Det heroiske slaget ved Vila Bandeira Vermelha

Bilde: Kunstverk i Vila Bandeira Vermelha. Kilde: MFP.

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Dette er en uoffisiell oversettelse av en artikkel fra A Nova Democracia (AND), fra 2022. Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.

Vila Bandeira Vermelha 23 år: Når folket gjør motstand

Bilde: Plakat fra Revolusjonær forsvarsfront for folkets rettigheter (FRDDP) for 3-årsjubileet for slaget ved Vila Bandeira Vermelha. Bilde: AND

26. april er en milepæl i det brasilianske folkets kamphistorie. I 1999 fant slaget ved Vila da Bandeira Vermelha sted [Landsbyen røde fane. Oversetters anm.], i byområdet Betim i Minas Gerais [En delstat i sør-øst Brasil. Oversetters anm.]. Til ære for de menn og kvinner som kjempet for sine boligrettigheter der, republiserer vi denne artikkelen, som opprinnelig ble publisert i AND, årgang I, nr. 5, desember 2002.

I første halvdel av desember [1998. Oversetters anm.] overleverer en kommune i Minas Gerais 180 sosiale boliger til like mange familier – rundt tusen personer – som den 26. april 1999 sto overfor 600 politifolk fra den fryktede politistyrken i Minas Gerais på et forlatt offentlig område i bydelen Bandeirinhas i Betim, i storbyområdet Belo Horizonte. Boligene, som er murhus med soverom, kjøkken, bad og hage, utgjør et boligkompleks med grunnleggende infrastruktur (vann, strøm, telefon, asfalterte hovedgater, skole, løfte om helsestasjon og rekreasjonsområde) som beboerne har døpt Vila Bandeira Vermelha.

Tiltaket fra Betim kommune – den åttende største kommunen i Brasil målt etter skatteinntekter, og den nest største i delstaten – er en seier for det organiserte folket som planla, handlet, gjorde motstand, kjempet og også reagerte med vold, da innbyggerne anså det som rettferdig å slå tilbake for å sikre en av livets grunnleggende behov: bolig.

Det var dødsfall. To unge arbeidere, Erionides Anastácio dos Santos og Elder Gonçalves de Souza, ble skutt og drept, og dusinvis ble såret, blant dem kvinner og barn.

Folkets kamp, nok en gang en politisak

Slaget ved Bandeira Vermelha skilte seg på ingen måte fra undertrykkelsen av folkets kamp i alle epoker av landets historie. Fra opprøret mot den keiserlige kronens skatteutbytting, via motstanden fra arbeidere som ble utsatt for slaveri, til overgrepene under den gamle republikken osv., er Brasils historie preget av utallige bevegelser som denne. Alle ble slått ned med vold og grusomhet.

Politiets vold mot familiene i landsbyen ble besvart på en verdig måte av de organiserte folkelige bevegelsene og ekte demokrater – en støtte som, sammen med folkets vilje til motstand, forhindret enda større tåpeligheter. Til tross for terrorkampanjen som ble gjennomført av bystyret og partiene i «folkefronten» (PT [Arbeiderpartiet. Oversetters anm.], BsKP [Det revisjonistiske såkalte «Brasils Kommunistiske Parti». Oversetters anm.], BKP [«Det brasilianske Kommunistpartiet», et revisjonistisk såkalt kommunistparti. Oversetters anm.]) som styrte byen i disse månedene – en kampanje som ble oppblåst av media i daglige overskrifter, der familiene ble stemplet som «kommunistiske inntrengere» – holdt folket stand på stedet og «påtvang folkedemokratiet mot farseaktig styring fra PT».

Konsekvensene av sammenstøtet mellom de som hadde slått leir og 600 politifolk fra militærpolitiets opprørspoliti i Bandeira Vermelha fikk internasjonal oppmerksomhet. Ordfører Jésus Lima så ingen annen løsning enn å forhandle med de som hadde slått leir på området som var overtatt av de 200 familiene, i samsvar med vedtakene fra Folkeforsamlingen som hadde vært samlet siden 15. mars 1999.

«Bløffingen med det deltakerbaserte budsjettet og boligprogrammet til Betim kommune, med titusenvis av påmeldte år etter år uten at det ble funnet noen løsning, ble endelig demaskert av folket, som bestemte seg for å forme sin egen fremtid med egne hender», oppsummerer bevegelsens koordinatorer.

Klassebevissthet

Bilde: Gonçalves holdt vakt. Kilde: AND.

I Minas Gerais organiserer to organisasjoner – LPM (Folkelig kamp for bolig) og MCL (Kampkomissjonenes bevegelse) – de fattige til å kjempe for sine rettigheter. De heroiske hendelsene i Bandeira Vermelha er imidlertid like de mange andre som daglig finner sted i de store byene, i alle regioner i Brasil. Grupper på 100, 200 eller flere familier inntar et område, vanligvis offentlig eiendom, for å sikre seg et sted å bo. Det er arbeidsfolk som ikke klarer å betale husleie og blir kastet ut sammen med familiene sine, og som ender opp med å bo under broer og viadukter, eller på gata, under markiser.

Men landsbyen bød på en ny situasjon: klassebevisstheten blant deltakerne. En situasjon som førte til organisering, solidaritet og handling. Politiets terror klarte ikke å bremse folks vilje til å nå sine mål. Beslutningen om å gjøre motstand var det som sikret en vei ut av de utallige tragediene disse familiene opplevde i de mest spente dagene.

Folket var klar over at dette ville bli en vanskelig kamp, men fremfor alt var de «lei av å vente på løfter og å håpe på almisser», sier Estela Andréa, 24 år, en ung svart kvinne som kastet seg inn i kampen med kjærlighet og blod. Kulen som nesten skar av henne beinet den dagen det oppstod konfrontasjoner med politiet, klarte ikke å knekke henne. Hun lå på sykehus i flere dager, i alvorlig tilstand, sammen med andre kamerater som også var blitt truffet av de såkalte gummikulene og blykulene.

For den reaksjonære pressen: De ansiktsløse i Betim; For folkeforsamlingen: Vila Bandeira Vermelha

Allerede fra den første dagen i leiren ble det bestemt at alle skulle bruke et tøystykke til å dekke ansiktene: «et sikkerhetstiltak mot forfølgelse fra politiet og kommunen selv, noe som uunngåelig ville skje», sier Cícero da Silva, en av koordinatorene i LPM. «Vi bestemte oss også for å kun kommunisere med pressen gjennom skriftlige pressemeldinger, en beslutning som den første dagen ble lempet på og som tjente som en lærepenge for å bekrefte at denne pressen ikke ville hjelpe oss i det hele tatt. Det de gjorde var å spille politiets rolle, med detaljerte rapporter om forholdene i leiren og beskrivelser av folks fysiske kjennetegn, i et forsøk på å identifisere lederne. De første avisartiklene kalte oss ’de ansiktsløse fra Betim’. Til tross for at vi den første dagen sendte ut en pressemelding til hele befolkningen, underskrevet av de to organisasjonene – LPM og MCL – sa ordføreren at han ikke kjente oss», fortsetter Cícero.

For koordinatoren av LPM var det slik at «vår organisasjonsform plaget kommunen veldig. Alt ble avgjort på generalforsamlingen. Vi vedtok at bare to representanter, fra de to organisasjonene, skulle opptre offentlig, og at forhandlingene med kommunen skulle føres av dem, sammen med medlemmene av Støttekomiteen. Denne beslutningen hindret opportunistene i folkefronten i å forhandle separat med enkelte familier og fortsette å true dem, i et forsøk på å splitte bevegelsen vår.» Ifølge Cícero besto støttekomiteen av mer enn 40 fagforeninger, i tillegg til flere demokratiske og progressive personer. Deres oppgave var å koordinere solidariteten med familiene i leiren, samt å spre informasjon om kampens mål.

Bilde: Marcelo var en av dem som ble forfulgt. Kilde AND.

Forhandlingene med kommunen kom ikke videre, fordi forsamlingen også hadde bestemt seg for å kun forhandle direkte med ordføreren. I løpet av 40 dager ble over 30 forespørsler som støttekomiteen hadde sendt inn til kommunen, avslått. Mens kommunen brukte pressen til å angripe de som bodde i leiren, og hevdet at «disse menneskene trenger ikke bolig og denne bevegelsen ønsker bare å destabilisere regjeringen», forberedte kommunen i virkelighet et stort repressivt angrep for å kaste familiene ut. Striden med kommunen styrket leiren for hver dag som gikk, fordi «jo mer deres representanter svertet bevegelsen, jo mer støtte fikk leiren». I løpet av disse 40 dagene manglet det ikke på mat, medisiner, klær og leger.

Støttekomiteen formidlet til befolkningen i Betim og delstathovedstaden [Belo Horizonte. Oversetters anm.] meldingene fra Vila Bandeira Vermelha – navnet som Folkeforsamlingen ga leiren i de første dagene, «for å krone enheten mellom bevegelsenes to faner, hedre bydelen Bandeirinhas [«De små faner». Oversetters anm.] og vise respekt for kampen, og løfte den så høyt som mulig, for den røde fargen symboliserer blodet til de som kjempet og ble utgytt, og som roper etter rettferdighet over hele verden. De som kjemper, hever stolt en rød fane og påtar seg oppgaven med å fremme idealene til dem som ga livet sitt i jakten på frihet», som det fastslås i et dokument fra LPM.

Alle for én: konfrontasjonen med politiet

I samfunnet vi lever i, er ekte solidaritet mellom mennesker eller grupper en sjeldenhet. Selv når det gjelder familier som ikke har noe i livet, ikke engang et sted å bo, bare mye desillusjon. Men i Bandeira Vermelha var det annerledes. Dona Maria das Graças, 47 år gammel og mor til fem barn, var en del av vaktordningen der hun og andre tok seg av leirens kjøkken. Hun tok alle risikoene, ifølge henne selv, fordi hun allerede visste at «politiet var på vei». Hun hadde et stort problem i livet, nemlig å betale en husleie på 180,00 real. Hun forteller at hun hadde øyeblikk av tvil, «lyst til å gi opp alt… men jeg så barn og kvinner fulle av håp, som trodde på fremtiden. Jeg sa: jeg drar ikke.»

Politiets strategi

Koordinatorene for LPM og MCL forteller om kampene den 26. april. Cláudio Andrade fra LPM forteller: «Det var stor anspenthet i leiren da dagen grydde. Et helikopter fra Rede Globo fløy over området klokken 06.15 om morgenen og utførte flere manøvrer. Kameratene som sto vakt ved inngangen la merke til, allerede på avstand, bevegelsene til en stor politistyrke som begynte å omringe leiren, med to traktorer i spissen. Hele denne manøveren ble filmet av kameratene. Et varselsrop mobiliserte gruppekoordinatorene, som raskt innkalte alle kameratene til et møte. Beslutningen om å gjøre motstand ble tatt med et kraftig rop av slagordene våre: ’Selv om det blir vanskelig! Denne jorden er vår!’, ’Vi er allerede her, og vi drar ikke. Vårt motto er okkuper, gjør motstand, konstruer!’, ’Okkuper, gjør motstand, bygg folkets makt!’».

Cláudio beskriver politiets strategi for å angripe leiren:

1 En omringning for å isolere området, slik de allerede hadde gjort med Vila Corumbiara [Oppkalt etter Corumbiara, Rôndonia. Oversetters anm.] i 1996 – et okkupert område i industriområdet i Belo Horizonte, koordinert av LPM og MCL;

2 Press gjennom provokasjoner, ved at kommandosoldater angrep leiren;

3 Bruk av traktorer for å rive ned gjerdene og åpne vei for troppene;

4 Bruk av helikoptre for å kaste bomber inn i leiren og skape panikk;

5 Å spre folkemengden og arrestere lederne.

Forsvaret

Politiets strategi sviktet. Cícero da Silva, en annen koordinator i LPM, forklarer hvorfor: «Kameratene i leiren var forberedt på muligheten for et politiangrep. Vi var bevisste på at vår uavhengighet – beslutningen om ikke å underkaste oss det såkalte deltakende budsjettets lureri og køene med tusenvis av familier som venter på kommunens boligprogram – ble ansett av kommunestyret som en uakseptabel fornærmelse. Derfor diskuterte vi allerede på møtene for å organisere okkupasjonen av tomten hvordan vi skulle handle i et slikt tilfelle. For det første var det enighet blant alle deltakerne om retten til å forsvare seg mot politiets angrep. For det andre diskuterte vi hvordan vi skulle forsvare oss og organiserte oss for dette. Da vi ankom leirstedet, var den første oppgaven alle utførte å bygge et gjerde, som senere ble forsterket med byggingen av ytterligere et gjerde på innsiden. Vi ble enige om at alle skulle dekke til ansiktene sine og bruke andre navn for å unngå å bli identifisert og forfulgt. Vi opprettet en overvåkings- og selvforsvarskommisjon som holdt vakt i skift døgnet rundt langs gjerdet og inne i leiren.»

«I løpet av de 41 dagene vi bodde der før sammenstøtet, gjennomførte vi selvforsvarstrening med alle som bodde i leiren.» Cícero forteller videre at besøkende måtte identifisere seg ved leirens sentrale inngang og kun fikk adgang i følge med personer som støttekomiteen kjente. Dette tiltaket ble iverksatt for å forhindre at politiet snek seg inn. Restriksjonene overfor pressen tjente også dette formålet. «Under forsamlingen», forteller Cláudio Andrade, «var holdningen blant alle kameratene resolutt, og koordinatorene med sine respektive grupper inntok sine posisjoner for å forsvare leiren. Hver og en visste hva de skulle gjøre: beskytte inngangen og hindre politiet i å trenge inn; stå vakt på et annet sted hvor det var sannsynlig at de ville invadere; holde folk organisert i motstanden i små grupper; beskytte barna.»

Folket visste at dette ville bli en vanskelig kamp, men fremfor alt var de lei av å vente på løfter

«Troppene nærmer seg, og uten forvarsel eller forsøk på forhandlinger begynner traktoren å rive ned det første gjerdet, og politiet begynner å skyte. Fra helikopteret kastes tåregassbomber inn i leiren. Det er i dette øyeblikket at kamerat Elder gjør seg klar til å ta kontroll over videokameraet for å dokumentere politiets fremrykning. Erionides leder gruppen som har til oppgave å stanse traktorens fremrykning, og kaster en molotovcocktail mot den. Denne fryktløse handlingen fra kamerat Erionides kostet ham livet. Han falt død om, med et skudd i hodet. En annen kamerat, som var med ham på oppdraget, ble alvorlig skadet da hun prøvde å hjelpe ham. Kort tid etter ble kamerat Elder skutt i magen. Selv skadet fortsatte han å filme, slik opptakene hans viser, helt til han igjen ble truffet i låret. Først da sluttet han å filme, fordi han ikke lenger klarte å gå. Kollegaer prøvde å hjelpe ham, men da de innså alvorlighetsgraden av skadene, bar de ham ut av leiren for å få hjelp av kollegaene fra Støttekomiteen som befant seg der, men som ble hindret av politiet i å komme inn i leiren. Elder ble reddet, men døde på sykehuset. Drapene på kameratene Erionides og Elder bekrefter at skarpskyttere siktet på ofrene sine, spesielt de som de oppfattet som ledere.»

«Inne i leiren var det stor aktivitet og mye løping frem og tilbake. Midt blant barnas skrik hørtes andre rop. Kommandorop for å holde kameratene på vakt på sine poster. Andre kamerater ble skutt. Paulinho ble truffet og mistet synet på det ene øyet. Izaú ble skutt i ryggen og i hælen. Kulen sitter fremdeles fast i skulderen hans. Flere kvinnelige kamerater ble truffet av gummikuler som forårsaker alvorlige skader. Mange barn ble skadet av splinter fra bomber, fordi politiet ikke sparte på ammunisjonen, men brukte grovkalibrede våpen som hagler, maskingevær og rifler, i tillegg til lydbomber og tåregass», avslutter Cláudio.

Ifølge koordinatorene førte nyheten om de to kameratenes død til en effekt som var stikk motsatt av undertrykkernes hensikt om å skape panikk og ødelegge forsvaret: «Folket styrket sin kampvilje og besluttsomhet. Ingen forlot leiren. Helikopteret, som folket kalte «den store fuglen», ble hindret i å fortsette operasjonen på grunn av steiner og stålkuler som ble kastet med slangebøsser av kameratene, som inne i leiren fortsatt var organisert og besluttsomme.»

Cléber Costa de Farias, koordinator for MCL, syntetiserer kampen slik: «Grunnen til at vi gjorde motstand helt til slutten, er at alle kameratene var svært godt forberedt. Vi brukte lang tid på å vise frem på møter og forsamlinger at dette var vår eneste sjanse til å skaffe oss et sted å bo. Det var to år med forberedelser. Derfor, da politiet kom, visste alle at hvis vi mistet den muligheten, ville det bli mye vanskeligere å erobre et annet område. Og i konfrontasjonen, da vi så at to kamerater ble feigt myrdet, i tillegg til at andre ble alvorlig skadet, førte dette til mer motstand, mer standhaftighet og mer solidaritet, noe som gjorde at familiene var fast bestemt på å forsvare alle som var der inne. Bevegelsen vår hadde en frontlinje. Det var et koordinert opplegg med det klare målet å erobre vår rett. Og det er det jeg mener. Vi må forandre det som foregår i landet. Vi må erobre et stykke land, for å forandre alt som finnes der. Folket har ikke helsetjenester, har ikke skoler, har ikke arbeidsplasser, de er prisgitt elendigheten. Alt dette var det som fikk folket til å finne mot til å konfrontere politiet. Elendigheten gir folket besluttsomhet, og da de så en mulighet til å frigjøre seg fra husleien, grep de den. Erfaringene fra Bandeira Vermelha førte til at folket ble klar over hvem som er hvem i landet vårt, hvem som virkelig forsvarer dem.»

Andre vitneutsagn om sammenstøtet

Marcelo Frutuoso Batista, 28 år, sluttet seg til bevegelsen fordi han betalte 240,00 real i husleie. Pengene han tjente var ikke nok til både mat og husleie. Han jobbet på strekningen mellom São Paulo, Belo Horizonte og Rio de Janeiro med ulike oppgaver, helt til han ble kjent med bevegelsen. Han og kona gikk aldri glipp av et møte. Hans engasjement førte til at han ble koordinator for en av gruppene. Marcelo blir fortsatt rørt når han forteller om hendelsene. Hovedsakelig når det gjelder kvinnene og deres tapperhet, som han mener var hovedansvarlig for å holde oppe moralen hos alle, og som med sitt mot oppmuntret mennene til å holde stand. «Det var kvinner som var sterkere enn ektemennene sine», sier han. Ifølge ham hadde ektemennene i noen tilfeller allerede gitt opp kampen, men konene oppmuntret dem til å fortsette. «Kvinner som plukket opp de sårede barna fra bakken, la dem på armen og gikk frem til kampfronten. En verdig kamp, uten tvil.» Ekteparet Maria Ribeiro og José Gonçalves de Souza bidro, sammen med flere andre kamerater, til sikkerheten i leiren, på vakt mot undertrykkelsen. «Fortvilelsen ga mot, jeg var redd for å bo under broen», sier Maria.

Estela Andréa hadde ikke noe sted å bo og levde i et hus i Belo Horizonte, hvor ti personer fra én familie holdt til. «Jeg bodde der av godvilje», sa hun. Hun fikk vite om bevegelsen og lot ikke muligheten gå fra seg, forteller hun. «Da jeg kom, var det mye å gjøre: rydde buskverket og bygge hytta», forteller hun. Estela «viste mot» den dagen det oppstod sammenstøt med politiet, sier en av koordinatorene i LPM. Hun ble blant annet skutt i beinet og måtte ligge på sykehus i flere dager. For henne var det ikke bare en enkel okkupasjon av en tomt, «det var ikke noe kaos», forklarer hun, og avslører at alle visste at politiet kom for å fjerne folk med makt. «Det gikk mange rykter om at undertrykkelsen var på vei, og det gjorde oss livredde», fortsetter hun. «Vi kom til og med til å tro at de ikke ville komme lenger, og at alt ville bli løst gjennom samtaler», sier Estela. Men politiet kom, og de var nådeløse. «Folket ville bare ha det de har rett til», konkluderer hun.

Dona Maria das Graças fortalte at hun var på kjøkkenet da hun ble varslet om at politiet omringet leiren. «Traktoren var allerede i ferd med å rive ned gjerdet», husker hun. Hun sier: «Barna skrek, og jeg løp ut av kjøkkenet, mot porten. En stund senere så jeg en person som var blitt skutt. Det var Elder, som ble båret inn av kameratene sine og ba meg om å ta vare på dokumentene hans. En politimann ropte at jeg måtte forlate stedet og la mennene være igjen. Hvordan kunne jeg gå og la mennene være igjen? Vi dannet en ring rundt dem og gikk ut for å konfrontere soldatene, og hindret dem i å trenge lenger inn i leiren», avslutter hun

Mennene og kvinnene i Vila Bandeira Vermelha lot sine høyeste menneskelige verdier tale og gikk med full kraft ut for å forsvare felleskapets ære. Kjepper, steiner og egne kropper utgjorde skyttergravene mot revolvere, hagler, rifler og maskingevær. Blodet fløt raskt, symbolisert ved de to arbeiderne som falt: Elder Gonçalves de Souza og Erionides Anastácio dos Santos, og dermed ble de innskrevet på listen over folkets helter.

Vi er allerede her, og vi har ikke tenkt å dra! Vårt motto er: okkuper, gjør motstand og konstruer!

Maria das Graças, Estela, Cícero, Cléber, Marcelo, Maria Ribeiro og Gonçalves er eksempler på mennesker som ikke bare bor i dette samfunnet, som har gjennomgått en stor kamp, men som helt sikkert også finnes overalt i dette enorme Brasil, der fattige familier daglig står overfor sosiale konflikter. De opplever til daglig en hard kamp for å sikre sine grunnleggende behov og fundamentale menneskerettigheter. En voldsom kamp for å erobre det som allerede tilhører dem både i realiteten og i henhold til loven. Det var denne klasseidentifikasjonen, forståelsen av de reelle levekårene, som skapte bevegelsen og dens evne til å organisere seg, gjøre motstand og erobre seire.

Den sterke motstanden fra de som hadde slått leir i Vila Bandeira Vermelha, solidariteten fra innbyggerne i nabolaget Bandeirinhas og den umiddelbare innsatsen fra støttekomiteen forhindret at et nytt politiangrep fant sted den 26. april. Da forsøket ble slått tilbake, ble Jésus Lima-administrasjonen tvunget til å trekke seg tilbake. Folket vant slaget.

Opportunismens posisjon

Koordinatoren for LPM, Cícero da Silva, fordømmer «opportunismens handlinger, representert av de valgorienterte partiene: PT, BKP, PV, PSN og BsKP, som gjennom hele kampen i Vila Bandeira Vermelha har opptrådt på en fascistisk og politilignende måte og angrepet folkets uavhengige kamporganisasjoner». Koordinatoren leser opp for oss en uttalelse som disse partiene har spredt i regionen under tittelen «Til forsvar for livet! Nei til vold!». I denne uttalelsen, som består av 10 punkter, anklaget opportunismen ikke militærpolitiet eller bystyret, men arbeiderfamiliene som gjorde motstand og forhindret massakren på hundrevis av kamerater. I punkt 1 i erklæringen hevder de: «Partiene i Betims folkefront forsvarer kampen for et stykke jord og et tak over hodet som en legitim rettighet for folket. Den bekrefter på nytt, som en universell rettighet, at alle mennesker har rett til en levestandard som sikrer dem selv og deres familie helse og velferd, mat, klær, bolig, arbeid, sysselsetting og utdanning.»

«Som gode opportunister», sier Cícero, «fortsetter de, like nedenfor i punkt 3 i manifestet sitt: ’Partiene i Betims folkefront fordømmer på det sterkeste bruk av makt og vold i sosiale konflikter, beklager dødsfallet til to hjemløse og de som ble skadet under sammenstøtet’, og i punkt 5 ’fordømmer og tar avstand fra hærverket utført av høyreorienterte byrådsmedlemmer og ledere i bevegelsen, som ved å utnytte liket og de pårørendes sorg ødela rådhusbygningen. En offentlig eiendom som tilhører byen…’, og i punkt 6 advarer de ’kommuneadministrasjonen om at konservative høyreorienterte krefter i byen og delstaten samarbeider for å skape uregjerlighet, kaos og terror i vår kommune’, og forsvarer kynisk, etter politiets massive angrep mot de som hadde slått leir, ’omfattende forhandlinger direkte med de involverte og de representerende organisasjonene for de hjemløses bevegelse. Vi aksepterer ikke bruk av makt og vold som middel for å løse sosiale konflikter.’» Cícero fortsetter opprørt: «Disse partiene, som på intet tidspunkt har besøkt leiren, ikke engang den dagen da to arbeidere (som de kaller hjemløse) ble drept, som, selv om de anerkjente at det fantes 10 000 familier registrert i boligprosjektet i Betim, anklaget oss for å ha opprettet en geriljatréningsleir i leiren vår, beskylder lederne for å være terrorister og, kynisk nok, presenterer seg i et svært juridisk og institusjonelt språk, i punkt 10, som mellomledd mellom kommunen og de som bor i leiren: ’Til slutt stiller partiene som undertegner dette manifestet, og som har en tradisjon for å kjempe for et rettferdig og likestilt samfunn, seg til disposisjon for partene som forhandlere i jakten på en løsning på konflikten, samt bekrefter på nytt sitt løfte om å kjempe uavbrutt sammen med andre demokratiske og folkelige krefter for å sikre fortsettelsen av en regjering som har gitt innbyggerne i Betim tilbake deres rettigheter.’»

«Disse menneskenes frekkhet kjenner ingen grenser», sier koordinatoren for LPM. «Valgkampmanipulatorer, svindlere og skurker, som Jésus selv, som ble politiker ved å støtte landokkupasjonsbevegelser og ble valgt til ordfører ved å love å gi tomter til folket. Så snart de overtar statsmakten, avslører de på en svært tydelig måte sin opportunistiske holdning og likegyldigheten overfor folkets liv. De nøler ikke med å drepe for å hindre oss i å handle uavhengig og hevde våre rettigheter. Det er som noen sa under begravelsen av kameratene som falt i kampen: Den eneste jorden de ga, var syv palmer til to familiefedre.» Og Cícero legger til: «I kommunevalget i 2000, året etter sammenstøtet, ble PT slått i borgermestervalget, som en konsekvens av denne kampen som avslørte deres folkefiendtlige og fascistiske ansikt. I årets valg endte den tidligere ordføreren, som denne gangen stilte som kandidat til delstatsparlamentet, på tredjeplass blant varamedlemmene, noe som motbeviser den reaksjonære påstanden om at folket har kort hukommelse.»

Gater oppkalt etter landsbyens helter

Bilde: Vila Bandeira Vermelha: 180 hus med grunnleggende infrastruktur. Dette er kronen på verket i kampen til innbyggerne i Betim for retten til bolig. Kilde: AND.

Samfunnet i Vila Bandeira Vermelha regnes som et «frø» for folkets kamp. Det består av 180 boliger for familiene som i nesten tre år har stått imot militærpolitiets inngrep, og ytterligere 20 familier som også deltok i bevegelsen, skal få bygget boliger i bydelen Teresópolis, i samme kommune.

Den 28. november, bare noen dager før innvielsen av de nye husene, dro beboerne i Vila til byrådet i Betim for å kreve at det nye nabolaget skulle få navnet Vila Bandeira Vermelha, og at gatene skulle få navnene Rua 26 de Abril (dagen for sammenstøtet), Rua Erionides Anastácio, Rua Elder Gonçalves og Rua 15 de Março (dagen da tomten ble okkupert). De måtte dessuten konfrontere byrådsmedlemmer fra PT, som angrep beboerne ved å tale i plenum mot folkets rett til å bestemme navnet på bydelen og gatene. Mennene, kvinnene og barna i Vila viste nok en gang at de var klar over sin styrke og sikret seieren i avstemningen. «Det var en æresak å vise bystyremedlemmene hvem vi er. Hvis de stemte imot, ville vi lage våre egne skilt. Og når det gjelder navnet på nabolaget, er vi sikre på at ingen vil slette navnet Vila Bandeira Vermelha fra vårt lands historie eller fra hodet på opportunistene», sa en innbygger.

I dag, like før familienes største drøm – et eget hjem – skal gå i oppfyllelse, er folks følelse preget av seier og anerkjennelse av organisasjonens betydning. Likevel er alle enige om at for samfunnet i Vila Bandeira Vermelha «begynner det først nå». «Kampen var verdt det. Det er en ny virkelighet, men kampen vil fortsette», forsikrer Maria das Graças. Å fortsette med samhold, solidaritet og bevissthet. Det er hva Marcelo, en av koordinatorene i komiteene, tenker.

Alle er klar over at «folket ikke oppnår noe uten samarbeid», og derfor har de tenkt å fortsette å kjempe og spre budskapet om kampen i Bandeira Vermelha, slik at den kan tjene som modell for utviklingen av andre lokalsamfunn som i dag står overfor de samme problemene som de selv opplevde for tre år siden.

Les også

Referanse

23 anos da Vila Bandeira Vermelha: Quando o povo resiste – A Nova Democracia