Illustrasjonsbilde: Hentet fra The New Arab.
Av redaksjonen i Tjen Folket Media.
Redaksjonen i Tjen Folket Media har utarbeidet en lengre tekst om Palestina under okkupasjon, som blant annet handler om Palestinas historie, sionismen, opprettelsen av Israel, den palestinske motstandsbevegelsen og bakgrunn for dagens situasjon.
Vi vil publisere teksten i 10 deler:
Del 1: Introduksjon, tidslinje, kart og Palestinas tidlige historie – 24. juni
Del 2: Sionismen – 27. juni
Del 3: Britisk imperialisme i Palestina – 30. juni
Del 4: Opprettelsen av Israel – 3. juli
Del 5: Hva er Israel? – 6. juli
Del 6: Kontekst: Situasjonen i det utvida «Midtøsten» – 9. juli
Del 7: Den palestinske nasjonen – 12. juli
Del 8: Undertrykkingen av det palestinske folket – 15. juli
Del 9: Den palestinske væpnede nasjonale frigjøringsbevegelsen – 18. juli
Del 10: Dagens situasjon, avslutning og kilder – 21. juli
Vi håper teksten kan brukes til studiemøter og som en ressurs for antiimperialister og revolusjonære som kjemper for et fritt Palestina.
Innhold
7. Den palestinske nasjonen
Den palestinske nasjonen er en arabisk undertrykt nasjon under formasjon. Palestina er okkupert og kolonisert av den sionistiske staten Israel, og under denne okkupasjonen utvikler det palestinske samfunnet seg i lenker under imperialisme og føydalitet. Dermed står den nasjonale frigjøringskrigen på agendaen, med mål om et fritt Palestina.
7.1. En arabisk nasjon
Den norske sionistiske organisasjonen «Med Israel for fred» (MIFF) benekter, som andre venner av Israel, det palestinske folkets nasjonale rettigheter. De skriver for eksempel: «Palestina er en geografisk betegnelse på et område langs østbredden av Middelhavet. Palestina er et navn som aldri har eksistert på noen stat» og «Første gang ordet ‘palestiner’ blir brukt på arabisk, skal ha vært i 1898 (…) Encyclopedia Britannica nevner ikke palestinere i sin 1911-utgave. Det toneangivende britiske leksikonet betegner Palestina som ‘et geografisk navn med temmelig fri benyttelse’. Dersom palestinerne var en urbefolkning i området, hvorfor ble de utelatt fra kapittelet om Palestina?». (MIFF, 2024) MIFF skriver videre samme sted: «Selv om Palestina ble et mandatområde, oppstod ikke benevnelsen av folkegruppen palestinere umiddelbart. Folkeforbundet eksisterte fra 1920 til 1946, men det er ikke noen dokumenter som nevner palestinerne. Befolkningen i det aktuelle området ble i Folkeforbundets dokumenter omtalt som ‘jøder’ og ‘arabere’. Første gang FN brukte uttrykket ‘folket av Palestina’ var høsten 1969.»
Daglig leder i MIFF, Conrad Myrland, skriver også: «Konklusjonen er at ‘Palestina’ som den konkrete politisk enhet vi kjenner i dag er 100 år gammel, og ikke noe mer enn det. Arabere hadde ikke noe påvirkning på dens tilblivelse eller dens grenser. Det betyr ikke at arabere ikke bodde i landområder. Men det er for å si at uttrykket ‘historiske Palestina’ er totalt fiktivt.» (Myrland, 2020) Denne argumentasjonen fra Myrland er den typiske sionistiske propagandaen, slik den også er satt fram av Israels kjente tidligere statsminister Golda Meir.
Palestinas Nasjonalråd (PNC), øverste organ i Palestinas Frigjøringsorganisasjon (PLO), skrev i sitt charter i 1968: «Artikkel 1: Palestina er hjemlandet til det arabiske palestinske folket; det er en uatskillelig del av det arabiske hjemlandet, og det palestinske folket er en integrert del av den arabiske nasjonen.» (PNC, 1968, vår oversettelse) Videre samme sted skriver de at Palestina, med grensene under det britiske mandatet, er en udelelig territorial enhet, og at det palestinske arabiske folket har lovlig rett til sitt hjemland og har rett til å avgjøre sin egen skjebne. De skriver at palestinere er arabere som bodde i Palestina inntil 1947, samt alle deres barn, samt alle jøder som bodde der før den sionistiske invasjonen begynte. De slo også fast i dette charteret at væpnet kamp er den eneste veien til et frigjort Palestina, at dette er en overordna strategi, og at det palestinske folket hevder sin rett til å leve et normalt liv i Palestina, og til å utøve sin selvråderett og suverenitet i dette landet.
Med andre ord er det ingen grunnleggende uenighet mellom palestinske organisasjoner og sionister i at palestinere er arabere. Palestinere snakker arabisk og de fremste palestinske organisasjonene ser på palestinere som «en del av den arabiske nasjonen». Men ikke noe sted i verden er dette diskvalifiserende for retten til autonomi eller selvstendighet. Det finnes en rekke arabiske stater – med sionistenes logikk har verken marokkanere, egyptere eller irakere noen rett til egne stater. Videre finnes det mange tyrkiske folkeslag, ikke bare i Tyrkia, men blant annet også i Russland, Kina, Aserbajdsjan, Turkmenistan og så videre. Om vi legger sionistenes logikk til grunn, kunne turkmenerne jages fra sine hjem av russere eller kinesere med begrunnelsen: «de kan flytte til Tyrkia». Videre snakker man tysk i Østerrike – uten at sionistene, antar vi, mener at Østerrike er «totalt fiktivt». USA er engelskspråklig, og man kunne med den sionistiske argumentasjonen til grunn hevde at USA var «historisk britisk», og ikke hadde noen rett til å løsrive seg i 1776.
7.2. Nasjonale rettigheter
Siden 600-tallet har Palestina hovedsakelig vært bebodd av muslimske arabere. Sionistene påstår faktisk ikke at palestinerne ikke har røtter i disse områdene. Deres påstand er (1) at det fantes ingen palestinsk stat tidligere og (2) at da palestinerne er arabere, kan de rett og slett bare forflyttes enten til andre deler av Palestina (Gaza og Vestbredden), eller til andre arabiske land. Sionistene hevder at siden det ikke finnes et «historisk Palestina», iallfall ikke som et selvstendig land, har palestinerne heller ingen rett til å etablere en nasjonalstat i Palestina. Eller for å snu dette: Da palestinerne er arabere har de ikke historisk hevd på landområdet, og sionistene har rett til å overta hele eller deler av landet for å etablere en «jødisk stat» – om nødvendig ved å fortrenge menneskene som bodde og bor der.
Hvordan vil en slik argumentasjon, disse prinsippene, ta seg ut om de anvendes andre steder? Hva om Italia hevdet sin «historiske rett» til alle områder som har vært en del av Romerriket? Italienerne kunne hevde at land som Libya eller Tunisia ikke fantes «historisk», og at disse en gang var romerske provinser. Eller hva om Italia gjorde krav på Palestina, på samme grunnlag: «palestinere er bare arabere» og den gamle romerske provinsen kan gjenopprettes. Somalia er en del av Den arabiske ligaen og ser seg som et arabisk land, betyr dette at hvilke som helst arabere kan gjøre krav på Somalia? Før Kroatia løsrev seg fra Jugoslavia i 1992, må vi tilbake til år 1091 før vi finner et selvstendig kroatisk kongedømme. Grekerne koloniserte området på 600-tallet – har grekere rett til å overta en del av eller hele Kroatia? I det hele tatt vil vi få en rekke underlige problemstillinger, om vi legger sionistenes «prinsipper» til grunn når vi ser på verden for øvrig. Slik opptrer nasjonalister og imperialister verden over, men disse «historiske kravene» kan aldri veie tyngre enn alle andre krav, for eksempel menneskerettighetene eller folkeretten.
Kamerat Stalin definerer nasjoner slik: «Ein nasjon er fyrst og fremst eit fellesskap, eit visst fellesskap av menneske. (…) Ein nasjon er eit stabilt fellesskap av menneske som har oppstått historisk og som er danna med grunnlag i sams språk, territorium, økonomisk liv og psykisk eigenart som kjem til uttrykk i ein sams kultur. Av dette fylgjer det av seg sjølv at ein nasjon lik kvar einaste historisk ovring [fenomen] er underlagd lova om endring og har si soge [historie] med byrjing og slutt.» (Stalin, 1913). Videre slår Stalin fast at nasjonene ikke er det samme som stammer eller andre grupper av folk, og at nasjonene først kan konstituere seg som nasjoner med kapitalismens gjennombrudd. Nasjoner er med andre ord moderne fellesskap. Også i Europa oppsto nasjonalstatene i moderne tid. Norge, for eksempel, ble først selvstendig i 1905. Det eksisterte ganske riktig et «historisk Norge» i føydaltida, men dette var ingen norsk nasjonalstat, og i flere hundre år var dette riket i union med Danmark og/eller Sverige. Spania omfatter katalanere, baskere og andre folk som i ulik grad kjemper for uavhengighet. Tyskland ble først samlet i 1871, og da ikke med alle tyskere som en del av statsdannelsen.
Kort sagt: Argumentet om at palestinere og Palestina er moderne fenomener, er ikke et argument mot deres nasjonale rettigheter. I så fall ville dette bli et argument som svekker de nasjonale kravene til svært mange, kanskje de fleste, land i verden. Saken er nemlig den, at alle nasjoner er moderne fenomener! Er kanskje ikke sionismen selv et fullstendig moderne fenomen? Faktum er at den sionistiske bevegelsen for et «jødisk hjem» i Palestina ikke er vesentlig eldre enn den palestinske bevegelsen for et selvstendig arabisk Palestina. For marxister er ikke dette noe mysterium. Hele den nasjonale bevegelsen, i alle land, er en moderne bevegelse som oppstår med kapitalismen. Alle henvisninger til urgamle historiske «krav» er stort sett bare nasjonalromantiske påskudd for ulike nasjonalistiske bevegelser.
7.3. Nasjon under formasjon
Videre er det slik at den marxistiske forståelsen av hvordan nasjoner formes, hvordan de oppstår – og i forlengelsen av dette: hvordan de også må gå under – er ikke «bare» et spørsmål om å forstå historien frem til nå. Det handler ikke bare om å forstå hvordan nasjonene som finnes er blitt konstituert, men også om å forstå hvilken prosess det store flertallet av verdens nasjoner fortsatt befinner seg i. Flertallet av verdens folk og land utgjøres av undertrykte nasjoner i koloniene og halvkoloniene. I denne konteksten skriver Perus Kommunistiske Parti i sitt program for den demokratiske revolusjonens oppgaver i Peru: «8. Å fullføre dannelsen av den peruanske nasjonen, å virkelig forene landet for å forsvare det fra all reaksjonær og imperialistisk aggresjon, og å garantere minoritetenes rettigheter.» (Perus Kommunistiske Parti, 2019, s. 98).
Perus Folkebevegelse (MPP) skriver i en utdypende kommentar til dette åttende programpunktet at situasjonen i Peru er slik Marátegui sa: Peru er en nasjon under formasjon på samme måte som de andre landene i Latin-Amerika, og disse har enda ikke blitt konstituerte nasjoner (Movimiento Popular Perú, juli 2020). MPP skriver at det er revolusjonen som gjennom folkekrigen strukturerer den peruanske nasjonen. De avviser ideen om en egen quechua-nasjon eller aymara-nasjon i Peru som skadelige ideer, fordi de står i motstrid til å danne den peruanske nasjonen. I stedet skriver de at nasjonsdannelsen skjer gjennom revolusjon i et land med en stat (Peru), men at denne nasjonsdannelsen med nødvendighet må skje på et quechua- og aymara-grunnlag. MPP skriver at partiet vil forene landet fordi Peru i dag ikke er forent, på grunn av imperialisme og halvføydalitet.
Med andre ord er ikke de undertrykte nasjonene fullstendige (konstituerte) nasjoner i dag, de er nasjoner under formasjon, og denne formasjonen kan bare fullføres gjennom nydemokratisk revolusjon, det vil si en borgerlig-demokratisk revolusjon av ny type, under proletarisk ledelse gjennom det kommunistiske partiet, som en del av og i tjeneste for den proletariske verdensrevolusjonen, som deretter må gå uavbrutt over i sosialistisk revolusjon.
Om vi legger denne marxistiske teorien til grunn for den palestinske nasjonen, er det korrekt at Palestina ikke er konstituert som nasjon. Imperialismen og føydalismen har holdt, og holder, den palestinske nasjonen nede. Gjennom den sionistiske invasjonen og okkupasjonen, gjennom britisk og yankee-amerikansk imperialisme, gjennom delingen av palestinere mellom Gaza, Vestbredden, Israel, Syria og Jordan, samt fordrivingen av en stor andel av det palestinske folket til andre land, og gjennom de halvføydale forholdene, nektes palestinerne et felles territorium og en felles økonomi, som er forutsetninger for å fullføre formasjonen av den palestinske nasjonen. Det samme gjelder forøvrig alle arabiske folk, som fortsatt holdes nede i en tilstand av halvkolonialisme og halvføydalitet. Ingen samfunn preget av imperialistisk undertrykking og føydale forhold kan «virkelig forene landet».
Dette er ikke argumenter for at disse landområdene er «ledige» eller bare kan overtas av andre, slik sionistene implisitt hevder. Slik argumentasjon ligger farlig nær den argumentasjonen kolonimaktene anvendte overfor Amerika, Australia, Asia og Afrika. Mangel på «sivilisasjon» ble brukt som argument for at hvite nybyggere kunne overta landområder og fordrive dem som bodde der. Det er ikke slik at om det mangler en moderne statsdannelse, eller om jord ikke er dyrket mark, er det «fritt fram» for kolonisering og okkupasjon. Her avslører sionismen seg som en rasistisk ideologi, i sitt åndsfellesskap med den europeiske kolonialismen.
Det demokratiske og nasjonale prinsippet må være at de menneskene som bor i et område og har etablert et «historisk oppstått fellesskap» på grunnlag av felles territorium, økonomi, språk og kultur, har demokratiske og nasjonale rettigheter, og rett til å realisere disse i en nasjonalstat, eller ulike varianter av autonomi innenfor en større statsdannelse. Dette er «nasjonenes rett til selvbestemmelse», som Lenin og marxistene er prinsipielle tilhengere av. Nasjonale rettigheter kan ikke fungere som en stige man trekker opp etter seg, og hvor bare de nasjonene som allerede har etablert seg selv – med blod og ild – har disse rettighetene, mens alle andre folk avskjæres fra dem.
Videre er det hevet over enhver tvil, at det palestinske folket, gjennom sin nasjonale motstandskamp, har tatt store skritt framover i sin nasjonsdannelse. Denne kampen har styrket palestinerne som et «historisk oppstått fellesskap av mennesker». For oss er det klart at det palestinske folket er en nasjon under formasjon, enten som egen nasjon, eller som en del av en større arabisk nasjon.
Mennesket som art har spredd seg til hele verden i mange ulike bølger, og går man langt nok tilbake i historien kan alle territoriale krav bestrides. Går vi tilbake til denne tiden, har ingen nasjoner noen rettferdige krav. Vi kan også se for oss en fremtid uten nasjoner, uten stater og nasjonalstater, i kommunismen, men disse tilnærmingene til spørsmålet kan ikke anvendes til å sette nasjonenes rettigheter til side i dag. Dette ville bare tjene til å legitimere imperialismen og «den sterkestes rett». I epoken vi lever i nå, må alle folk ha rett til å etablere seg som nasjoner. Ingen kan, sannferdig og rettferdig, benekte denne retten, med henvisninger til hendelser for tusen eller to tusen år siden.
Kort sagt er ikke sionistenes argument holdbart. Palestinerne er en «nasjon under formasjon» på lik linje med nasjonsdannelsen som pågår over hele den tredje verden i vår epoke. På lik linje med folk i Afrika, Asia og Latin-Amerika, er den historiske oppgaven til palestinerne å frigjøre sitt land og fullføre nasjonsdannelsen. Dette er en rett på samme vis som andre borgerlige rettigheter og friheter, og den ligger til grunn for folkeretten som i teorien skal regulere forholdet mellom stater. Ingen kan benekte at de palestinske araberne har utviklet seg historisk i Palestina gjennom mange århundrer. De palestinske motstandsbevegelsene ser på den jødiske minoriteten i dette området, som også har vært der i århundrer, som en del av det palestinske folket. Det finnes ikke bare muslimske, men også kristne, sekulære og jødiske arabiske palestinere. Med andre ord er ikke det palestinske spørsmålet et religiøst spørsmål, men et spørsmål om frigjøring av den palestinske nasjonen.
7.4. Det palestinske samfunnet
Det lever i dag over 7 millioner palestinere totalt i Israel, Gaza, Vestbredden og Golanhøydene. Av disse bor over 5 millioner i Gaza og Vestbredden (henholdsvis i overkant av 2 og 3 millioner). Det store flertallet er arabisktalende muslimer. Hele 40 prosent av disse er under 15 år, og befolkningstallet har økt relativt raskt over lengre tid. Ifølge FNs UNRWA bor 2,2 millioner palestinske flyktninger i Jordan, 562.000 i Syria og 476.000 i Libanon.
Det palestinske statistikkbyrået skriver at det er mellom 14 og 15 millioner palestinere i hele verden. 3,2 millioner bor i Jordan, 1,7 millioner i Israel, 630.000 i Syria, 500.000 i Chile, 400.000 i Libanon, 280.000 i Saudi Arabia, 270.000 i Egypt, 260.000 i USA og 100.000 i Qatar. Omtrent 600.000 palestinere bor i de mellomamerikanske landene Mexico, Honduras og Guatemala. Sionister i USA og Europa hevder rutinemessig at arabiske land nekter å ta imot palestinere, og at palestinerne kan dra fra Palestina. Tallene viser det absurde i slike utsagn. For det første bor over halvparten av palestinerne utenfor Palestina (inkludert Israel). For det andre bor flertallet av disse i andre arabiske land, og de utgjør en stor andel av befolkningen i Jordan, Libanon og Syria. Palestinere utenfor Palestina bidrar til å opprettholde de halvføydale strukturene i Palestina, blant annet ved å bidra til å forsørge sine familier ved å sende dem penger.
Palestinerne i okkuperte Vestbredden lever i et samfunn hvor deres bevegelsesfrihet hindres av nesten 600 veisperringer og kontrollpunkter («checkpoints»). Mellom 2011 og 2021 ble 3.500 palestinere drept av Israel, hvorav 800 barn. Bruttonasjonalprodukt per innbygger var i 2019 3.500 dollar i okkupert palestinsk territorium, mot 43.600 dollar i Israel og 76.430 dollar i Norge. Den offisielle andelen fattige i okkupert Palestina er, ifølge FN, 36 prosent på Vestbredden og 64 prosent i Gaza (2021-tall). Palestinere har dårlig tilgang på vann og Israel kontrollerer 85 prosent av vannkildene til de okkuperte områdene. FN har også regnet at 2 millioner palestinere levde med usikker tilgang til mat i 2021. Kort sagt holdes palestinerne nede i dyp fattigdom av imperialismen og sionismen.
Jordbruk er den viktigste delen av palestinsk økonomi. Formelt sysselsetter jordbruket 13,4 prosent av befolkningen, men uformelt er hele 90 prosent av palestinerne sysselsatt i jordbruket, ifølge Council for European Palestinian Relations. Halvparten av den dyrka marka i de palestinske områdene anvendes til olivenproduksjon. De siste ti årene har arbeidsledigheten eskalert i Palestina, og jordbruket er blitt svært utarmet. Jordbruket begrenses og ødelegges av blokader, jordkonfiskasjoner for militære formål og til israelske bosettere, ødeleggelse av brønner og de fysiske barrierene på Vestbredden (veisperringer og checkpoints). Andre viktige næringer i Palestina er sementproduksjon, steinbrudd, tekstilindustri og produksjon av såpe.
For øvrig er stadig flere palestinere sysselsatt i teknologibedrifter, for eksempel programvareutvikling og telekommunikasjon. Denne bransjen er dominert av israelske og utenlandske selskaper, for eksempel Microsoft, HP og Google. De palestinske selvstyremyndighetene har også arbeidet sammen med Israel for vekst i turistindustrien i løpet av de siste tiårene. FN anslår at det også finnes oljereserver tilsvarende flere milliarder fat olje ved kysten og på okkupert palestinsk jord, men palestinerne tillates ikke å bore etter olje og gass, eller å utvikle uavhengige energisystemer. Israel legger i stedet krav på disse reservene og gir lisenser til utenlandske og israelske oljeselskaper. Det planlegges en gassrørledning fra Israel til europeiske stater, delvis motivert av målet om å erstatte bortfallet av russisk gass etter invasjonen av Ukraina. Israels krig mot Gaza 2023-2024 har rasert palestinsk økonomi på nytt, og FN anslår at den hittil har satt utviklingen 20 år tilbake i tid.
Det palestinske samfunnet er videre preget av stammer (med opphav i det nomadiske beduinsamfunnet), klanstrukturer (hamula) og rike storfamilier (a’yan). Disse førkapitalistiske sosiale strukturene spiller en stor rolle i det palestinske samfunnslivet, og har i lang tid preget både økonomi og politikk. Britene brukte «splitt og hersk» på disse strukturene, ved å gi fordeler til enkelte mot samarbeid med kolonimakten. Også Jordan og Egypt har samarbeidet med palestinske storfamilier i sin dominans over henholdsvis Vestbredden og Gaza. Utviklingen av Fatah og PLO svekket disse familiene i begynnelsen, til fordel for nye eliter, men på 1990-tallet har de innflytelsesrike familiene i større grad sluttet opp om Fatah, Oslo-avtalen og de palestinske selvstyremyndighetene.
Hamas inntok i Gaza en anti-‘asabiya-politikk, rettet mot en form for lokal eller klanbasert lojalitet (‘asabiya) som anses for å være svært utbredt i arabiske land. Etter å ha fordrevet Fatah med vold fra Gaza i 2007, gjennomførte de flere forbud mot lokal maktutøvelse som ikke utgikk fra Hamas-myndighetene selv. Fra 2008 av, skal Hamas derimot ha gått over til en mer pragmatisk holdning til klanene, og de har omtalt den stammebaserte lovgivingen (urf) i mer positive ordelag, som et kompliment til sharia.
President Abbas og hans familie skal i dag kontrollere et forretningsimperium verdt hundretalls millioner dollar. De eier flere selskaper som har en rekke avtaler med utenlandske monopoler, og er aktive innenfor tobakk, energi, medier, forsikring, investeringer og utviklingsprosjekter. Slik har Abbas-familien trådt inn i komprador- og byråkratborgerskapet som er typisk for byråkratkapitalismen som utvikles i undertrykte nasjoner. Imperialistiske monopoler forenes med statsmakten og herskerne beriker seg selv, gjennom direkte og indirekte korrupsjon. Slik profiterer de til syvende og sist på de halvføydale og halvkoloniale forholdene i samfunnet, og dette er klassegrunnlaget for at disse ikke kan lede den demokratiske og nasjonale revolusjonen til seier. Mange av de fremste lederne for Hamas er også milliardærer, og flere av dem skal ha beriket seg på smuglingen for å omgå Israels blokade mot Gaza.
Den palestinske milliardæren Munib al-Masri er hovedeier i investeringsselskapet Padico Holding, som skal kontrollere en fjerdedel av den palestinske økonomien. De er tungt investert i eiendom, telekommunikasjon, turisme, elektronikk, medisiner og en rekke andre bransjer.
7.5. Konklusjon
Det palestinske folket lever med andre ord i et samfunn relativt typisk for den tredje verden, preget av imperialisme og føydalitet. Før-kapitalistiske sosiale strukturer, som storfamilier og klaner, tjener både imperialismen og den lokale byråkratkapitalismen, ved å legge til rette for superutbytting. Den «vanlige» kapitalistiske utbyttingen suppleres med ubetalt arbeid innenfor føydale strukturer. Arbeidslønna senkes under det som er nødvendig for å leve, ved at massene er gjort avhengige av uformelt arbeid i jordbrukssektoren, av bidrag fra diasporaen eller av såkalt «u-hjelp».
Den byråkratiske kapitalismen i Palestina utvikles på dette halvføydale grunnlaget, og dominert av imperialismen. En byråkratisk kapitalisme utvikles med sitt tyngdepunkt i myndighetene, noe som kommer konkret til uttrykk i at myndighetspersoner beriker seg selv og sine familier, enten direkte ved underslag eller indirekte ved å legge til rette for familiens forretninger. Som i andre land i den tredje verden preges borgerskapet av skarpe konflikter, både mellom ulike familier og mellom de to fraksjonene av borgerskapet: byråkratborgerskapet med tyngdepunkt i staten og kompradorborgerskapet som er nært forbundet med utenlandsk imperialisme. For Palestinas del, er landet okkupert, og de israelske myndighetene og deres herre i Washington, spiller derfor en svært sentral rolle i å prege det palestinske samfunnet og dets overklasse.
Kort sagt:
- Den palestinske nasjonen er en undertrykt nasjon.
- Det palestinske samfunnet er helt eller delvis kolonialt og føydalt under israelsk okkupasjon og kolonialisme.
- Det palestinske folket holdes nede i dyp fattigdom og flertallet er formelt eller uformelt sysselsatt i jordbruket.
- Det utvikles en byråkratisk kapitalisme i Palestina, basert på imperialisme og føydalitet, og utviklingen holdes systematisk tilbake.
- Borgerskapet verken kan eller vil lede den nasjonale og demokratiske revolusjonen til seier – i stedet beriker deler av dette borgerskapet seg nettopp på okkupasjonen, imperialistisk dominans og halvføydale økonomiske og sosiale strukturer.
- Den eneste klassen som kan lede den palestinske nasjonen til seier i den nasjonale frigjøringskrigen er proletariatet, og den sosiale hovedstøtten i revolusjonen må være bondeklassen, hovedsakelig fattigbøndene.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.