Kenya – vekten av imperialismen

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

En bidragsyter for Tjen Folket Media deltok på Pan-Africanism Summit Against Imperialism (PASAI) i Nairobi (Kenya) den 11. og 12. mai. PASAI ble organisert som en protest mot «Africa Forward»-toppmøtet organisert av fransk imperialisme og den gamle kenyanske staten. Vi vil publisere en serie artikler skrevet under denne reisen.

Kenya er et slående vakkert land – frodig, folkerikt og naturressurser i overflod. Like slående er fattigdommen, korrupsjonen og krisa i landet, alt sammen resultat av den tyngende vekten av imperialismen.

Tjen Folket Media fikk anledning til å delta på «Panafrikanisme-møtet mot imperialisme» (PASAI) 11.-12. mai, som ble holdt i Kenyas hovedstad Nairobi. Dette ga oss en unik mulighet til å lytte til beskrivelsene av imperialismen «nedenfra» – PASAI vedtok blant annet sin «Nairobi-erklæring nedenfra» – og til å se og høre med våre egne øyne og ører, hvordan et konkret land, som andre undertrykte land i dagens verden, lider under vekten av tre store fjell: imperialismen, byråkratkapitalismen og halvføydaliteten.

Folkemassene i Kenya har alltid kjempet mot kolonialismen og imperialismen, både i moderne opptøyer (som opprøret mot den nye finansloven i 2024), på 1990-tallet og i det såkalte «Mau mau-opprøret» på 1950-tallet. Den nasjonale formannen for Marxistisk kommunistisk parti – Kenya (CPMK) sa i sin åpningstale til PASAI (11. mai) at blodet til martyrene fortsatt vanner frihetens tre, og at dette skal vokse seg stort og sterkt gjennom den fortsatte kampen.

Dette «motmøtet» – PASAI – ble holdt som en protest mot fransk imperialisme og yankee-imperialismen, og deres toppmøte «Africa Forward», som ble holdt samtidig, bare noen steinkast fra lokalene hvor PASAI var samlet. Etter sviende nederlag i Sahel-regionen, hvor det franske militæret er blitt kastet ut av nye militærjuntaer i Burkina Faso, Niger og Mali (som har dannet «Alliansen av Sahel-stater» eller AES), har den gamle franske kolonimakten vendt seg mot Øst-Afrika og Kenya. Målet er som alltid for imperialistene å penetrere dypere i de undertrykte landene med sin kapital, for å øke sine profitter ved å utbytte folkemassene og drive rovdrift på naturen. Denne gangen i konkurranse og samarbeid med yankee-imperialismen og britisk imperialisme.

Før vi beskriver dagens situasjon i Kenya, basert på foredrag og samtaler ved PASAI, samt på observasjoner vi selv kunne gjøre i Nairobi, vil vi gi et kort overblikk over statistiske fakta om Kenya, og presentere en kort skildring av Kenyas historie. Begge disse delene er basert på borgerlige kilder, og må tas med en klype salt. Hverken statistiske data fra imperialistiske institusjoner som FN og Verdensbanken, eller historiebøker skrevet ved imperialistiske universiteter, kan fange den rike og mangfoldige virkeligheten i Kenya eller andre afrikanske land. Ofte vil disse kildene tvert om fordreie virkeligheten. Vi ber derfor leserne om å ikke fortape seg i slike detaljer, men kun bruke dem til å få et overblikk over konteksten.

Fakta om Kenya

Kenya er litt større enn Frankrike i areal (580.367 km² – 200.000 km² større enn Norge). Innbyggertallet er omtrent 56,4 millioner, noe lavere enn Frankrikes 69 millioner. På den andre siden vokser Kenyas befolkning raskt, og fremskrivninger anslår at den kan nå 100 millioner innen 2050. Kenyas økonomi regnes som en av Afrikas sterkeste, og bruttonasjonalprodukt (BNP) fordeles på 60 prosent tjenestesektor (inkludert turisme til landets enorme nasjonalparker), 25 prosent jordbruk og 15 prosent industri. Landet eksporterer te, kaffe, grønnsaker og blomster. Industrien er stort sett bearbeiding av landbruksvarer og produksjon av lette ferdigvarer. Denne fremstillingen fra leksikon og borgerlige kilder, fanger slett ikke undertrykkingen og utbyttingen som rammer de kenyanske folkemassene. 

