Anuradha Gandhy om folkekrigens kvinner

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Dette er en uoffisiell oversettelse av et intervju med Anuradha Gandhy – Kamerat Avanti. Dette intervjuet ble gjennomført av Poru Mahila, tidsskriftet til Det revolusjonære adivasi-kvinneforbundet (KAMS) i Dandakaranya, og ble publisert i mars 2001. Kamerat Avanti, som gikk bort i april 2008, var medlem av sentralkomiteen i Indias Kommunistiske Parti (maoistene). Hennes redegjørelse for kvinners situasjon i India og, særlig, om den revolusjonære kvinnebevegelsen er svært opplysende om hvordan prosessen med kvinners emansipasjon utvikler seg i det gamle samfunnet og innenfor den revolusjonære prosessen. Under intervjuet bruker Anuradha Gandhy dekknavnet «Janaki». Oversettelsen inkluderer bidrag fra A Nova Democracia (AND)s oversettelse i form av bilder.

Folkekrigen har knust nølingen blant kvinnene i Dandakaranya!

Bilde: Anuradha Gandhy, kamerat Avanti.

(I denne utgaven av Poru Mahila presenterer vi for leserne våre kamerat Janaki, som tidligere hadde arbeidet i bybevegelsen og hadde kommet til Dandakaranya for å observere og delta i adivasi-bondeopprøret. Kamerat Janaki ledet geriljaen direkte som medlem av divisjonskomiteen i Sør-Bastar fra 1997 til 2000. Poru Mahila snakket med henne om hennes erfaringer fra bybevegelsen og adivasi-bonde-bevegelsen. Her presenterer vi hovedpunktene fra den samtalen – Redaksjonen, Poru Mahila).

Poru Mahila: Kamerat Janaki, kan du først forklare oss hvilken undertrykkelse kvinner i byene utsettes for?

Kamerat Janaki: Selv om alle kvinner i India er utsatt for føydal, kapitalistisk, imperialistisk og patriarkalsk undertrykkelse, kommer dette til uttrykk på ulike måter i forskjellige områder, både i byene og på landsbygda. Kvinner fra arbeiderklassen og middelklassen i byområdene står overfor noen spesifikke problemer.

For det første, hvis vi ser på problemene innenfor familien, blir kvinner undertrykt av den feudale kulturen selv i byområder. Selv om undertrykkelsen fra denne kulturen kanskje er mindre omfattende, får likevel flertallet av de unge jentene og kvinnene ikke rett til å ta viktige beslutninger om sine egne liv i familien. De ugifte jentene er under press for å gifte seg med menn fra samme kaste og samme religion i henhold til familiens beslutninger. Hvis en jente bestemmer seg for å gifte seg med en mann hun selv har valgt fra en annen kaste eller religion, vil hun bli utsatt for stort press. Hun vil måtte møte sterk motstand fra familien. Selv om en kvinne ønsker å jobbe utenfor hjemmet, må hun innhente tillatelse fra sin far, bror eller ektemann. Folk fra visse kaster og religioner (for eksempel muslimer og kshatriyaer) ønsker ikke at kvinnene deres skal utføre arbeid. Derfor blir det nødvendig for kvinner å kjempe, selv for økonomisk uavhengighet.

Bilde: Adivasi-kvinner i Bengal, India.

I tillegg har forholdet mellom menn og kvinner blitt kommersialisert etter hvert som kapitalistiske verdier har spredt seg vidt og bredt, og kvinner står overfor alvorlige problemer. Medgiften og andre gaver som må gis til brudgommens familie før og etter bryllupet, har blitt et stort problem for foreldrene som har født jenter. I tillegg har det blitt vanlig i alle samfunn å trakassere kvinner både fysisk og psykisk for å få medgift. Når konas liv kan måles i penger og gull, er det ikke langt unna at hun blir drept for deres skyld. Denne forferdelige situasjonen finnes i mange husholdninger i byområdene i dag. Spesielt de siste 25–30 årene er India kanskje det eneste landet i verden hvor den nye forbrytelsen med å brenne bruder for medgift har blitt vanlig.

