Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.
Dette er en uoffisiell oversettelse av en uttalelse av Folkets Kvinnebevegelse (MFP) i Brasil. Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.
Erklæring om fordømmelse av det åpne brevet fra borgerlige og postmoderne feminister som står mot den iranske motstandskampen
Ned med den postmoderne og proimperialistiske opportunismen i den borgerlige feminismen!
Full støtte til det iranske folkets nasjonale motstandskrig!
Folkets kvinnebevegelse (MFP-Brasil) tar avstand fra og fordømmer de reaksjonære angrepene i det skammelige «åpne brevet» mot den iranske nasjonale motstandsbevegelsen, undertegnet av postmoderne borgerlige feminister som Judith Butler, trotskisten, «økososialisten» og PT-medlemmet Michel Lowy og andre «intellektuelle», hovedsakelig fra universiteter i USA. Publisert i avisen The Guardian den 20. august 2026. For å forsøke å lure uvitende mennesker og fremme den reaksjonære holdningen mot den iranske regjeringen og staten – som leder den nasjonale motstandsbevegelsen – og for å avsløre sitt demagogiske kynisme, retter underskriverne av nevnte brev seg til de politiske fangene i Iran, uten engang å skille mellom de demokratiske motstanderne av det islamske regimet og den imperialistiske femtekolonnen som er arrestert på fersken (agenter fra Mossad og CIA, samt andre kriminelle allierte med vestlige imperialister og sionister). Og de gjør dette nettopp nå som landet er utsatt for bombeangrep og en økonomisk blokade som er enda strengere enn den som allerede har vært i kraft i 47 år – kriminelle krigshandlinger beordret av den skruppelløse mannen i Det hvite hus og nynazisten Netanyahu. Formålet med denne demonstrasjonen fra de anerkjente underskriverne av brevet er utelukkende å komme de imperialistiske angriperne av den iranske nasjonen og det iranske folket til unnsetning. Resultatene av angrepskrigen avslører allerede nok en imperialistisk fiasko og motstandens seier, et resultat som står i omvendt proporsjon til den enorme forskjellen i krigsmidler av alle slag og økonomisk makt mellom USA og Iran. For dette er forskjellen mellom en urettferdig og en rettferdig krig. Derfor har den iranske nasjonale motstandsbevegelsen slått tilbake og beseiret angriperne og deres enorme dødsarsenaler med enhet, tapperhet, ufrykt og heltemot. Den har motstått alle former for brutale angrep mot landets infrastruktur, fabrikker, forsyningssentre, sykehus, universiteter, vitenskapelige sentre og skoler, der arbeidere, lærere, forskere og barn er blitt myrdet – som det avskyelige drapet på de 168 jentene ved skolen i Minab.
Under påskudd av at fanger i Iran angivelig skal være klemt mellom «to saksblad», nemlig den iranske statsmakten og USA, setter de postmoderne feministene og andre borgerlige akademikere som har undertegnet brevet, den aggressive yankee-imperialismen og den angrepne iranske staten og regjeringen på lik linje med hverandre. Med andre ord har de frekkheten til å sette det imperialistiske landet – den største aggressoren og folkemorderen etter Nazi-Tyskland, som skamløst har avslørt sine planer om plyndring og kolonialisme for hele verden – med den iranske staten som har kjempet voldsomt mot en slik dominans og den ene etter den andre har slått tilbake handlingene til den femte kolonnen i landet, som er opptatt av sabotasje og intriger for å splitte folket og fremme verdensreaksjonen, som nå er i ferd med å sprekke opp i møte med den urokkelige standhaftigheten i den voldsomme iranske motstanden.
Postmodernistene, som siden begynnelsen av 1990-årene i kor med imperialismen har proklamert at vi har nådd «historiens slutt», «metanarrativenes slutt» og revolusjonenes slutt, og i sin imperialistiske arroganse som nå – sammen med de akademiske «marxistene» – utnevner seg selv til dommere for å dømme den iranske nasjonale motstandsbevegelsen (typisk for tankegangen og holdningen til yankee-kolonialister og imperialister). Fra toppen av sine prangende piedestaler feller de dommer over den rettferdige og uovervinnelige iranske nasjonale motstandskampen og avfeier den som ren «tom antiimperialisme». Men, mine damer og herrer, det er deres solidaritet med de iranske, libanesiske, palestinske og jemenittiske folkemassene som er tom, folkemasser som for øvrig ikke engang nevnes i deres «åpne brev», som ikke tilfeldigvis er sponset av det imperialistiske pressemonopolet, mens de som virkelig har ført den uforsonlige kampen mot imperialismen og vist effektiv antiimperialistisk solidaritet i det bredere Midtøsten, nettopp har vært målet for deres angrep…
Siden Iran ble angrepet av Israel og USA i februar i år, har landet umiddelbart reagert med effektiv styrke og mobilisert massene til forsvar for nasjonens suverenitet. Millioner har svart på kallet til den patriotiske krigen, under imperialismens tunge og vedvarende bombinger, og trosset døden, og dannet menneskelige kjeder med titusenvis av kvinner og menn rundt landets energianlegg, slått tilbake angrepene og gått til motangrep med kirurgisk presisjon mot yankee og sionistiske mål i hele regionen, til lands, i luften og til sjøs, og påført utallige tap, både økonomisk, politisk og militært, samt demoralisert yankee-imperialismen og sionismen. Videre har den iranske regjeringen og staten ikke begrenset seg til et strengt nasjonalt forsvar, og har helt fra begynnelsen, blant sine krav og betingelser for enhver avtale, stilt krav om at alle angrep fra yankee- og sionistiske krefter mot Libanon og Palestina må opphøre – en ubestridelig antiimperialistisk holdning. Alliansen med Oman for legitim kontroll over Hormuzstredet er et annet bevis på at den iranske staten ikke har handlet ut fra nasjonal egoisme, men faktisk har opprettet en antiimperialistisk motstandsfront i Midtøsten. I praksis er det ubestridelig at Iran utgjør en nasjonal antiimperialistisk motstandsbevegelse, noe som gjør at landet for øyeblikket tilhører verdensevolusjonens leir. Det er derfor det internasjonale revolusjonære proletariatets oppgave å slutte seg til de nasjonale frigjøringskampene for å styrke dem, svekke imperialismen mest mulig – en forutsetning for at den revolusjonære kampen kan vokse over hele verden og for at proletariatets sterkeste ledelse gradvis skal ta ledelsen i kampene og krigene for nasjonal motstand og frigjøring, ødelegge den imperialistiske herredømmet bit for bit, utnytte dets indre motsigelser som en ressurs for saken, inntil vi klarer å feie den og all reaksjon bort fra jordens overflate. Dette står i kontrast til den feige holdningen til opportunistene, postmodernistene og de borgerlige feministene, som stiller seg i imperialismens kjølvann og begynner å kritisere massene, deres kamper og de som virkelig kaster seg ut i krig mot imperialismen – den eneste måten å ødelegge den på!
I lys av dette stadfester MFP på nytt sin ubetingede støtte til Irans rettferdige antiimperialistiske motstand mot USAs og Israels imperialistiske aggresjon, og fordømmer deres papegøyer som bare gjentar det de blir fortalt. Denne aggresjonen har mislyktes i sine kriminelle mål om å kontrollere regionen og verden, takket være den heroiske nasjonale motstanden som den iranske nasjonen, folket og staten har utvist, så vel som den strålende og uredde nasjonale motstanden fra palestinere, libanesere og jemenitter! Å stille seg imot en slik motstand, å bagatellisere dens historiske rolle eller å så splittelse blant folket i et øyeblikk hvor de reiser seg i en storslått antiimperialistisk kamp av transcendent betydning, er objektivt sett å spille på imperialistisk herredømmes hånd – nettopp den rollen som opportunismen, revisjonismen og postmodernismen og andre leiesoldater spiller, og som vi stiller oss frontalt imot!
Bare gjennom kamp og gradvis oppbygging av en så bred antiimperialistisk front som mulig – en front som ikke kan forenes med holdninger som svekker, splitter og fremmer særegne interesser – vil proletariatet, bøndene og alle folkemassene i hvert land, slik som i landene i det utvidede Midtøsten, der de i flere tiår har ført væpnet kamp mot kolonialt og imperialistisk herredømme, vil reaksjonen uunngåelig bli beseiret, og de undertrykte nasjonene og folkene vil seire. Bare ved å bygge en stor antiimperialistisk front, der proletariatet kjemper i de fremste stridslinjene, kan det være garantisten for dens enhet og faste ledelse, tiltrekke seg mellomlagene og isolere de uforbederlige lakeiene, som vil bli knust av den proletariske revolusjonen sammen med hele reaksjonen. Bare gjennom revolusjonære kriger under proletariatets ledelse mot imperialismen, for den nydemokratiske revolusjonen og den sosialistiske revolusjonen, kan imperialismen og hele verdensreaksjonen beseires. For at det revolusjonære proletariatet skal erobre ledelsen av den antiimperialistiske fronten, både i hvert enkelt land og på verdensplan, må det være den mest militante kraften i oppbyggingen av den antiimperialistiske enhetsfronten, gjennom stadig praksis av enhet og kamp i egne rekker og i klassekampen, og i stadig større grad smelte sammen de to hovedstrømningene i verdensrevolusjonen: den internasjonale proletariske bevegelsen som finnes over hele verden og den nasjonale frigjøringsbevegelsen.Bare i den mest besluttsomme kampen vil den revolusjonære væpnede kampen mot imperialismen og dens håndlangere gå fremover og utvikle seg til en langvarig folkekrig. De ikke-proletariske kreftene, og til og med de konservative kreftene som blir angrepet av imperialismen, kan forene seg, om enn midlertidig, og bidra til å isolere imperialismen mest mulig; enten slutter de seg til det revolusjonære proletariatets ledelse, eller så er de dømt til å mislykkes og vil bukke under på reaksjonens side, enten i sitt eget land eller på verdensplan. Det finnes bare denne utveien for menneskeheten: enten forhindrer verdensrevolusjonen den imperialistiske verdenskrigen, eller så vil denne krigen utløse revolusjonen som en verdensfolkekrig.
Til slutt, slutter vi oss til Internasjonalt antiimperialistisk forbund (LAI-Portugal): «Det iranske svaret viser verdigheten og besluttsomheten til det iranske folket, som nekter å la seg undertrykke og utnytte av yankeene, slik de tidligere har blitt av britene og yankeene selv. Imperialistene fortsetter å forsøke å underkaste det palestinske folket, som ikke har gitt etter og ikke vil gi etter; de forsøker å underkaste Iran, som heller ikke har gitt etter og ikke vil gi etter. Den iranske nasjonale motstanden løfter den revolusjonære og klassemessige bevisstheten blant de undertrykte massene på alle kontinenter. Massene reiser seg mer og mer i harde antiimperialistiske kamper og skaper en blodig situasjon preget av kriger og revolusjoner – en ny periode med revolusjoner i verden er i ferd med å åpne seg».
Leve den heroiske nasjonale motstandsbevegelsen i Iran, Palestina, Libanon og Jemen!
Ned med imperialismen og alle reaksjonærene! Imperialismen er en papirtiger!
Ned med postmodernistisk opportunisme og borgerlig feminisme!
Les også:
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.