Til kritikken av rasismen på steigan.no

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Elling Borgersrud fra rapgruppa Gatas Parlament tar i en lengre tekst et omfattende oppgjør med Pål Steigan. Borgersrud stempler den tidligere AKP(m-l)-lederen som rasist etter en kritisk gjennomgang av tendensen på steigan.no, der man stadig finner angrep på innvandring, “multikultur” og “antirasisme”. Vi støtter kritikken, men mener den mangler to vesentlige punkter som vi gjerne vil legge til.

Lenke til Borgersruds artikkel:

«Steigan.no er blitt en rasistisk blogg som ødelegger for venstresida. Her er hvorfor«

Fra kommunistleder til anti-antirasist?

Kamerat Elling Borgersrud lenker også til en rekke artikler som avslører Steigan og de han deler seng med, og artikkelen er viktig og riktig. Når massene i USA reiser seg til kamp mot rasistisk politivold, har Steigans svar vært fordømmelse av “black lives matters” og det han kaller den “misforståtte antirasismen”. Det hele skjer tilogmed med pinlige referanser til Mao Zedong, som Steigan sannsynligvis ikke har studert siden han var tenåring.

Et eksempel på hva som er pinlig, er Steigans påstand om hva som er “barnelære” fra formann Mao. Steigan viser her til formann Maos lære om motsigelsen, men forfalsker Maos lære ved å blande sammen begrepene “grunnleggende motsigelse” og “hovedmotsigelse”, og ved å hevde at Mao påviste “to hovedmotsigelser” i verden, når Stalin og den kommunistiske bevegelsen tradisjonelt har påvist fire grunnleggende motsigelser i vår verden i vår epoke. (Motsigelsen mellom imperialismen og de undertrykte nasjonene, motsigelsen mellom proletariat og borgerskap i de kapitalistiske landene, motsigelsene imperialistene seg imellom og motsigelsen mellom sosialisme og kapitalisme – en motsigelse som i dag kun finnes i den ideologiske kampen siden det ikke finnes noen sosialistiske land). Forfalskning er det også når han tar Mao til inntekt for å ignorere antirasisme til fordel for klassekamp. Som den mesterlige dialektikeren han var, så Mao uten noen problemer kampen mot rasisme som en del av den verdensomspennende kampen mot imperialisme og sjåvinisme, og omfavna derfor også de svarte amerikanernes opprør.

Bloggen steigan.no er blitt en favoritt for fascister og proto-fascister i SIAN, Alliansen, Demokratene og Frp, for eksempel da Oslo Frps leder – fra Frps proto-fascistiske høyrefløy – anbefalte steigan.no da han i vår ble intervjuet i Klassekampen(!). Det er ikke tilfeldig.

Artikkelen til Borgersrud, samt lenkene han henviser til, anbefales til alle. Tjen Folket Media har tidligere publisert en artikkelserie i tre lengre deler om fenomenet “venstresjåvinisme” og Steigan. Vi har også publisert mange artikler om utviklinga av sjåvinisme og innvandringsmotstand i svenske “Kommunistiska Partiet” og mer generelt om temaet “rød rasisme”. Det som mangler hos Borgersrud, og i noen av artiklene våre, er to ting som må sies svært tydelig.

Sosialsjåvinismen er gammel og en forlengelse av høyreopportunismen

For det første er det korrekte navnet på Steigans retning sosialpatriotisme eller sosialsjåvinisme. Og dette er på ingen måte et nytt fenomen. Lenin beskriver det for eksempel slik i boka Imperialismen: “sosialsjåvinismen (sosialisme i ord, sjåvinisme i handling) er fullstendig forræderi mot sosialismen, full­stendig overgang til borgerskapet, at denne splittelsen av arbeiderbevegelsen henger sammen med de objektive forhold under imperialismen.”

Under 1. verdenskrig gikk de reformistiske arbeiderlederne inn for å forsvare “sitt” fedreland, og sviktet den proletariske internasjonalismen fundamentalt. Dette er en gammel tendens i europeisk arbeiderbevegelse. Det er en tendens som har splittet den i over hundre år. Det er et fenomen som er uløselig knytta til imperialismen selv og dens de facto oppkjøp av det øverste laget av “arbeideraristokratiet”, det sjiktet Steigan selv har tilhørt, før han gikk helt over til småborgerskapet og etterhvert ble en liten kapitalist.