En ting vi må legge merke til, er at en del kvinner fra arbeiderklassen og middelklassen ikke får muligheten til å gå ut og ta seg en jobb. All deres tid går med til husarbeid og å ta seg av familien. Som følge av dette er de avhengige av andre for å klare seg. Sosialt sett er de avhengige av ektemennene sine. Det er derfor de ikke prøver å gjøre noe på egen hånd. Det er så mange begrensninger som hindrer dem i å våge seg ut eller gå utenfor dørstokken. Og hvis vi ser på kvinnene som tar seg av barnas skolegang, er det nesten som en maskin. Alt arbeidet hennes dreier seg om ektemannen, barnas skolegang og å sende dem på privatundervisning.

Forholdene for arbeiderklassen i urbane områder er ynkelige. Hovedårsaken er det alvorlige problemet med å ikke ha et sted å bo. Derfor blir de fattige tvunget til å slå seg ned ulovlig på åpne områder. Mange av dem bygger hytter langs veikanter, jernbanespor og kloakkkanaler (til og med oppå kloakkkanalene). I trange smug og langs veikanter lever hundrevis av familier i skur de selv har bygget. Det finnes ikke engang en tomme plass til å bygge et toalett eller et sted som kan kalles en veranda. Etter hvert som byene utvides, vokser slumområdene stadig langs veikanter, på steinete steder og på de små åsene inne i byen. De har verken toaletter eller vannforsyning. Overbefolkning, forurenset miljø og mangel på grunnleggende fasiliteter – kvinnene utfører sitt arbeid mens de står overfor alle disse problemene.

Bilde: Indiske kvinner protesterer mot gruppevoldtekt, tidlig i 2013.

Kamp om vann er et vanlig syn. I slike bastier er «goodaism» og trakassering fra disse et annet problem de står overfor. Men fremfor alt er det største problemet at kommunale og statlige myndigheter river disse bastiene under påstand om at de er ulovlige. Vanligvis er det kvinnene som må stå imot disse rivningene. For når tjenestemenn kommer om dagen med politi og bulldosere, er det vanligvis kvinnene og barna som er hjemme. Det kapitalistiske systemet anerkjenner ikke retten til å ha et hjem som en grunnleggende rettighet.

Kvinner i byområder har mange muligheter til å komme seg ut av hjemmet og ut i arbeidslivet. De får jobb i fabrikker, på kontorer, på skoler, på sykehus og i butikker. Men i mange jobber får de ikke lik lønn som menn. Eller så er lønningene så lave at de ikke kan drive en husholdning på det. Mange kvinner fra arbeiderklassen jobber i byggebransjen under entreprenører. Mange kvinner jobber som hushjelper. Alle disse jobbene tilhører den uorganiserte sektoren. Her finnes det ingen jobbgaranti eller lønnsgaranti. I tillegg må de tåle trakassering fra entreprenørene og mennene de jobber under. Dette skjer i mange former. Ikke bare kvinner fra arbeiderklassen, men også utdannede kvinner fra middelklassen blir utsatt for slik trakassering. Kvinner blir trakassert med pressmidler som trusler om oppsigelse, å nekte dem arbeid, forflytning, å skrive negative kommentarer i personalmappen deres osv. Svært få kvinner klarer å snakke om slike ting med andre.

I dag har imperialistenes elektronikkindustri vokst frem i stor skala i de store byene. Mange jenter er ansatt i disse bedriftene. Men problemene med mer arbeid, lavere lønn og forbud mot å organisere seg finnes også i disse bransjene. Derfor må de kjempe selv for den grunnleggende retten til å danne fagforeninger.

Tidligere blomstret enkelte næringer, som produksjon av beedi og agarbatti, i husholdningene. Nå gir også mange nye selskaper det meste av arbeidet til folk som kan utføre det hjemmefra. De fattige husmødrene tar på seg disse jobbene i troen på at de kan tjene litt penger mens de er hjemme. Det foregår mye utnyttelse i dette arbeidet. Selv om de jobber hele dagen med hjelp fra familiemedlemmer, er det vanskelig for dem å tjene så mye som 20 rupier. Arbeidskraften til fattigkvinner blir svært dårlig betalt. Det jeg vil si, er at de blir utnyttet i stor grad.

