Kenya: Intervju med revolusjonær ungdom

Bilde: De såkalte ungdomsopptøyene i 2024.

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

En bidragsyter for Tjen Folket Media deltok på Pan-Africanism Summit Against Imperialism (PASAI) i Nairobi (Kenya) den 11. og 12. mai. PASAI ble organisert som en protest mot «Africa Forward»-toppmøtet organisert av fransk imperialisme og den gamle kenyanske staten. Vi vil publisere en serie artikler skrevet under denne reisen.

Tjen Folket Media møtte flere medlemmer av ungdomsorganisasjonen til Marxistisk Kommunistisk Parti – Kenya (CPMK) da vi besøkte Nairobi i mai. De forklarte oss at Revousjonært Ungdomsforbund (RYL) er en organisme, et masse-organ, av og for partiet.

Ungdomsforbundet går til byene og til landsbygda for å oppsøke ungdom blant arbeiderne og bøndene. De har egne prosjekter, som å utforme propaganda-materiell for partiet.

Flere av de vi snakket med fortalte at det er en skyhøy arbeidsledighet blant ungdom i Kenya, men at tallene er usikre. De offisielle tallene gjenspeiler ikke virkeligheten i Kenyas storbyer. De fortalte videre at det finnes en lovpålagt minstelønn per dag som tilsvarer 40 norske kroner, men at mange ansatte tjener mye mindre enn dette. [Ifølge https://wage.is/kenya/ tilsvarer minstelønnen omtrent 4 dollar dagen – omtrent 40 kroner, mens den reelle median-inntekten er omtrent en fjerdedel av dette, altså ti kroner per dag, red.anm.]

Som følge av den høye arbeidsledigheten jobber svært mange ungdommer i byene i den uformelle økonomien og er avhengig av såkalte «gigs» (småjobber) for å overleve. Aktivistene forteller videre at småborgere som får litt penger mellom hendene av og til investerer i en bil og ansetter noen til å kjøre oppdrag gjennom appene Uber eller Bolt. I så fall kan en vanlig avtale være at sjåføren må betale bileieren 2000 kenyanske shilling per dag, uansett hvor mange eller hvor få turer man kjører denne dagen. Sjåføren kan gjerne gå i minus en dag, om han får få kjøreturer. Igjen og igjen gjentar aktivistene også at det ikke finnes noe «sosialt sikkerhetsnett» i Kenya.  

De forteller at den privatiserte og kaotiske transportsektoren skaper mange problemer for massene, og at hvis det er uvær kan eierne holde busser og biler vekk fra gata, for å heve prisen på turer. Prisene forhandles gjerne fra tur til tur. Aktivistene sier at det tidligere fantes et offentlig busselskap i Kenya, men at dette ble privatisert – i tråd med en generell utvikling av mer privatisering og mer krise i det kenyanske samfunnet.

Slik sett bekrefter de revolusjonære ungdommene at konseptet om «utviklingsland» (u-land) er en myte som spres for å gi inntrykk av at imperialismen betyr fremskritt både for imperialistiske land og undertrykte land. Realiteten er at imperialisme betyr reaksjon over hele linja, og at utbyttingen hele tiden fordypes i de undertrykte landene.

Det som har erstattet det gamle offentlige busselskapet er i hovedsak «matatu-bussene». En aktivist forteller oss at for å maksimere profitten i denne bransjen så importeres lastebiler og varebiler fra Kina, og bygges om i Kenya til busser som kan ta titalls passasjerer. Disse er verken trafikksikre eller tilpasset for bekvemmelighet.

De forteller også at liknende problemer gjelder for avfallshåndtering. Det er søppel overalt, og organiserte kriminelle monopoliserer søppeltømmingen. Resultatet er ulovlige søppelfyllinger og avfall som flyter i bakgatene. Aktivistene sier at dette er et resultat av Kenyas situasjon som halvføydalt og halvkolonialt land.

De forteller videre at tekstilsøppel er et særegent problem. Klær som doneres i Europa, for eksempel som «nødhjelp til Afrika», blir kanalisert til Kenya. Her kapres sendingene, sier aktivistene, og tøyet blir solgt til dumpingpriser. De selges ofte innpakket i plast, slik at kjøperne ikke vet hva de faktisk har kjøpt før de pakker opp – og da er gjerne mye av tøyet helt ubrukelig, sier aktivistene til oss.

Mtumba-industrien (eller «mitumba») kalles handelen med bruktklær, og nesten alle massene får klærne sine fra denne. Dette er klær som selges i «bunter» innpakket i plast, og er en enorm bransje i Øst-Afrika. Aktivistene forteller at dette i praksis er dumping av kapitaloverskudd fra imperialistiske land, og at dette både holder prisene oppe i de imperialistiske landene, og gjør det umulig å bygge opp en lønnsom lokal tekstilindustri i Øst-Afrika. Kenya hadde en slik tekstilindustri tidligere, men blant annet som følge av dumpingen fra imperialistiske land, har denne blitt erstattet av industri eid fra utlandet som produserer merkeklær til imperialistiske land.  

De forteller videre at i Nairobi finnes Afrikas største søppelfylling, og at slike fyllinger også fylles opp med avfall fra industrien. De sier at overproduksjonen for markedene i de imperialistiske landene skaper varer som ikke blir solgt, og at disse fort ender som billigvarer eller søppel i Afrika. Det gjelder ikke bare klær, men også bruktbiler fra for eksempel Japan.