Retningen til Steigan er ikke vokst ut av hans eget hode, men fra de materielle forholda. Og derfor ser vi de samme retningene i andre land. I Sverige har det ført til splittelser i både Ung Vänster og “Kommunistiska Partiet”. Den forrige lederen for KP skriver nå for en rasistisk nettavis. Malmø-avdelingen av partiet har brutt ut og stiftet sitt eget lokalparti med kamp mot innvandring som fanesak. I Danmark var lista “Fælles Kurs”, en splittelse fra revisjonistiske “DKP”, representert i Folketinget i 1987 og de var profilerte innvandringsmotstandere. I 2001 gikk de inn i Rødts søsterparti Enhedslisten. I Nederland profilerte Sosialistpartiet (også kalt “tomatpartiet”), et Rødt-liknende parti med bakgrunn i ML-bevegelsen, seg også som innvandringskritiske. I England ser man slike tendenser i en rekke parti, som trotskistiske Socialist Party, CPB-ML og CPGB-ML. Og så videre! Lista er lang, både i moderne tid og i fra mellomkrigstida – som da det svenske høyreopportunistiske “SKP” ble til det Hitler-sympatiserende Svenska Socialistiska Partiet.

Kort sagt – denne råtne retningen er gammel, og den kan ikke skilles fra det faktum at vi lever i imperialismen og særegent i et imperialistisk land, der de objektive forholda fører opportunister over i et “forsvar for fedrelandet” og dermed for sitt eget lands imperialisme. Og merk da at imperialisme ikke bare er å slippe bomber over andre land, men at disse bombene kun er blodig politikk, som Mao definerte krigen, og at politikk er konsentrert økonomi, slik Lenin definerte det. Det er ikke nok å fordømme bombinga av Libya, man må bekjempe hele imperialismen og angripe den ved rota.

Røttene til retningen er derimot enda eldre enn imperialismen. Leser vi Det kommunistiske manifest så vier Marx og Engels mye plass til kritikk av den reaksjonære sosialismen, den konservative eller borgerlige sosialismen, og den kritisk-utopiske sosialismen og kommunismen. Og de slår fast at middelstendenes motstand mot borgerskapet henfaller til konservativ og reaksjonær motstand som “prøver å dreie historiens hjul tilbake”. All kritikken fra marxismens grunnleggere her, rammer steigan.no direkte. Alt fra kritikken av det reaksjonære (“innvandringsmotstand”, allianser med fascister) til kritikken av utopisk sosialisme (Steigans “kommunisme 5.0”[sic!]), er uhyre treffende og beskrivende, og særlig når de påviser klassekarakteren som ligger til grunn.

Vi kan blant annet anbefale denne artikkelen som omtaler dette mer i dybden:

For det andre er sosialpatriotismen en forlengelse av reformismen, av høyreopportunismen. Den kan ikke skilles fra denne. Slik er det også med Steigan. Det er ikke slik at han var svært bra og en god kommunist helt fram til 2012 eller 2014, da han begynte å bruke begreper som “masseinnvandring” og “elite”, og slik begynte å appellere så sterkt til rene fascister at de begeistret deler hans tekster på nett. Steigan var en høyreopportunist allerede på 1970-tallet. Han omfavnet høyresidas kupp i Kina i 1976, deres forfølgelse av de revolusjonære lederne, en forfølgelse som inkluderte tortur og mord, og i rosende ordelag omtalte Deng Xiaopings vei til makta i landet og restaurasjonen av kapitalismen i Kina. Han omfavnet de som med vold likviderte proletariatets diktatur i verdens mest folkerike land. For enkelte fremstår kanskje det som en mindre historisk detalj, men for enhver revolusjonær, og for enhver ekte kommunist, er dette et utilgivelig svik.

Samtidig sto Steigan på for AKP(m-l)s marsj inn i parlamentarismen, og hele tida med sterkt nasjonalistisk retorikk til forsvar for den norske statens interesser. Under dekke av kamp mot sosialimperialistiske Sovjet, agiterte Steigan for et sterkt forsvar, større bevilgninger til den borgerlige hæren, sterk hevdelse av norske fiskerettigheter og dominans over Svalbard, samt en svært nasjonalistisk retorikk mot EU.

