Bilde: Markering til ære for kamerat Remís Carla.
Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.
Dette er en uoffisiell oversettelse av en artikkel publisert på Folkets kvinnebevegelse (MFP)s nettside i 2020. Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.
Kamerat Remís, til stede i kampen!
Nedenfor gjengir vi en uttalelse fra MFP og LCP i Nord-Minas og Sør-Bahia fra desember 2017, i anledning femicidet mot vår kamerat Remis Carla.
Erklæring om sorg og fordømmelse av drapet på vår kamerat Remís Carla
Vi, kamerater i LCP – Fattigbøndenes forbund i Nord-Minas og Sør-Bahia – og i MFP – Folkets kvinnebevegelse, med stor indignasjon og klassehat, med dyp sorg over dødsfallet til kameraten Remís, og fra Nord-Minas sender vi våre kondolanser til familien og kameratene til denne unge folkekjemperen, samt vårt løfte om standhaftighet og fasthet i kampen, og at folkets seier, spesielt kvinnenes emansipasjon, en dag vil skinne klart og glødende som solen!
Vi tar på det sterkeste avstand fra den feige handlingen til hennes morder og ekskjæreste Paulo César, og særlig det denne handlingen representerer: fortsettelse og forverring av den særlige brutale volden mot fattige kvinner, på grunn av deres klasseposisjon, og også som et uttrykk for hatet i dette patriarkalske samfunnet som systematisk og på alle måter vender seg mot kvinner, i enda større grad hvis de våger å heve stemmen, hovedsakelig i kampen mot dette utnyttelsessystemet og dets reaksjonære verdier om at kvinnen skal være underdanig og tjenende overfor mannen. Som om ikke hele denne kulturen og disse forråtnende skikkene, som allerede fra begynnelsen av var basert på den beryktede og absurde forestillingen om den påstått ufullkomne natur hos kvinnen var nok, så bruker dette utbyttings- og undertrykkelsessystemet alle midler for å håndheve slike tilbakestående, arkaiske og middelalderske verdier som pålegges kvinnen, spesielt for folkets kvinner, midt i det 21. århundret, på en skjult eller åpen måte, så pålegges det kvinner alle slags fordommer, underlegenhet, manglende evner, sårbarhet og til og med nye former for å rettferdiggjøre den doble arbeidsdagen og kvinnens eksklusive plikt til å ta seg av hjemmet, barna, ektemannen, familien, de syke – kort sagt, husholdningsslaveri selv for de som jobber utenfor hjemmet.
Dette kapitalistiske samfunnet i alminnelighet, og særlig vårt halvkoloniale/halvføydale, hykleriske samfunn som bygger på et utbyttings- og undertrykkelsessystem – det samme samfunnet som den unge Remís kjempet mot – fremmer falsk propaganda som fremmer frihet for kvinner og unge, med den fantasifulle ideen om «kvinnelig myndiggjøring» (FNs retorikk). Spredningen og rettferdiggjøringen av seksuell atferd som angivelig er frigjørende, pyntet med retorikk om frihet og «mangfold», mens vi lever under systematisk undertrykkelse forårsaket av det imperialistiske systemet som bare har ført til økt utbytting, elendighet og undertrykkelse av det overveldende flertallet av verdens befolkning – hvorav halvparten er kvinner – er en av de mest sofistikerte formene for ideologisk kamp mot proletariatet og de arbeidende masser for å splitte dem og avlede dem fra den revolusjonære klassekampen som den eneste sanne og mulige veien til de arbeidendes frigjøring og kvinners emansipasjon.
Denne demagogiske retorikken, som gir seg ut for å være bekymret for kvinnene og deres stilling i samfunnet, er intet annet enn de herskende klassers ideologi og politikk for å dempe kvinners voksende bevissthet og revolusjonære raseri – noe som kun kan oppstå gjennom deres sosiale praksis, særlig gjennom klassekampen! Denne elendige retorikken vil få oss til å tro at løsningen på de problemene som dessverre rammer kvinner, kan finnes i dette kapitalistiske utbyttings- og undertrykkelsessystemet.
Mens drapene på kvinner øker i alarmerende grad, forsøker de hele tiden – for å rettferdiggjøre det gjeldende utbyttings- og undertrykkelsessystemet – å få oss til å tro at kvinner, gjennom lover som «Maria da Penha-loven», vil være beskyttet mot de feige voldshandlingene de blir utsatt for dag ut og dag inn. Tvert imot blir kvinner og deres barn, etter at de har anmeldt saken, i stadig større grad utsatt for potensielle drap, ettersom staten ikke engang sikrer at de «beskyttende» tiltakene som er fastsatt i denne «loven» blir overholdt, men tvert imot bidrar til å forverre konflikten, som i mange tilfeller dreier seg om partnere og ekspartnere. Også den foraktelige måten politimyndighetene behandler disse sakene på, viser tydelig hva slags problem dette er.
I mange tilfeller av utenomhuslig vold mot kvinner er det ingen andre enn staten selv og dens undertrykkende styrker, som politiet, som bærer hovedansvaret for å begå denne volden. Det er kvinnene som lider sammen med barn og familie utenfor sykehusdørene, mens de venter på verdig omsorg og behandling; i de store byene er det kvinnene som straffes hardest av politiets drap mot deres barn; det er kvinnene som oftest blir rammet av depresjon på grunn av hverdagens bekymringer, prisene på mat, vann, strøm, gass og medisiner, samt den mangelfulle omsorgen i det offentlige helsevesenet. Det er kvinnene som blir ydmyket i køer og utsatt for krenkende kroppsvisiteringer under besøk i fengslene. Det er kvinnene som har en dobbel arbeidsdag og blir dobbelt utnyttet og undertrykt! Kvinners inntreden i arbeidsmarkedet sikrer – i motsetning til hva den borgerlige feminismen hevder – ikke kvinnene noen form for frihet. I tillegg til lønnet arbeid har de husarbeidet – ubetalt, usynlig og uunnværlig for reproduksjonen av arbeidsstyrken og opprettholdelsen av de lave lønningene i alle de arbeidende klassene.
Hvorfor har antallet tilfeller av vold mot kvinner økt så mye?
Over hele verden, men særlig i halvkoloniale og halvføydale land som Brasil, fører denne situasjonen med en stadig dypere økonomisk, politisk og moralsk krise – som utspiller seg som en reaksjonær borgerkrig mot folket – på en helt særegen måte til økt vold mot kvinner. Ifølge tall fra IBGE blir rundt 1,2 millioner kvinner utsatt for overgrep i Brasil hvert år. Ifølge estimater fra IPEA blir 500 000 av disse voldtatt, og én av fem kvinner oppgir at hun på et eller annet tidspunkt har vært utsatt for «en eller annen form for vold fra en mann, enten kjent eller ukjent».
De sensasjonsorienterte mediemonopolene og de såkalte «pasifistene» og opportunistene tar avstand fra vold generelt og fordømmer den på et abstrakt plan, ved å behandle vold på en generisk og mystifisert måte. Samtidig støtter og rettferdiggjør de statens vold mot folket, for eksempel drapene på bønder, quilombolas og urfolk som kjemper for jorda, som i Pau Darco i Pará, der ti arbeidere ble torturert og drept av politifolk fra DECA i juli, og nå i desember er alle blitt løslatt. Det samme skjer i favelaene og arbeiderklassestrøkene i byene: alle slags overgrep fra politiets side mot befolkningen og drap på fattige, hovedsakelig unge og svarte, og enda verre: smerten til deres mødre blir møtt av politiet med at de blir stemplet som «løsaktige kvinner». I mellomtiden krever støttespillerne bak dette folkemordet – politikere, godseiere og forretningsfolk – mer blod gjennom politiprogrammer på TV og radio, fra talerstolene i Kongressen og andre kloakker med lovforslag for å kriminalisere folkets kamp, og i domstolene, hvor alt dette blir nøye håndhevet mot de fattige.
De som utøver vold mot og dreper kvinner følger denne samme logikken; deres tanker og handlinger gir uttrykk for denne ideologien. De er ikke gale, men feige produkter av dette utbyttings- og undertrykkelsessystemet. Sannheten er at dette samfunnet innprenter i menn den sjåvinistiske og machistiske oppfatningen om at kvinnens plass er i kjøkkenet, som husets dronning, samt alle slags fordommer for å holde kvinnene undertrykt. Dette er fakta som direkte uttrykker forverringen og forfallet i dette råtne samfunnet vi lever i, og som bare en demokratisk revolusjon kan forandre radikalt.
På grunn av alle disse forholdene vil kvinners emansipasjon bare kunne oppnås gjennom frigjøringen av alle utbyttede klasser ved å gjennomføre en revolusjon, ved å rive ned de tre fjellene som utnytter og undertrykker vårt folk og holder nasjonen i et jerngrep: det halvføydale systemet (godset), den byråkratiske kapitalismen (storborgerskapet) og imperialismen, hovedsakelig yankee-imperialismen (nordamerikansk), samt det fjerde fjellet som undertrykker kvinnene: den seksuelle undertrykkelsen. Derfor må kvinnenes kamp foregå gjennom en revolusjonær kvinnebevegelse, som en del av proletariatets og folkets program og kamp for makten. Kvinners virkelige makt vil være den nye makten, bygget opp gjennom den nydemokratiske, agrariske og antiimperialistiske revolusjonen, som går uavbrutt videre mot sosialismen, og som allerede nå begynner med den agrariske revolusjonen som pågår i landet.
Kamerat Remís er til stede i kampen; kamerat Remís kjempet for sin frihet, for sitt liv, for å vie det til vårt folks frigjøringssak, og derfor bekrefter vi på nytt at hennes død tynger oss dypt, og at vi i fremtiden vil hevne alle Remís-ene spredt over Brasil og verden gjennom en stor revolusjon!
Kamerat Remís! Til stede i kampen!
Vekk kvinnens revolusjonære raseri!
Les også
Referanse
Companheira Remis, Presente na luta! – MFP
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.