Bilde: Rodrigo Paz, Bolivias president, hilser på Mario Argollo fra COB ved starten av forhandlingene 17. juni. Kilde: Luis Gandarillas/EFE/Gjengitt
Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.
Dette er en uoffisiell oversettelse av en artikkel av A Nova Democracia (AND). Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.
«Man forhandler ikke om våre døde»: Organiserte bolivianske grasrotbevegelser i El Alto tar avstand fra sviket fra COB-ledelsen
De organiserte grasrotbevegelsene i distriktene 5, 7, 8 og 14 i byen El Alto har offentlig erklært at de fullstendig avviser avtalene som er inngått mellom ledelsen i Den bolivianske arbeiderorganisasjonen (COB) og regjeringen til Rodrigo Paz. I en uttalelse, publisert av avisen Bandera Roja – Bolivia, fordømte arbeidere, ungdommer og kampkomiteer at forhandlingene ble gjennomført bak ryggen på massene, og at de kun tjente til å legitimere statlig undertrykkelse. Gruppene bekreftet på nytt at de ikke vil delta i noen forhandlinger innkalt av regjeringen eller COBs ledelse, og at de ikke anerkjenner noen avtale som ikke representerer de organiserte massenes interesser.
Bruddet mellom distriktene i El Alto og COB-ledelsen avslører den dype splittelsen mellom arbeideraristokratiet, som søker forsoning med den gamle staten, og massebevegelsen som støtter den væpnede og ubevæpnede motstanden i gatene. I uttalelsen erklærte grasrota at «de såkalte ‘forhandlingsbordene’ søker ikke å løse flertallets problemer, men å legitimere avtaler mellom regjeringen og en ledelse som for lengst har sluttet å representere arbeiderne». For disse sektorene er det ikke rom for å støtte tiltak som har til hensikt å begrave kampen og forhandle med blodet til de som har falt i konflikten.
De organiserte sektorene i El Alto krever umiddelbar frihet for alle som er fengslet for å ha kjempet, og at den politiske forfølgelsen må opphøre, og slår fast at verdighet ikke er noe man forhandler om, og at «man ikke forhandler om våre døde». Grassrobevegelsen har oppfordret de kampvillige distriktene, fagforeningene og studentene til å organisere seg nedenfra, avvise fagforeningsbyråkratiet og forsvare en uavhengig løsning for arbeiderne. Oppfordringen går ut på enhet på landsbygda og i byene, og på en generalstreik inntil folkets krav blir innfridd.
Fagforeningsledelsens kapitulasjon
Den innholdsløse avtalen som ble undertegnet mellom regjeringen til den reaksjonære Rodrigo Paz og ledelsen i COB, under ledelse av Mario Argollo, i de tidlige morgentimene den 20. juni, hadde til hensikt å gi et hardt slag mot bevegelsen som i over 50 dager hadde opprettholdt uavbrutt streik og veiblokkeringer, og dermed lammet syv av de ni provinsene i Bolivia. I en uttalelse fra de organiserte grasrotmedlemmene anklages COB-lederne for aldri å ha innført reelle demokratiske mekanismer for å bestemme kampens retning. «Vi kjemper ikke for smuler. Vi kjemper for et verdig og suverent Bolivia som står i tjeneste for dem som skaper rikdommen i dette landet», står det.
Avtalen innebærer en periode på 90 dager med en såkalt «våpenhvile» med regjeringen, uten at det inngås umiddelbare kompromisser når det gjelder den økonomiske krisen, lønninger eller levekår. Blant punktene i dokumentet som er offentliggjort av statsmediene, lover regjeringen at protestene ikke skal kriminaliseres, at fagforeningsledere ikke skal forfølges, og at det skal nedsettes en tverrpolitisk kommisjon for å vurdere løslatelse av personer som ble arrestert under konflikten. I tillegg har regjeringen forpliktet seg til ikke å privatisere strategiske offentlige selskaper og ikke å overlate nasjonale ressurser til utenlandske private interesser, i et forsøk på å dempe den folkelige misnøyen som krever dyptgripende strukturelle endringer i landet.
I motsetning til alle demonstrantenes krav garanterer ikke dokumentet umiddelbar frihet for noen av de politiske fangene – et krav fra demonstrasjonene om at løslatelsen av de fengslede skulle være en grunnleggende forutsetning for enhver samtale. I praksis har COB-ledelsen gitt den utøvende makten den tiden den trenger for å omorganisere seg politisk. Avtalen opphever ikke engang allerede vedtatte innstrammingstiltak. Rodrigo Paz har nå, med COBs medvirkning, frihet til å gå videre med sitt program, mens den folkelige bevegelsen, under dette angrepet fra stillestående krefter, har svingt frem og tilbake siden da, og noen blokader er blitt opphevet.
Ledelsen i COB valgte bevisst å se bort fra organisasjoner som Tupac Katari-føderasjonen og Den forente konføderasjonen for bondearbeidere i Bolivia (CSUTCB), som ikke engang deltok i forhandlingsprosessen. Holdningen til Mario Argollo, som gikk fra slagordet «Bolivia er ikke til salgs» til å underkaste seg dialogen, skapte opprør blant grasrotorganisasjonene. Vicente Salazar, leder i Túpac Katari, anklaget åpent COB-ledelsen for å ha sviktet kampen. «Alle lederne har solgt seg. Alle provinsene på samme måte. Det finnes ingen nasjonal leder. COB har mistet sin troverdighet», uttalte Salazar.
COB-ledelsens beslutning om å demobilisere og splitte bevegelsen ble umiddelbart utnyttet av regjeringen. Så snart den hadde fått handlingsrom igjen, erklærte den utøvende makten den såkalte «unntakstilstanden», og utvidet dermed den gamle statens repressive makt. Regjeringen har til hensikt å bruke unntakstilstanden til å gjenopprette sin autoritet, dempe nye protester og slå ned på de sektorene som fortsatt er mobilisert. Samtidig vedtok Paz-regjeringen lov 1742, som endrer straffelovgivningen for å legge til rette for hemmelige operasjoner.
Undertrykkelsen av folke bevegelsen i Bolivia skjer under direkte oppsyn av yankee-imperialismen (USA) og reaksjonære lokale myndigheter. Under den 56. generalforsamlingen i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) uttalte Panamas president, José Raúl Mulino, at Bolivia står overfor en «bevisst destabiliseringskampanje» og tilbød seg å sende en kommisjon for å støtte regjeringen til Rodrigo Paz. Yankee-imperialismen klassifiserte i en offisiell uttalelse også blokadene som en «alvorlig trussel mot demokratiet» (det vil si mot sin egen dominans), og hevdet at «et voldelig mindretall søker å se bort fra den viljen som flertallet av bolivianerne ga uttrykk for i de nylige valgene».
Offensiv fra godseierne og storkapitalen
Under feiringen av politiets 200-årsjubileum uttalte Paz at landet, under påskudd av «sosiale krav», sto overfor en «politisk og narkoterroristisk logikk» som ifølge ham hadde infiltrert protestene. Komiteen Pro-Santa Cruz kunngjorde at de ville anmelde organisatørene av veisperringene til politiet, og krevde at de mest aggressive demonstrantene skulle identifiseres og straffes. I en video som ble offentliggjort, erklærte komitéens leder, Stello Cochamanidis, at «i dag har vi besluttet å innlede rettssaker mot hver enkelt av lederne», og hevdet at skadene beløp seg til over 3 milliarder dollar.
Det nasjonale eksportørforbundet (Caneb) og Landbruksforbundet i Cochabamba (CAC) har lagt press på regjeringen for at den skal iverksette straffetiltak mot grasrotorganisasjonene. Ifølge Caneb er det ikke nok å gjenopprette den frie trafikken; organisasjonen krever at regjeringen identifiserer, straffeforfølger og dømmer «organisatorene og finansiererne» av blokadene, og argumenterer for at den nasjonale økonomien ikke tåler den «lammingen» som opprøret har forårsaket.
Landbrukskammeret i Cochabamba gikk enda lenger og fremmet en rekke dagskrav til lovgivende myndigheter, blant annet innføringen av en «antiblokkeringslov» for å forhindre fremtidige mobiliseringer. Landbrukseksportsektoren krever også finansieringslinjer med gunstige renter, mellom 0,5 % og 3 % i året, og en løpetid på ti år for å dekke tapene sine, som regjeringen anslår til over 2,8 milliarder dollar. Magnatene hevder at gjenopprettingen av sektoren er avgjørende for den nasjonale forsyningen, og ignorerer dermed de elendige forholdene som fikk bøndene og arbeiderne til å blokkere veiene.
Les også
Referanse
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.