjonen, og det som står igjen er bare nasjonalistiske myter til støtte for en bestemt statsdannelse. 

Til sist vil vi nevne et femte alternativ til marxismens definisjon: den metafysiske – eller vulgær-materialistiske – forståelsen av nasjonen som en etnisk eller biologisk kategori. Et konkret uttrykk for et slikt femte alternativ finner vi i kriteriene for innmelding i Sametingets valgmanntall: «Alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg selv som same, og som enten a) har samisk som hjemmespråk, eller b) har eller har hatt forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som hjemmespråk, eller c) er barn av person som står eller har stått i manntallet kan kreve seg innført i valgmanntallet.» (Sametinget, 2020. Vår kursivering.). Ved første øyekast kan kriteriene se tilforlatelige ut, men i likhet med Renan og Sørensen er utgangspunktet den subjektive identiteten («oppfatter seg selv som»). Deretter inkluderes også blodsbånd som et kriterium. Et annet eksempel på denne typen nasjonalitetsprinsipp, finner vi der statsborgerskap kan tildeles på grunnlag av avstamning eller «blodsrett» (jus sanguinis), som i USA, Frankrike og en rekke andre land – deriblant Norge. Den mest kanskje mest vulgære og reaksjonære varianten av «blodsrett»  finner vi i nazistenes rasebiologi.

Problemet med metafysiske definisjoner, en kategori hvor vi tross store ulikheter vil plassere både Gellners «kreasjonisme» og alle varianter av nasjonalitet etter «blodsrett», er at disse ikke forstår nasjonen som et historisk oppstått fellesskap av mennesker. Josef Stalins definisjon angir ikke bare kriteriene som utgjør et objektivt grunnlag for dette fellesskapet, som står i motstrid til idealismen vi finner både hos Herder, Renan og Sørensen, den angir også nasjonens essens som et historisk oppstått fellesskap. Altså er den verken en kreasjon ut av tomme lufta, utelukkende basert på borgerskapets behov, eller et biologisk blodsfellesskap. Slike forståelser er vulgær-materialistiske – eller vulgær-evolusjonistiske, som formann Mao skriver. De er ikke-dialektiske, det vil si metafysiske (les mer om metafysikk i formann Maos klassiske tekst Om motsigelsen). En slik filosofisk feil vil lede til ideologiske og politiske feil som kan bli svært grove.

Kort oppsummert kan vi si at den borgerlige forståelsen av nasjonen deler seg i to hovedleire: den idealistiske (objektiv eller subjektiv) og den metafysiske (kreasjonistisk eller biologisk/etnisk), med en agnostisk retning i sentrum, som forsøker å kombinere de to. I essens forfaller både metafysikken og agnostisismen selv til idealisme, som følge av sitt fravær av dialektikk. Uten dialektikken, uten å forstå alt som finnes som materie i bevegelse, og at den grunnleggende loven for denne bevegelsen (utviklingen) er loven om motsigelsen, forstår man ikke tingene og forholdene som prosesser. Metafysikerne ser tingene som isolerte og statiske – de ser ensidig på dem. Med en slik verdensanskuelse kan man tro at nasjoner springer ut av pannen til eliten, uten et materielt grunnlag, eller at nasjonalitet er kodet inn i arvestoffet vårt, i genene. Man vil ikke forstå at nasjonene oppstår og går under like lovmessig som at et menneske fødes og dør. Dermed forfaller metafysikken i siste instans også til idealisme, som i Gellners kreasjonisme eller i nazistenes «biologiske» mystisisme. Hele den borgerlige teorien om nasjonen, i alle sine former, er historisk idealisme.

Nasjoner oppstår og går under

Stalins tidligere nevnte definisjon fortsetter med: «Av dette fylgjer det av seg sjølv at ein nasjon lik kvar einaste historisk ovring³ er underlagd lova om endring og har si soge med byrjing og slutt.» (Stalin, 1978, s.17). Altså: som alle andre fenomener, alle ting og alle forhold mellom ting, er nasjonen en prosess. Dette er den dialektisk-materialistiske forståelsen av alt som finnes. Stalin slår fast at borgerskapet konstituerer nasjonene i løpet av den borgerlige revolusjonen. Nasjonene samsvarer med borgerskapets behov i den kapitalistiske utviklingen, for eksempel ved å danne nasjonale markeder med felles valuta og tollgrenser. Den borgerlige revolusjonen fra 1600-tallet til overgangen til 1900-tallet, tok form av nasjonale og demokratiske revolusjoner, som smadret de gamle europeiske fyrstedømmene, føydaladelen og keiserrikene, og etablerte borgerlige nasjonalstater. Dette betyr ikke at nasjonene var «uten navler» slik Gellner mener å påvise – alle nasjoner vi kjenner til har oppstått på et materielt og historisk grunnlag.

Likevel er Stalins syn, det marxistiske standpunktet, relativt kompatibelt med Gellners forklaring av nasjonene som noe moderne, som er oppstått fordi de har en funksjon for eliten (borgerskapet). Gellner skriver at den moderne situasjonen gjør mennesker til nasjonalister (Gellner, 1998, s. 113) og hans utgangspunkt er den industrielle revolusjonen med (i) enorm vekst i skala, (ii) migrasjon, (iii) behov for standardisering og (iv) svekkelse av familiens makt (Gellner, 1998, s. 9. Forord av Thomas Hylland Eriksen.). 

Stalin skriver: «Det finst nasjonar som utvikla seg i epoken for den framveksande kapitalismen, då borgarskapet samla delane av nasjonane og batt dei saman, medan dei øydela føydalismen og den føydale oppløysinga. Desse er dei såkalla ‘moderne’ nasjonane. (…) korleis kunne det ha vokse fram og være nasjonar til før kapitalismen, i føydalismen sin periode då landa var kløyvde opp i einskilde, sjølvstendige fyrstedøme, som tvert mot å vera bundne saman med nasjonale band ettertrykkjeleg nekta at slike band var naudsynte? Trass i den range påstanden dykkar var det ingen nasjonar i den førkapitalistiske perioden og kunne heller ikkje vera det, av di det enno ikkje fanst nokon nasjonale marknader og ingen kulturelle eller økonomiske nasjonale senter. Fylgjeleg fanst ingen av dei faktorane som gjer ein ende på den økonomiske oppløysinga til eit visst folk, og dreg dei delane i det som har vare sklide til no, saman til ein nasjonal heilskap. Elementa for nasjonen som er språk, territorium, sams kultur osb., fall sjølvsagt ikkje ned frå himmelen, men vart forma litt etter litt endåtil i den førkapitalistiske perioden. Men desse elementa var i ein uutvikla tilstand, og var i beste høve berre noko som var mogleg. Det vil seia at dei gjorde det mogleg at det under visse gunstige vilkår kunne verta skipa ein nasjon i framtida. Det moglege vart røyndom berre i perioden med veksande kapitalisme, med den nasjonale marknaden sin og dei økonomiske og kulturelle sentra sine (…) Slike nasjonar må reknast som borgarlege nasjonar.» (Stalin, 1978, s.250-252).

Stalin skriver i samme tekst også «Dei russiske marxistane har lenge hatt sin teori om nasjonen. Etter denne teorien er ein nasjon eit stabilt menneskesamfunn som er vakse fram gjennom historia.» (Stalin, 1978, s.249). I engelske Collected Works står det «historically constituted» og ikke «vakse fram gjennom historia». Slik vi ser det innebærer denne forskjellen i oversettelse også at innholdet blir noe forskjellig. Stalin vektlegger for det første borgerskapet som subjekt i denne prosessen, og for det andre vektlegger han at borgerskapet konstituerer nasjonen. Han fremstiller det ikke bare som om nasjonen vokser frem av seg selv. Det er viktig å forstå dette for å forstå nasjonens prosess, og for å forstå de borgerlige nasjonenes klassekarakter. Dette legger grunnlaget for å forstå at nasjonene har vokst fram både av historisk nødvendighet og tilfeldighet. At nasjoner i allmenhet ble formet og konstituert var en nødvendighet i epoken for fremvoksende kapitalisme. At de enkelte nasjonene særegent ble konstituert, var derimot relativt tilfeldig og ikke et resultat av en iboende Volksgeist eller de enkelte nasjonenes skjebne. Nasjonene oppsto i en prosess der en rekke potensielle nasjoner ikke ble nasjoner. Faktisk ble de aller fleste slike protonasjoner utryddet eller assimilert. Amerikas blodige historie, både i nord og i sør, er full av eksempler på dette. På den andre sida utviklet også en rekke nasjoner seg hver for seg, som kunne blitt én samlet nasjon. Tyskland og Østerrike er eksempler på sistnevnte.

Den østerrikske nasjonen

Den østerrikske kommunisten Alfred Klahr skrev som lærer ved den internasjonale Lenin-skolen i Moskva artikkelen Zur nationalen Frage in Österreich («Om det nasjonale spørsmålet i Østerrike») som ble publisert i 1937, hvor han argumenterte for at det fantes en egen østerriksk nasjon, altså at østerrikere ikke var en del av den tyske nasjonen (Leksikon for det 21. århundrede). Klahr levde en stund på flukt for nazistene etter okkupasjonen av Østerrike, men ble arrestert i Sveits og utlevert til Vichy-Frankrike. Herfra ble han sendt til Auschwitz. Den kommunistiske organisasjonen i leiren lyktes å befri ham gjennom en vellykket rømning, men han ble etterpå avslørt og skutt i Warszawa i 1944. Alfred Klahr skriver i 1937 at ved første øyekast ser mange det som «åpenbart» at det østerrikske folket er en del av den tyske nasjonen, fordi nasjoner oppfattes som språklige og kulturelle fellesskap (Klahr, 1994, s. 13). Han skriver at mange revolusjonære arbeidere har hatt samme oppfatning, og at dette dels har basert seg på at Marx og Engels i 1848 stilte som et demokratisk-revolusjonært mål å knuse Habsburg-monarkiet og forene de tyske østerrikerne med andre tyske stammer i et samlet Tyskland, og dels på et feilaktig konsept om nasjonen alá sosialdemokraten Otto Bauer – blant annet som resultat av at Josef Stalins verk om det nasjonale spørsmålet lenge var ukjent i Østerrike (Klahr, 1994, s. 14). Klahr legger videre i teksten Stalins verk og hans definisjon av nasjonen til grunn for sin egen analyse av det nasjonale spørsmålet i Østerrike.

Klahr veiledes av Stalin når han viser til at selv om tyskspråklige i Østerrike både var forbundet territorielt og språklig med andre tyskere, var de tyske stammene og fellesskapene økonomisk tilbakeliggende og politisk fragmenterte fram til andre halvdel av 1800-tallet. Da den borgerlige revolusjonen i Frankrike ble initiert i 1789 var tyskerne delt mellom 300 store og små økonomisk og politisk selvstendige enheter (Klahr, 1994, s. 15). Først med kapitalismen, skriver Klahr, ble Tyskland tvunget til å samle seg. Kampen for å forene nasjonen var senteret i tysk historie på 1800-tallet helt til 1871, hvor det tyske riket «endelig» ble dannet, men hvor Østerrike endte med å bli skjøvet ut av denne samlingsprosessen av Prøyssen (Klahr, 1994, s. 16). Klahr skriver at østerrikere riktignok er tyskere, i den forstand at de snakker tysk, tar del i den tyske kulturarven og etnografisk er en tysk stamme, men at de like lite som tysk-sveitsere er en egen tysk nasjon eller medlemmer av den tyske nasjonen (Klahr, 1994, s. 23). Klahr avviser igjen og igjen pseudomarxisten⁴ Otto Bauers teorier som idealistiske og metafysiske. Bauers teorier er i essens de samme som man finner hos andre borgerlige teoretikere, og står i direkte motsetning til Stalins historisk-materialistiske syn på nasjonen. Klahr understreker gjentatte ganger at marxismens syn på nasjonen er historisk.

Klahr skriver at den borgerlige revolusjonen i 1848 hadde som oppgave å inkorporere de tyske østerrikerne i den forente tyske nasjonen og at dette måtte skje mot interessene til de to dynastiene til habsburgerne og hohenzollerne, som hadde kronen i henholdsvis keiserriket Østerrike-Ungarn og kongedømmet Preussen (Klahr, 1994, s. 24). Klahr skriver at revolusjonen ble beseiret ved at det østerrikske borgerskapet på et avgjørende tidspunkt forente seg med de føydale klassene i Østerrike-Ungarn mot en løsning på det tyske spørsmålet. Klahr skriver at det østerrikske borgerskapet heller ville dominere Donau-regionen, altså området rundt elva Donau som renner fra Tyskland og Østerrike gjennom Slovakia, Ungarn, Kroatia, Serbia, Romania, Bulgaria, Moldova og Ukraina, hvor de føydale habsburgerne hadde dominert i århundrer. Med andre ord ville borgerskapet i Østerrike overta Østerrike-Ungarns besittelser og utvikle sin egen kapitalisme innenfor disse, i stedet for å bli «juniorpartner» for det prøyssiske borgerskapet. Etter krigen i 1866 mellom Preussen og Østerrike-Ungarn ble det økonomisk-politiske skillet mellom tyskere i Østerrike og øvrige tyskere sementert, og en særegen nasjonalitet ble gradvis til i Østerrike, skriver Klahr. Han slår videre fast at det likevel fortsatt fantes to motstridende nasjonale tendenser «tvers gjennom hjertet til det østerrikske folket», og at særlig intelligentsiaen ønsket seg vekk fra det reaksjonære monarkiet. De så på adskillelsen fra Tyskland som noe midlertidig (Klahr, 1994, s. 25). Klahr skriver at revolusjonen i 1918-1919 for andre gang etter 1848, skapte en historisk mulighet til å løse det nasjonale spørsmålet ved å forene tyske østerrikere med andre tyskere. Klahr skriver at utviklingen av reaksjonen i Tyskland, konsolidert med Weimar-grunnloven, samt slutten på revolusjonen i Østerrike, dempet ønsket om enhet med Tyskland blant massene.

Parlamentet i Østerrike ble oppløst i 1933 og et regime kalt «austrofascisme» ble etter hvert innført. Austrofascismen orienterte seg mot italiensk fascisme, men var motstandere av de østerrikske og tyske nazistene som ville forene Østerrike med Hitler-Tyskland. Østerrike ble deretter innlemmet i det tyske riket med militærmakt i 1938 («Anschluss»). På 1930-tallet ble bevegelsen for nasjonal selvstendighet i Østerrike nært forbundet med kampen mot nazi-fascismen og for demokratiske rettigheter. Alfred Klahr skriver at arbeiderklassen havnet i spissen for det østerrikske folkets kamp for nasjonal frihet og rett til selvbestemmelse, en kamp som ble uløselig knyttet til kampen for demokratiske friheter og en demokratisk republikk i Østerrike (Klahr, 1994, s. 27). Han skriver at det nasjonale spørsmålet i Østerrike er nært forbundet med talløse nasjonale spørsmål i Sentral-Europa, men at et sosialistisk Sentral-Europa helt sikkert ville være i stand til å finne en endelig løsning på disse, uten at det i 1937 var mulig for Klahr, skriver han, å spå hvilken konkret form denne løsningen vil få. 

Alfred Klahr skriver et annet sted at det tyske og det østerrikske borgerskapet forrådte revolusjonen i 1848, og i stedet for en demokratisk-republikansk stor-tysk samling, fikk man en stor-prøyssisk, junker-monarkisk, samling av «Lille Tyskland» (Klahr, 1994, s. 65). Klahr skriver at nazistene sto for idealene til de reaksjonære som ifølge Friedrich Engels ønsket en «prøyssifisering» av Tyskland i 1848, og som faktisk oppnådde dette i 1866-1871, mens den østerrikske arbeiderklassen og det østerrikske folket kjemper for Østerrikes uavhengighet i samme ånd som de revolusjonære i 1848 (Klahr, 1994, s. 67).

Hvorfor går vi gjennom disse bruddstykkene fra Alfred Klahrs analyse av nasjonsdannelsen i Østerrike og Tyskland? Vi gjør dette fordi vi i denne særegne prosessen finner den allmenne sannheten at nasjoner oppstår av historisk tilfeldighet og nødvendighet. Klahrs gjennomgang er marxistisk, og avdekker konkret hvordan den østerrikske nasjonen er et resultat av en prosess hvor den flere ganger kunne blitt en del av en større forent tysk nasjon. Gjennomgangen viser også borgerskapets rolle, og hvordan borgerskapet ikke bare har stått for nasjonal samling historisk sett, men også for oppdeling. Klahr viser konkret at borgerskapet hele tiden har hatt en tosidighet, og at de også innenfor den borgerlige verdensrevolusjonens epoke, hadde en reaksjonær side også da de var revolusjonær klasse. Borgerskapets reaksjonære karakter, som altså alltid har vært en side ved borgerskapet, skyldes deres karakter som utbytterklasse. Selv i sitt opprør mot føydalismen, uansett hvilke demokratiske eller nasjonale fraser de benyttet seg av, søkte de hele tiden makt til å undertrykke og utbytte. De enkelte lands borgerskap har strukturert, eller latt være å strukturere, nasjoner i henhold til sine egne klasseinteresser. Dette har skjedd ikke bare i kamp med føydale klasser, men tidvis også i samarbeid med dem – slik tilfellet er både i Prøyssen (og den tyske samlingen) og i Østerrike. Kort sagt: Borgerskapet konstruerer nasjonene i sitt bilde.

På den andre siden vil vi fra denne gjennomgangen også trekke den slutningen at vi kan finne forspilte muligheter for andre nasjonsdannelser også andre steder. Det vi i dag kaller Norge og Sverige, var tidligere bosatt av en rekke forskjellige stammer (som gøter, guter og svear i Sverige). Den romerske historikeren Tacitus beskrev og navnga 8 ulike stammer i Norge for nesten 2000 år siden, og blant stammene som er nevnt i Snorres kongesagaer finner vi horder, ryger, egder, teler og flere andre. Opprinnelig snakket man i mesteparten av Skandinavia et felles språk (proto-nordisk). Fra 1397 til 1523 var Danmark, Sverige og Norge samlet i Kalmarunionen. Både før og etter dette skiftet landområder hender gjennom en rekke kriger mellom de tre landene, mellom kongeslekter og dynastier i Norden, og også mellom de europeiske stormaktene. Det er ingen gudegitt skjebne som har skapt tre skandinaviske nasjoner. Det kunne både vært både flere og færre nasjoner i dette området. Danmark kunne blitt erobret av tyske kongedømmer og blitt assimilert i Tyskland. Skåne kunne fortsatt vært dansk. Norge kunne vært en del av både Danmark og Sverige. Eller hele Skandinavia kunne vært én samlet «kalmarsk» skandinavisk nasjon. At dette ikke skjedde skyldes både historisk tilfeldighet og nødvendighet. Det er et resultat av flere århundrer med krig og klassekamp, en langvarig prosess, som kulminerte i borgerlig-demokratisk revolusjon. Stormakter, for eksempel Storbritannia, Frankrike og Tyskland, var også involvert i denne prosessen i Norden. Britisk innblanding skal ha hatt en del av æren for Norges selvstendighet i 1905.