Tjen Folket Media gjorde også et eget intervju med «Kamaradi», som er ansvarlig for politisk utdanning innenfor ungdomsforbundet. Også han vil først fortelle oss om konteksten i Kenya, fordi dette er grunnlaget for arbeidet deres. Han sier Kenya er nykolonialt og halvføydalt, og at dette gjelder alle afrikanske land, særlig landene sør for Sahara.

Kamaradi sier imperialistene bruker kompradorene, de lokale imperialistlakeiene, som sine verktøy, og at de undertrykte landene ikke er kapitalistiske i sann forstand. De ender som konsumenter, ikke produsenter, av industrivarer. Flertallet bor på landsbygda og holdes nede i halvføydalitet. Den økonomiske basisen her er jorda, som er monopolisert av jordeiere – store godseiere og store monopolselskaper. Dermed, sier han, må landet først frigjøres fra kolonialisme og føydalisme, før man kan marsjere videre mot sosialismen og kommunismen.  

Han forteller videre at 70% av befolkningen er barn og ungdom. Hans viktigste oppgave er å organisere ungdom for å kjempe for kenyansk og afrikansk selvstendighet og suverenitet.

Ungdomsforbundet arbeider med rekruttering av ungdom på landsbygda og i byene, og Kameradi arbeider først og fremst med strukturert politisk utdanning fra partiet. Han utarbeider studieplaner og pensum. Han forteller at partiets program appellerer veldig til ungdom, og at hans oppgave er å utdanne disse videre i marxismen.

Kameradi sier at det nyliberale utdanningsprogrammet innen borgerlige utdanningsinstitusjoner bare utdanner ungdom til håpløshet. Dette systemet er dysfunksjonelt, forteller han, men det lærer ungdom opp til å klandre seg selv for sine lidelser og problemene i samfunnet. Mot dette forklarer de revolusjonære at problemet er systemet. Systemet forbereder kun ungdommen på lønnsslaveri eller til å bli en del av det Marx kaller arbeidets reservearmé – altså den store massen av arbeidsløse, som bidrar til å holde lønningene svært lave.

Kameradi forteller oss videre at en viktig oppgave i fostringen av ungdom er å bekjempe liberalisme og opportunisme, og å lede diskusjonene blant dem. Han besøker lokale kollektiver av revolusjonær ungdom, og slår fast at det er avgjørende viktig å organisere seg og at han bruker masselinja i sitt arbeid.

Han sier også at et stort hinder er den borgerlige ideologien som fremmer kortsiktig tenkning og bekjemper rasjonalitet og vitenskap. Det er et sentralt punkt i den politiske fostringen å bekjempe slik tenkning, og erstatte dem med klassestandpunkt for proletariatet, materialisme og med strategisk tenkning.

Et annet problem han beskriver, er den statlige forfølgelsen. Staten forsøker selvsagt å hindre revolusjonær organisering som reiser kravet om politisk makt. Andre partier og organisasjoner gjør ingenting for massene, sier han, og da den revolusjonære bevegelsen er en trussel for herskerklassen, blir den et mål for represjon, og staten militariseres for å øke undertrykkingen.

På tross av disse problemene, forteller Kameradi om en eksplosiv situasjon blant massene. Dette kommer til uttrykk i opptøyer, streiker og protester, som opprøret mot finansloven i 2024. Disse kampene mobiliserte og politiserte store masser av kenyansk ungdom, og innebar både storming av parlamentet, at sikkerhetsstyrkene drepte over 20 masser, og at presidenten trakk tilbake sitt upopulære lovforslag – som i utgangspunktet var resultat av press fra Det internasjonale pengefondet (IMF).

De revolusjonære forente seg med massene i disse kampene, og har siden arbeidet målbevisst for å styrke bevisstheten blant ungdom. Kameradi sier at «NGO-ene» [«frivillige» organisasjoner og «bistandsorganisasjoner», ofte finansiert av imperialistiske stater, red.anm.] utgjør enda en hindring for massenes organisering og kamp. Disse organisasjonene bedrar massene og sprer reformistiske illusjoner, men det som trengs, sier Kameradi, er revolusjon.

«NGO-ene» er designet for å bedra massene, slår han fast, og «NGO-isme» er et stort problem som gir enkelte muligheten til å profitere på aktivisme og spre ideen om at å arbeide innenfor systemet kan forbedre samfunnet. Kameradi spør retorisk «hvor kommer pengene deres fra?» og «hvem betaler?». Kort sagt legger disse instrumentene for borgerskapet opp til å sementere undertrykkinga enda mer, og gjøre enkeltpersoner fornøyd med «et lite stykke kake».

Kameradi avslutter med å fortelle om sine egne opplevelser ved universitetet, hvor professorer hevdet at Kenya er en «utviklingsøkonomi» og hvor borgerlige politikere setter «masser mot masser» og splitter folk etter kjønn, religion og stamme. Kameradi beskriver en «identitetskrise» blant studentene, og mener dette skapes mer eller mindre bevisst av systemet. Dette hindrer mange intellektuelle i å se sin egen rolle og å ta opp sitt eget ansvar i den nasjonal-demokratiske revolusjonen.

Kameradi sier til slutt at de imperialistiske herskerne i verden driver verden inn i barbari og villskap, og understreker nødvendigheten av revolusjonær og antiimperialistisk kamp.

Se også:

Les mer: