Bilde: LCP-markering, en organisasjon som Bentão viet store deler av livet til. Kilde: Servir ao Povo.
Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.
Dette er en uoffisiell oversettelse av en kort berettelse om kamerat Zé Bentão hentet fra en avis av A Nova Democracia (AND) fra 2008. Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.
En proletarisk bonde
Av professor Felipe
Det var med stor sorg og bevegelse at jeg mottok nyheten om bortgangen til Francisco Pereira do Nascimento, Zé Bentão, en av grunnleggerne av Fattigbøndenes forbund i Rondônia [En delstat i det nordvestlige Brasil. oversetters anm.] og en symbolsk forkjemper for denne kampvillige organisasjonen som kjemper for jord.
Jeg møtte Zé Bentão i januar 1999 da jeg, nyutdannet i historie, dro til delstaten Rondônia på jakt etter «humanistiske» opplevelser, glad for å få oppleve Amazonas – beruset som jeg var av alarmerende nyheter om at skogen var i ferd med å forsvinne – og, objektivt sett, for å jobbe som lærer ved en skole som nettopp var opprettet av bøndene selv, Bondefamilienes skole. Jeg kan si at jeg ikke ante hva jeg begav meg ut på, men fra jeg ankom Ariquemes begynte jeg å forstå situasjonen som hersket der.
Sammen med en kamerat som kjente området, dro jeg til Theobroma, utenfor hovedveien BR 364 – som går gjennom delstaten fra sør til nord – og derfra videre ut på landsbygda, hvor det var noen nye områder med jordokkupasjoner. Neste morgen gikk vi over 25 km til fots, og på slutten av turen møtte vi Zé, som var på vei tilbake fra en vellykket jakt i skogen. Som en «grønn mage» [«Barriga Verde», kallenavn for noen fra delstaten Santa Catarina. oversetters anm.] ville jeg etter mange timer med vandring, kryssing av bekker og under sterk sol, bare drikke mye vann og legge meg ned. Jeg la ikke engang merke til maten som Zés partner hadde tilberedt på vedovnen.
Zé Bentão var en kort, mørkhudet mann med indianske trekk og kraftige muskler, formet av det daglige arbeidet på åkeren, av et helt liv med arbeid for å forsørge sine yngre søsken og av utøvelsen av capoeira, hans favorittidrett.
Noen dager senere møttes vi igjen i byen Theobroma, hvor vi ventet på en lastebil som skulle ta oss til landsbygda i Machadinho D’Oeste for å gjennomføre et seminar om Bondefamiliens skole, som samlet lærere, bønder, studenter, gjester fra andre byer osv. Bentão var blant dem. Han var halvanalfabet og deltok på seminaret om opprettelsen av en skole. Han engasjerte seg for at den skolen skulle bli så god som mulig, men han studerte ikke der selv.
Vi møttes igjen noen måneder senere, da jeg som gjest deltok i stiftelsen av Fattibøndenes forbund i Rondônia, i Jaru. Bentão var til stede der og smittet de fremmøtte med all den entusiasmen som kjennetegner dem som bidrar til å bygge opp en organisasjon som har som mål å frigjøre bøndene i delstaten og fra godseiernes klør.
Begynnelsen av 2000 markerte vårt nye gjensyn, og denne gangen skulle vi leve og arbeide sammen i nesten et år. Jeg som lærer ved Bondefamilienes skole i Corumbiara, sør i Rondônia. Han som medlem av skolens ledelse og capoeira-lærer. Han var fortsatt halvanalfabet, men var likevel medlem av skolens ledelse. Og hva var problemet? Jeg husker at en av de mest presserende oppgavene var å lære Bentão å lese og skrive ordentlig, men vi satte aldri skikkelig i gang med det. Det var alltid en unnskyldning for ikke å gjøre det. En avtale i byen, tidsmangel, reiser i forbindelse med bevegelsens oppgaver, møter… Og Bentão forble halvanalfabet.
Jeg leser historien om Tsjapajev, helten fra den russiske Røde armé under borgerkrigen til proletarstatens forsvar, og jeg kan ikke la være å sammenligne ham med Bentão. Akkurat som russeren var han utrettelig, uredd, hadde en enorm arbeidskapasitet og et sikkert skudd, og alt dette veide opp for hans relativt begrensede politiske forståelse. Men det hindret ham ikke i å alltid være på den rette siden, på siden til bøndene, arbeiderne og de andre revolusjonære klassene i vårt land. Og han nølte ikke med å risikere sitt eget liv tusen ganger for revolusjonen, som han var en entusiastisk tilhenger av.
Bentão ble raskt kommunist, og en gang fikk han tatovert hammer og sigd på brystet. Han tegnet motivet, og tatovøren utførte oppdraget. Resultatet kunne ikke vært verre; ikke bare var tatoveringen svært dårlig utført, men symbolet var også speilvendt – et symbol som ble assosiert med de trotskistiske organisasjonene som de ekte kommunistene hatet så sterkt. Forestill dere Bentão, som kalte seg en tilhenger av formann Mao Zedong, med et trotskistisk symbol på brystet.
Men tro mot sine prinsipper hadde Zé en urokkelig tro på massene og hadde tro på seieren som skjebnen til det arbeidende folket i Brasil, som han sa, som ville feie bort de tre fjellene som undertrykker folket: godseierne, imperialismen og borgerskapet.
I undervisningstiden var gitaren hans, i likhet med stemmen hans og sangene hans, vår følgesvenn. Som var en ekte folkeartist verdig og som så godt skildret folkets kamp for frihet. Han hadde ingen følelse av å eie komposisjonene sine, han tok imot forslag og endret tekstene på den beste måten. I en av sangene hans lyder refrenget:
La dette folket passere
Med revolusjonens fane,
For seieren vil helt sikkert bli vår,
Med arbeider-bondealliansen.
Han kunne imponere enhver gymnast med sin styrke. Plutselig gikk han bort til en bærebjelke og holdt seg, kun ved hjelp av armene, parallelt med gulvet, i over en meters høyde. Der ble han liggende i noen minutter og snakket som om det ikke krevde noen anstrengelse.
En gang viste han meg en notatbok med noe hemmelig. Den var skrevet med runde, pene bokstaver og fortalte hele historien hans så langt han kunne huske. Jeg leste alt på en gang og ble veldig rørt av å tenke på hvor rikt et menneskes liv kan være. Han forklarte meg senere at han hadde diktert alt til en gammel kvinnelig kamerat, som hadde skrevet ned hele historien.
Han fortalte at han i mange år hadde forsørget seg selv og sine yngre foreldreløse brødre i Acre. Da de ble voksne, lot han dem klare seg på egen hånd og tok fatt på andre oppgaver. Han var sjømann på båter som seilte på elvene Madeira og Amazonas, og dykker i gullgruver – en farlig virksomhet som flere ganger nesten kostet ham livet, enten på grunn av ulykker eller drapsforsøk.
Historien tok slutt like før han nådde Rondônia – der han hadde kommet i kontakt med den revolusjonære bondebevegelsen og viet seg til den frem til begynnelsen av dette året – da han i en sving på veien møtte den døden han hadde kjempet så hardt mot gjennom hele livet. Det var en av de mange feller han hadde unnsluppet i livet. Uten tvil må godseierne holdes ansvarlige for hans død, så vel som for døden til så mange andre bønder i Brasil, ofre for overarbeid, umenneskelige levekår, slaveri, livegenskap, og forfall på grunn av alkohol og narkotika.
Men denne fasen av Bentãos historie, som ikke finnes i den så nøye oppbevarte notatboken (jeg vet ikke engang om den finnes lenger), lever videre i minnet til hans kamerater, som marsjerte skulder til skulder med den store bondekrigeren som var med på å grunnlegge Fattigbøndenes forbund i Rondônia.
Notat fra bidragsyter: Flere av hans sanger kan høres her:
Les også
Referanser
Um camponês proletário – A Nova Democracia
Um camponês proletário – Servir ao Povo
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.