Brasil: Capoeira: kamp, motstand og et folks kunst

Hovedbilde: Capoeira Regional- og Angola-sirkel – Mestre Zuim, Mestre Boi Carreiro og Mestre Paulo. Kilde: Reluz/YouTube

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Dette er en uoffisiell oversettelse av en artikkel av A Nova Democracia (AND). Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.

Capoeira: kamp, motstand og et folks kunst

Rosa Minine
Victor C. Bellizia

En brasiliansk kampsport som også er filosofi, sang, dans og akrobatiske bevegelser, og som er en del av det brasilianske folkets kamp. Capoeira er et våpen i den nasjonale motstandsbevegelsen, og tradisjonen og utøvelsen av den har blitt opprettholdt gjennom årene. Den ble skapt av de svarte slavene i Brasil for flere århundrer siden, og fungerte og fungerer fortsatt som selvforsvar, forkledd som en lek der man øver på frihet. Den er utbredt og praktiseres av mennesker i alle aldre, i ulike deler av landet og resten av verden, i sine to former: capoeira angola og regional.

Capoeira Angola, Capoeira Regional: forskjeller innenfor en enhet

Forskjellene er tydelige mellom capoeira og capoeiristas av angola og av regional. Alle som ser på en capoeira-kamp vil helt sikkert bli betatt av den fantastiske lyden fra berimbau, pandeiro, atabaque, agogô og ladainhas (sang). Der begynner forskjellene mellom capoeira angola og regional, helt frem til selve kampen. Når man ser på formen, kan man si at angola i større grad gjenspeiler mandinga (slyngelaktighet, skarpsindighet, synkretisme), mens regional preges av objektivitet, høyere hastighet og akrobatiske hopp. Slik har de to oppfatningene av frihetens spill tilsynelatende gått hver sin vei – veier som i form ikke berører hverandre, men som i virkeligheten utgjør en helhet. Capoeira angola søker stadig etter sine røtter, mens regional i stadig større grad etterfølger forholdet mellom kampsport og underholdning. Elver av blekk har allerede strømmet for å forsvare capoeira angola og regional, elver av blod har allerede strømmet for å sette en stopper for et folks frigjøringskamp – en frihet som ennå ikke er erobret. Capoeira er alltid et spill mellom venner; derfor nytter det ikke å slåss – tiden er ikke inne så lenge det er et spill. Når det blir til fiendskap, slutter det å være capoeira. Noen runder ender i antagonisme, i slåsskamp, og ødelegger dermed sin «magi».

For å våge en metafor: capoeira regional er opprør, capoeira angola er langvarig krig. De to capoeira-formene eksisterer side om side, hver i sitt eget rom, med sin egen oppfatning. Det er øyeblikk hvor det virker som om de ikke engang legger merke til hverandre, men likevel skjer det at de oppdager sin felles opprinnelse. Mestre Pastinha fra Angola og Mestre Bimba fra regional er levende uttrykk for capoeiras rikdom i sine to versjoner, i to imponerende skikkelser, ikke bare i form, men også ved å uttrykke den uuttømmelige dybden i vårt folks kamp. I en tid preget av postmoderne oppfatninger, et produkt av imperialismens krise, har enhver innsats for å utviske dens klassekarakter ingen fremtid. Capoeira har en fremtid, og den har også en fortid.

Capoeira oppsto og utviklet seg i løpet av det 16., 17., 18. og 19. århundre – en periode preget av slaveri av afrikanere som ble fraktet i slaveskip for å arbeide hovedsakelig i landbruket, noe som bidro til den europeiske kapitalistiske akkumuleringen; capoeira fortsetter og vil fortsette å utvikle seg kreativt. For å forsvare seg utviklet slavene ulike strategier, og blant disse var capoeira, slik capoeiristen Preá fra Rio de Janeiro forteller:

I slaveriets tid, da plantasjeeierne hersket, ble de svarte massakrert av dem og måtte finne en måte å forsvare seg på. Derfor begynte de å kombinere elementer fra ulike afrikanske kampkunster, og slik ble capoeira skapt i Brasil. De begynte å trene midt i skogen når de hadde litt fritid. Når plantasjeeieren lette etter dem, sa vanligvis feitoren, tilsynsmannen for slavearbeidet: «Å, de er der ute i skogen og danser», men i virkeligheten trente de – sier han.

De forkledde kampen som dans og begynte å innføre trommen, som var det første instrumentet i capoeira – dagens atabaque. Så i alle tilfeller og til alle formål, når folket trente og plantasjeeieren spurte «hvor er de svarte?», sa noen «de er der borte i capoeiraen og danser», og slik oppsto navnet. Capoeira kommer fra latin: capo – åker eller tynt skogholt – forklarer Preá.

Den tid da capoeira ble oppfunnet, var den litt tregere, men alltid effektiv, ikke minst fordi de nesten ikke brukte våpen til å forsvare seg (sukkerrørkniven ga opphav til «maculelê» – en variant av capoeira med våpen), kroppen måtte være et våpen, med hodestøt, spark, benfeil og kraftige sirkulære slag, i tillegg til jingaen som de måtte bruke når de rømte og ble forfulgt av oppsynsmennene. Vanligvis var oppsynsmennene også svarte, valgt blant de sterkeste, og de fikk privilegier for å utføre rollen som slaveeiernes væpnede arm, jegere og dermed skogskapteiner for å undertrykke og fange de svarte som rømte – forteller han.

Selv om den var forkledd som dans og lek, ble capoeira kriminalisert og forbudt i 1890, før den ble tillatt og legalisert i 1937, midt under Getúlio Vargas’ «Estado Novo»-diktatur. Akkurat som i begynnelsen praktiseres capoeira den dag i dag i stor grad av fattige og undertrykte folk. Capoeira, en arv fra forfedrene – tidligere slaver og urfolk – når frem til vår tid via ulike veier og steder i vårt enorme land, slik tilfellet er med capoeiristen Boi Carreiro fra Minas Gerais:

Min oldefar var nigerianer og min oldemor en Xukuru-indianer. Jeg ble født og vokste opp i et kreolsk samfunn kalt Comunidade Crioula da Cachoeira da Andorinha i Minas Gerais. Jeg har alltid jobbet på gårdene, med kveg, med å sette opp gjerder og med alle slags manuelle arbeider. I samfunnet var det noen kvegdrivere som var capoeirister og rezadores, og jeg lærte av dem å utøve kreolsk capoeira – forteller Boi Carreiro.

Jeg vokste opp med å delta i feiringer knyttet til våre afrikanske røtter, i congado-grupper, bønnemøter og så videre. Vi sang, klappet med hendene og slo med fingrene mot brystet, mens vi sang kreolske salmer og klagesanger i fritiden, inne i innhegningene eller under trærne. Fra jeg var 8 år gammel lærte jeg å håndtere storfe og andre dyrearter og å utøve capoeira. Jeg lærte å spille berimbau, atabaques, agogô og reco-reco, samt sangene, ladainhas og klagesangene – fortsetter han.

Moren til Boi Carreiro, Dona Maria das Dores, 85 år gammel, er fra Minas Gerais, og allerede som 10-åring solgte hun varer på gaten for å sikre familiens livsopphold. «Jeg bodde på landet, passet oksene, drev i sukkerplantasjen og laget rapaduras. Senere flyttet familien min til Santa Maria de Suaçuí, og jeg begynte å gå fra dør til dør med et brett på hodet og selge frukt, brød, kaker og mange andre ting», forteller Dona Maria. Dette er ett av tusenvis av eksempler.

Det var i dette miljøet preget av kamp, undertrykkelse og kunst at capoeira i stor grad ble videreført fra generasjon til generasjon, og i dag spres den til langt flere mennesker gjennom undervisningen som capoeirister som Boi Carreiro og Preá står for – her som representanter for alle andre capoeirister i Brasil. Begge kjenner svært godt til de to formene for capoeira: angola og regional.

Jeg jobber med både regional og angola. Capoeira Angola er capoeiras mor, den første formen, men begge stammer fra bevegelsene i n’golo, sebra-dansen, som er en afrikansk ballett som brukes som dans, utført med beina. Det er en kampsport, en kampkunst som har sitt opphav i Angola – forklarer Boi Carreiro.

Capoeira Angola er en religiøs filosofi med mange takter knyttet til forfedrene, og en capoeirista som utøver Angola-stilen, ærer alltid disse forfedrene før han begynner. Capoeira regional ble derimot skapt av mester Bimba i 1918, og i årene som fulgte ga han den navnet Regional kamp fra Bahia. Rytmene er annerledes, raskere, og det er ikke nødvendig å vise ærbødighet overfor forfedrene – fortsetter Boi Carreiro.

Mester Bimba var tidligere utøver av capoeira angola og følte behov for en litt raskere form for capoeira, så han begynte å utvikle det vi i dag kaller capoeira regional, en raskere og mer moderne form for capoeira, som er den jeg utøver og jobber med barna – forteller Preá.

Selvfølgelig prøver vi å lære oss alle stilartene, men mitt fokus og min spesialitet ligger innenfor capoeira regional. Musikkdelen er delt inn i flere deler; vanligvis er det en sunget historie og klagesanger med sosialt innhold, ting som de svarte opplevde i slaveritiden. Det er sanger som forteller historier fra virkeligheten – fortsetter Preá.

Boi Carreiro holder til i Santa Luzia, en by i storbyområdet rundt Belo Horizonte (MG), og Preá jobber i Rio de Janeiro (RJ).

Det finnes ingen bestemt alder for å begynne med capoeira, men vanligvis starter man fra 5 år, uten noen øvre aldersgrense. Det er en glede for meg å undervise i capoeira, å snakke om dens egenskaper som ergoterapi, musikalitet og harmoni, og jeg liker også å snakke om vår forhistorie og naturvern, blant andre temaer. Jeg mottar ingen støtte fra det offentlige; elevene mine og jeg kjøper våre egne «abadás», lager våre egne «berimbaus» og de andre instrumentene kjøpte jeg for lenge siden – avslutter Boi Carreiro, som i tillegg til å være capoeirista også er gitarist, sanger av samba de crioula og lundu, ambassadør for folia de reis og kaptein for congado.

Det er mange som setter pris på capoeira, andre er sanne tilhengere som vitner om at de har blitt «reddet» av den brasilianske kampsporten, at de har hatt slektninger som har blitt fri fra narkotika, elendighet og andre plager som rammer vårt folk, og som har unnsluppet fortapelsen, som de sier.

Les også:

Referanse:

Capoeira: luta, resistência e arte de um povo – A Nova Democracia