Til slutt er det verdt å nevne at den imperialistiske kulturens innflytelse på kvinner i byene er svært stor. De blir ikke bare påvirket av forbrukerkulturen, men er også ofre for den. Dette blir stadig mer utbredt. I stedet for menneskelige verdier legger de større vekt på skjønnhet og skjønnhetsprodukter. Som et resultat oppstår det et klima preget av utrygghet på grunn av overgrep og trakassering i byområdene. De unge kvinnene opplever en følelse av utrygghet når de skal gå ut av huset. I bylivet sliter kvinner med mange slike problemer. Men det er svært få organisasjoner som kjemper mot disse problemene i dag.

Poru Mahila: Fortell oss om de ulike retningene innen kvinnebevegelsen.

Kamerat Janaki: Rundt 1980-tallet oppstod det en spontan bølge av kvinnebevegelser i mange deler av landet, spesielt i byene. Denne bevegelsen var et tegn på den økende demokratiske bevisstheten og den antipatriarkalske bevisstheten blant kvinnene. Etter at Naxalbari-bevegelsen hadde gitt det halvfeudale, halvkoloniale systemet i India et alvorlig slag, oppstod det en bølge av arbeiderklasse- og studentbevegelser, og det inntraff unntakstilstand samt sosiale, økonomiske og politiske kriser blant de herskende klassene – kvinnebevegelsene sprang ut av denne bakgrunnen. Også internasjonalt var det innflytelse fra student- og kvinnebevegelsene. Det var stort sett studenter, kvinner fra middelklassen og kvinner i frie yrker som deltok aktivt i disse bevegelsene. Ut av disse spontane demokratiske bevegelsene oppsto også mange små og store kvinneorganisasjoner. Men de siste 20 årene har det skjedd mange endringer i kvinnebevegelsen, dens politiske karakter og i disse organisasjonene. Senere splittet kvinnefrigjøringsbevegelsen, som var avhengig av kvinner fra den urbane middelklassen, seg opp i ulike politiske og ideologiske retninger. I nasjonalitetsbevegelsene, særlig i kampen for selvbestemmelse i Kashmir, har kvinners aktive deltakelse økt betraktelig. Kvinner spiller en fremtredende rolle i å avsløre de umenneskelige grusomhetene begått av politiet og hæren. Under partiets ledelse har den revolusjonære kvinnebevegelsen utviklet seg godt i landdistriktene, særlig i Dandakaranya og Nord-Telengana. Selv BJP og RSS har erkjent kvinners styrke og legger vekt på å spre dekadente sosiale verdier og ondskapsfull politikk blant dem.

Mange kvinner som spontant hadde deltatt i bevegelser mot medgiftsdrap, sati og trakassering – og dermed rettet nasjonens oppmerksomhet mot slike problemer – hadde trukket seg ut av bevegelsen. Men mange av dem har gjort seg bemerket som forskere og ideologer innen kvinnepolitikk, både i India og i utlandet. Mange av dem har stiftet frivillige organisasjoner (NGO-er). De mottar midler fra internasjonale organisasjoner til kvinneforskning og kvinners frigjøring.

Bilde: Det er mange unge kvinner som melder seg inn i Folkets Frigjøringsgeriljahær.

Men de har et feministisk synspunkt og en feministisk ideologi. Nå har de blitt propagandister for feminismen, noe som innebærer at patriarkatet er kvinners største problem, og at vi kun må kjempe mot patriarkatet. Men patriarkatet har sine røtter i klassesamfunnet. I alle samfunn opprettholdes det av de utbyttende klassene, det vil si føydalisme, kapitalisme og imperialisme. Å bekjempe patriarkatet innebærer derfor å kjempe mot disse utbyttende klassene. Men feministene nekter å erkjenne dette. De mener at kvinners kår i dette samfunnet kan endres ved politisk lobbyvirksomhet overfor regjeringene og ved hjelp av propaganda alene. I virkeligheten representerer denne feministiske strømningen i dag klasseperspektivet og klasseinteressene til kvinnene i borgerskapet og den øvre middelklassen i landet.

Kvinneorganisasjonene til revisjonistiske partier som IKP [«Indias Kommunistiske Parti». Oversetters anm.], IKP(m) [«Indias Kommunistiske Parti (marxistene)». Oversetters anm.] og Frigjøring [«Indias Kommunistiske Parti (marxist-leninistene) Frigjøring». Oversetters anm.] er aktive i enkelte byer. De driver bevegelser rundt sosiale og politiske spørsmål som angår kvinner. I tillegg til spørsmål om undertrykkelse av kvinner, arrangerer de også demonstrasjonstog og gjennomfører dharnas mot problemer som prisstigninger og lignende. De skiller seg fra den feministiske retningen, fordi de ikke utelukkende legger vekt på kampen mot patriarkatet. Men de er også fullstendig reformistiske organisasjoner. På grunn av sin revisjonistiske politikk knytter de ikke kvinners frigjøring til revolusjon, og de arbeider ut fra troen på at de, ved å skifte regjeringer, vil kunne forbedre kvinners vilkår innenfor selve det eksisterende samfunnsrammeverket. For eksempel har de de siste to–tre årene konsentrert all sin virksomhet om å oppnå retten til 33 prosent kvoter for kvinner i parlamentet. Faktisk har vanlige folk for lengst mistet tilliten til det korrupte parlamentariske systemet. Det er også bevist at den som blir valgt inn i parlamentet, alltid vil tjene de utbyttende herskende klassene og ikke arbeide for kvinners eller fattige menneskers rettigheter.

Det finnes noen organisasjoner i byområdene som arbeider aktivt med utgangspunkt i marxistisk analyse, og som ser årsakene til utbytting og undertrykkelse av kvinner i klassesamfunnet og anerkjenner sammenhengen mellom kvinners frigjøring og sosial revolusjon. I et tiår har de arbeidet blant kvinner i arbeiderklassen, blant studenter og blant ansatte. De gjør spesielt godt arbeid i Andhra Pradesh og Karnataka. De tar ikke bare opp kampen mot kvinneundertrykkelse og andre problemer, men driver også omfattende opplysningsarbeid blant kvinner om deres rettigheter og om den utbyttingen og undertrykkelsen de utsettes for.

Det er et alarmerende fenomen for de demokratiske og revolusjonære kvinnebevegelsene at Hindutva-kreftene også driver virksomhet blant kvinner. De gjeninnfører eldgamle føydale verdier i navnet av å motarbeide vestlig kultur. I navnet av hinduistiske tradisjoner og Bharat Mata undertrykker de kvinners voksende bevissthet. Ikke bare det, de driver også ondskapsfull propaganda mot religiøse minoriteter blant dem. De gir dem til og med militær opplæring i navnet av Nari Shakthi.

Kort sagt er kvinnebevegelsen splittet i ulike ideologiske strømninger over hele landet. Vi må studere dem og bygge opp en sterk kvinnebevegelse ved å bekjempe de feilaktige ideologiske tendensene i dem.

Poru Mahila: Hvor mye vet folk utenfor om den revolusjonære kvinnebevegelsen? Hvilken innvirkning har den?

Kamerat Janaki: Adivasi-kvinnebevegelsen som har vokst frem i Dandakaranya siden det siste tiåret, inntar en fremtredende plass i historien om den moderne kvinnebevegelsen i India. Kvinner i Kashmir viser større handlekraft og initiativ enn i andre deler av landet. Tusenvis av kvinner går ut i gatene for å protestere mot hærens grusomme undertrykkelse og alle slags grusomheter. Etter den politiske aktivismen blant kvinnene i Kashmir er det adivasi-bondekvinnene i Dandakaranya som spiller en aktiv rolle både sosialt og politisk. De er organisert i stor skala i et stort antall landsbyer. De motsetter seg de eldgamle patriarkalske tradisjonene i Gond-adivasi-samfunnet. De deltar i den væpnede kampen mot den utbyttende regjeringen og dens hær, samt i politiske kampanjer. Dette er en stor seier for Krantikari Adivasi Mahila Sanghatan (KAMS).

Men det er svært trist at det finnes svært lite informasjon utenfor organisasjonen om KAMS’ omfang og aktiviteter. Medlemmer og sympatisører av IKP(ml) folkekrig [Indias Kommunistiske Parti (marxist-leninistene) folkekrig, en av partiene som ble til Indias Kommunistiske Parti (maoistene). Oversetters anm.] i andre delstater vet lite om den. Partiet har gjort noen anstrengelser for å endre dette. Artikkelen som ble skrevet til seminaret i Patna (den ble publisert på telugu og hindi), boken om kvinnelige martyrer og noen fortellinger og noveller bidro til å spre informasjon om bevegelsen. Men informasjon om denne revolusjonære kvinnebevegelsen kommer ikke ut regelmessig. Selv bladet deres «Poru Mahila» sees svært sjelden utenfor bevegelsens områder. Det er nødvendig å planlegge distribusjonen av det også utenfor bevegelsens områder.

Likevel, uansett hvor lite informasjon de måtte få, er de som tilhører demokratiske og revolusjonære organisasjoner svært begeistret for dette. De blir påvirket av den besluttsomheten og det motet som adivasi-kvinnene viser. Det er et stort behov for omfattende propaganda om KAMS og dets aktiviteter. Gjennom dette kan vi gi et passende svar på regjeringens negative propaganda om de revolusjonære partienes holdning til kvinnespørsmålet.

Poru Mahila: Fortell oss om opplevelsene dine i Dandakaranya (DK).

Kamerat Janaki: Før jeg kom til DK leste jeg artikler og rapporter om kvinnebevegelsen her. Men jeg hadde ikke forestilt meg at den var så utbredt. Derfor ble jeg veldig glad da jeg så hvor stor denne bevegelsen er. Jeg må fortelle deg noe. I undervisningen om stammefolk på høyskolene sier de at gondi-samfunnet er svært liberalt. Men etter å ha observert muria-, madia- og dorla-folket på nært hold, forsto jeg hvor patriarkalsk også stammefolkssamfunnet var. Jeg forsto hvor viktig det er å studere problemet med undertrykkelsen av kvinner grundig. Selv om adivasi-bondekvinners deltakelse i produksjonsprosessen er svært stor, har patriarkatet innskrenket deres rettigheter.

Da den amerikanske forfatteren og journalisten Jack Beldon skrev om kvinnebevegelsen under kampen for et nydemokratisk samfunn i Kina, hadde han uttalt: «Kinas Kommunistiske Parti har nøkkelen til revolusjonens seier. De har vunnet over den mest undertrykte delen av det kinesiske samfunnet.» Da jeg så kvinnebevegelsen i DK, var det nettopp disse ordene fra Beldon som kom meg i tankene. Faktisk var det etter den kinesiske revolusjonen den revolusjonære bevegelsen i DK som beviste at der det føres en folkekrig, der det føres væpnet kamp mot det føydale, kompradoriske og imperialistiske systemet for å oppnå seier for den nydemokratiske revolusjonen, deltar arbeiderklassekvinnene aktivt i stor skala både for hele samfunnets frigjøring og for sin egen frigjøring. Folkekrigen hadde knust kvinners nøling. Den fordoblet deres styrke. Den viste veien til kvinners frigjøring. Det er en sammenheng mellom det halvføydale, halvkoloniale samfunnet og undertrykkelsen av kvinner. Denne seieren til partiet i DK har nok en gang bevist at det marxistiske prinsippet om at vi kun kan føre kampen mot patriarkatet videre sammen med kampen for å avskaffe dette systemet, er riktig.

Overalt der partiet arbeider systematisk, kan vi se at kvinnene deltar i større grad i alle politiske aktiviteter og bevegelser. I 1998, på grunn av den alvorlige hungersnøden i Sør-Bastar, hadde mange kvinner flyttet til Andhra Pradesh for å ta daglønnsarbeid. Blant dem var det også medlemmer av KAMS-distriktskomiteene. Men da vi ba dem om å komme til møtene 8. mars, møtte 700 opp på ett sted og 450 på et annet. Før det hadde tusenvis av dem deltatt i demonstrasjoner mot hungersnøden. Da jeg var der, ble kvinner rekruttert til FGH [Folkets Geriljahær. Oversetters anm.] i stor skala. Noen steder var rekrutteringen av unge kvinner større enn av unge menn. Det som påvirket meg mest, var at konene til gifte kamerater som allerede var med i troppene, også ble rekruttert. Mange av dem hadde til og med gitt bort sine små barn til slektninger og blir nå geriljakrigere i den pågående store folkekrigen for å forandre dette samfunnet. Og jeg har sett mange kvinnelige kamerater som sto fast ved folkekrigen uten å se seg tilbake, selv om ektemennene deres i løpet av få måneder hadde omkommet i sammenstøt med politiet eller i en annen ulykke. Ved å bryte ut av familiens tradisjonelle, triste og trange rammer, liker de dette nye livet bedre, selv om det er fullt av farer. På den måten blir livet og tilværelsen deres meningsfull. Jeg har sett mange kamerater gjennomgå opplæring og påta seg nye ansvarsområder.

