Den heroiske bondemotstanden i Corumbiara

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Dette er en uoffisiell oversettelse av en artikkel av A Nova Democracia (AND), hentet fra en av deres aviser fra 2015. Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.

Aktualiteten til den heroiske bondemotstanden i Corumbiara

For 20 år siden, den 14. juli 1995, okkuperte 600 familier jordene på gården Santa Elina og slo opp en stor leir.

Okkuperingen av gården Santa Elina i 1995

«Selv om det blir vanskeligere, er denne jorden vår!». Dette slagordet var et uttrykk for den faste beslutningen til de familiene som, i likhet med store deler av bøndene i Rondônia [En delstat i det nordvestlige Brasil, oversetters anm.], representerer en blanding av ulike deler av den brasilianske bondestanden: de var fra Rio Grande do Sul, Paraná, São Paulo, Espírito Santo, Nordøst-Brasil, Minas Gerais osv., som migrerte til disse områdene og endte opp med å møtes gjennom kampen i den delen av Øst-Amazonas.

Nyheten om okkupasjonen av gården spredte seg raskt over hele regionen, noe som oppmuntret bøndene, men skremte og fylte de lokale godseierne og politikerne med hat.

Godseieren Antenor Duarte organiserte andre store gårdbrukere i nærheten av gården Santa Elina, hyret og bevæpnet leiesoldater og, sammen med militærpolitiet og på ordre fra den daværende guvernøren, Valdir Raupp, angrep han leiren i de tidlige morgentimene den 9. august 1995.

Det feige angrepet fra godseierne og politiet fant sted i de tidlige morgentimene. Men bøndene var på vakt og forberedt på å yte motstand. Da alarmen gikk, kjempet modige menn og kvinner heroisk med kjepper, steiner, sigder og jaktvåpen. De kjempet med nebb og klør, helt til leiren, på grunn av fiendens militære overlegenhet, ble stormet av undertrykkelsestroppene.

En grusom forbrytelse

Sérgio ble brutalt torturert og drept

Etter at de hadde overgitt seg, ble de brutalt torturert og ydmyket. De mest fremtredende lederne i motstanden ble jaktet på, og noen ble bortført, torturert og henrettet. Sérgio Rodrigues, som støttet kampen selv om han ikke var en del av leiren, ble skutt, dratt ut på en fotballbane og torturert. Til slutt kastet de væpnede bøllene ham inn i en Toyota-pickup, og liket hans ble funnet 18 dager senere ved bredden av en elv i Chupinguaia, fullstendig lemlestet av torturen.

Beretningene fra bøndene som overlevde det feige politiangrepet, beskriver grusomme forbrytelser begått av godseierne og politiet. Bønder fikk øynene stukket ut og ble kastrert mens de fortsatt var i live. En bonde ble under tortur tvunget til å spise en del av hjernen til en kamerat som hadde fått hodet knust av politiet. Den lille Vanessa Santos, bare 7 år gammel, ble drept av et geværskudd. Ti andre bønder ble drept, og flere er forsvunnet.

Selv under stormingen av leiren ble kvinner grepet og brukt som skjold av politifolk og leiesoldater, og mange av dem ble slått med kolber fra rifler, karabiner og hagler. En fotballbane i nærheten av leiren ble forvandlet til et makabert tortursted, hvor feige, hetteklædte politifolk ydmyket og banket menn foran deres barn og koner. Et bilde av denne banen spredte seg over hele verden: den fortsatte folkemordspraksisen til den gamle borgerlig-godseierstaten, imperialismens tjener. Disse hendelsene ble kjent over hele verden som «Corumbiara-massakren».

Godseierne ønsket å drukne bøndenes kamp for jord i blod, og det eneste som hindret dem i å lykkes, var den voldsomme og fryktløse motstanden fra bondemassene i Corumbiara.

