Nye klassiske verker den siste uka

Skrevet av en bidragsyter for TFM.

TFM oppdateres stadig med nye tekster i vårt arkiv av klassiske tekster. Per nå har arkivet over 160 klassiske verker hovedsakelig av Marx, Engels, Lenin, Stalin, Mao og Gonzalo. I en tid framover vil vi oppdatere vår seksjon med klassiske tekster flere ganger i uka, og oppsummere ukas tekster fast hver fredag.

De klassiske tekstene finner du her:

Denne uka har vi begynt å legge ut tekster i fra Mao Tsetung Verker i utvalg, bind 1. Tekstene i dette verket tar for seg perioden med den første revolusjonære borgerkrigen og perioden med den andre revolusjonære borgerkrigen i Kina. 

Siden forrige fredag har vi lagt ut følgende tekster: 

Kampen i Jinggang-fjella, av Mao Zedong. Dette er en rapport som kamerat Mao Zedong la fram for sentralkomiteen i Kinas Kommunistiske Parti.

Rapporten innledes slik: 

“Kina er det eneste landet i verden i dag der ett eller flere små områder under rød politisk makt har oppstått midt i et hvitt regime som innringer dem. Når vi analyserer dette, finner vi at ei årsak til dette ligger i de ustanselige splittelsene og krigene innafor kompradorklassen og godseierklassen i Kina. Så lenge disse splittelsene og krigene fortsetter, kan et væpna sjølstendig arbeider- og bonderegime overleve og vokse. Dessuten må disse vilkåra være oppfylt: 1) godt massegrunnlag, 2) en solid partiorganisasjon, 3) en temmelig sterk rødehær, 4) et lende som egner seg for militære operasjoner og 5) tilstrekkelige økonomiske ressurser til å klare seg.

Et sjølstendig regime må variere strategien mot de herskende klassene som innringer det, bruke én strategi når regimet til herskerklassen er midlertidig stabilt og en annen når det er splitta. I en periode når de herskende klassene er splitta, som under krigene mellom Li Zongren og Tang Shengzhi i Hunan- og Hubei-provinsen(1) og mellom Zhang Fakui og Li Jishen i Guangdong-provinsen,(2) kan strategien vår være forholdsvis dristig, og det området som de militære operasjonene meisler ut, kan være forholdsvis stort. Men vi må være nøye med å legge et solid grunnlag i de sentrale distriktene, slik at vi har noe sikkert å støtte oss på når den hvite terroren slår til. I perioder når regimet til de herskende klassene er forholdsvis stabilt, slik det var i provinsene i sør fra april i år må strategien vår være gradvis framrykking. Det verste vi kan gjøre i militære saker i slike perioder, er å dele opp styrkene våre til dumdristige framrykkinger, og det verste vi kan gjøre i det lokale arbeidet (jordfordeling, opprettelse av politisk makt, utviding av partiet og organisering av lokale væpna styrker), er å spre personellet vårt og la være å legge et solid grunnlag i de sentrale distriktene. De nederlaga som mange små røde områder har lidd, har enten skyldtes at de objektive vilkåra mangla eller subjektive feil i taktikken. Det er blitt gjort taktiske feil utelukkende fordi vi ikke har skilt klart mellom de to typene perioder, dvs. når regimet til de herskende klassene er midlertidig stabilt og når det er splitta. I en periode med midlertidig stabilitet slo noen kamerater til lyd for å dele opp styrkene våre til ei dumdristig framrykking, og de foreslo tilmed å overlate forsvaret av omfattende områder til de røde gardene aleine. Det virka som de hadde glemt at fienden ikke bare kunne angripe med godseiernes utskrevne mannskaper, men tilmed med regulære styrker i konsentrerte operasjoner. I lokalt arbeid unnlot de fullstendig å legge et solid grunnlag i de sentrale distriktene, og prøvde å utvide arbeidet ubegrensa, enten vi hadde mulighet til det eller ikke. Dersom noen slo til lyd for en politikk med gradvis framrykking i militære operasjoner, eller for å samle innsatsen i det lokale arbeidet om å legge et solid grunnlag i de sentrale distriktene for å sikre oss ei uovervinnelig stilling, kalte de han «konservativ». De feilaktige ideene deres var den egentlige årsaka til våre nederlag i grenseområdet mellom Hunan og Jiangxi og den fjerde rødehærens nederlag sør i Hunan i august.”

Hvordan skal vi skille mellom klassene på landsbygda?, av Mao Zedong.

Kamerat Mao Zedong skreiv dette dokumentet i oktober 1933 for å rette på de avvika som var oppstått i arbeidet med jordreformen, og finne ei riktig løsning på jordproblemet. Det blei vedtatt av Den demokratiske sentrale arbeider- og bonderegjeringa på den tida, og de kriteriene som er lagt fram i dette dokumentet blei tatt i bruk for å fastsette klassetilhørigheten til folk på landsbygda.

Den økonomiske politikken vår, av Mao Zedong. Kamerat Mao Zedong la fram denne rapporten på Den andre nasjonale kongressen av arbeider- og bonderepresentanter i Ruijin i Jiangxi-provinsen i januar 1934.

Rapporten innledes slik:

“De Kuomintang-krigsherrene som nesten har kjørt områdene under sitt eget styre i grøfta økonomisk, er de eneste som er så uforskamma at de dag inn og dag ut sprer rykter om at de røde områdene holder på å bryte helt sammen. Imperialistene og Kuomintang er oppsatt på å ødelegge de røde områdene, det økonomiske oppbyggingsarbeidet som foregår der nå og velferden til flere millioner arbeidere og bønder som har kjempa til seg frihet. Derfor fører de den hensynsløse politikken med økonomisk blokade, samtidig som de organiserer styrker som skal gjennomføre militære «innringings- og undertrykkings»-felttog. Men vi har leda de breie massene og rødehæren, og vi har ikke bare knust det ene fiendtlige «innringings- og undertrykkings»-felttoget etter det andre. Vi har også gjort det som har vært mulig med det livsviktige arbeidet for å bygge opp økonomien, slik at vi kan slå tilbake denne ondsinna økonomiske blokaden. På dette området har vi også vunnet den ene seieren etter den andre.

Den økonomiske politikken vår følger prinsippet om å fortsette med å gjøre alt vi kan klare med det livsviktige arbeidet for å bygge opp økonomien, og konsentrere de økonomiske ressursene om krigsinnsatsen. Samtidig skal vi forbedre levekåra til folket så mye som mulig, konsolidere forbundet mellom arbeidere og bønder på det økonomiske området, sikre arbeidernes ledelse over bøndene, og arbeide for å sikre statssektoren ei ledende rolle i forhold til den private sektoren i økonomien. Slik skaper vi vilkåra for å gå framover mot sosialismen i framtida.”

Sørg for massenes velferd, legg vekt på arbeidsmetodene, av Mao Zedong. Dette er en del av avslutningstalen som kamerat Mao Zedong holdt på den andre nasjonale kongressen av arbeider- og bonderepresentanter i Ruijin i Jiangxi-provinsen i januar 1934.

Teksten innledes slik: 

“Det er to spørsmål kameratene ikke har lagt vekt på i diskusjonen, og som jeg mener vi må ta opp.

Det første spørsmålet dreier seg om massenes velferd.

Nå er den sentrale oppgava vår å mobilisere de breie massene til å delta i den revolusjonære krigen, bruke krigen til å styrte imperialismen og Kuomintang, spre revolusjonen over hele landet, og drive imperialismen ut av Kina. Den som legger for lite vekt på denne sentrale oppgava, er ingen god revolusjonær kader. Dersom kameratene våre virkelig forstår denne oppgava og skjønner at vi må spre revolusjonen over hele landet for enhver pris, må de på ingen måte se gjennom fingrene med eller undervurdere spørsmålet om de nærmeste interessene til de breie massene, spørsmålet om massenes velferd. For den revolusjonære krigen er massenes krig. Vi kan bare føre en slik krig om vi mobiliserer massene og stoler på dem.

Kan vi klare å slå fienden om vi bare mobiliserer folket til å fortsette krigen, og ikke gjør noe annet? Sjølsagt ikke. Om vi vil vinne, må vi gjøre mye mer. Vi må lede bøndenes kamp for jord, og fordele jord til dem. Vi må høyne arbeidsgleden deres og øke jordbruksproduksjonen. Vi må trygge arbeidernes interesser, opprette kooperativer, utvikle handelen med omverdenen, og løse de problemene massene står overfor — mat, husrom, klær, brensel, ris, matolje, salt, sjukdom, hygiene og giftermål. Kort sagt, vi må ta oss av alle de praktiske problemene i dagliglivet til massene. Hvis vi tar oss av disse problemene, løser dem og tilfredsstiller massenes behov, organiserer vi virkelig massenes velferd. Da er det sikkert og visst at massene kommer til å samle seg rundt oss og støtte oss varmt. Kamerater, kan vi da få dem til å reise seg og bli med i den revolusjonære krigen? Ja visst kan vi det.”