Av redaksjonen i Tjen Folket Media.
Den 28. august døde statsoverhodet for den borgerlige og imperialistiske norske staten, kong Harald V, 89 år gammel. I tråd med den borgerlige loven ble hans sønn tatt i ed som ny konge tre dager senere.
For første gang i norsk historie ble det erklært en offisiell nasjonal sørgetid (landesorg), som varte fra dødsdagen til begravelsen to uker senere. Hele 3500 soldater i de reaksjonære væpnede styrkene fulgte «rikets øverste krigsherre» til sitt siste hvilested på Akershus festning, hvorav 1900 sto oppstilt som æresvakt langs prosesjonsruten.
Blant de som gikk nærmest kisten i prosesjonen var forsvarssjefen, militære adjutanter, statsminister Gahr Støre, den nye norske kongen, kongene fra Sverige og Danmark, og utenlandske statsoverhoder, blant annet president Zelenskyj.
Borgerlig «borgfred»
I den nasjonale sørgetiden kom de borgerlige partiene – basert på en rask enighet mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet – også frem til enda en nyvinning: under hele sørgetiden skulle det råde politisk «borgfred». De borgerlige partiene skulle avstå fullstendig fra debatter og politiske utspill.
Bare Senterpartiet utfordret «borgfreden» da avgiftslette på bensin og diesel ble opphevet 1. september, og prisene på nytt nådde 30 kroner per liter. Dyrere traktordiesel synes å være det eneste som kan konkurrere med kongen når det kommer til å vekke store følelser i melke-, smør- og kjøttmonopolenes parti. Da kom det også frem at Senterpartiet slett ikke var forelagt noen avtale om «borgfred». De hadde simpelthen fått en e-post fra parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet, Tonje Brenna, som slo fast hvordan «borgfreden» skulle arte seg. Det var aldri noen diskusjon og aldri noen møter mellom partiene for å avklare reglene – «borgfreden» ble avtalt mellom Ap og Frp på bakrommet…
Forøvrig viste Arbeiderpartiet i regjering sin suverene arroganse og gjennomførte en rekke planlagte ministerbesøk og utspill tross «avtalen» med de andre partiene. Regjeringen driver ikke med politikk, må vite, ikke ulikt den avdøde monarken.
Tilslørte skandaler
Den borgerlige monarkens bortgang har, i likhet med den forhastede lungetransplantasjonen til kronprinsesse (nå dronning) Mette-Marit Tjessem Høiby, tjent til å trekke et «glemselens slør» (eller et sørgeslør) over skandalene som har rystet kongehuset det siste året. For det første ble den daværende kronprinsessens sønn avslørt og dømt som serie-kvinnemishandler, overgrepsmann og kokainist. For det andre ble kronprinsessens nære forhold til overgrepsmannen Jeffrey Epstein avslørt i fjor. Dermed ble hun også avslørt som løgner, da hun lenge benektet kontakt med den mistenkte Mossad-kilden Epstein.
Ingenting er som en lungetransplantasjon, en storstilt begravelse og en politisk «borgfred» for å gi kongehuset et sårt tiltrengt pusterom. Den dømte Marius Borg Høyby soner for øvrig i frihet på kongens herskapelige gård Skaugum, kun begrenset av en elektronisk fotlenke. Han kunne delta i begravelsen. Dette i grell kontrast til alle de «vanlige» fangene i norske fengsler, som bare kan drømme om en slik behandling. Norske medier kritiserte selvsagt ikke dette, men enkelte utenlandske aviser påpekte forskjellsbehandlingen.
En del av reaksjoneringen og militariseringen
Vi ser sørgetiden, «borgfreden» og den massive propagandaen i forbindelse med monarkens død i kontekst av opprustningen og krigshissingen i dagens Europa. Aldri før er en monarks bortgang markert på dette viset i Norge. «Endelig» fikk den reaksjonære hæren vist sin evne til å marsjere i takt, og politikere og kommentatorer kunne velte seg i uhemmet nasjonalisme. Hele opplegget var som skreddersydd for å tjene reaksjoneringen og militariseringen av staten og samfunnet.
Et stadig mer fragmentert Storting (parlament) og svekkede «styringspartier» kan dessuten øke monarkens politiske betydning i årene som kommer. I land med presidenter møtes den politiske krisen i verden i dag som regel ved å samle mer makt hos utøvende myndigheter, det vil si hos presidenten. En utvikling i retning president-absolutisme er derfor en realitet i en rekke land, for eksempel USA og Frankrike. Tross konstitusjonelle begrensninger er den norske borgerlige monarken overhode for både staten og regjeringen (også kalt «Kongen i statsråd»), samt «øverste krigsherre» for de reaksjonære væpnede styrkene. Under 2. verdenskrig brukte regjeringen kongen til å legitimere den landflyktige regjeringen som landets ledelse i eksil. Den siste orgien i kongetilbedelse tjener i perspektiv til å bygge opp kongen til å kunne utnevne regjeringer uten støtte i Stortinget.