De første nyhetene om slaget ved Santa Elina begynte å spre seg over hele landet, i første omgang gjennom anklager fra Landbrukspastoralutvalget og fagbevegelsen. Ledelsen i MST [De jordløses bevegelse, oversetters anm.], som hadde stilt seg imot denne kampen helt siden okkupasjonen av gården Santa Elina startet, opptrådte som tystere ved å peke ut motstandsledere til delstatens sikkerhetsdepartement (en PMDB[Det brasilianske demokratiske bevegelsens parti, oversetters anm.]-regjering som PT[Arbeiderpartiet, oversetters anm.] var en del av).

Et vendepunkt

Torturleiren som ble opprettet av politistyrken fikk internasjonal oppmerksomhet

I samme periode sendte revolusjonære aktivister – som hadde gjennomgått en kamp og brutt med nasjonalreformismen, og som hadde samlet seg med det formål å rekonstituere den revolusjonære bevegelsen i landet – raskt representanter til regionen for å støtte motstanden, i tillegg til å organisere solidaritet med familiene til de som kjempet i den heroiske kampen. Andre organisasjoner ga også støtte ved å slutte seg til solidaritetskomiteer for Corumbiara-kampen.

Kampen for å anvende den demokratiske-revolusjonære linjen i arbeiderkampen i byene, i denne perioden, hadde resultert i grunnleggelsen av Arbeider- og bondeforbundet. Denne organisasjonen, som ledet noen klassebevisste fagforeninger, spilte en viktig rolle i å gi politisk og materiell støtte til familiene i Santa Elina, spredte kampen, gjennomførte kampanjer for å avsløre forbrytelsene begått av godseierne, og gjennom fremdrift og justering av den revolusjonære politiske linjen klarte den å legge grunnlaget for å fremme arbeider-bondealliansen.

Samtidig utspant det seg en viktig ideologisk kamp i forbindelse med slaget ved Santa Elina. Ledelsen i MST, i likhet med andre organisasjoner i folkebevegelsen, avslørte hele sin opportunisme gjennom en feig taushet, når de ikke direkte angrep kampen i Corumbiara og sluttet seg til de reaksjonære. I konfliktene med Incra [Det nasjonale instituttet for kolonisering og jordbruksreform, oversetters anm.] viste opportunistene, hovedsakelig CUT-RO [Arbeidernes sentrale organisasjon – Rondônia, oversetters anm.], sin kapitulerende holdning ved å presse massene til å akseptere forslagene fra dette organet for storbønder om å «bosette» familiene på andre jordområder og ikke i Santa Elina.

Zé Bentão, en LCP-leder, ble drept i et bakhold

Den mest kjempende ledelsen av bondemotstanden i Santa Elina (som opererte i klandestint på grunn av forfølgelse fra statens repressive organer, i tillegg til at godseierne hadde satt en dusør på hodene deres), besluttet med støtte fra Arbeider- og bondeforbundet å innkalle til et møte for familiene fra motstandskampen i Santa Elina. På dette møtet utspant det seg en hard kamp mellom de kjempende og revolusjonære holdningene, og opportunismen. Etter at opportunistene var beseiret, sluttet familiene seg til forbundets standpunkt og dannet Corumbiara-bondebevegelsen (MCC), og hevet høyt flagget for gjenerobringen av Santa Elina-gården.

I takt med at kampene som fulgte etter besettelsen av gården Primavera i Theobroma, blant annet, ble stadig mer intense, og motstanden og den enorme oppmerksomheten som slaget ved Santa Elina fikk, vokste MCC i hele delstaten. Med denne veksten ble den ideologiske kampen i MCCs indre spiset, og det førte til et frontalt sammenstøt mellom de opportunistiske posisjonene til enkelte av lederne mot de som var smidd i ilden fra slaget ved Santa Elina, som hadde en dypere forståelse av prinsippene i den kjempende bondebevegelsen. Denne kampen, som markerte skillet mellom to linjer, endte med utestengelsen av de individene som hadde forfalt til å utnytte massene og gått over til å forråde bevegelsen til fienden.

