Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.
Dette er en uoffisiell oversettelse av en kort novelle som er publisert på den maoistiske nettbloggen Servir ao Povo («Tjen folket»). Novellen er fra 2024 og er skrevet og innsendt av en av deres lesere. Novellen handler om den gylne regel og den ideologiske betydning av å aldri røpe noe til fienden, selv under tortur eller i møte med døden. Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.
I fangehullene
Smerte. Smerte. Bare smerte. Det var alt jeg følte. Jeg hadde nettopp våknet, og tankene mine var uklare. Hvor lenge hadde jeg ligget der? Det føltes som dager, men det kunne ikke stemme. Mine tårevåte øyne prøvde å venne seg til det sterke lyset. Jeg trodde alt var på hodet, at de gikk på taket… Nei! Det var jeg som så alt på hodet. Da jeg innså det, begynte jeg å kjenne jernet som gikk under knærne mine, tauet som bandt håndleddene mine, armene mine strukket ut slik at de gikk over leggene mine. I det øyeblikket kom alt tilbake til meg i en rask og smertefull strøm.
***
Det var tidlig om morgenen da de to fangevokterne kom inn i cellen min og vekket meg med rop og spark.
– Din tur, din jævla lille kommunist! – sa han med barten.
– Han kommer til å snakke ganske snart. Se på småungefjeset til den idioten! – sa den andre mens han presset et skittent og stinkende tøystykke så hardt han kunne mot øynene mine.
Med bind for øynene og i håndjern ble jeg ført ut av cellen min, dyttet av de to bøllene som lo hele tiden. Jo lenger jeg gikk, desto tydeligere hørte jeg den forbannede radioen som spilte ustanselig på fullt volum. Jeg begynte å høre det motbydelige bråket deres – tre av dem, tilsynelatende. Jeg ble dyttet inn gjennom døren og holdt på å falle.
– Her er bestillingen! God fornøyelse!
Jeg hadde ikke engang hørt døren lukke seg da jeg ble truffet av det første sparket. Og så kom det enda et, og enda et, og enda et – en hel rekke av dem. Jeg falt noen ganger, men prøvde å reise meg opp hver gang, selv om jeg var desorientert på grunn av at jeg ikke kunne se noe. I tillegg til sparkene kom det en strøm av skjellsord og fornærmelser. Plutselig kom det tykke og tunge trestykker – kanskje skaft fra en hakke?
– Snakk i vei, din skitne rotte, de andre har allerede avslørt alt. Vi vil bare ha en bekreftelse.
– Hvem styrer deg?
– Gi oss apparatet, så slipper vi deg fri.
Løgner, provokasjoner og enda flere skjellsord. Kroppen min kjente ikke lenger sparkene, slagene, stokkslagene eller telefonsamtalene. Ørene mine hørte ikke lenger avhøret. Jeg hørte bare den klassiske musikken som spilte på radioen. Jeg kjente bare det tykke blodet renne fra leppene mine, fra ørene mine, nedover tinningene mine. Jeg kjente også de råtne hendene som dro, rev og rev av meg klærne.
– Siden du ikke vil snakke, må vi skjerpe tonen! – sa han med den dypeste stemmen, mens de to andre lo.
Jeg ble dratt i håndjernene og festet til en krok høyt oppe på veggen. Jeg kjente den kalde veggen mot sårene mine på magen og beina. Armene mine var strukket ut, og føttene mine nådde knapt gulvet. Én, to, tre piskeslag som gradvis kom nærmere. Pisken strøk over ryggen min, baken min, beina mine. Det brant, det sved, det blødde. Svette og blod blandet seg på ryggen min. Så kom det første besvimelsesanfallet. Jeg tror ikke de engang la merke til det. Da jeg våknet, smalt pisken fortsatt mot kroppen min, denne gangen gjennom hendene til ham med røykerstemmen. Enda et besvimelsesanfall.
– Den lille bikkja kommer til å besvime!
Det var det siste jeg hørte. Det var etter det at jeg våknet, hengende der, desorientert. Øyebindet hadde glidd ned til pannen min underveis. Jeg kunne se silhuettene deres gå frem og tilbake, men klarte ikke å skjelne ansiktene deres. Jeg kunne høre dem.
– I går knullet jeg den lille kommunisthoren så deilig! Hun er virkelig deilig!
– Overlat den til meg neste gang! – latter.
– Hun holdt ikke ut så lenge, hva, doktor?! – sa han med røykerstemmen og pekte på den andre, som jeg ennå ikke hadde hørt stemmen til.
– Hun har et svakt hjerte, hun der! Vi måtte stoppe, for ellers ville hun ikke kommet tilbake.
Døren åpnes. Døren lukkes. De sluttet å snakke. Tunge skritt fra en feit gammel mann nærmet seg og stoppet bak meg.
– Har han sagt noe ennå?
– Ikke ennå, oberst! Han tror fortsatt at han er en helt!
– Snart, snart skal han snakke! Ikke sant, din horesønn – sa obersten mens han stakk hånden mellom beina mine, dro i og klemte på penisen min. Denne nye smerten overgikk de andre, som jeg allerede hadde blitt vant til. Jeg spratt meg løs. Øyebindet falt på gulvet.
– Hør her, dere inkompetente menn! Øyebindet sitter løst! – brølte obersten.
– Jeg tror ikke han ville kjent igjen sin egen mor med ansiktet så oppsvulmet som det er, – sa mannen med den dype stemmen.
Obersten lo. Han gikk rundt bordet jeg lå på, trakk bindet sammen og la det på øynene mine igjen. Deretter kom han helt tett innpå meg. Jeg kjente den råtne lukten av sigaretter og myntegummi fra pusten hans.
– Nå som jeg er her, skal du synge som en liten fugl.
Jeg samlet alle kreftene mine og spyttet kraftig. Spytt og blod traff ham – forhåpentligvis i ansiktet.
– Aldri i livet! – ropte jeg, og hørte min egen stemme for første gang siden jeg hadde kommet inn i dette helveteshullet.
– Vet du hva jeg tror? – sa obersten – Jeg tror vår gjest er tørst.
Jeg hørte de andre bevege seg rundt i rommet. En av dem holdt hodet mitt fast. Den andre stakk to store bomullskuler opp i nesen min og tvang meg til å åpne munnen, uansett hvor hardt jeg prøvde å holde den lukket. Han stakk en slange nesten helt ned i halsen min. Obersten begynte å helle en stor mengde skittent vann i munnen min, sakte, men i en jevn og sadistisk strøm. Jeg sparket og slo rundt meg, druknet, besvimte. De lo.
Da jeg våknet etter å ha besvimt for tredje gang, satt jeg på en stol, fastbundet ved håndleddene og hælene. Jeg kjente trådene som klistret seg fast til ørene, fingrene og penisen min. Sannsynligvis var det den lille chilipepperen i den andre enden av trådene. Jeg hørte at en av dem begynte å dreie på en sveiv veldig sakte, for så å øke hastigheten litt etter litt. Imens skrek de andre like ved siden av meg.
– Si noe, din forbanna drittsekk!
– Kom igjen, snakk ut!
– Gi fra deg alt!
– Bekreft hvor sikkerhetshuset ligger!
– Hvem er kameratene dine?
– Alle har allerede snakket, det er bare du som mangler!
Sveiven snurret stadig raskere. Støtene ble stadig kraftigere. Skrikene ble stadig høyere. Jeg besvimer. En bøtte med skittent vann som helles over meg, vekker meg. Sveiven begynner å snurre igjen. Skrik. Støt. Musikk. Snurrer, snurrer. Jeg besvimer. Vann. Snurrer. Støt. Skrik. Støt. Jeg besvimer. Vann. Denne gangen grep legen inn.
– Best å slutte, ellers holder han ikke ut lenger.
– Dessverre vil vi fortsatt ha ham i live, – sa obersten og lo.
De andre lo. De tilkalte fangevokterne. Jeg ble dratt ut. Lyden fra radioen ble stadig svakere bak meg. Torturistenes bråk ble liggende bak meg. De kastet meg inn i cellen. Jeg slo hodet i gulvet. Siste besvimelse.
***
Øynene mine åpner seg, bare en liten spalte som bryter gjennom hevelsen. Jeg ligger på gulvet noen håndbredder unna den tynne madrassen jeg sover på. Jeg er naken. Ansiktet mitt er ømt. Tørket blod dekker store deler av kroppen min. Jeg prøver å reise meg. Jeg faller igjen. Jeg sleper meg bort til madrassen. Alt som skjedde i går er bare et tåkesyn i minnet mitt. Sa jeg noe? Avslørte jeg noen? Var jeg for svak? Fengselsvokteren går forbi. Han kommer tilbake. Han stopper. Han ser på meg.
– Du ser ikke bra ut, din horesønn! Pass på å komme deg, for snart blir det mer. Og denne gangen skal du snakke søtt!
En lettelse skyller over meg. Smerten forsvinner. Jeg kjenner en kraft fylle kroppen min. Jeg har ikke brutt den gylne regelen. Jeg har ikke sagt noe.
Les også:
Referanse:
Literatura: conto “Nos porões” – Servir ao Povo
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.