Kort sagt: Historien kunne vært en annen, den er ikke bare et produkt av nødvendighet, men også tilfeldighet. Nasjonene er ikke metafysiske størrelser som uttrykker en «folkeånd» nedarvet gjennom årtusener, de er fellesskap av mennesker som er strukturert – konstruert – av borgerskapet i perioden av borgerlig-demokratisk og nasjonal revolusjon. Det må understrekes at dette ikke betyr at nasjonene «ikke finnes» fordi de er en «sosial konstruksjon». Nasjonene er ekte relasjoner mellom mennesker, reelt eksisterende fellesskap. De småborgerlige anarkistene forstår ikke dette. Relasjoner er en ren abstraksjon for disse. De kan ikke se dem og ergo finnes de ikke. Som Immanuel Kant har anarkistene problemer med å se noe annet enn helheten (massen) og den enkelte (individet). Dermed forsvinner alle andre kategorier, alt som formidler mellom «en» og «alle» – som nasjoner eller klasser (Sandemose, 2007, s. 107). Marxister har derimot ikke dette problemet. Med den dialektiske materialismen som verktøy forstår vi at alle ting eksisterer i talløse relasjoner, som motsetninger i motsigelser, og at de ikke kan eksistere på noe annet vis. Individer kan bare eksistere i sosiale forhold, slik at uten disse forholdene er selve konseptet om et menneskelig individ meningsløst. Individet forsvinner og bare dyret blir igjen. Videre så betyr dette heller ikke at proletariatet har stilt seg likegyldig til hvorvidt den ene eller andre nasjonen burde konstitueres. Klahr slår fast at forutsetningene for konstitueringen er avgjørende for hvilken stilling proletariatet inntar i det konkrete spørsmålet. Marxister er ikke for eller mot nasjonaldannelser i seg selv. Dette er også gjennomgående i Lenins og Stalins behandling av det nasjonale spørsmålet. Klahr slår fast at å samle den tyske nasjonen på demokratisk-republikansk grunnlag ville være progressivt, men at å samle den under prøyssisk-monarkisk herredømme var reaksjonært. Igjen ser vi at for marxister er det avgjørende å forstå det nasjonale spørsmålet uløselig knyttet til klassekampen og den historiske tendensen.

Klahrs fremstilling er i essens den samme som vi finner hos Lenin og Stalin, altså at nasjonene vokser frem med kapitalismen og på grunn av borgerskapets behov. Dette er en fremstilling som også langt på vei finner støtte selv i borgerlige teorier om nasjonen (se Sørensen, Østerud og Gellner). Lenin beskriver utviklingen slik: «I hele verden har den epoke hvor kapitalismen vant endelig seier over føydalismen, vært forbundet med nasjonale bevegelser. Det økonomiske grunnlag for disse bevegelser består i at borgerskapet for å vinne fullstendig seier for vareproduksjonen må erobre hjemmemarkedet, må ha statlig samlede territorier med en befolkning som taler samme språk» (Lenin, 1971, s. 55).  Han slår videre fast at enhver nasjonal bevegelse har en tendens til å danne nasjonalstater og at nasjonalstaten er det typiske for den kapitalistiske perioden (Lenin, 1971, s. 56). Han skriver: «Nasjonalt sett gir nasjonalstaten uten tvil de gunstigste betingelser for kapitalismens utvikling.» (Lenin, 1971, s. 59).

De undertrykte nasjonene

Den marxistiske forståelsen av hvordan nasjoner formes, hvordan de oppstår – og i forlengelsen av dette: hvordan de også må gå under – er ikke «bare» et spørsmål om å forstå historien frem til nå. Det handler ikke bare om å forstå hvordan nasjonene som finnes er blitt konstituert, men også om å forstå hvilken prosess det store flertallet av verdens nasjoner fortsatt befinner seg i. Flertallet av verdens folk og land utgjøres av undertrykte nasjoner i koloniene og halvkoloniene. I denne konteksten skriver Perus Kommunistiske Parti i sitt program for den demokratiske revolusjonens oppgaver i Peru: «8. Å fullføre dannelsen av den peruanske nasjonen, å virkelig forene landet for å forsvare det fra all reaksjonær og imperialistisk aggresjon, og å garantere minoritetenes rettigheter.» (Perus Kommunistiske Parti, 2019, s. 98). Med andre ord slår partiet fast at det er en sentral oppgave for den demokratiske revolusjonen i landet å fullføre dannelsen, formasjonen, av den peruanske nasjonen.

Perus Folkebevegelse (MPP) skriver i en utdypende kommentar til dette åttende programpunktet at situasjonen i Peru er slik Marátegui sa: Peru er en nasjon under formasjon på samme måte som de andre landene i Latin-Amerika, og at de ikke enda har blitt en nasjon (Movimiento Popular Perú, juli 2020). De skriver at det er revolusjonen som gjennom folkekrigen strukturerer den peruanske nasjonen. De avviser ideen om en egen quechua-nasjon eller aymara-nasjon som skadelige ideer, fordi de står i motstrid til formasjon av den peruanske nasjonen.⁵ I stedet skriver de at nasjonsdannelsen skjer gjennom revolusjon i et land med en stat (Peru), men at denne nasjonsdannelsen med nødvendighet må skje på et quechua- og aymara-grunnlag. MPP skriver at partiet vil forene landet fordi Peru i dag ikke er forent, på grunn av imperialisme og halvføydalitet. Peru må forsvares mot all imperialistisk og reaksjonær aggresjon, samtidig som kommunistene slår fast at nasjonen ikke er etablert enda. De skriver at fascister som Belaunde snakket som om den peruanske nasjonen allerede eksisterte i sin avvisning av Mariáteguis berømte Syv essays. Landet må forenes for å forsvare det, skriver MPP, for hvis ikke kan fienden utnytte revolusjonens fremskritt og den gamle statens kollaps til å splitte Peru og kanskje dele det mellom Ecuador, Chile og Brasil, og at det er USA-imperialismen som står bak og bruker disse landene i sin tjeneste. MPP skriver at her viser kommunistene sin sanne patriotiske sans, og at de forener seg med alle som virkelig vil forsvare fedrelandet, og at fedrelandet betyr landet til foreldrene som har født dem og ikke noe mer. De skriver at dette er marxistisk patriotisme – et uttrykk for proletarisk internasjonalisme. De skriver at revisjonistene ikke forstår fedreland, nasjon og det som Marx og Engels slår fast i Manifestet.

Situasjonen i Peru er slik den er på grunn av imperialismen. Imperialismens epoke betyr en slutt på borgerskapet som progressiv historisk kraft. Borgerskapet er ikke lenger verken i stand eller villig til å lede an i og fullføre den borgerlig-demokratiske revolusjonen, inkludert dannelsen av nasjoner, i den tredje verden. Formann Mao forklarer det slik: «det kom til ei endring i den borgerlig-demokratiske revolusjonen i Kina etter at den første verdenskrigen brøt ut i 1914 og det blei grunnlagt en sosialistisk stat på en sjettedel av kloden som følge av den russiske Oktoberrevolusjonen i 1917. Før disse hendingene hørte den kinesiske borgerlig-demokratiske revolusjonen inn under den gamle borgerlig-demokratiske verdensrevolusjonen, som den var del av. Etter disse hendingene har den kinesiske borgerlig-demokratiske revolusjonen forandra seg. Den har kommet med blant den nye typen borgerlig-demokratiske revolusjoner og går inn som en del av den proletarisk-sosialistiske verdensrevolusjonen når de revolusjonære kreftene blir oppstilt.» (Mao Tsetung, 1977, s. 9). Vi må forstå de nydemokratiske revolusjonene som borgerlige revolusjoner, fordi de i essens er demokratiske og nasjonale, men forstå dem som borgerlige revolusjoner av en ny type, fordi de skjer under proletariatets ledelse og objektivt blir en del av den proletariske verdensrevolusjonen.

Formann Mao skriver at den første imperialistiske verdenskrigen og den første seierrike sosialistiske revolusjonen, oktoberrevolusjonen, har forandret hele gangen i verdenshistorien og markerer overgangen til en ny tid. Han skriver: «I denne tida hører ikke noen revolusjon i en koloni eller halvkoloni som er retta mot imperialismen, dvs. mot det internasjonale borgerskapet eller den internasjonale kapitalismen, lenger med til den gamle typen som var den borgerlig demokratiske verdensrevolusjonen, men til den nye typen. Den er ikke lenger en del av den gamle borgerlige, eller kapitalistiske, verdensrevolusjonen, men en del av den nye verdens revolusjonen, den proletarisk-sosialistiske verdensrevolusjonen.» (Mao Tsetung, 1977, s. 9). Han skriver også: «Denne riktige grunnsetninga som de kinesiske kommunistene har satt fram, bygger på teorien til Stalin» (Mao Tsetung, 1977, s. 10). Denne teorien ble presentert i en artikkel i 1918 til feiringa av oktoberrevolusjonen, hvor Stalin skriver at oktoberrevolusjonen «utvida rekkevidden av det nasjonale spørsmålet, fra å være et særskilt spørsmål om å kjempe mot nasjonal underkuing i Europa til å være et allment spørsmål om å frigjøre de underkua folka, koloniene og halvkoloniene fra imperialismen» (Mao Tsetung, 1977, s. 10). Formann Mao skriver også: «Uansett hvilke klasser, partier eller enkeltpersoner i en underkua nasjon som slutter seg til revolusjonen, og uansett om de sjøl er klar over vitsen med det eller forstår det, så lenge de kjemper mot imperialismen blir revolusjonen deres en del av den proletarisk-sosialistiske verdensrevolusjonen, og de blir forbundsfeller for den.» (Mao Tsetung, 1977, s. 12).

Med andre ord er ikke de undertrykte nasjonene fullstendige (konstituerte) nasjoner i dag, de er nasjoner under formasjon, og denne formasjonen kan bare fullføres gjennom (ny-)demokratisk revolusjon, det vil si en borgerlig-demokratisk revolusjon av ny type, under proletarisk ledelse gjennom det kommunistiske partiet, som en del av og i tjeneste for den proletariske verdensrevolusjonen, som deretter må gå uavbrutt over i sosialistisk revolusjon.

Hva er nasjonalisme?

Lenin slår fast at marxister er resolutte motstandere av nasjonalisme i alle sine former, men hva er egentlig nasjonalisme? For det første kan vi vende tilbake til Herder og Fichte, som vi allerede har nevnt i spørsmålet om hvordan definere nasjoner. Den konservative norske statsviteren Asle Toje skiller mellom nasjonalismen til Herder og Fichte. Han omtaler Herders nasjonalisme som en liberal og tolerant nasjonalisme, mens han mener dagens «identitære» bevegelse har mer felles med Fichtes nasjonalisme, som han presenterer som en reaksjon på Napoleons erobringer av tyske landområder (Toje, 2021). Tojes tese er et eksempel på at nasjonalisme i dag defineres som flere nasjonalismer heller enn én nasjonalisme.

Professor i statsvitenskap Øyvind Østerud skriver at nasjonalisme har vært og er en mobiliserende kraft over store deler av verden, men med svært forskjellig politisk orientering, både til venstre, høyre og i sentrum (Østerud, 2018, s. 9). Østerud skriver: «Begrepet nasjonalisme har ingen essens, ingen egentlig betydning. Det er mangfoldet i bruksmåtene og betydningene som må sirkles inn. (…) Under den kalde krigen var kommunister og liberale enige om at nasjonalismen var et tilbakelagt stadium. (…) Begge tok feil, som de nasjonale frigjøringsbevegelsene i den tredje verden viste. Fortsatt er ulike former for nasjonalisme et høyst aktuelt politisk fenomen, ofte i reaksjon mot en form for globalisering som noen samfunn eller samfunnsgrupper mener de taper på.» (Østerud, 2018, s. 10).  Han hevder at nasjonalismen i seg selv verken befinner seg til høyre eller venstre (Østerud, 2018, s. 12). Her må vi kanskje tilgi at Østerud gir en feilaktig fremstilling av kommunistenes standpunkt, da dette ikke er verken hans fokus eller ekspertområde. Sitatene vi ellers har gjengitt av Lenin, Stalin, Mao og Perus Kommunistiske Parti skulle tydelig vise at kommunistene for det første alltid har vært mot nasjonalisme, for det andre at dette ikke betyr at nasjonalisme er «et tilbakelagt stadium» og for det tredje at kommunistene har ambisjoner om å lede, og faktisk leder, nasjonale frigjøringsbevegelser. Østerud «glemmer» at de nevnte nasjonale frigjøringsbevegelsene i den tredje verden under andre halvdel av 1900-tallet hovedsakelig beskrev seg selv som marxistiske eller sosialistiske – som i Algerie, India, Korea, Vietnam, Angola og så videre.

Derimot er det vanskeligere å «tilgi» Østeruds postmoderne ikke-definisjon av nasjonalisme som et begrep uten essens eller betydning. Først vil vi slå fast at ingen ord eller begreper har en iboende og egentlig essens – alle ord og begreper får sin betydning ut fra bruk og kontekst. Dernest ser vi at Østeruds ikke-definisjon ikke er til å leve med, selv ikke for Østerud selv. Han regnes som en norsk ekspert på nasjonalisme og må dermed bruke ordet særdeles flittig, og dermed kommer han ikke unna å legge en mening – eventuelt flere meninger – i konseptet «nasjonalisme». Østerud går derfor raskt videre til å definere begrepet: «Nasjonalisme er en doktrine om uavhengighet og selvhevdelse for et kollektiv, en nasjon. Nasjonen er nasjonalismens ramme, samtidig som nasjonalismen som doktrine og ideologisk bevegelse bidrar til å definere og avgrense nasjonen. Det er nasjonalismen som gjør nasjonen viktig.» (Østerud, 2018, s. 15). Herfra gir Østerud seg også i kast med å definere nasjonen, og forklarer at det er oppstått en splittelse mellom «to motstridende nasjonsbegreper»: et statsborgerlig og et etnisk-kulturelt (Østerud, 2018, s. 18). Han slår også fast at det finnes en tredje viktig bruk: «et subjektivt kriterium: En folkegruppe som anser seg selv som en nasjon, eller som oppfattes slik av andre, er en nasjon.» (Østerud, 2018, s. 19). Her viser han til nevnte Renan, og også til Max Weber, en av sosiologiens grunnleggere, som la stor vekt på det subjektive kriteriet. Østerud konkluderer slik: «Et rimelig nasjonsbegrep har en subjektiv kjerne.» (Østerud, 2018, s. 27). Dermed slutter Østerud seg til den subjektivistiske idealismens leir i dette spørsmålet – et filosofisk standpunkt som i vår tid gjerne kalles postmoderne.

Vi skal ikke skrive mer om begrepet nasjon, da vi allerede har behandlet dette, men konsentrere oss om Østeruds begrep om nasjonalisme. Da vi likevel nevner hans begrep om nasjonen er det fordi hans forståelse av de ulike nasjonsbegrepene synes å ligge til grunn for hans syn på nasjonalisme. Østerud skriver: «Det er nødvendig å skille mellom ulike typer av nasjonalisme, og disse typene er så forskjellige at vi burde brukt ulike betegnelser. Det er nødvendig å bruke nasjonalismer i flertall.» (Østerud, 2018, s. 34). Hvilke ulike typer peker han på? Østerud skriver: «Mens den svenske nasjonalismen ved starten av det 20. århundre var høyborgerlig, konservativ og tilbakeskuende, var den norske nasjonalismen på samme tid liberal og vendt mot utenlandsk dominans.» (Østerud, 2018, s. 33). Her skiller han altså kort sagt mellom nasjonalisme i kolonimaktene og i koloniene. Østerud trekker ikke selv den nødvendige konklusjonen, men vi gjør det gjerne for ham: Det nasjonale spørsmålet stiller seg grunnleggende forskjellig i undertrykte nasjoner og undertrykkende nasjoner.

Østerud skriver også: «Nasjonalisme er en doktrine som hevder at den nasjonale enhet må være politisk uavhengig, at nasjonens og statens grenser bør være sammenfallende, og at det nasjonale fellesskap har et overordnet krav på lojalitet.» (Østerud, 2018, s. 35). Han skriver at nasjonen var et revolusjonært begrep i Frankrike 1789, og at «Leve nasjonen!» var et militært kamprop i den franske revolusjonen (Østerud, 2018, s. 36). Alt dette underbygger det marxistiske synet om nasjonen som historisk prosess, og borgerskapet som «arkitekten» for (de borgerlige) nasjonene som er blitt konstituert fra og med 1700-tallet. I likhet med Toje mener Østerud – eller kanskje er det mer presist å si at Toje i likhet med Østerud mener – at Herders nasjonalisme i utgangspunktet ikke er politisk. Østerud skriver at hos Herder er «nasjonsbegrepet rettet mot fransk innflytelse og kulturell dominans» (Østerud, 2018, s. 48), mens den fikk en klarere politisk form med Fichtes Reden an die deutsche Nation. Østerud skriver at Fichtes taler var «et lett fordekt opprør mot Napoleons erobringer av tysk jord», at han delte Herders oppfatning om språket som særlig viktig, men at han sprengte Herders rammer ved at han idealiserte det tyske språket som mer opprinnelig og dermed overlegent andre europeiske språk, og ved at han så «statsmakt og selvstendige politiske institusjoner som en nødvendig beskyttelse av det tyske kulturområdet» (Østerud, 2018, s. 49).

Kort oppsummert: Innen borgerlig statsvitenskap i dag, er det en ledende teori at vi ikke kan snakke om en nasjonalisme, men om flere nasjonalismer, og at disse kan finnes hvor som helst på den såkalte høyre-venstre-aksen. Forøvrig skyter vi inn at vårt standpunkt er at inndelingen i høyre og venstre ikke lenger gir mening innenfor borgerlig politikk, men det er et annet tema. Det er videre vanlig å spore nasjonalismen som ideologisk fenomen tilbake til de borgerlige revolusjonene i Frankrike og Tyskland, og da gjerne til en fransk (statsborgerlig) og en tysk (etnisk-kulturell) nasjonalisme. Med professor Østerud får vi en definisjon i fem ledd: nasjonalisme er (i) en doktrine om (ii) uavhengighet og (iii) selvhevdelse for nasjonen, at (iv) nasjonens og statens grenser bør være sammenfallende, og at (v) det nasjonale fellesskap har et overordnet krav på lojalitet. Hvordan harmonerer dette med tidligere nevnte Gellners anvendelse av begrepet nasjonalisme? Thomas Hylland Eriksen skriver i forordet til Gellners bok Nasjonalisme: «Gellners teori om nasjonalisme tar utgangspunkt i et nyere kulturhistorisk vannskille, nemlig den industrielle revolusjonen» og, samme sted, at «Nasjonalisme var ifølge Gellner hovedsakelig et politisk prinsipp som går inn for at de kulturelle grensene skal være sammenfallende med de politiske – kort sagt at det bare skal bo folk ‘av samme slag’ i et land.» (Gellner, 1998, s. 10). Gellner skriver at nasjonalismen innebærer at kulturell likhet er det grunnleggende sosiale båndet og: «I sin mest ekstreme versjon blir kulturell likhet både den nødvendige og den tilstrekkelige betingelsen for medlemskap: Bare medlemmer av den skikkede kulturen kan slutte seg til den enhet det er tale om, og alle må gjøre det.» (Gellner, 1998, s. 17). De to definisjonene harmonerer, og kan syntetiseres i at nasjonalismen er en politisk doktrine for å etablere samsvar mellom nasjon og stat i form av en homogen eller kulturelt lik nasjonalstat, å hevde dennes interesser, og etablere at denne har et overordnet krav på lojalitet («det grunnleggende sosiale båndet»).

Videre slår Gellner fast at nasjonalismen er forankret i moderniteten (Gellner, 1998, s. 27). Gellner slår fast at nasjonalismen ikke kunne eksistere i jeger- og sankersamfunnet, at den heller ikke hadde noe særlig for seg i agrarsamfunnet, og at det først er med industrisamfunnet at den blir mulig og nødvendig. Han skriver at i det moderne samfunnet forholder samfunnsmedlemmene seg direkte til det totale samfunnet (Gellner, 1998, s. 41). Han skriver at kulturell homogenitet og det å beherske høykultur (særlig det å kunne lese og skrive) blir en forutsetning for politisk, økonomisk og sosialt medborgerskap (Gellner, 1998, s. 43). Gellner, i likhet med Østerud, skriver at liberalere og marxister har vært samstemte i synet på nasjonalismen og at begge har tatt feil, fordi verken markedet eller arbeiderklassen har fortrengt nasjonalismen (Gellner, 1998, s. 45-46). Videre skriver Gellner et annet sted at rasjonalitet ikke kan definere medlemskap i eksklusive klubber, og at nasjoner derfor er basert på følelser (Gellner, 1998, s. 78). Han beskriver den historiske prosessen til nasjonalismen, og skriver at romantikken og senere darwinismen ble allierte med nasjonalismen (Gellner, 1998, s. 79-80). Han skriver at Nietzsche fusjonerte Herders kommunalisme – at «menneskeheten (…) bestod av nasjoner/kulturer» – med darwinismens dyrking av egenarten, og at denne sammensmeltingen «var virkelig eksplosiv» (Gellner, 1998, s. 81). 

Gellner skriver at Nietzsches fusjon sammenfalt med «et høydepunkt av økonomisk nød som var skapt av industrialismen/kapitalismen» og denne samlede reaksjonen vendte seg mot gamle, agrare krigsdyder og fikk nazisistenes ekspansjon for Lebensraum som resultat. For Gellner er etnisk rensning en logisk følge av (ekstrem-versjonen av) målet om homogenitet (Gellner, 1998, s. 59). Uansett: Gellner understreker at nasjonalismen er et moderne fenomen (Gellner, 1998, s. 102). Han skriver at kultur og makt er tidløse fenomener, men at de forbindes på en ny måte i det moderne samfunnet når nasjonalismen skapes. Videre mener Gellner nasjonalismen er et problem og fører med seg ødeleggelse (Gellner, 1998, s. 113). Han mener det ikke finnes en løsning på problemet, og at også prinsippet om nasjonenes rett til selvbestemmelse ikke løser problemet, fordi det vil komme i konflikt med andre prinsipper, at ulike kriterier kommer i konflikt med hverandre (Gellner, 1998, s. 114-115). Gellner konkluderer med at to tendenser i dagens samfunn kan sette seg igjennom mot nasjonalismen: overnasjonalitet og regionalisering, og at avansert industrialisme peker frem mot nasjonens oppløsning i over-nasjonale og under-nasjonale enheter (Gellner, 1998, s. 118).

Kort sagt er Gellner av den oppfatningen at nasjonalismen er et resultat av industrisamfunnet – med andre ord det kapitalistiske borgerlige samfunnet – og at den konstruerer nasjoner, om nødvendig nærmest fra løse luften, fordi disse trengs som et svar på behovene i det moderne samfunnet. Uansett er Gellners definisjon av nasjonalisme (ifølge Hylland Eriksen), «et politisk prinsipp som går inn for at de kulturelle grensene skal være sammenfallende med de politiske», relativt tett på definisjonen vi finner hos Østerud. Dette samsvarer med Herders og enda mer Fichtes ønske om et samlet Tyskland, på grunnlag av felles tysk kultur, særlig det tyske språket. Store norske leksikons definisjon sammenfaller også med de ovennevnte: «Nasjonalismens mål er at nasjonen, altså en språklig, kulturell og historisk enhet, skal utgjøre en selvstendig stat.» (Knudsen, mai 2023). Også her finner vi at nasjonalismen vokste frem som politisk kraft i Europa på 1800-tallet, etter den franske revolusjonen i 1789-1799, og at «Nasjonalisme oppfattes ofte som en typisk høyreideologi, men dette er ikke nødvendigvis riktig. Mange partier og bevegelser på den politiske venstresiden har utgangspunkt i nasjonale bevegelser og argumenterer for nasjonalt selvstyre.» (Knudsen, mai 2023). Også Norbert Elias⁶ knytter selve nasjonalfølelsen til fremveksten av det borgerlige samfunnet: «Bare i klasse-, men ikke i standssamfunn, fikk identitetsfølelsen til de herskende elitene, og i tidens løp også til de bredere lag, det særegne preg av nasjonalfølelse.» (Elias og Habermas, 1994, s.20). Elias skriver, på en måte som ligner Østerud og Gellner, om nasjonalisme som «en følelsesmessig tilknytning til nasjonale symboler» og ikke noe som appellerer i kraft av å være «en kognitiv størrelse» (Elias og Habermas, 1994, s. 96). Nasjonalisme brukes ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy om to fenomener: «1. the attitude that the members of a nation have when they care about their national identity, and 2. the actions that the members of a nation take when seeking to achieve (or sustain) self-determination.» (Miscevic, 2020). Altså opererer man her, og mange andre steder, med at nasjonalisme ikke bare handler om politiske mål (selvråderett og selvhevdelse på vegne av en nasjon), men også om de enkelte medlemmene av en nasjons følelse av og omtanke for nasjonal identitet.

La oss nå bevege oss fra disse ulike borgerlige kildene og tilbake til marxismen. Lenin skriver at «enhver borgerlig-liberal nasjonalisme sår enorm fordervelse blant arbeiderne og påfører friheten og den proletariske klassekamp varig skade. Dette er desto farligere, som den borgerlige (og den borgerlig-føydalistiske) tendens dekker seg bak slagordet ‘nasjonal kultur’» (Lenin, 1971, s. 21). Han skriver videre at selv om det finnes demokratiske og sosialistiske elementer i enhver nasjonal kultur, er den borgerlige kulturen «den herskende kultur» og «’Den nasjonale kultur’ som sådan er derfor godseiernes, presteskapets og borgerskapets kultur. Denne grunnleggende sannhet, som er ren ABC for en marxist, har bundisten⁷ latt bli igjen i skyggen, har han dekket over med sine vakre ord.» (Lenin, 1971, s. 23). Mot parolen om den nasjonale kultur, setter Lenin samme sted frem «parolen om arbeidernes internasjonalisme». Han skriver videre: «Den som ønsker å tjene proletariatet, må forene arbeidere av alle nasjoner og kjempe utrettelig mot ‘sin egen’ og annen borgerlig nasjonalisme. Den som forsvarer parolen om den nasjonale kultur, hører til blant de nasjonalistiske småborgere og ikke blant marxistene.» (Lenin, 1971, s. 24) og samme sted: «Kan en stor-russisk marxist godta parolen om en nasjonal, stor-russisk kultur? Nei. Et slikt menneske må plasseres blant nasjonalistene, og ikke blant marxistene.».

Videre skriver Lenin: «Borgerlig nasjonalisme og proletarisk internasjonalisme er to uforsonlige og fiendtlige paroler, som står i samsvar med de to store klasseleirene i hele den kapitalistiske verden og som gir uttrykk for to politiske retninger (ja, mer enn det: to verdensanskuelser) i det nasjonale spørsmål.» (Lenin, 1971, s. 25). Lenin skriver også at «Dersom de stor-russiske og ukrainske proletarene opptrer samlet og i enhet, er et fritt Ukraina mulig, uten en slik samling og enhet er det fullstendig umulig.» (Lenin, 1971, s. 30) og videre: «De stor-russiske og ukrainske arbeidere må stå sammen, og så lenge de lever i en stat, i den mest intime organisatoriske enhet og samhørighet, forsvare den proletariske bevegelsens felles eller internasjonale kultur (…) Dette er et ubetinget krav i marxismen. Enhver propaganda for å skille arbeidere av en nasjonalitet fra arbeidere av en annen, ethvert angrep på den marxistiske ‘assimilering’, ethvert forsøk på å sette en nasjonal kultur i sin helhet opp imot en annen nasjonal kultur i sin såkalte helhet i spørsmål som gjelder proletariatet, osv. er borgerlig nasjonalisme, og den må bekjempes nådeløst.» (Lenin, 1971, s. 33). Han skriver også: «Proletariatet kan ikke støtte noen form for styrking av nasjonalismen, tvert imot støtter det alt som kan hjelpe til å viske ut de nasjonale skilnader, og til at de nasjonale sperringer faller.» (Lenin, 1971, s. 36).   

I en polemikk med Rosa Luxemburg skriver Lenin: «Ethvert borgerskap søker i nasjonale saker enten privilegier for sin egen nasjon eller særfordeler for seg selv (…) Proletariatet er mot ethvert privilegium, enhver særstilling. Å kreve ‘praktiskhet’ av proletariatet er det samme som å dilte etter borgerskapet, å forfalle til opportunisme.» (Lenin, 1971, s. 70). Lenin skriver også: «Proletarenes hele oppgave i det nasjonale spørsmål er ‘upraktisk’ sett ut fra standpunktet til det nasjonalistiske borgerskap i enhver nasjon, for proletarene krever ‘abstrakt’ likeberettigelse, prinsipiell avskaffelse av selv de minste privilegier, for de er fiender av all nasjonalisme.» (Lenin, 1971, s. 71).

Lenin skriver: «I hvert fall er lønnsarbeideren fremdeles utsatt for utbytting, og for at kampen mot den skal lykkes, er det nødvendig at proletariatet er fritt for nasjonalisme, at proletarene så og si er fullstendig nøytrale i den kampen borgerskapet i de forskjellige nasjoner fører om overherredømmet. Hvis proletariatet i en eller annen nasjon yter selv den minste støtte til sitt ‘eget’ nasjonale borgerskaps privilegier, vil det uvegerlig vekke mistro blant proletariatet i andre nasjoner, det vil svekke arbeidernes internasjonale klassesolidaritet og splitte dem til glede for borgerskapet.» (Lenin, 1971, s. 86). Dette skriver Lenin like før han tar for seg Norges løsrivelse fra Sverige som et konkret eksempel, hvor han også polemiserer mot Luxemburg.

Kort sagt er marxismens standpunkt, slik det mesterlig og tindrende klart settes frem av Lenin, motstand mot alle former for nasjonalisme, også blant undertrykte nasjonaliteter. Dette er ikke underlig, selv om vi skulle legge til grunn en definisjon av nasjonalismen som ligner det vi finner hos Østerud og Gellner. For det første: Å gjøre lojalitet mot nasjonen til det overordnede, står i åpenbar motsetning til å sette det internasjonale proletariatet først. Formann Mao skriver: «Vårt standpunkt er proletariatets og folkemassenes standpunkt» (Mao Zedong, 2018, s. 13). Proletariatet er en internasjonal klasse, og internasjonalismen er kommunismens sjel. Dette står i åpenbar motsetning til å sette nasjonen først. For det andre: Å etablere samsvar mellom statsgrenser og nasjoner har aldri vært linjen til kommunistene. Dette ser vi både i Sovjetunionen og Folkerepublikken Kina. De sosialistiske statene var multinasjonale. For det tredje: Å hevde nasjonens interesser mot andre nasjoner, kan ikke annet enn splitte proletariatet og verdens folk, når kommunistenes overordnede mål er å forene disse. For det fjerde har Lenin og Stalin slått fast at kommunistene vil påskynde prosessen mot nasjonenes slutt – altså en sammensmelting av alle nasjoner. Vår konklusjon er at å hevde at marxister kan være nasjonalister er absurd. Dette kan man bare få til, om man tømmer ordene fullstendig for innhold. Det burde være opplagt at internasjonalisme og nasjonalisme står i motstrid til hverandre, på samme måte som krig og fred, natt og dag, pluss og minus, rasisme og antirasisme, og så videre. Kommunister må per definisjon være proletariske internasjonalister, og dermed må vi avvise alle former for nasjonalisme.

Hva er imperialisme?

Lenin skriver: «Et absolutt krav som den marxistiske teori stiller ved en analyse av ethvert sosialt spørsmål, er at det må behandles innen bestemte historiske rammer, og dernest (…) at det må tas hensyn til konkrete særegenheter som skiller dette landet fra andre innenfor samme historiske epoke. (…) Først og fremst betyr det at det er nødvendig å skille mellom to epoker i kapitalismen som er helt forskjellige med hensyn til nasjonale bevegelser. På den ene side er det epoken da føydalismen og eneveldet brøt sammen (…) På den annen side har vi den epoken da de kapitalistiske stater er fullt utviklet (…) med en sterk antagonisme mellom proletariatet og borgerskapet – en epoke som kan sies å være terskelen til kapitalismens sammenbrudd.» (Lenin, 1971, s. 60). Dette skriver Lenin i polemikken mot Rosa Luxemburg, da hun vendte seg mot parolen om Polens uavhengighet fra Russland. Lenin forsvarte Polens rett til selvbestemmelse, mens Luxemburg kun åpnet for polsk autonomi innenfor det russiske imperiet. Videre understreker Lenin forskjellen på nasjonale programmer og paroler i ulike land, hvor han skriver: «Det samme gjelder også for det nasjonale spørsmål. I de fleste vestlige land er det for lenge siden løst. Det er latterlig å lete i de vestlige programmene for å finne svar på et spørsmål som ikke eksisterer.» (Lenin, 1971, s. 65). Lenin setter frem standpunktet at de borgerlig-demokratiske revolusjonenes epoke i Øst-Europa og Asia først begynte i 1905, og at det er derfor det russiske arbeiderpartiet trenger «et punkt om nasjonenes selvbestemmelsesrett i programmet vårt.» (Lenin, 1971, s. 66).

Videre skriver Lenin: «Man sier til oss: ved å støtte retten til løsrivelse støtter dere den borgerlige nasjonalisme i de undertrykte nasjoner. Dette sier Rosa Luxemburg, og opportunisten Semkovskij plaprer etter henne (…) Vi svarer: nei (…) For så vidt borgerskapet i en undertrykt nasjon kjemper mot den undertrykkende, for så vidt går vi alltid og i ethvert tilfelle mer besluttsomt enn noen andre inn for det (…) For så vidt borgerskapet i en undertrykt nasjon forfekter sin egen borgerlige nasjonalisme, går vi mot det.» (Lenin, 1971, s. 72). Lenin understreker igjen og igjen at marxistene er mot nasjonalisme, også i de undertrykte nasjonen, men tar et viktig forbehold: «Hos de undertrykte nasjoner framkaller proletariatets organisering i et selvstendig parti stundom en så forbitret kamp mot nasjonalismen i vedkommende land at perspektivene forskyves og at en glemmer undertrykkernasjonenes nasjonalisme.» (Lenin, 1971, s. 116).

Vi innleder slik til spørsmålet om imperialismen, for å vise hvordan en av marxismens klassikere skiller grunnleggende mellom undertrykte nasjoner og undertrykkernasjoner. Ved overgangen til imperialismens og den proletariske revolusjonens epoke, er imperialismens todeling av verden fullstendig avgjørende for hvordan marxister behandler det nasjonale spørsmålet. Lenin slår fast at det nasjonale spørsmålet er løst for de undertrykkende nasjonene – de imperialistiske maktene – og at det kun er i de undertrykte nasjonene at proletariatet setter frem nasjonale krav. Dette er om mulig enda mer gyldig i dag. Verden er ikke blitt mindre imperialistisk. Kapitalismen har ikke gått over i et nytt post-imperialistisk stadium, for imperialismen er det høyeste og siste stadiet av kapitalismen. Overgangen til sosialismen har allerede begynt i dette stadiet, og det er sosialismen, og bare sosialismen, som vil avløse imperialismen. På samme vis er det i enda større grad slik at den proletariske revolusjonen står på agendaen, og at de nasjonale bevegelsene i de undertrykte nasjonene er en del av denne prosessen.

Hva er egentlig imperialisme? Lenin skriver: «Imperialismen er eit særskilt historisk steg i kapitalismen. Den særskilde karakteren ved han er trefaldig: Imperialismen er (1) monopolkapitalisme; (2) snyltande eller rotnande kapitalisme; (3) døyande kapitalisme. Det grunnleggjande økonomiske draget, sjølve kvintessensen i imperialismen, er at frikonkurransen vert sett til side av monopolet.» (Lenin, 1977, s. 5). Han skriver videre: «Imperialismen, som det høgaste steget i kapitalismen i Europa og Amerika og seinare i Asia, tok endeleg form i perioden 1898 – 1914. (…) Politisk reaksjon over heile lina er det karakteristiske draget ved imperialismen. (…) utbyttinga av underkua nasjonar – som er uskiljande knytt til anneksjonar – og særskilt utbyttinga av koloniar ved nokre få «stor»makter omvandlar stadig meir den ‘siviliserte’ verda til ein snyltar på kroppen til hundretals millionar i dei usiviliserte nasjonane.» (Lenin, 1977, s. 6).

Lenin skriver også: «Sosial-liberalaren Hobson skjønar ikkje at denne «motverknaden» berre kan koma frå det revolusjonære proletariatet og berre i form av ein samfunnsrevolusjon. Men så er han sosial-liberal! Ikkje dess mindre hadde han så tidleg som i 1902 utmerka innsyn i kva ‘Europas sameinte statar’ var og ville seia (lat det vera sagt, til beste for kautskyanaren Trotski!) og i alt det som no vert dekt over av dei hyklande kautskyanarane i ulike land, nemleg at opportunistane (sosial-sjåvinistane) arbeider hand i hanske med det imperialistiske borgarskapet nett mot å skapa eit imperialistisk Europa på ryggen av Afrika og Asia, og at opportunistane objektivt er ein del av småborgarskapet og av visse lag av arbeidarklassen som er vortne muta med imperialistisk superprofitt og omdanna til vakthundar for kapitalismen og øydeleggjarar av arbeidarrørsla.» (Lenin, 1977, s. 9).

Videre skriver Lenin: «Imperialisme er monopolkapitalisme. Alle kartell, trustar, syndikat, alle kjempebankar er monopol. Superprofittane har ikkje blitt borte, dei finst framleis. At eit priviligert, finansielt rikt land utbyttar alle andre land, det held og fram og er blitt meir intenst. Ein handfull rike land – det er berre fire av dei, dersom vi meiner sjølvstendig, verkeleg diger og ‘moderne’ rikdom: England, Frankrike, Tyskland og USA – har utvikla monopol av veldige dimensjonar. Dei tek inn superprofittar som går opp i hundretals om ikkje tusentals millionar. Dei ‘rir på ryggen’ til hundretal på hundretal millionar menneske i andre land og slåst seg imellom om korleis dei skal dela det særskilt rike, særskilt feite og særskilt lett-takande bytet.» (Lenin, 1977, s. 13-14).

Den sovjetiske Lærebok i politisk økonomi, skrevet og redigert under ledelse av Josef Stalin, er fire tiår senere like tindrende klar i spørsmålet som Lenin: «Før imperialismens epoke omfattet det nasjonale spørsmål bare noen få nasjoner, hovedsakelig europeiske – irere, ungarere, polakker, finner, serbere og andre) og gikk ikke ut over rammen av de enkelte mange-nasjonale stater. I imperialismens epoke, da finanskapitalen i moderlandene har undertrykt folkene i de koloniale og avhengige land, har det nasjonale spørsmåls ramme utvida seg, og utviklingas gang har fått det til å smelte sammen med kolonispørsmålet i det hele tatt. ‘Med dette er det nasjonale spørsmål forvandlet fra et separat og indrestatlig spørsmål, til et alment og internasjonalt spørsmål,verdensspørsmålet om å frigjøre de undertrykte folk i de avhengige land og koloniene fra imperialismens åk’ (…) Det almene spørsmål for den nasjonale frihetsbevegelsen i koloniene og de avhengige land er frigjøring fra imperialistveldet og likvidering av alle feudale rester. Av denne grunn har enhver nasjonal frihetsbevegelse i koloniene og de avhengige land som er rettet mot imperialismen og det føydale åk, en progressiv karakter, selv i de land der proletariatet er relativt svakt utviklet.» (Stalin, 1976, s. 247).

Imperialismen er et særskilt stadium av kapitalismen, dens høyeste og siste sådanne, som vi fortsatt lever og utvikler oss innenfor. Imperialismen deler verden i to: undertrykkende nasjoner (imperialistiske supermakter og andre imperialistmakter) og undertrykte nasjoner (kolonier og halvkolonier). Det nasjonale spørsmålet må stilles grunnleggende forskjellig i de to «delene» av verden. Hos det lille mindretallet av undertrykkernasjoner er det nasjonale spørsmålet løst. Deres nasjonale bevegelse for nasjonal selvbestemmelsesrett er kulminert i nasjonalstater. Å reise nasjonale krav i disse landene – som her bare kan bestå i å hevde «sin» nasjons interesser mot andres eller sin egen «nasjonale kultur» mot andre kulturer – er ingenting annet enn borgerlig nasjonalisme. Det betyr å støtte «sitt eget» borgerskap i rivaliseringen mot andre imperialistiske borgerskap, om dominans over undertrykte nasjoner, og å sette arbeidere fra ulike nasjonaliteter opp mot hverandre. Men, vi presiserer, også i de undertrykte landene er marxistene motstandere av nasjonalisme. Forskjellen er at i disse landene kjemper marxistene «alltid og i ethvert tilfelle mer besluttsomt enn noen andre» mot undertrykkernasjonen eller undertrykkernasjonene. Den nasjonale frigjøringsbevegelsen i de undertrykte landene har fusjonert med den proletariske verdensrevolusjonen, fordi den objektivt retter seg mot imperialismen. Kommunistene i disse landene blir patrioter – ikke nasjonalister! – fordi dette er anvendt internasjonalisme.

Det opportunister og sosialsjåvinister enten ikke forstår, eller vil tilsløre, er nettopp den grunnleggende forskjellen på imperialistiske nasjoner og undertrykte nasjoner, og den direkte konsekvensen denne forskjellen får for det nasjonale spørsmålet. Tesen om at vi i dag lever i en periode hvor «globalisme» står mot nasjoner, at en «global finanselite» hersker over verden, negerer fullstendig marxismens forståelse av ulike imperialismer og deres rivalisering om byttet: de undertrykte nasjonene. Denne kautskyanske tesen om «ultraimperialisme» ser vekk fra at de imperialistiske nasjonene har delt verden mellom seg. Den ser vekk fra at imperialistenes enhet er relativ, i den grad de forener seg mot de undertrykte nasjonene, mens kampen mellom dem, konkurransen, er absolutt. Forståelsen av imperialismen er et nøkkelspørsmål for å forstå det nasjonale spørsmålet og hvorfor opportunismen degenererer til sosialsjåvinisme. Sosialsjåvinistene stiller igjen opp Kautskys tese om imperialisme som en valgt politikk, en idé Lenin avviste fullstendig. Den råtnende karakteren er ikke tilfeldig eller valgfri, den er imperialismens essens. Og like logisk, fordi den har nøyaktig samme opphav, er opportunismens forråtnelse. På samme vis er rivaliseringen mellom imperialistene, en rivalisering som med nødvendighet fører til krig, heller ikke valgt. Dermed kan verken forråtnelsen eller krigen velges – eller reformeres – vekk. Dermed legger denne forståelsen også grunnlaget for å avvise reformismen.

Med andre ord vil opportunistene i imperialistiske land, om de reiser nasjonale krav for «sin egen» nasjon, uvergelig forfalle til sosialsjåvinisme. Slike krav kan ikke være noe annet enn en direkte eller indirekte støtte til «sitt eget» borgerskap i rivaliseringen med andre borgerskap, en rivalisering om byttet fra de undertrykte nasjonene, som utgjør det store flertallet av verdens land og folk. Dette gjelder, om vi følger Lenins logikk, i like stor grad om parolene de reiser gjelder «den nasjonale kultur». Lenin er fullstendig avvisende mot «nasjonalismen i alle dens former». Han åpner ikke for noen unntak. Proletariatets standpunkt er proletarisk internasjonalisme, i motsetning til borgerlige nasjonalisme. Vi foreslår som underholdende (?) tidsfordriv for de som hevder noe annet, å saumfare klassikernes tekster eller kommunistpartienes programmer, for å finne utsagn som eksplisitt tar til orde for nasjonalisme. Det patriotiske standpunktet i undertrykte land, for eksempel «å virkelig forene landet for å forsvare det fra all reaksjonær og imperialistisk aggresjon», er ikke nasjonalisme. Tvert om, patriotisme i de undertrykte landene er, slik formann Mao sier, anvendt internasjonalisme. Eller for å gjenta det Lenin slår fast: «For så vidt borgerskapet i en undertrykt nasjon kjemper mot den undertrykkende, for så vidt går vi alltid og i ethvert tilfelle mer besluttsomt enn noen andre inn for det».   

Det handler nemlig aldri, for marxistene, først og fremst om at «den nasjonale enhet må være politisk uavhengig, at nasjonens og statens grenser bør være sammenfallende, og at det nasjonale fellesskap har et overordnet krav på lojalitet» (Østerud), men om å kjempe mot undertrykkernasjonene, mot imperialismen, og for den proletariske verdensrevolusjonen. Vi ser da også at verken i Sovjetunionen eller Kina har kommunistenes linje vært at nasjonaliteter skal sammenfalle med statens grenser. Begge disse store sosialistiske landene har hver for seg mange titalls nasjonaliteter. Prinsippet om selvbestemmelsesrett har blitt holdt i hevd, for eksempel var oktoberrevolusjonen en garantist for Finlands og Polens selvstendighet fra det gamle russiske imperiet, men tartarer, grusere, kareler og talløse andre folkegrupper utviklet seg innenfor Sovjetunionen, forent både i partiet og staten. Hele tiden kjempet kommunistene mot nasjonalismen, det være seg fra undertrykkernasjonen av stor-russere (den mest reaksjonære nasjonalismen), eller fra borgere og småborgere i de undertrykte nasjonalitetene.

Internasjonalisme mot sosialsjåvinisme

Det nasjonalistiske avviket i synet på imperialismen og det nasjonale spørsmålet, et avvik som ligger til grunn for sosialsjåvinismen, har sitt materielle opphav i superprofitten og korrumperingen av deler av arbeiderbevegelsen i de imperialistiske landene. På dette grunnlaget negerer de Marx’ store tese om at proletariatet ikke har et fedreland. De negerer også Stalins tese, en marxist-leninistisk tese, om at nasjoner har en klassekarakter. For dem har ikke nasjonen noen klassekarakter, men for marxistene er de imperialistiske nasjonene borgerlige nasjoner.

