Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.
Dette er en uoffisiell oversettelse av en artikkel av Folkets kvinnebevegelse (MFP). Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.
12. april: Leve den æreverdige Araguaia-geriljaen! Heder og ære til heltene og heltinnene i Araguaia-geriljaen!
Den 12. april republiserer vi et notat der vi hyller de stridende i Araguaia-geriljaen, som heroisk viet livet sitt til kampen for et ekte demokrati.
Araguaias geriljakvinner og -menn er en uforglemmelig del av den ærerike historien til proletariatet i vårt land og internasjonalt; de er et eksempel på heroisk oppofrelse fra kvinner og menn som i kampen for revolusjonens sak gav sine liv for å utløse folkekrigen i vårt land, som den eneste veien til å ødelegge storborgerskapets og godseiernes gamle stat, imperialismens tjenere. Vi løfter våre faner, som er blitt enda rødere av deres blod som ble spilt i striden, i den viktigste kampen for frigjøringen av vårt folk og vårt fedreland og for den strålende kommunismens sak. Herfra hilser vi nok en gang det strålende minnet om geriljasoldatene, og spesielt Araguaia-geriljakvinnene. [Araguaia er et område i sørdelen av den brasilianske delstaten Pará. Oversetters anm.]
Araguaia-geriljaens bakgrunn
1960- og 1970-årene var en periode preget av stor politisk uro, dype politiske, sosiale, økonomiske og militære kriser, en skjerping av klassekampen og stridigheter mellom storborgerskapets fraksjoner og deres maktgrupper. Massbevegelsen reiste seg, og folkets krav om reformer og rettigheter i landet vokste. På landsbygda nådde Bondeforbundene, som ble dannet på 1930-tallet gjennom fattigbøndenes kamp for den hellige retten til jord til den som arbeider på den, høydepunktet av sin aktivitet, og til tross for at de var påvirket av castrismen, skapte de frykt blant de herskende klassene, hovedsakelig i lys av muligheten for at denne tallrike massebevegelsen skulle forene seg med den kommunistiske fortroppen, slik det hadde skjedd i 1940- og 1950-årene, da kommunistpartiet hadde vunnet bøndenes tillit og ledet noen av de viktigste bondekampene i Brasils historie, som Tombas, Formoso og Porecatu. Særlig i begynnelsen av 1960-årene, da partiet tilnærmet seg Mao Zedongs tenkning, skapte denne muligheten for en sammensmelting med bondekampen skrekk i den gamle ordenen. Hele denne revolusjonære situasjonen truet den rådende makten og bekymret de øverste lederne i de reaksjonære væpnede styrkene og yanke-imperialismen.
Allerede i de første tiårene etter krigen, på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet, oppmuntret den nordamerikanske imperialismen [USA-imperialismens. Oversetters anm.] de mest reaksjonære gruppene til å stramme grepet om staten for å stanse veksten i massebevegelsen. Etter flere mislykkede kuppforsøk ble det 1. april 1964, drevet frem av yankee-imperialismen, gjennomført et statskupp artikulert av militære og sivile som styrtet Goularts [João Goulart, president av Brasil (1961-1964. Oversetters anm.] konstitusjonelle regjering og innførte et åpent fascistisk politisk regime. Militærregimet samlet de mest reaksjonære delene av det brasilianske samfunnet og forsterket imperialismens, hovedsakelig yankee-imperialismens, herredømme over landet.
Det var et blodig regime som brutalt undertrykte folkets kamp, forfulgte og undertrykte demokrater og progressive krefter og opphevet de rettighetene og garantiene som vårt folk hadde erobret seg til med store anstrengelser. Selv om dette på den ene siden var en periode preget av åpen fascisme og den mest brutale undertrykkelsen av folket, viser den på den andre siden sannheten i den marxistiske loven om at «der det er undertrykkelse, er det motstand».
Til tross for at opportunismen var utbredt i den arbeider- og folkelige bevegelsen, på grunn av innflytelsen fra den småborgerlige ledelsen, noe som hovedsakelig kom til uttrykk i at Prestes’ parti ga opp motstanden, etter å ha vurdert at kuppet var et garnisonopprør, – en kortvarig omorganisering, men også på grunn av avantgardismen til de fokistiske, castroistiske, guevaristiske og trotskistiske organisasjonene, som satset på væpnet kamp i byene og vendte ryggen til oppbyggingen av masseorganisasjoner på landsbygda.
Det var også en tid da mange brasilianske revolusjonære brøt med disse ledelsene og søkte den proletariske veien, noe som ga en impuls til Brasils Kommunistiske Partis reorganisering, som siden 1962 hadde hevet fanen for revolusjonær maktovertakelse, av folkekrig, og tilnærmet seg Mao Zedongs tenkning. Dermed ble det, på dette tidspunktet, den autentiske representanten for proletariatet, det sanne Brasils Kommunistiske Parti, og tok i bruk forkortelsen BsKP for å skille seg fra Prestes’ revisjonistiske gruppe, som under den videreførte forkortelsen BKP fulgte Khrusjtsjovs linje og den sovjetiske sosialimperialismen.
Partiets reorganisering og Araguaia-geriljaen
På midten av 1960-tallet ble de første stridende fra Brasils Kommunistiske Parti flyttet til regionen som i folkemunne kalles Bico do Papagaio [Papegøyenebbet. Oversetters anm.]. Dusinvis av stridende revolusjonære fra ulike deler av landet ble omplasert til jungelen i den sørlige delen av Pará, hvor de ble integrert blant livet til bondemassene og knyttet dype bånd til befolkningen i regionen. De dannet geriljaavdelinger og forberedte seg på å iverksette den revolusjonære væpnede kampen. Blant de over 70 gerlijasoldatene som kjempet i Araguaia, var tolv kvinner. Geriljakvinnene, som autentiske kommunistiske revolusjonære, jobbet blant annet med å lære barna å lese og skrive og ta vare på innbyggernes helse, og alltid tjene folket i deres største nød.
På fiendens initiativ brøt kampene ut 12. april 1972 mot det første innringings- og utryddelsesfelttoget gjennomført av den reaksjonære brasilianske hæren, som satte inn over 5 000 mann i samarbeid med luftforsvaret, marinen og militærpolitiet, utstyrt med omfattende våpen og materielle ressurser. Det krevdes tre felttog som varte i to år, og som til sammen involverte over 30 000 mann, for å beseire de rundt 70 geriljasoldatene. I mai 1974 ble de siste stridende omringet og massakrert drept av den reaksjonære hæren til den gamle staten. Som en del av sin forråtnede borgerlige moral begikk de reaksjonære væpnede styrkene alle slags grusomheter i Araguaia; de torturerte og drepte fengslede geriljasoldater og lokalbefolkningen for å få informasjon ut av dem. Men fra våre tapre geriljasoldater klarte de ikke å få frem et eneste ord, noe som var mulig takket være styrken i deres ideologi og dype tillit til massene som skaper historien og til kommunistpartiet som leder dem! Det som tillot disse kameratene å kjempe og motså under forhold der de var langt underlegne i antall og våpen sammenlignet med reaksjonærene, å tåle tortur og tross døden, var den urokkelige beslutningen om å føre revolusjonen.
Araguaia-geriljaen, ledet av Brasils Kommunistiske Parti, var hovedvendepunktet i historien om vårt folks revolusjonære kamp. Til tross for feil i oppfatning, som skyldtes partiets mangelfulle tilegnelse av maoismen, var dette en ekstraordinær revolusjonær erfaring, som ga oss store lærdommer og var av uvurderlig verdi, og som for alltid vil være innprentet i vårt folks minne og historie. Å trekke de riktige konklusjoner fra Araguaia-geriljaen er fortsatt et avgjørende spørsmål for å kunne fortsette den revolusjonære kampen. Og uten tvil handler de viktigste lærdommene om geriljasoldatenes heltemot, selvoppofrelse og offervilje – blant dem de kommunistiske kvinnene!
Pedro Pomar [grunnlegger av Brasils Kommunistiske Parti (BsKP). Han ble myrdet under et skuddangrep i bydelen Lapa, der BsKPs sentralkomité hadde holdt møte i 1976.] skrev i sin oppsummeringsrapport:
«Som jeg allerede har sagt, har Araguaia-opplevelsen utvilsomt verdifulle sider som bør systematiseres og utnyttes. Kampånden – selv heltemot – innsatsen for å tilpasse seg omgivelsene og kapasiteten til motstand må fremheves og verdsettes på behørig vis; de tjener som et eksempel. Vårt parti vil alltid være stolt av denne kampen; av offeret til kameratene som falt der, i forsøket på å bane vei for vår saks seier»
Gjennom en kombinasjon av reaksjonære krefter og revisjonisme ble Araguaia-geriljens fremgang brutt med drapet på hovedlederne i Brasils Kommunistiske Parti i 1976, i hendelsen som ble kjent som Chacina da Lapa [Lapa-massakeren, oversetters anm.]. BsKP, under ledelse av João Amazonas’ revisjonistiske kamarilja, forlot folkekrigens revolusjonære vei og degenererte raskt, og transformerte seg til denne latterlige karikaturen av et kommunistparti, noe som ga opphav til enda et opportunistisk og revisjonistisk parti under den samme forkortelsen BsKP, som besudler og vanærer æren til de sanne kommunistene som falt i Araguaia. Dette BsKP fortsetter på opportunistisk vis å bruke kommunistenes slagord og gjenbruker heltemotet til Araguaias stridende for å villede massene, samtidig som det tjener den gamle staten – som det i flere tiår har vært en del av – ved å inngå i den opportunistiske regjeringen til Lula/PT [Arbeiderpartiet. Oversetters anm.], og dermed fullstendig forråder det det æreverdige minnet om Araguaias stridende. Araguaias revolusjonære kjempet ikke for en såkalt folkelig regjering som tjener til å forvalte interessene til storborgerskapet og godseierne, i imperialismens tjeneste, slik revisjonistene i BsKP stadig gjentar. De kjempet for sosialismen, for vårt folks frigjøring, for kommunismen.
I 2010 dømte Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen Brasil til å yte erstatning for skadene påført familiene til Araguaia-geriljaens avdøde og erklærte at myndighetene må etterforske, behandle og straffe de ansvarlige for tortur, tvungne forsvinninger og henrettelser begått under militærregimet. Den brasilianske regjeringen nøyde seg med demagogiske og symbolske tiltak, som opprettelsen av Sannhetskommisjonen, som ikke gjennomførte noen seriøs etterforskning, og enda mindre straffet forbryterne fra det fascistiske militærregimet, til tross for flere kampanjer fra ofrenes pårørende, demokratiske og progressive personligheter, som for eksempel kampanjen fra MFP som krevde straff for militærregimets forbrytere. Etter flere år med en såkalt venstre regjering har det ikke blitt straffet noen torturister, bare mer anerkjennelse og rom for militærets deltakelse i landets politiske liv. Gjennom sine handlinger viser disse skamløse opportunistene hvem de tjener: den mest reaksjonære og fascistiske klyngen, torturistene i militæruniform, militærpersoner og sivile som ledet kuppet og militærregimet, og som i dag opererer under dekke av en regjering valgt ved urnene, men som i praksis står under formynderskap av overkommandoen til de reaksjonære væpnede styrkene og imperialismen, hovedsakelig yankee-imperialismen. Forræderske svin!
Heltemotet til Araguaia-geriljaens stridende vil aldri kunne glemmes av de sanne revolusjonærene og demokratene i vårt land. De er en del av den fortsatt pågående kampen for et nydemokrati, som vil rive ned de tre undertrykkelsesfjellene som tynger vårt folk og vår nasjon: halvføydalismen, den byråkratiske kapitalismen og imperialismen. Araguaia-geriljaen har nok en gang bevist at et ekte demokrati for de folkelige massene bare kan realiseres gjennom en voldelig ødeleggelse av hele denne gamle ordenen. Det generøse blodet fra våre geriljakvinner og geriljamenn strømmer hver dag i hvert hjørner av dette land, og vil bli gjengjeldt med fornyet kampvilje, med større tilegnelse av det internasjonale proletariatets allmektige ideologi – marxismen-leninismen-maoismen med de universelt gyldig bidrag av formann Gonzalo, og dens kreative anvendelse på vår virkelighet – og en dypere forståelse av proletariatets militære linje – den langvarige folkekrigen –, en enhetlig krig med landsbygda som hovedside og byen som et nødvendig supplement, alt som en del av og i tjeneste for den proletariske verdensrevolusjonen, fra verdensfolkekrigen fram til kommunismen!
Les også
Referanse
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.