Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.
Dette er en uoffisiell oversettelse av en biografi av Folkets kvinnebevegelse (MFP) om kamerat Dona Catarina, fra 2025. Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.
Dona Catarina – et forbilde og en forkjemper for den svarte befolkningens kultur
Folkets kvinnebevegelse hedrer minnet om vår kamerat Catarina, Dona Catarina eller Mor Tá, som mange kjente henne som. Vi hyller Batuque-moren og hennes kamp for å forsvare og spre vårt folks dyrebare motstandskultur.
[Batuque (tromming) var et samlebegrep for ulike afro-brasilianske praksiser på 1800-tallet, blant annet musikk, dans, kampspill og religion. Batuques, eller trommeseremonier, var en viktig kulturell aktivitet blant den afrikanske befolkningen. Disse opptredningssirklene fant regelmessig sted på søndagskvelder og helligdager, og tiltrakk seg store folkemengder av afrikanske slaver. Lover som ble innført i 1822 ga politiet rett til å stenge batuques. Til tross for politiets undertrykkelse fortsatte batuques i det skjulte i byenes utkanter eller langs kysten. Afrikanerne utviklet taktikker for å beskytte batuques. De spredte seg når politiet nærmet seg og samlet seg på nytt et annet sted for å fortsette. I noen tilfeller svarte de på politiets undertrykkelse med vold. I Bahia (Nordøst Brasil) utviklet batuque-dansen seg til ulike former for samba, mens kampspillet gradvis ble innlemmet i capoeira. Oversetters anm.]
Vår kamerat Catarina ble født, vokste opp og har bodd i Caxambu-samfunnet [Caxambu er en kommune i nord av delstaten Minas Gerais. Oversetters anm.], og hennes liv og historie er tett knyttet til historien om kampen for jord og motstanden i Brejo dos Crioulos. Disse jordene, hvor hundrevis, om ikke tusenvis, av våre forfedre ble fordrevet i det 20. århundre. Særlig fra 1960- og 1970-tallet, da godseierne under det sivil-militære regimet gjennomførte en offensiv i denne regionen ved å omringe og fordrive de som hadde besittet jorden og de svarte som allerede bodde her, og påtvang det de begynte å kalle privat eiendom – med støtte og legitimering fra den gamle staten, under ledelse av den beryktede oberst Georgino. Men fordrivelsen av bøndene og quilombolaene [Etterkommere fra afrikanske slaver som rømte fra slaveriet og skapte sine egne samfunn, Quilomboer. Oversetters anm.] skjedde ikke uten motstand, som eksemplet på besluttsomhet og motstand fra Saluzinho da Gruta, sønn av denne samme jorden der vår kjære kamerat ble født. Slutten på det sivil-militære regimet, med den såkalte redemokratiseringen og den konstituerende forsamlingen, brakte ikke den sårt tiltrengte forbedringen av livet for de fattige, verken på landsbygda eller i byen. Jorden er fortsatt konsentrert i hendene på godseierne, og mange av vårt folk ble og blir fortsatt tvunget til å dra til storbyen for å «prøve lykken».
Og kampen om jorden fortsetter den dag i dag som landets hovedmotsigelse. I kampen mot de samme klassefiendene må vi forene folket vårt for å ta over all jorden fra godseierne og gi den tilbake til bøndene, quilombolaene og urbefolkningen.
Midt i den kontrarevolusjonære offensiven fra det ytterste høyre og godseierne gjennomfører væpnede bander fra «invasão zero», beskyttet av politiet og den nasjonale sikkerhetsstyrken, brutale angrep med drap på bønder, quilombolas og urfolk over hele landet. Samtidig viser regjeringen fullstendig feighet og fører en politikk for å blidgjøre de morderiske godseierne og landtyvene.
Det blir ikke ilagt noen straff til godseierne, som for eksempel i drapene på kamerat Cleomar Rodrigues og også kamerat Zé Gato, på Fazenda Torta. I tillegg har regjeringen bevilget 420 milliarder til landbruksindustrien i avlingsplanen for 2025 og bare 76 milliarder til det såkalte familielandbruket.
De vil lukke munnen vår med små innrømmelser og prøve å splitte oss for å få oss til å danse etter deres pipe. Men vi vil ha alt det som er vår rett! Vår dans er capoeira, det er batuque, det er den virkelige kampen sammen med dem som alltid har stått ved vår side, mot godseierne og den gamle staten.
Den svarte befolkningen utgjør kjernen i de drivende og hovedsakelig kreftene bak den brasilianske revolusjonen, som majoritet i arbeider- og bondeklassen. Hele historien om deres kamp for frihet er et forspill til den kampen som denne enorme og mektige svarte massen, som utgjør arbeider-bondealliansen, har ført gjennom århundrene – det er de som har utløst frigjøringskampene og som nå utløser kampene for å føre den nydemokratiske revolusjonen til fullbyrdelse. Revolusjonen er den eneste veien for å frigjøre hele klassen og de øvrige folkemassene og endelig gjøre opp menneskehetens gjeld til det svarte folket og alle de undertrykte folkene i vårt land og i verden.
Kampen for det svarte folkets egen affirmering og hele dets historie og kultur, kampen for å bekjempe folkemordet på det svarte folket i de store byene og på landsbygda, vil vekke den organiserte og uovervinnelige revolusjonære raseriet som aldri før i vår historie. Harme, hevnlyst og raseri som i århundrer har blitt holdt tilbake av den mest brutale undertrykkelsen med jern og ild fra de utbyttende og undertrykkende herskerklassene. Ikke sjelden har vår kamp i deres opprør blitt avledet av opportunisme, med sine smigrende taler fra småborgerlige, splittende, korporativistiske og rasistiske intellektuelle, som er bundet til og utgjør en integrert del av den gamle borgerlig-godseierstaten i imperialismens tjeneste.
Det rasemessige spørsmålet er historisk knyttet til det sosiale spørsmålet, særlig det agrariske spørsmålet om jordbesittelse. Land hvor urbefolkningen ble fordrevet av de portugisiske erobrerne. Land hvor arbeidet, svetten og blodet til det svarte slavefolket ble utnyttet til å skaffe rikdommer til kongerikene Portugal og England.
Jord som gjennom vårt lands 525 år lange historie har blitt plyndret og nektet de fattige, nektet de svarte gjennom den beryktede jordloven fra 1850 – som fortsatt er i kraft den dag i dag – for til slutt å nekte alle fattigbønder tilgang til jord! Slik står vi her midt i det 21. århundret, og agrarspørsmålet i Brasil er fortsatt uendret.
Revolusjonen er den eneste veien til å frigjøre hele klassen og de øvrige folkemassene, og til endelig å gjøre opp menneskehetens gjeld til det svarte folket og alle undertrykte folk i vårt land og i verden. Vi oppfordrer bønder, etterkommere av quilombolas og urfolk til å kjempe for å knuse godseierne! Ta over all jorden fra godseierne og fordel den i småparseller til fattigbønder uten jord eller med lite jord, og til quilombolaene; fremme produksjon og markedsføring. Støtte og forsvare urbefolkningenes rettferdige kamp for å gjenerobre og selv-demarkere sine forfedres jords. Integrere seg stadig mer effektivt i den pågående agrarrevolusjonen i vårt land, uten noen illusjoner.
Vi ser det slik at å hedre Dona Catarina er å hylle og bekrefte eksempelet på kamp og motstand fra det svarte folket i vårt land, som er et speilbilde av de folkelige klassene i Brasil, og som vil oppnå sin egen frigjøring – som en etnisk gruppe som er blitt massakrert av det imperialistiske utbyttingssystemet – gjennom seieren til revolusjonen for hele det undertrykte folket, der de svarte utgjør en del og er i flertall.
Litt om historien til vår kjære kamerat
Bilde: Dona Catarina. Kilde: MFP
Den unge Catarina, som datter av fru Jurdiana og herr Santos, møtte João Cardoso på en Santo Antônio-fest. Hun giftet seg med ham og fikk fire barn. Hun taklet livets utfordringer med hevet hode og støttet alltid andre, og ble jordmor. Hun tok imot fødsler i lyset fra en oljelampe, siden det ikke var strøm i området. Hun utøvde yrket i flere nærliggende lokalsamfunn og fikk kallenavnet Mor Tá. Hun reddet mange liv; den siste fødselen hun tok imot, var en jente som i dag bor i lokalsamfunnet og er 17 år gammel.
Vår kamerat Catarina, Batuques mor, lærte allerede fra barndommen verdien av Batuques motstandskultur, Dança de salão [Dança de salão eller selskapsdans er et begrep som omfatter flere pardanser som har sitt opphav i den vestlige verden. Oversetters anm.], pastorinha [Pastoril eller pastorinhas, baile pastoril, lapinha og presépio er begreper som brukes i Brasil for å betegne en fest med musikk og dans som iscenesetter hyrdenes reise til Betlehem for å prise Jesusbarnet og den hellige familien. Oversetters anm.] og folia de reis [Folia de Reis, Companhia de Reis, Reisado eller Festa de Santos Reis, er en katolsk, kulturell og festlig tradisjon som særlig i Brasil regnes som en folkloristisk tradisjon, til minne om den religiøse høytiden Epifania do Senhor eller Teofonia, og som kjennetegnes ved å feire de tre vise menns tilbedelse av Jesu Kristi fødsel. Oversetters anm.]. Hun gjorde denne kulturen til sin kamparena for å forsvare og spre historien om quilombolaenes og det brasilianske folkets motstand mot den århundrelange undertrykkelsen fra godseierne.
Hun var lederen for batuque-bevegelsen i regionen, og alle i Brejo respekterte henne – ikke bare i Caxambu, men også i Araruba, Orion, Boa Vistinha, Sebo, Furado Modesto, Tanquinho og alle de andre lokalsamfunnene. Hun var en av de kvinnene som forente sitt folk, og nettopp derfor et stort forbilde. Hun støttet alltid sitt folks kamp for sine jorder. I utviklingen av kampen for å gjenerobre jordene i Brejo dos Crioulos, har motstandshistoriens gjenbekreftelse i spredningen av batuque, vært en viktig front for å forene folket i kampen mot godseierne og den gamle staten. Batuques mor påtok seg sin rolle med mot: det var jordbesettelser, demonstrasjoner, konfrontasjoner, feiringer, og batuque-musikkens tilstedeværelse fulgte kampens rytme. Kameraten Catarina sto i spissen for batuque og bekreftet at vår dans er batuque, capoeira, den sanne kampen sammen med dem som alltid har stått ved vår side, mot godseierne og den gamle staten.
Vår kamerat Catarina inspirerte og engasjerte alle rundt seg til å videreføre vårt folks sanne kultur, og arven etter vår store kamerat preger livet til alle folk i denne regionen. Batuque, som et uttrykk for den mest autentiske kulturen i folkets historie, har markert seg og sunget om arbeider-bondealliansens konstruksjon, i demonstrasjoner over hele landet, i protestene mot drapet på kamerat Cleomar, på MFP-møter og -arrangementer, samt i feiringen av 8. mars og 20. november.
Selv i en fremskreden alder smittet hennes energi alle og innbød til å feire livet med kamp og glede; hennes liv er preget av historier og hendelser som mange kan kjenne seg igjen i. Hun gikk bort 22. oktober 2023, 84 år gammel, på grunn av helsekomplikasjoner; bare noen dager tidligere danset og festet hun på bryllupet til et av barnebarna, og dette er et av minnene hun etterlater oss. Dona Catarina er en av de mange heltinnene som ikke lot kulturen til det svarte folket bli ødelagt. Motstanden for det svarte folkets kultur, sammen med kampen for jord og verdighet, er en del av hennes kamp for å bygge et fritt liv uten utbytting og undertrykkelse.
Dona Catarina, et forbilde og en forkjemper for den svarte befolkningens kultur!
Leve Batuque-moren!
Kamerat Dona Catarina. Til stede i kampen!
Bilde: En hyllest til Dona Catarina laget av MFP. Kilde: MFP
Les også
Referanse
Dona Catarina, exemplo e resistência da cultura do Povo Preto – MFP
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.