Det forholder seg nemlig slik Josef Stalin slo fast: «å ikkje skjøna denne skilnaden og å setja revolusjon i imperialistiske land likt med revolusjon i koloniland, det er å fjerna seg frå den marxistiske og den leninistiske vegen, det er å slå inn på same vegen som dei som stør Den andre internasjonalen. Her er det som Lenin sa om dette i meldinga si om det nasjonale og det koloniale spørsmålet på den andre kongressen i Komitern. ‘Kva er den viktigaste, den grunnleggjande ideen i tesane våre? Det er skiljet mellom undertrykte nasjonar og undertrykkjande nasjonar.’ (…) Hovudfeilen til opposisjonen er at han set likskapsteikn mellom revolusjonen i 1905 i Russland, eit imperialistisk land som undertrykte andre nasjonar, og revolusjonen i Kina, som er eit undertrykt halvkolonialt land, som er tvinga til å kjempa mot imperialistisk undertrykking på vegner av andre statar. (…) opposisjonen gløymer at berre folk som ikkje skjønar og ikkje vedgår at det er ein skilnad mellom revolusjon i undertrykte land og i undertrykkjande land kan tala slik, at berre folk som bryt med leninismen og søkk ned på nivået til dei som stør Den andre internasjonalen, kan tala slik» (Stalin, 1978,  s. 222). Altså er det fullstendig grunnleggende leninisme, slik Stalin mesterlig har fremstilt det, å skille grunnleggende mellom undertrykte nasjoner og undertrykkende nasjoner. De som ikke gjør dette, ender hos opportunistene. Kan det sies klarere?

Lenin slår fast at opportunismen ødela Den andre internasjonalen (i) ved å sette reformisme i stedet for revolusjon, (ii) ved å gå mot å forvandle klassekampen til revolusjonær krig, (iii) ved å propagandere klassesamarbeid, (iv) ved å propagandere sjåvinisme, patriotisme og fedrelandsforsvar, (v) ved å fornekte den grunnleggende sannhet at arbeiderne ikke har et fedreland, (vi) ved borgerlig-sentimental anti-militarisme i stedet for å anerkjenne nødvendigheten av at proletariatet kjemper revolusjonært og (vii) ved å tilbe legalitet og parlamentarisme, i stedet for å skape hemmelige organisasjoner (Lenin, 2007, Krigen og det russiske sosialdemokratiet). Disse syv punktene er en mesterlig syntese av Lenin. Den er ikke bare en treffende avsløring av opportunistene i Den andre internasjonalen foran og under første verdenskrig, den har like stor tyngde i å beskrive våre opportunister den dag i dag. 

Lenin forbinder sømløst opportunismens reformisme og legalisme, med dens sjåvinisme og patriotisme, og med dens negering av revolusjonær krig og hemmelige organisasjoner. Grunnlaget for opportunistenes doktrine er det Marx og Engels beskriver som føydal, borgerlig og småborgerlig sosialisme, og som etter marxismens gjennombrudd har oppstått innad i arbeiderbevegelsen som opportunisme. Lenin gir en fullstendig treffende beskrivelse av opportunistene i arbeiderbevegelsen, som også beskriver opportunistene i den kommunistiske bevegelsen i mellomkrigstida (Kilbom, Falk, Furubotn osv.) og i etterkrigstida (Furubotn på nytt, Tito, «eurokommunismen» osv.). Dessverre er denne også treffende for den dominerende tendensen i den norske «ML-bevegelsen» og det nasjonalistiske avviket i ledelsen for AKP (m-l), og for opportunismen i dagens Rødt eller hos Pål Steigan. Den er til og med treffende for ledelsen i Tjen Folket fra 1998 til 2018. Opportunismen modner til sosialsjåvinisme, og i bunn og grunn innebærer dette et brudd med den proletariske revolusjonen, intet mindre. Det er her, og ingen andre steder, vi ender opp, om vi følger det nasjonalistiske avviket til sitt logiske sluttpunkt.

Dette er grunnlaget for at det er helt nødvendig for marxistene (i dag marxist-leninist-maoistene) å bekjempe alle former for nasjonalisme for å knuse sosialsjåvinismen igjen og igjen. Det er rett og slett et spørsmål om liv og død for den revolusjonære bevegelsen. Det nasjonalistiske avviket fører til sosialsjåvinisme, splittelse av arbeiderbevegelsen og likvidasjon av kommunistpartiet.

Redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane
Juni 2023

Referanser

Bergh, Godfried van Benthem van den (2018). Herder and the Idea of a Nation. Publisert i journalen Human Figurations: Long-term Perspectives on the Human Condition. Volum 7, nummer 1. Hentet 2. juni 2023 fra https://quod.lib.umich.edu/h/humfig/11217607.0007.103/–herder-and-the-idea-of-a-nation?rgn=main;view=text;q1=myth%20of%20nations;hi=1

Elias, Norbert og Habermas, Jürgen (1994). Nasjonalisme og nasjonal identitet. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag a.s.

Gellner, Ernest (1998). Nasjonalisme. Oslo: Spartacus Forlag AS.

Klahr, Alfred (1994). Zur Österreicischen Nation. Wien: Globus Verlag. Hentet 27.05.2023 fra https://www.kpoe-steiermark.at/dl/2681f7480fc6ea043b078f7104ec8d53/alfred%20klahr%20%C3%B6sterreich.pdf

Knudsen, Olav Fagelund: nasjonalisme i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 28. mai 2023 fra https://snl.no/nasjonalisme

Leksikon for det 21. århundrede. Klahr, Alfred. Hentet 27. mai 2023 fra https://www.leksikon.org/art.php?n=5113

Lenin, V. I. (1971). Nasjonal politikk og proletarisk internasjonalisme. Oslo: Forlaget Ny Dag.

Lenin, V. I. (1977). Imperialismen og kløyvinga i sosialismen. Oslo: Forlaget Oktober A/ S

Lenin, V. I. (2007). Nok en gang om segregering av skolene etter nasjonalitet. Marxist Internet Archive. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Collected Works, Progress Publishers, Moskva 1977, bind 19, s. 548-550.

Lenin, V.I. (2007). Krigen og det russiske sosialdemokratiet (utdrag). Skrevet før 28. september (11. oktober) 1914. Hentet 29.05.2023 fra https://www.marxists.org/norsk/lenin/1914/09/krigen_russiske.html

Mao Tsetung (1977). Om nydemokratiet. Oslo: Forlaget Oktober A/S.

Mao Zedong (2018). Sitater fra formann Mao Zedong. Forlaget Røde Fane.

Miscevic, Nenad (2020). Nationalism. The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2020 Edition). Redaktør: Edward N. Zalta. Hentet 27. mai 2023 fra https://plato.stanford.edu/archives/fall2020/entries/nationalism

Movimiento Popular Perú (juli 2020). Sobre el Programa del PCP: 8. Culminar la Formación de la Nación Peruana. Hentet 27. mai 2023 fra http://www.banderaroja.org/MPP/MPP_sobre_programa.html

Sametinget (2020). Innmelding i Sametingets valgmanntall. Hentet 13. april 2023 fra https://sametinget.no/politikk/valg/sametingets-valgmanntall/innmelding-i-valgmanntallet/

Sandemose, Jørgen (2007). Filosofisk drøfting. Oslo: Spartacus Forlag

Stalin, Josef [red.] (1976). Politisk økonomi – lærebok. Utgitt av Instituttet for økonomi ved Sovjetunionens vitenskapsakademi. Skrevet av et kollektiv av økonomer, men godkjent i siste instans av Josef Stalin. Oslo: Forlaget Oktober A/S. 

Stalin, Josef (1978). Marxismen og det nasjonale og koloniale spørsmålet. Artiklar og tatar i utval 1913-1934. Omsett etter den engelske teksten i Stalin: Works, Volumes 2-13. Oslo: Forlaget Oktober A/S.

Stølen, Tomas: Johann Gottlieb Fichte i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 13. april 2023 fra https://snl.no/Johann_Gottlieb_Fichte

Sørensen, Øystein (1998). Jakten på det norske. Oslo: Ad Notam Gyldendal AS.

Toje, Asle (oktober 2021). Herder vs. Fichte. Hentet 28.05.2023 fra https://asletoje.no/herder-vs-fichte/

Perus Kommunistiske Parti (2019). Grunnlaget for partiets enhet. Forlaget Røde Fane.

Wessel, Elsbeth; Vestli, Elin Nesje: Johann Gottfried von Herder i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 13. april 2023 fra https://snl.no/Johann_Gottfried_von_Herder

Østerud, Øyvind (2018). Nasjonalisme. Oslo: Dreyers forlag.

Fotnoter

1. Oksitania er det middelalderske navnet på Sør-Frankrike hvor oksitansk språk ble snakket. Området kom under Frankrike først i senmiddelalderen, og omfattet også deler av Spania og Italia. ↩︎
2. I logikken kalles en logisk formel for en tautologi når formelen blir sann uansett hvilken sannhetsverdi (sann eller falsk) man tilskriver formelens enkeltutsagn. (Store norske leksikon) ↩︎
3. Ovring: Foreteelse, fenomen. ↩︎
4. Pseudo- er en forstavelse som betyr falsk, uekte, liksom-. ↩︎
5. Quechua er en familie av indianderspråk som brukes av millioner av mennesker i Peru, Bolivia, Ecuador, Argentina, Chile og Colombia, og aymara er også et slikt språk, som brukes av færre mennesker i flere av de samme landene. ↩︎
6. Norbert Elias var en tysk-britisk sosiolog som ifølge Store norske leksikon «særlig er kjent for sine analyser av kulturelle og samfunnsmessige endringer». Elias emigrerte fra Tyskland i 1933 etter at nazistene tok makten. ↩︎
7. Bundistene: Algemeyner Yidisher Arbeterbund in Rusland, Lite un Poyln («Forbundet for jødiske arbeidere i Russland, Litauen og Polen») var en jødisk, sosialistisk arbeiderorganisasjon som ble dannet i Vilnius i 1897, og er kjent under kortformen Bund. Bund var en periode med i RSDAP og støttet mensjevikene. ↩︎

Les også: