Brasil: Leve Marreta! Byggearbeidernes fagforening i Belo Horizonte

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Dette er en uoffisiell oversettelse av en artikkel av A Nova Democracia (AND) fra 2008. Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.

Det er en pinne, det er en stein. Det er en Marreta [Slegge]!

Bilde: Mobilisering i Belo Horizonte samler Marreta og Liga Operária

Og slik var det at arbeideren

i anlegget under konstruksjon,

som alltid sa ja,

begynte å si nei.

Og han lærte å legge merke til ting

han ikke hadde vært oppmerksom på før:

han la merke til at matboksen hans

var sjefens tallerken,

at den slitte arbeidsdrakten hans

var sjefens dress,

at de to vandrende føttene hans

var sjefens hjul,

at den enorme trettheten hans

var sjefens venn.

Og arbeideren sa: nei!

og arbeideren ble fast

i sin beslutning.

Utdrag fra Arbeideren under byggingen, Vinicius de Moraes (dikter, musiker og diplomat)

Fagforeningen for arbeidere i byggebransjen i Belo Horizonte [Hovedstad i delstaten Minas Gerais, sørøst i Brasil. Oversetters anm.], kjent blant arbeiderne som Marreta [Slegge. Oversetters anm.], er en av de legitime arvtakerne av nesten tre tiår med kompromissløs kamp innenfor den brasilianske fagbevegelsen.

Fagforeningen ble stiftet i 1933, men historien tok en stor vending på slutten av 1970-tallet. I den perioden inntraff en stor bølge av streiker, spesielt i 1979, da det blant annet brøt ut streiker blant Volkswagen-arbeiderne i ABC-regionen i São Paulo, hos Mannesmann og blant bygningsarbeiderne og blant lærerne i Minas Gerais.

Den historiske streiken blant bygningsarbeiderne i Belo Horizonte, som brøt ut i 1979, fikk navnet Murernes opprør. Som en virvelvind strømmet arbeidermassen ut i gatene og trosset ordren fra det innførte pro-yankee militærregimet, som med jernhånd og ild undertrykte enhver motstandsbevegelse.

Butikkene stengte dørene. Deretter sto byen stille. Bygningsarbeiderne hadde overkjørt den nølende ledelsen i fagforeningen, som siden 1965 hadde vært ledet av Francisco Pizarro, og som hadde til hensikt å undergrave bevegelsen.

Den 30. juli 1979 ble en rekke byggeprosjekter innstilt over hele byen. Arbeiderne forlot byggeplassene og samlet seg på Praça da Estação. Politiet forsøkte å omringe demonstrantene, men disse brøt gjennom omringelsen og marsjerte mot Atlético-klubbens gamle stadion. En drosje som forsøkte å banke seg vei gjennom folkemengden, kjørte på en arbeider. Sjåføren nektet å hjelpe den skadde, og bilen ble satt i brann midt på avenyen. Streiken ble mer radikal.

Morderne fra militærpolitiet gikk til angrep på demonstrantene og tok livet av traktorføreren Orocílio Martins Gonçalves, som da var 24 år gammel.

Den gamle Atlético-banen på Avenida Olegário Maciel var åsted for overfylte forsamlinger, der tusenvis av arbeidere ble mobilisert til kamp.

Den historiske streiken blant byggearbeiderne det året la grunnlaget for oppbyggingen av en ny fagbevegelse i hovedstaden i Minas Gerais. Den står dypt innprentet i historien og bevisstheten til byggearbeiderne i Belo Horizonte.

Marreta: dagen og timen

Byggearbeidernes fagforening skulle aldri bli det samme igjen etter streiken i 1979. Den klassemessige opposisjonen oppsøkte å organisere seg, mens Pizarro gjennomførte en rekke manøvrer for å opprettholde sin lederstilling i fagforeningen.

De mest bevisste og målbevisste arbeiderne fortsatte å organisere seg. Midt på 80-tallet blusset kampen opp igjen i fagforeningen. Arbeiderne som var igjen etter streiken i 1979, ble til kampensfortropp. Marreta ble født.

Bilde: Demonstrasjon stopper byggearbeidet på Belvedere

Med vedtakelsen av den nye grunnloven, som trådte i kraft 5. oktober 1988, ble staten forhindret fra å innblande seg i fagbevegelsen. Marreta utnyttet dette øyeblikket, og 200 arbeidere organisert av Marreta okkuperte fagforeningens hovedkvarter 30. november 1988. Det svikefulle styret ble avsatt, og Pizarro ble ekskludert. Det ble nedsatt et styreutvalg, og det ble utlyst valg til fagforeningens styre. Marreta stilte med en liste på 42 medlemmer og oppnådde en overveldende seier.

Siden den gang har Byggearbeidernes fagforening i Belo Horizonte hatt en klassemessig og kampvillig ledelse.

Det er streik!

Dermed lærer arbeiderne gjennom streikene å forene seg; streikene får dem til å innse at de bare sammen kan holde ut kampen mot kapitalistene; streikene underviser arbeiderne i å tenke på kampen mot hele overklassen og mot det autokratiske og politistatslige statsapparatet. Nettopp derfor kaller sosialistene streikene for «krigsskole», en skole der arbeiderne lærer å føre krig mot sine fiender, for hele folkets og alle arbeidsfolk emansipasjon fra kapitalens åk*.

3. desember 2006. En søndagsmorgen.

Møtesalen til byggearbeidernes fagforening begynner å fylles av arbeidere av samme yrke, helt til den er stappfull. En intens debatt gikk forut for forsamlingen som var avtalt for den dagen. Flertallet av arbeiderne sto samlet bak beslutningen om umiddelbart å innlede streik på byggeplassene mot arbeidsgivernes nedverdigende forslag (som tilbød en latterlig lønnsøkning på 3,71 % og erstatning av matkurven med et gavekort på 45,00 real).

Til forsamlingen kom arbeidere fra byggearbeidernes fagforeninger i delstatens innland, studenter, kvinnebevegelsen, representanter for fagforeninger i andre sektorer, medlemmer av Den revolusjonære forsvarsfronten for folkets rettigheter og Arbeiderforbundet.

Den siste store streiken blant byggearbeiderne i Belo Horizonte ble gjennomført for 11 år siden. Det hadde vært flere viktige kamper, men ingen som omfattet hele sektoren. Da forsamlingen var avsluttet, ble det enstemmig vedtatt å sette opp streikevakter på byggeplassene.

Alt måtte stoppes!

Fra salen gjenklang det ropet som hadde vært holdt tilbake i over et tiår:

—Er det streik eller ikke, kamerater?!

Hevede knyttnever svarte i kor:

—Det er streik!

Og alt forandrer seg

—Å gjennomføre en streik er ikke lett; det er en krig, kamerater. Vi må stå samlet og være organisert. Arbeidsgiverne står samlet, men de er redde for oss. Det eneste språket de forstår, er streikets språk! Derfor, kamerater, må vi være bevisste og til stede på møtene. Under arbeidsopphøringene må vi lytte til fagforeningslederne som er på arbeidsplassene, og delta i streikepikettene. De som bor langt unna og foretrekker det, kan overnatte på fagforeningens hovedkontor. Det er vårt, vi må bruke det godt. Og ingen alkohol! Arbeidsgiverne vil at vi skal avvike fra vårt mål. Men vi skal gå hele veien! — var de innledende ordene fra Osmir Venutto, formann av Marreta, under den første forsamlingen.

Syv møter i Arbeiderforbundets sal. Over 150 arbeidere på hvert av møtene, som representerte byggeplassene. Ni dagers streik.

Under arbeidsopphøringene skjedde det en forandring i byen. Belvedere, bydelen med de store byggefirmaene og luksuriøse skyskrapere, et tilholdssted for takleiligheter til opptil 8 millioner reais, ble okkupert av arbeiderne. Det er der de fleste av de store byggeprosjektene er konsentrert. Belvedere var kampens sentrum og referansepunkt.

Streikepostene er bevegelsens sjel. Uten dem stopper ikke arbeidet. De har til oppgave å forklare arbeidsfolka hvordan streikebevegelsen fungerer, og å jage bort arbeidsgiverens agenter, og streikebryterne. Og bygningsarbeiderne begynner tidlig på dagen. Klokka 04.00 om morgenen dro disse brigadene fra fagforeningens hovedkvarter ut til byggeplassene.

Streikens dynamikk kan sammenlignes med et tau-trekk: Arbeidsgiverne trekker i den ene enden, ved hjelp av sin dekadente presse, motpropaganda for å sverte og skjule massebevegelsen, samt alle slags undertrykkelsessorter.

—Jeg ble sendt ut sammen med et team for å holde streikepost i byen Nova Lima, i storbyområdet. Vi dro tidlig om morgenen og ankom inngangen til byggeplassen, som ble drevet av et selskap fra delstaten São Paulo. Vi begynte å dele ut fagforeningens nyhetsbrev ved porten til byggeplassen. Over 600 arbeidere nektet å gå inn på byggeplassen. Da kom bygningsmesteren. Jeg ga ham en «kom deg bort»-bevegelse, og folkene klappet. Vi forklarte betydningen av streiken og hvor viktig det er at alle viser solidaritet med streiken. Den morgenen jobbet ingen. Slik er streiken: den vokser litt hver dag, men har sine grenser. Vår kamp er en del av en større kamp, som omfatter alle arbeidere. I dag vinner vi, og i morgen prøver de å ta fra oss det vi har oppnådd. Kampen for våre rettigheter er en del av en større kamp, nemlig proletariatets kamp for politisk makt. Så lenge vi ikke har en ekte arbeiderstat, vil vi ikke ha ekte rettigheter – erklærte arbeideren Cícero de Almeida under et fagforeningsmøte.

Tiden er inne: ut på gatene!

Streiken spredte seg først ut på gatene i Belvedere. Etter at alle hadde samlet seg ved streikepostene, ble det besluttet at alle skulle gå i demonstrasjonstog for å stanse byggearbeidene som fortsatt var i gang. De begynte med 200 deltakere, men opptoget vokste gradvis til det omfattet rundt 800 arbeidere. Demonstrasjonstoget strømmet ut i hovedgatene og stoppet alle byggearbeidene, og fikk dermed gjennomslag for fagforeningens beslutning.

Den andre store markeringen fant sted i byens sentrum. Den startet ved Belvedere og hadde Sinduscon-bygningen, arbeidsgiverforbundet, som mål. Utstyrt med bannere og flagg protesterte hundrevis av arbeidere mot arbeidsgivernes grådighet og begav seg til Praça 7, i hjertet av Belo Horizonte. Arbeidernes slagord kunne høres av alle. Da møtet var avsluttet, spredte ikke arbeiderne seg, men gikk til fagforeningshovedkvarteret. Allerede ved slutten av den andre streikedagen viste arbeidsgiverne all den frykten og hatet de har for arbeiderklassen. De satte inn et uforholdsmessig stort politioppbud der de brukte to busser, politifolk med hunder, andre til hest, tåregass og våpen med stor kaliber. Fra da av ble politiet sendt til alle streikevakter og samlinger av arbeidere.

En felles vilje

— Vi må stoppe «Linha Verde» [Grønn linje. Oversetters anm.] — var det man sa i arbeiderkretsene.

Linha Verde var et stort byggeprosjekt som delstatsregjeringen brukte som propaganda under den siste valgkampen. Formålet var å anlegge en stor, uavbrutt motorvei som skulle knytte sentrum til den østlige delen av byen.

Mange arbeidere jobber dag og natt på disse byggeplassene, og saken har havnet i en fastlåst situasjon fordi Fagforeningen for tungbygg, som er tilknyttet CUT [Central Única dos Trabalhadores. Brasils versjon av LO. Oversetters anm.], krever å få representere disse arbeiderne. Etter å ha undersøkt situasjonen oppdaget Marreta at Fagforeningen for tungbygg var blitt forhindret fra å utøve sin fagforeningsvirksomhet etter pålegg fra Arbeidsdepartementet. Dessuten hadde arbeiderne i tungbyggsektoren ikke engang en grunnlønn.

Marreta henvendte seg til arbeiderne den 3. desember 2006:

—I praksis finnes det ikke dette skillet mellom arbeidere i tungbygg og i bygg- og anleggsbransjen. Greit nok: vi bruker forskjellig utstyr og har noen spesifikke forhold. Men kort sagt er vi alle arbeidere og blir utnyttet på samme måte. Vi tilhører alle én og samme klasse!

Resultat: Linha Verde ble stanset. Og viktigst av alt: politiet fikk først vite om det da streiken allerede var i gang.

Da streikeposten ble satt opp, visste ikke engang bussjåførene hvor de skulle kjøre arbeiderne. Fagforeningslederne spredte rykter om at de var på vei til et bestemt sted, og politiet fulgte etter, men fant ingenting. På andre steder i byen mottok arbeiderne nyhetsbrevet fra Marreta og sluttet seg umiddelbart til streiken.

Fra byggeplass til byggeplass spredte streiken blant byggearbeiderne seg til Den føderale universitetet i Minas Gerais, hvor det pågikk flere byggeprosjekter og rundt 1000 arbeidere var i drift. En brigade fra fagforeningen satte i gang en flygebladsaksjon som utviklet seg til en stor markering. Over 900 arbeidere la ned arbeidet og begav seg til rektoratet, hvor de fremla en liste med krav. Mobiliseringen blant arbeiderne ved UFMG var så stor at de oppnådde en lønnsøkning som var enda større enn for resten av bransjen.

«Vi er allerede 6 000!»

Slik lød fagforeningens pressemelding ved starten av streikens andre uke. Parolen «stans alt» ble tatt opp av hele yrkesgruppen, som i stor skala sluttet seg til bevegelsen. Med støtte fra fagforeningene i delstatens innland, fra veiarbeidere og studenter, ble arbeidet stanset kvartal for kvartal, byggeplass for byggeplass. Områdene Belvedere og sentrum, byggeprosjektene ved det føderale universitetet i Minas Gerais, de store byggeprosjektene på Avenida Antonio Carlos og Linha Verde på Avenida Cristiano Machado sluttet seg til bevegelsen! Det var umulig å skjule streikens seier.

Fagforeningen krevde et møte med Sinduscon. Arbeidsgiverne stakk av! En stor feil. ANDs reporter var til stede da arbeiderdelegasjonene fra de streikende byggeplassene ankom arbeidsgiverforeningen. Vi spurte resepsjonisten hvorfor delegasjonen ikke hadde blitt mottatt, og fikk vite at Sinduscon-lederen Walter Bernardes var på reise og ikke kunne ta imot fagforeningsdelegasjonen.

Etter denne unnvikelsen fra arbeidsgivernes side begav arbeiderne seg til Arbeiderforbundet og vedtok i et raskt møte:

—La oss utvide streikepostene! Arbeidsgiverne er allerede livredde, for for hver streikedag øker tapene deres. Noen har allerede bedt om forhandlinger. Nå er det på tide å utvide organisasjonen vår. Fagforeningens forslag er at vi drar til regjeringspalasset og overrekker en liste med krav. I morgen har vi et møte hos det offentlige arbeidsdepartementet, der vi kan oppnå noen fremskritt. Men vi vil bare oppnå seier hvis vi holder fast i kampen, sa taleren José Maria, medlem av fagforeningens styre.

To hundre arbeidere marsjerte mot regjeringspalasset. Politistyrken omringet demonstrasjonen i nærheten av Praça da Liberdade [Frihetsplassen. Oversetters anm.], like ved Palácio da Liberdade [Frihetspalasset. Oversetters anm.], noe som avslørte misforholdet mellom navnene, ettersom folket ikke engang kan nærme seg bygningen for å gi uttrykk for sine meninger.

Den som tar avgjørelsen

Forarget forlot arbeidermassen området rundt Praça da Liberdade og vendte tilbake til fagforeningen. Fornærmelsen krevde et umiddelbart svar.

Neste morgen ventet arbeiderne spent på fagforeningens standpunkt. Marretas advokat, dr. José Julio, som hadde fulgt hver minste detalj i bevegelsen, redegjorde for dagskravene og understreket at arbeiderne hadde rett til å kreve lønn for streikedagene, samt å motta matkurver. Deretter forklarte han hva som skulle drøftes med Arbeidsdepartementet den ettermiddagen.

En arbeider ba om ordet:

—Jeg har alltid trodd at fagforeningen ikke løste noe. Jeg var til og med imot det når det ble varslet streik på arbeidsplassen min, fordi jeg trodde det bare ville være til hinder. Men i dag har jeg sett at det bare er seriøse folk her! Våre folk sover ikke engang! De står opp i de tidlige morgentimene, spiser når de har tid, tar opp kampen mot «mennene» og forklarer oss alt grundig. Fagforeningen er det viktigste som finnes; den er kraften og viljen til oss alle. Derfor meldte jeg meg inn i fagforeningen i dag, og jeg skal snakke med hele gjengen om at de også skal melde seg inn. Uten de innmeldte ville denne streiken vært veldig vanskelig. Vi trenger busser, mat og et sted å holde forsamlinger. Der ser vi resultatet av vårt bidrag og vårt arbeid sammen med fagforeningen. Vi fortjener virkelig gratulasjoner!

Det vanskeligste

—Det er faktisk relativt enkelt å innlede en streik, det vanskeligste er å avslutte den og sikre seier — sa arbeideren José Luis, daglig leder i Marreta.

Den 15. desember regnet det kraftig i Belo Horizonte. Likevel dro mange arbeidere til inngangen til Arbeidsdepartementet for å følge fagforeningsdelegasjonen.

Arbeidsgiverne måtte gi etter.

Det ble innkalt til et nytt møte, denne gangen for at arbeiderne skulle vurdere vilkårene i avtalen.

Punkt for punkt ble det forklart i bygningen som var fylt til randen av de seirende arbeiderne:

• Opprettholdelse av utlevering av matkurver. Dette skal skje gjennom Abra-cestas (standardisert matkurv med kvalitetsprodukter), eller selskapet må levere dem i henhold til den gjeldende avtalen.

Levering av matkurven er obligatorisk, og det kan ikke foretas trekk i verdien av disse i tilfelle fravær.

• Lønnsjustering på 6 %, med tilbakevirkende kraft fra 1. november (vår basisdato).

Det vil ikke bli foretatt trekk for streikedagene. Bedriftene må betale full lønn for desember 2006 samt øvrige ytelser (13. månedslønn osv.)

Desemberlønnen må justeres og utbetales sammen med differansen for novemberlønnen.

• Mulighet for kompensasjon for de åtte streikedagene, kun i januar 2007 (fra 1. januar til 31. januar 2007), som følger:

En halv time fra mandag til fredag;

Ved avtale mellom arbeidstaker og bedrift kan kompensasjon skje på lørdag, men da regnes den som dobbel tid (siden lørdagen allerede er betalt i uken).

Det vil ikke være tillatt å trekke fra uavregnet tid i tilfelle oppsigelse av arbeidstakeren.

• Livsforsikring — gjenvunne ytelser til ektefelle og barn.

• Opprettholdelse av alle øvrige bestemmelser i tariffavtalen.

— Kamerater, forslaget er klart. Vi har hatt ni dager med en vellykket streik. Vår kamp og vår organisering har sikret oss en rekke rettigheter, og vår vei fremover er å opprettholde og styrke organisasjonen for å erobre flere mål — fortsatte Osmir Venutto mens han organiserte avstemningen.

— De kameratene som er enige i disse punktene og godkjenner avtalen, løft hendene!

Forsamlingen godkjente enstemmig alle punktene i avtalen. Dermed var den kjempende streiken blant bygningsarbeiderne i Belo Horizonte og omegn over.

Den store saken

— Den klassemessig kampen alene vil ikke løse arbeidernes problem. Nylig fikk jeg muligheten til å besøke den nordlige delen av Minas, hvor jeg deltok i aktiviteter med Fattigbøndenes forbund. Der kunne jeg se at godseieren som driver bøndene bort fra jorden, er den samme som finansierer valgfarsen. De krever strengere lover mot folket, men går ustraffet når de stjeler milliarder. Det er nødvendig at vi videreføre vår kamp og vår støtte til bondekampen, slik vi gjør med oppbyggelsen av arbeider-bondealliansen. Vi må utvide kampen vår utover rammene for arbeidstakerrettigheter og de økonomiske dagskravene som følger med dem, og i større grad kjempe for arbeidernes fullstendige frigjøring. Kampen for våre rettigheter er en del av denne allmenne saken som angår alle de utbyttede, hele det arbeidende folket.

Slik uttalte José Wilson, aktivist i Marreta, i en klar og kraftfull redegjørelse for fagforeningens syn på streiken.

Gamle lærdommer

Den brennende stemningen som preget byggeplassene i hovedstaden i Minas Gerais, har gjenopplivet klassens kampvilje, ført til fremveksten av nye aktivister og resultert i at en ny hær av medlemmer har sluttet seg til fagforeningen. Arbeiderne har gjenopptatt arbeidet med hevet hode, med tillit til sin organisasjon og i visshet om at så snart deres rettigheter blir angrepet, vil de gjenoppta kampen med fornyet besluttsomhet.

Streiken blant bygningsarbeiderne i Belo Horizonte og omegn gjorde det klart for alle hva en klassiker i den internasjonale arbeiderlitteraturen allerede i 1899 hadde påpekt i Lenins artikkel Om streiker:

Streiken lærer arbeiderne å forstå hvor arbeidsgivernes makt ligger og hvor arbeidernes makt ligger; den lærer dem å tenke ikke bare på sin egen arbeidsgiver og sine nærmeste kolleger, men på alle arbeidsgivere, hele kapitalistklassen og hele arbeiderklassen. Når en arbeidsgiver som har tjent millioner på bekostning av flere generasjoner arbeideres arbeid ikke innvilger den minste lønnsøkning, men til og med prøver å redusere lønnen ytterligere, og, dersom arbeiderne gjør motstand, kaster tusenvis av sultende familier ut på gaten, så ser arbeiderne klart at hele kapitalistklassen er fiende av hele arbeiderklassen, og at arbeiderne bare kan stole på seg selv og på sin samhold. Det hender ofte at en arbeidsgiver for enhver pris forsøker å lure arbeiderne, å fremstille seg selv for dem som en velgjører, å dekke over utbyttingen av sine arbeidere med en eller annen ubetydelig gave, med et eller annet villedende løfte. Hver streik ødelegger alltid umiddelbart denne villedningen og viser arbeiderne at deres «velgjører» er en ulv i fåreklær. (Vår oversettelse)

Om morgenen den 16. slo vi på radioen. Akkordene fra Internasjonalen innledet programmet Arbeiderklassens røst, som ble sendt på Rádio Favela. Til stede var fagforeningens styre og representanter fra Marretas juridiske avdeling, som hyllet arbeidernes kampvilje i den seirende streiken. Over telefonen gratulerte flere arbeidere fagforeningen, samtidig som de kom med nye fordømmelser om utnyttelse på byggeplassene.

Fagforeningsformannen, Osmir Venuto, avslutter programmet:

— Vi takker for støtten og engasjementet fra alle kamerater og ansatte i fagforeningen som, dag og natt, har bygget opp denne seirende streiken vår. Vi har bare vunnet én kamp. Mange flere ligger foran oss. La dem komme, for vi vil svare med den samme kampviljen som vårt lands arbeiderklasse viser, en kampvilje som blir sterkere for hver dag. Hilsen til alle kamerater!

Les også:

Referanse:

É pau, é pedra. É Marreta! – A Nova Democracia