Denne «sterke» økonomien er fullstendig dominert av utenlandske monopoler, og rikdommen som høstes havner i hendene på noen svært få – hovedsakelig utenlandske imperialister. Landets rikeste selskap er telekommunikasjonsselskapet Safaricom, som er eid av sørafrikanske Vodacom, hvis største eier er det britiske selskapet Vodafone. De store monopolene i Kenya er som regel enten utenlandske, eller de har utenlandske hovedeiere.

Stammene i Kenya spiller fortsatt en viktig rolle i samfunnslivet og politikken, på samme måte som ætter og klaner gjorde tidligere i Norge og Europa. Ulike revolusjonære og nasjonaldemokratiske bevegelser kjemper for å forene masser på tvers av stamme. Noen av de største er kikuyu (17,1 %), luhya (14,3 %), kalenjin (13,4 %) og luo (10,7 %). De borgerlige politikerne bruker aktivt stammetilhørighet til å splitte massene og til å piske opp sekterisk vold, gjerne i forbindelse med valgene. Kenyas 5 presidenter har kommet fra stammene kikuyu og kalenjin, stammer som historisk dominerte i Kenyas innland.

Hos FN-sambandet kan vi lese: «Kenya har svært dårlig vannkvalitet grunnet forurensing, og store områder på landsbygda har ikke tilgang på rent vann i det hele tatt.» Der skriver de også – som en indikasjon på fattigdommen i landet – at Kenyas befolkning har svært lavt «økologisk fotavtrykk» og at «Kenya er nummer 143 av 192 land på Human Development Index over menneskelig utvikling». Målt i BNP per innbygger er Kenya nummer 144 på IMF sin liste over 190 land, altså tilhører Kenya den fattigste tredelen av verdens land.

25 prosent av befolkningen er underernært. Spedbarnsdødeligheten er 37 av 1000 spedbarn (mot 1,8 i Norge). 70 til 75 prosent av befolkningen bor på landsbygda. 40 prosent av arbeidsstyrken er offisielt sysselsatt i jordbruket, men 75 prosent er avhengig av mat familien dyrker selv. 37 prosent av befolkningen er mellom 0 og 14 år gammel. Offisielt er 75 prosent av befolkningen regnet som ungdom.

Kenyas historie

Kenya ligger i «menneskehetens vugge» – denne regionen sentralt i Afrika er stedet hvor de første menneskene sannsynligvis oppsto, om vi ser på arkeologiske funn. Noen av de eldste menneskelige levningene er funnet i Kenya, og forfedrene til mennesket eksisterte i området allerede for flere millioner år siden. Det er funnet steinredskaper som er 3,2 millioner år gamle i Kenya, det eldste funnet av redskaper, laget av forløpere til mennesket. Det er også funnet et skjellet av Homo erectus, som var 1,6 millioner år gammelt.

Det er funnet bevis i Kenya på at det for minst 320.000 år siden ble drevet med moderne aktivitet i området – handelsnettverk, bruk av pigmenter og utforming av prosjektiler (pilspisser). De første menneskene i området var jegere og sankere. Det som kalles Kansyore-kulturen var tidlig ute med å ta i bruk keramikk (omtrent 5000 til 1000 år før vår tidsregning). Fra omtrent år 3000 før vår tidsregning innvandret det grupper av mennesker som drev med fedrift, og dette spredte seg til større deler av området rundt 1000 år før vår tidsregning. Grupper som tidligere var jegere og sankere, begynte også med husdyr som følge av denne innvandringen.

Før koloniseringen var det stor forskjell på kysten, som hadde utstrakt kontakt med Vest-Asia og det indiske sub-kontinentet, og innlandet. Masaier, kikuyuer og kalenjiner erobret områder i innlandet gjennom kriger seg imellom. Arabisk handel langs kysten og også det osmanske riket (med tyngdepunkt i Tyrkia) spilte derimot en stor rolle ved kysten. Det osmanske imperiet fordrev portugisiske kolonisatorer da disse ekspanderte til regionen på 1600-tallet. Det arabiske kongedømmet Oman kontrollerte kystbyene Mombasa og Lamu i lengre perioder.

Ved Berlinkonferansen i 1884, en stor historisk tragedie for Afrika hvor de europeiske kolonimaktene «delte Afrika mellom seg», sikret Storbritannia seg Kenya. Den britiske kolonimakten etablerte et østafrikansk protektorat i 1894, og i 1920 ble kolonien Kenya formelt opprettet. Britene fortrengte flere folkegrupper for å bosette europeere (settlere), og de drev en utstrakt bruk av politikken med «splitt-og-hersk». Forferdelige overgrep ble begått mot massene i landet, overalt hvor den britiske kolonimakten for fram.

I perioden 1952 til 1956 ble Kenyas land- og frihetshær (Kenyan Land and Freedom Army – KLFA) etablert og innledet en væpnet frigjøringskamp mot britene. Denne revolusjonære krigen kalles ofte «Mau mau-opprøret». Frigjøringshæren ble ledet av Dedan Kimathi, og under Tjen Folket Medias besøk i Kenya fikk vi vite at hæren i begynnelsen besto kun av menn, men at den etterhvert også inkorporerte kvinner som stridende, og at dette tvang gjennom en kamp mot visse utslag av kvinneundertrykking. KLFA vant enorm oppslutning blant massene i Kenya, og de utviklet geriljakrig ved å lene seg på denne støtten.

Britisk kolonialisme slo svært hardt ned på KLFA og nedkjempet dem militært innen 1960, blant annet ved å bruke konsentrasjonsleirer mot massene og ved å angripe ledelsen. Grunnleggeren Kimathi ble tatt til fange, torturert og henrettet. Andre ledere ble tatt til fange, men forrådte folket sitt mot avtaler med britene. Tortur og seksualisert vold ble systematisk brukt mot massene og de stridende i KLFA. En rekke massakre av fanger ble begått i konsentrasjonsleirene til britene. Kenya Human Rights Commission estimerer at 90.000 kenyanere ble henrettet, torturert eller lemlestet under krigen og at 160.000 ble holdt i konsentrasjonsleire under forferdelige forhold.

Britene tok som sagt også i bruk forræderi, og Kenyas første president, Jomo Kenyatta, en av lederne i opprøret, ble en marionette for britisk imperialisme etter den formelle selvstendigheten i 1963. Rester av KLFA fortsatte kampen etter 1962, og erklærte at den formelle selvstendigheten ikke førte til reell frigjøring, men kun tjente kollaboratører som Kenyatta. Kenyatta ledet selv sikkerhetsstyrkene i utryddelsesfelttog mot disse krigerne, som ble nedkjempet i 1965. Jomo Kenyatta og hans familie brukte selvstendigheten til å berike seg, og de ble en av Kenyas rikeste jordeiende familier. Kenyattas sønn, Uhuru Kenyatta, ble selv president fra 2013 til 2022.

Fra 1964 ble Kenya republikk og en halvkoloni hvor britisk imperialisme var dominerende. I 1978 overtok Daniel Arap Moi, fra samme parti som Kenyatta (KANU), og han regnes særlig som en lakei for USA-imperialismen. Han styrte landet med jernhånd til 2002. I hele denne perioden hadde Kenya antikommunistiske lover, som forbød kommunistpartiet og kommunistisk propaganda. Også andre opposisjonspartier var forbudt. I 1982 innførte Moi et formelt ettpartistyre, med et kuppforsøk som påskudd.

Ved begynnelsen av 1990-tallet var det store protester mot myndighetene, og etter valget i 2007 fant det sted omfattende opptøyer. Liknende opptøyer blusset også eksplosivt opp i 2022 og 2024, og har vist hvilken eksplosiv situasjon som råder i landet.

Situasjonen i Kenya i dag

Kenya er et halvkolonialt og halvføydalt land, en av verdens undertrykte nasjoner, dominert av utenlandsk imperialisme, hovedsakelig yankee-imperialismen, men også britisk, fransk og kinesisk imperialisme. Kenya har via USA inngått et partnerskap med NATO og har sendt soldater i tjeneste for USA-imperialismen til land som Somalia og Haiti. Landets folkemasser tynges ned av den enorme vekten av imperialismen, byråkratkapitalismen og halvføydaliteten.

Herskerne i Kenya, komprador- og byråkratkapitalistene og godseierne, er løpehunder for imperialismen. Den gamle kenyanske staten er en komprador-byråkratborgerlig- og godseier-stat. Storbritannia har sin største utenlandske militærbase i Kenya (BATUK), hvor de hvert år trener og utstasjonerer tusenvis av soldater, og hvor de kan gjennomføre øvelser som er forbudt i Storbritannia. For imperialistene gjelder det ingen lover mot forurensning i Kenya. De britiske soldatene er ansvarlige for flere hundre drepte i Kenya, blant annet gjennom overgrep og drap mot kenyanske kvinner.

Den svært dype fattigdommen i Kenya er et direkte resultat av imperialismen. Industrien i landet er, ifølge generalsekretær i CPMK, Booker Omole, bare varehus for billige produkter. Andre aktivister og masser kunne fortelle Tjen Folket Media at tekstilindustrien, som tidligere produserte for innenlandske behov, nå hovedsakelig produserer merkeklær for vestlige markeder (som Tommy Hilfiger- og Gant-klær). Imperialistene dumper billige overskuddsvarer (klær, biler, elektronikk osv.) i landet. Denne dumpingen gjør det umulig å utvikle en profitabel lokal industri for lokalt forbruk.

Sosialt sikkerhetsnett er fraværende i landet, fattige og syke må klare seg selv, og landet preges, ifølge CPMK, av stor tilbakeliggenhet, særlig på landsbygda. Veier og annen infrastruktur er bygget ut for de utenlandske monopolene, slik at disse kan frakte sine varer inn og ut, men de er ikke tilpasset behovene til massene. Da Tjen Folket Media var i Nairobi kunne vi selv se overfylte veier, tett trafikk, køer til alle døgnets tider og fravær av fotgjengerfelt – samtidig som en privateid ekspressvei var nesten fri for trafikk, på grunn av de høye bomavgiftene på denne.

I sin tale til PASAI uttalte Booker Omole også at president William Ruto er «USAs bikkje» og at han nå også har invitert Frankrikes Macron til landet, for å øke utbyttingen av Kenya. Som alltid ser vi at under kapitalismen og imperialismen kommer fattigdommen direkte fra fattigdommen. Både mennesker og natur utsettes for rovdrift i Kenya, rovdrift som gir enorme profitter for imperialistene, men som holder massene nede i dyp fattigdom. Den skyhøye arbeidsledigheten gjør at lønningene kan holdes svært lave, og da mange familier er avhengig av å dyrke sin egen mat, kan lønningene settes enda lavere. Med andre ord trenger ikke kapitalistene å betale arbeidskraftens verdi. Dette er en kilde til superprofitt for imperialistene.

CPMK slo også fast at enhver milliardær i Kenya er en tyv. De mektige familiene i Kenyas politikk har ranet til seg jord fra massene. De fremste presidentfamiliene (Kenyatta, Moi, Ruto) er også blant de fremste jordeierne. Jordbruket produserer store mengder sukker, mais, potet, banan og kasava. 40 prosent av den dyrkbare jorda eies av 0,1 prosent, som tilhører Kenyas rikeste. Nesten halvparten av jorda er derimot fordelt på svært små gårdsbruk, som omfatter 98 prosent av jordeierne.

Når kenyanske bønder og landarbeidere produserer sukker, blir råsukkeret eksportert til for eksempel India for industriell foredling til varer på markedet. Slik holdes Kenya nede som en halvføydal produsent av råvarer, i stedet for å kunne utvikle seg som industrinasjon. Dette er både resultat av direkte pålegg fra IMF og verdensbanken, og indirekte hvordan imperialismens internasjonale arbeidsdeling er organisert.

Byråkratkapitalismen er åpenbar i Kenya. Det politiske og rettslige systemet er gjennomkorrupt. Politiske posisjoner blir direkte forvandlet til enorm rikdom, gjennom korrupsjon, lukrative avtaler (mer korrupsjon) og overtakelse av jord (enda mer korrupsjon). Gjennom avtaler med imperialistene selger toppolitikerne sitt eget land og folk, men hindrer også fremveksten av lokal produksjon for lokale markeder, altså holder de også tilbake utviklingen av et nasjonalt mellomborgerskap. Rettsprosesser tar ofte form av farse, og arrestasjoner handler ofte om at politiet vil ha betaling for å slippe folk løs fra arrest. Utstrakt bruk av bøter og kausjoner sørger for at offentlige ansatte og politifolk kan spe på de magre lønningene.