En ny fane

Feiringen av 15-årsjubileet for motstanden, i det gjenerobrede Santa Elina (9.8.2010)

De mest kjempende og besluttsomme lederne og aktivistene, forsvarerne av motstanden i Corumbiara, gikk dypere inn i den ideologiske kampen rundt oppsummeringen av motstanden og debatten om jordbruks- og bondeproblematikken i Brasil. Oppsummeringen av praksisen viste at MCC-fasen var uttjent. Gjennom bondekampkommisjonene gikk man videre på veien slik bondebevegelsen i Nord-Minas Gerais, og i likhet med denne ble man organisert i Fattigbøndenes forbund (LCP).

Kamp-, rensings- og utformingsprosessen til agrarrevolusjonens demokratisk-revolusjonære linje i vårt land fortsatte å utdypes gjennom seire og nederlag, men alltid med blikket rettet mot nye kamper. De gjenværende familiene fra slaget ved Santa Elina utviklet, med støtte fra Arbeiderforbundet* og andre klasse- og folkelige organisasjoner, nye kamp- og motstandsorganisasjoner. Folkets hjelp ble opprettet for å støtte de berørte bondefamiliene, de fengslede, de torturerte og pårørende til de drepte. Også når det gjelder helsetjenester og de fysiske og psykiske ettervirkningene for de som kjempet i kampen.

Forsvarskomiteen for Santa Elinas ofre (Codevise) ble opprettet, bestående av gjenværende medlemmer av motstanden i Corumbiara og deres pårørende, for å videreføre kampen for at bøndene skulle få tilbake og ta i besittelse landområdene. Advokater, leger og andre støttespillere mobiliserte seg for å støtte kampen.

På bakgrunn av de sterke anklagene mot forbrytelsene begått av godseierne og undertrykkelsesstyrkene ble den gamle brasilianske staten dømt i Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen. I en iscenesatt rettssak, som hadde som mål å prøve å dempe anklagene, ble to av lederne i kampen (Cícero og Claudemir) og to soldater fra Militærpolitiet dømt. Men de hovedansvarlige og utøverne av de grusomme forbrytelsene begått mot bøndene i Santa Elina forblir ustraffet den dag i dag: José Ventura Pereira, oberstløytnant som ledet drapstroppene; Valdir Raupp (PMDB), daværende guvernør og generalkommandant for militærpolitiet; sikkerhetssekretæren i delstaten Rondônia, Antonio Ferreira Pinto; og Antenor Duarte, en godseier i regionen kjent for massakrer mot urbefolkningen og organisatoren av skytingen mot de som hadde slått leir i Santa Elina.

Opportunismens skammelige rolle

Fana til LCP i det revolusjonære området Zé Bentão

I august 1995, like etter hendelsene på gården Santa Elina, dro Luiz Inácio Lula (PT) til stedet hvor leiren var blitt jevnet med jorden og ga et intervju til pressen ved brønnen som, ifølge anklager på den tiden, var stedet hvor restene av bøndene som var blitt brent av politiet og leiesoldater, var blitt kastet. Ved den anledningen lovet han at hvis han en dag ble valgt til landets president, ville han ekspropriere gården Santa Elina, overlate den til bøndene og straffe de ansvarlige for torturen og drapene. 20 år senere var det eneste man så av PT-regjeringens forvaltning full støtte til godseierne med kolossale midler til den såkalte agribusinessen, og for bondebevegelsen bare økt undertrykkelse, særlig mot den mest kjempende delen av bevegelsen.

I løpet av disse 20 årene, og særlig i løpet av de mer enn 12 årene med PT-styre bare i delstaten Rondônia, har dusinvis av bønder og deres ledere blitt myrdet. LCP-ledere i Rondônia og Vest-Amazonas: Francisco Pereira do Nascimento, kjent som Zé Bentão, en av grunnleggerne av LCP, ble drept i 2008 i et bakhold i Jacinópolis-regionen; Élcio Machado og Gilson Teixeira Gonçalves, LCP-ledere som ble bortført, brutalt torturert og drept av leiemordere på oppdrag fra godseiere i Buritis i desember 2009; bonde-lederen og den revolusjonære aktivisten Renato Nathan, henrettet av politiet i Jacinópolis-regionen i april 2012. I tillegg til disse kommer utallige LCP-aktivister, hvorav mange ikke engang er oppført i de allerede undervurderte rapportene om dødsfall i landbrukskonflikter.

I dag, med PT-regjeringen dypt nedsunket i en økonomisk, politisk og moralsk krise, viser denne oppsummeringen svært tydelig hvilken rolle den har spilt i tjeneste for de herskende klassene, godseierene, storborgerskapet og imperialismen, hovedsakelig yankee-imperialismen.

Santa Elina er gjenerobret

Den daværende presidentkandidaten Lula (PT) (med hatt) på Santa Elina i 1995

Bøndene på Santa Elina, organisert av Codevise og med støtte fra LCP, fortsatte å kjempe for å gjenerobre og ta i besittelse jordene. Like etter slaget ved Santa Elina forsøkte godseierne å dele opp gården og opprette flere nye. I 2007 dro en delegasjon bestående av dusinvis av bønder som hadde overlevd slaget, til Brasília for å kreve at forvalteren Lula innfridde sitt valgkampeløfte. Bøndene ble der i 23 dager i et teltleir, og feigt nektet Luiz Inácio å ta imot dem, og sendte i stedet sin sekretær Gilberto Carvalho og Paulo Vanucci, sekretær for menneskerettigheter, for å avspore bøndene.

Bøndene har aldri sluttet å forsøke å gjenerobre jordene sine. I 2008 ble det gjort et forsøk som mislyktes på grunn av sabotasje fra opportunister med tilknytning til PT og Fetagro. Mens leiesoldater truet, prøvde opportunistene hele tiden å splitte massene ved å spre frykt og foreslå å slå leir utenfor gården, i tillegg til å motarbeide inntoget på jordene. I 2010, under den faste ledelsen av LCP, som hadde forberedt seg på et nytt angrep, gjenerobret bøndene seirende over halvparten av gården Santa Elina.

Gjeninntakelsen ble feiret av bøndene og hyllet over hele landet. De sto imot trusler og provokasjoner fra gjenger av leiesoldater og politifolk på den ene siden, og sabotasje fra Incra og opportunister i PT på den andre. Etter overtakelsen, og tross press fra Incra og den nasjonale landbruksombudsmannen Gercino Silva, som truet LCP-ledelsen med tiltak fra føderalpolitiet og hæren, delte bøndene umiddelbart opp jordene på egen hånd, fordelte tomtene, startet opp med rikelig produksjon og bygde hus, veier og broer. Landområdene som ble vannet av den heroiske motstanden, ble kalt Det revolusjonære området Zé Bentão, til ære for LCP-lederen som ble myrdet i 2008.

Nye kamper

Brasília, 2007. Lula nektet å ta imot bøndene og holdt ikke sitt løfte

Men bøndenes overtakelse av jorda skjedde ikke uten nye kamper. Myndighetene og Incra, sammen med Gercino Silva, handlet i det skjulte for å prøve å splitte bøndene. Da de verken klarte å hindre tilbakeføringen eller gjennomføre utkastelsen, presset de på for å innføre en liste over familier som var fremlagt av Fetagro og PTs parlaments- og kommunerepresentanter. De fremmet intriger av alle slag, og gikk så langt som å forvirre massene med trusler om at den folkelige jordfordelingen ikke var gyldig og at familiene ikke ville få eiendomsdokumentene for jorden. Med dette påtvang de en «ny» jordfordeling, som reduserte størrelsen og utformingen av tomtene.

Tålmodig og utholdende fortsatte de 800 familiene, organisert av Codevise og LCP, å kjempe og arbeide. De opprettet foreninger og økte produksjonen. De gjennomførte demonstrasjoner, okkuperte offentlige bygninger og sperret motorveier. Gjennom en kjempende innsats oppnådde de strømforsyning, utbedring av veier og broer, samt bygging av skole og helsestasjon i området.

20 år etter den heroiske motstanden i Corumbiara må revolusjonære, demokrater og mennesker av god vilje, som virkelig er engasjert blant vårt folk, reflektere dypt over sin rolle. Hvorfor blir denne kampen så lite husket av monopolene og ikke engang nevnt av opportunistene?

Ære være heltene

Gjenerobringen av gården Santa Elina, 2010

Slaget ved Santa Elina, selv om det i stor grad var et spontant initiativ, viste seg å bli et vendepunkt, ikke bare for bondebevegelsen, men også for folkebevegelsen som helhet. Nettopp fordi den var beviset på at massene, ved å utøve rettferdig revolusjonær vold i motsetning til den urettferdige og folkemorderiske volden fra den gamle staten, er i stand til å erobre sine rettigheter og holde hodet høyt. Det er materialiseringen av at det er rett å gjøre opprør. Slaget ved Santa Elina og alle dets forgreninger er fiender av valgopportunisme og dens løgnaktige løfter. De er beviset på at det organiserte folket kan ødelegge det gamle og bygge det nye. Slaget ved Santa Elina og alle dets forgreninger er beviset på at reaksjonære valg ikke endrer noe for folket. De er det levende eksemplet på at bøndene har en styrke og at arbeider-bondealliansen er i stand til å utføre de vanskeligste oppgavene.

Denne 9. august 2015 vil bøndene feire den hardt tilkjempede seieren for bøndernes motstand på sine egne jorder. 20 år med hardt arbeid, ofre og lidelser, men hovedsakelig den kjempende striden og hedringen av kameratene som ofret sitt dyrebare blod for å erobre disse jordene, for argrarrevolusjonen, for rettferdighet og for et nydemokrati i vårt land. På festbordene vil det ligge deres egne produkter, frukten av deres arbeid og kamp. Der vil bønder fra hele regionen, fra andre deler av landet og organisasjoner som støtter kampen, være til stede.

AND vil også være til stede for å dokumentere denne viktige begivenheten.

I anledning 20-årsjubileet for motstanden minnes og hedrer vi folkets helter som falt i slaget ved Santa Elina: Sérgio Rodrigues Gomes, Vanessa dos Santos Silva, Manoel Ribeiro «Nelinho», Maria Bonita, Ari Pinheiro dos Santos, Alcindo Correia da Silva, Enio Rocha Borges, Ercílio Oliveira de Campos, José Marcondes da Silva, Nelci Ferreira og Odilon Feliciano. Vi hedrer de gjenlevende fra denne kampen som har gått bort gjennom årene uten å slutte å kjempe en eneste dag for sine rettigheter og verdighet, og som ga sitt dyrebare blod for å gjenerobre jorden. Til lederne og aktivistene i LCP i Rondônia som falt i kampen mot godseierne, som, tross fengsel, tortur og de feige kulene fra leiesoldater og undertrykkelsesmaktene, mobiliserer, politiserer og organiserer bøndene under agrarrevolusjonens fane.

Arrangement i forbindelse med den 6. kongressen til LCP i Rondônia i Jaru

Notat:

*I 1997, på sin 2. kongress, endret Arbeider- og bondeforbundet navn til Arbeiderforbundet (LO), ut fra den forståelsen at med fremveksten av Fattigbøndens forbund (LCP) var det Arbeiderforbundets oppgave å organisere arbeiderklassens kamp i byene og fremme arbeider-bondealliansen som et sentralt redskap for revolusjonen i vårt land.

Les også

Referanse

A atualidade da Heroica Resistência Camponesa de Corumbiara – A Nova Democracia