Opprettelse av KAMS-enheter i hver landsby, valg av komiteer i disse enhetene, valg av distriktskomiteer på distriktskonferanser, utsending av enhetsmedlemmer til landsbyene for propagandakampanjer, deltakelse i bandhs og andre protestaksjoner, samt militær opplæring av dem – alt dette er seire for denne bevegelsen. Men det jeg har lagt merke til ut fra min egen erfaring, er at siden AC-medlemmene er opptatt uten pause med ulike oppgaver, og på grunn av en viss rutinepreget arbeidsstil, blir KAMS-arbeidet forsømt. Vi må tenke ut nye metoder for å involvere de eldre kvinnene i landsbyene. Kvinner og deres barn står overfor en rekke helseproblemer. Ved å øke deres forståelse for disse forholdene og ved å legge særlig vekt på deres velferd, kan vi styrke deres livsglede. Vi må øke deres deltakelse i møtene på landsbynivå. Mange omtaler KAMS som en organisasjon for unge kvinner. Å utvide deres begrensede kunnskap om samfunnet er en annen utfordring vi står overfor.

På samme måte er det behov for å gi kvinnelige medlemmer i troppene og pelotonene spesiell sosial og politisk opplæring. Vi må planlegge å gi dem kontinuerlig opplæring i vitenskapelig kunnskap om helseproblemer. Selv om det føres diskusjoner om disse temaene, blir de utsatt på grunn av tidsmangel og fordi de blir opptatt av ulike oppgaver. Vi kan fjerne deres mindreværdskomplekser ved å gi dem vitenskapelig kunnskap og fremme en bred sosial tankegang blant dem.

Poru Mahila: Hva er budskapet ditt til kvinnene som jobber i troppene og i KAMS i DK?

Kamerat Janaki: Våre adivasi-kvinnelige kamerater i DK skaper i dag en ny historie. Selv om dette er det mest tilbakestående området i landet, står det i spissen for den pågående kvinnebevegelsen her. De svarer på politiets våpen på en verdig måte ved å kjempe på lik linje med de mannlige kameratene i den væpnede kampen for å frigjøre dette landet fra imperialismens, føydalismens og kompradorborgerlighetens brutale grep. I landsbyene står de opp for sine rettigheter ved å trosse trusler og press fra landsbyens eldste. De svekker patriarkatet i Gondi-adivasi-kulturen.

Selv om de står overfor så store fiender og krefter, er også den skyheten og følelsen av underordning – som det fortsatt finnes spor av – deres store fiender som hindrer deres utvikling. Mindreverdskomplekset springer ut av dette. Røttene er svært dype. Det jeg ønsker å si til mine kolleger i KAMS, er at de må styrke sin selvtillit. De må kjempe mot fienden inni seg. I tiden som kommer vil KAMS stå overfor mange store utfordringer. Statens undertrykkelse er allerede et faktum. I tillegg vil regjeringen forsøke å holde adivasi-samfunnet og -kulturen tilbake i underutvikling ved hjelp av landsbyenes eldste og gjennom adivasi-ledere. Det vil bli nødvendig for KAMS å møte dem politisk. På samme måte bør KAMS holde seg klar til å fremme sin forståelse av ekte kvinnefrigjøring ved å engasjere seg i kvinnebevegelsen, som pågår i form av ulike strømninger i landet. For å møte alle disse utfordringene må våre kvinnelige kamerater oppnå politisk og ideologisk modenhet og ha selvtillit.

Les også

Referanser

People’s War has shattered the hesitations of the women of Dandakaranya! – Marxist Internet Archive

A guerra popular quebra a vacilação das mulheres – A Nova Democracia