Videre beskriver de massene og aktivistene TFM møtte i Kenya en situasjon som gradvis forverres. For eksempel fantes det et offentlig busselskap i Kenya tidligere, men nå er transportsektoren helt privatisert. Et annet eksempel er tekstilindustrien for lokalt forbruk, som nå er fortrengt av prisdumpede klær fra imperialistiske land. Bruktklær, som i vesten doneres som nødhjelp, kapres i Kenya av mafia og politikere, som selger disse til massene for egen vinning.

Alt dette utgjør et grunnlag for den nydemokratiske klassealliansen hvor arbeiderklassen leder, gjennom sitt parti – kommunistpartiet, alliert med bøndene, småborgerskapet i byene og det nasjonale borgerskapet.

Kenyas vei til frigjøring

Marxistisk kommunistisk parti – Kenya (CPMK) slår fast at den nasjonaldemokratiske revolusjonen står på agendaen i Kenya. Den kenyanske revolusjonen er i sitt nasjonaldemokratiske stadium, hvor det som står først på agendaen er politisk makt og nasjonal selvstendighet. I sentrum for denne revolusjonen er spørsmålet om jord og agrarrevolusjonen.

Folkemassene i Kenya har vist i mer enn åtte tiår at det ikke kommer an på massene. Det er en permanent krise i den kenyanske byråkratkapitalismen, og det er en permanent revolusjonær situasjon i landet. Dette kom for eksempel til uttrykk i opprøret i 2024, som endte i at parlamentet ble stormet og satt fyr på, og hvor sikkerhetsstyrkene drepte mer enn 20 mennesker for å forsvare makten. President Ruto så seg tvunget, av massenes opprør, til å trekke tilbake den nye finansloven som IMF hadde krevd at han innførte.

Massene i Kenya kjemper hardt hver dag for å overleve, og de viser igjen og igjen at de er villige til å kjempe og til og med gi livet for forandring, og at de roper etter ledelse. Samtidig er de selvsagt også skeptiske overfor falske ledere, som lover gull og grønne skoger i en valgkamp, men verken vil eller kan innfri løftene.

At situasjonen er overmoden for revolusjon, betyr på ingen måte at veien er enkel. Revolusjonens vei er lang, hard og blodig, den beveger seg gjennom kriker og kroker, men massene i Kenya har sjenerøst ofret sitt blod for å føre revolusjonen fremover. Det er dette revolusjonære i Kenya tenker på, når de sier at herskerne har en blodgjeld å betale. Det store spørsmålet fremover er altså ikke om massene vil reise seg, men nødvendigheten av å smi en ledelse og bygge organisasjoner som kan føre kampen fremover og gripe makten.

Det er en historisk lov som vil sette seg gjennom i ethvert land i verden, også Kenya, at massenes kamp til sist vil krones med seier. Det gamle må vike for det nye, og de unge folkemassene i Kenya finner fremtiden i sine egne hender, når de reiser seg og kaster av seg den tyngende vekten av imperialismen.

Les også:

Referanser:
Kenya – les om historie, språk, politikk – Store norske leksikon
Kenya
Kenya: A Window into Africa’s Demographic Future
Kenya’s politicians continue to use ethnicity to divide and rule – 60 years after independence
Rural population (% of total population) | Data
Kenya – Farm Africa
Population ages 0-14 (% of total population) – Kenya
Youth now make up 75 percent of Kenya’s population
Berlinkonferansen
Kenya Land and Freedom Army – Wikipedia
Kenya Land and Freedom Army (Mau Mau)
Who owns Kenya? Report reveals land imbalance driving Kenya’s inequality
Agriculture in Kenya – Wikipedia
Economy of Kenya – Wikipedia
Statistikk
Kenya country profile – BBC News
Why was Kenya’s president ranked 2nd most corrupt globally?
Ruto’s 3 years of violence, corruption and state capture
Pan-Africanism Summit Against Imperialism
Communist Party Marxist – Kenya
Nairobi counter-summit rejects France’s African pivot as movements declare ‘You are not welcome’