Det norske kongehuset er tvers gjennom borgerlig. I motsetning til andre land, med sterke føydale og aristokratiske tradisjoner, ble kong Haakon VII «headhuntet» av det norske stortinget i 1905 fra den danske kongefamilien. Offisiell borgerlig historie fremstiller dette valget som et taktisk grep for å ufarliggjøre norsk utenrikspolitikk overfor de europeiske stormaktene. Den danske prins Carl (som skiftet navn til Haakon…) tilhørte fyrstehuset Oldenburg, det samme som den britiske monarken. Bare omtrent 20 prosent av befolkningen i Norge hadde stemmerett i 1905 (400.000 av 2,3 millioner), og det var altså denne femdelen som valgte monarki. Deretter valgte det borgerlige Stortinget en konge med familiebånd til det britiske kongehuset. I det hele tatt bærer valget av monarki (i stedet for republikk) og valget av spesifikk monark begge preg av den borgerlige norske kremmerånden, som fikk folkemorderen Trump til å utbryte: «nordmenn er glimrende forretningsfolk, de er gode ‘tradere’», etter sitt møte med Støre & Stoltenberg i 2025.
Den borgerlige monarken legemliggjør den gamle norske statens borgerlighet. Slott og kongsgård på vestkanten og i Asker, vestkantskoler og skipsreder-ektemenn som investerer i Brasil, kvakksalveri og sjamanisme for penger, olympisk seiling og kokain på Solli plass. I all denne borgerligheten blir dronningens forbindelse med Epstein en del av et mønster, i stedet for et unntak.
I dag spiller kongehuset en viktig rolle politisk og økonomisk for den norske staten og norsk næringsliv, for eksempel som ambassadører og tilretteleggere for investeringer og handelsavtaler, men den viktigste rollen er ideologisk. Som det fremste symbolet på staten, som en gallionsfigur som står over politikken (formelt, ikke reelt!), har monarken stor betydning som statsoverhode og «øverste krigsherre». Dette kunne man se da tårene trillet nedover kinnene på norske soldater som sto oppstilt langs prosesjonsruten i begravelsen. Med sitt valgspråk «alt for Norge» setter monarken et eksempel for de reaksjonære væpnede styrkene, og slik kan han igjen bli svært viktig for borgerskapet i krig eller krise.
Hvordan har rikets revisjonister og opportunister reagert på den nasjonale sørge-orgien? Partiet Rødt farget – treffende nok – sin logo i sosiale medier svart i hele sørgetiden, og kalte kongen «et samlende statsoverhode». Leder for revisjonistpartiet «NKP» skrev på facebook: «En folkekonge er død. (. . .) Han var, som sin bestefar, også kommunistenes konge.» (28. august, 2026)
Mørk reaksjon og svermeri for den borgerlige monarken, med andre ord. Nok en bekreftelse på at disse revisjonistene og opportunistene har innfunnet seg med den borgerlige ordenen. Den imperialistiske borgerlige statens overhode, krigsherren som festet medaljer til brystet på Afghanistans okkupanter, er etter deres egne utsagn også revisjonistenes konge. Ytterligere kommentar er overflødig.
Det gamle vil fortrenges av det nye
For å oppsummere til slutt: Vi tolker «sørgetiden», «borgfreden» og den krigerske begravelsen, iscenesatt av 3500 soldater, som hendelser i tjeneste for den imperialistiske opprustningen som pågår i Europa og Norge. Denne opprustningen ser vi videre som en del av tendensen til militarisering og reaksjonering av de gamle borgerlige statene. Grunnlaget for denne utviklingen er den allmenne krisa i imperialismen, en krise som slår ut i alle sfærer av samfunnet; økonomien, politikken og ideologien. Innenfor politikken utfolder krisa seg særlig som en krise i parlamentarismen (fragmentering, «folkepartienes fall» osv.) og en tendens til å samle mer makt hos utøvende myndighet; det være seg hos presidenten, regjeringa eller – potensielt og i perspektiv – hos kongen.
Denne utviklingen uttrykker imperialismens langtrukne død. Dette er bestanddeler et forfall som utvikler seg med stadig dypere og mer akutte motsigelser, og militariseringen er en del av borgerskapets svar på den proletariske verdensrevolusjonen. Det er dermed en poetisk logikk i at et høydepunkt for den borgerlige norske statens feiring av seg selv, var en kostbar begravelse.
Vårt hovedfokus som revolusjonære og kommunister er ikke på det gamle som er i sin siste fase, men på det nye, på det spirende livet og kreftene som har fremtiden foran seg. Nye generasjoner av revolusjonære vender seg til maoismen og ny makt bygges opp av fattigbønder og arbeidere som griper geværet og stormer de gamle og forfalne festningene. Revolusjonære bevegelser er i ferd med å feie vekk den store avfallshaugen av opportunisme og revisjonisme skritt for skritt, med revolusjonære handlinger. Borgerskapet ser tilbake til middelalderen for å finne sine «samlende symboler». Vi ser frem mot den stigende solen og den skinnende røde fanen med hammer og sigd. Slik er det, og slik må det være, i en verden som deler seg mer og mer i to: reaksjon eller revolusjon.
Referanser:
Hans Majestet Kong Haralds bortgang – Veiledning til den nasjonale sørgeperioden
– En hel nasjon er i sorg – regjeringen.no
Kong Haralds gravferd oppsummert – Norge – Oslo
– Vår øverste krigsherre er alltid med oss
Norge tok farvel med Kong Harald – Forsvaret
Ville ha nytt møte om «borgfreden» på Stortinget. Nå snur Senterpartiet.
Les også:
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.