I artikkelen “Opportunismen og den 2. internasjonalens sammenbrudd” skriver Lenin:

“Opportunismens og sosialsjåvinismens politiske innhold er det samme: klassenes samarbeid, oppgivelsen av proletariatets diktatur, oppgivelsen av den revolusjonære aksjon, den hensynsløse anerkjennelse av den borgerlige legalitet, mistroen overfor proletariatet og tilliten overfor borgerskapet. Sosialsjåvinismen er den direkte videreførelse og fullførelse av den engelske liberale arbeiderpolitikk, millerandismen og bernsteinianismen. Sosialsjåvinismen er den fullendte opportunisme. Den er blitt moden for et åpent, ofte ordinært forbund med borgerskapet og generalstabene.” (Vår språklige oppdatering.)

Inn i ML-bevegelsen ble det smuglet en slik sosialsjåvinisme som ble begrunnet falskt med formann Maos linje for nasjonal frigjøring i de undertrykte nasjonene, en forvirring rundt Norges karakter (imperialist eller offer for imperialismen?) og med den korrekte kommunistiske linja for motstand mot Hitler-fascismen i form av nasjonal frigjøringskrig. Klassekarakteren til denne linja var en småborgerlig nasjonalisme, som hele veien har gått hånd i hånd med opportunismen.

Steigan fordømmer en form for imperialisme; yankee-imperialismen. Men den framstilles av Steigan hovedsakelig som valgt politikk, og som en elitebasert konspirasjon heller enn kapitalismens andre fase, stikk i strid med Lenins analyse som viser at imperialismen verken er en konspirasjon eller valgt politikk. Russisk og kinesisk imperialisme forsvinner helt hos Steigan. Og norsk og annen europeisk imperialisme framstilles som “styrt av USA”. Den egne norske imperialismen, den egne imperialismen til det tyske, britiske og franske borgerskapet, forsvinner i stor grad fra verdensbildet. Dermed kan en aggressiv linje mot USA, framstilt som “antiimperialisme”, i realiteten dekke over en allianse med andre borgerskap i deres konkurranse med USA. Kanskje er det dermed ingen tilfeldighet at Steigan “glemte” en av de grunnleggende motsigelsene i verden (mellom imperialistene selv), når han skulle gjenfortelle sine “barnelærdommer” for nye lesere.

Steigans opportunisme, opportunismen fra Steigans miljø, synes tydelig når Russland eller Kina omfavnes som “motvekt” til USA, eller når Trump og Le Pen omfavnes som alternativer til Clinton og Macron. Dette er småborgerens vakling og mistro til proletariatets sjølstendige posisjon, det er “valget mellom to onder” og å underlegge seg én imperialist mot en annen, én borgerlig politiker mot en annen.

Borgersrud og andre kritikere av Steigan fortjener honnør for at de tar opp kampen. Kampen mot fascismen krever harde grenseoppganger. Det er utilgivelig for en kommunist å inngå forbund på noe vis, politisk eller praktisk, med fascister og proto-fascister. Det er et gigantisk svik mot de unge revolusjonære som kaster seg inn i fysisk kamp med disse, når Steigan gir dem plass på sin blogg og rakker ned på “antirasismen”. Kampen mot sjåvinismen kan ikke skilles fra den proletariske internasjonalismen og kampen mot imperialismen. Marxister må bekjempe postmodernistisk “identitetspolitikk” og avsløre det liberale borgerskapet når disse kaller seg antirasister, men selvsagt ikke på en slik måte at man tar reaksjonens standpunkt til forsvar for sjåvinismen!

Som marxister må vi likevel påpeke at noe mangler i kritikken. Det får så være. All kritikk må ikke omfatte all sannhet. Det ville både vært umulig og lite praktisk. Men en korrekt og marxistisk analyse av Steigans retning må inkludere de to punktene: at dette er en del av den gamle retningen sosialsjåvinisme, og at sosialsjåvinismen vokser ut av (høyre-)opportunismen. Man trenger neppe dette perspektivet for å se at Steigan har krysset en linje, men uten dette perspektivet vil man ikke kunne forklare hvorfor, og dermed vil man heller ikke forstå hvordan det skjedde og hvorfor det skjer med flere, og må dermed også få store problemer med å bekjempe opportunismen og sjåvinismen.

Kort til slutt må vi i denne sammenhengen også nevne utviklinga i partiet Rødt, der partilederen har fokusert mye på arbeidsinnvandring og der partiets Farmen-kjendis Mimir Kristjansson tar til orde for en nasjonal vekkelse. Er dette å tråkke over streken, eller bare å bevege seg mot den? En rekke av Steigans støttespillere og partnere er medlemmer i Rødt. Hvordan kan partiets antirasister leve så tilsynelatende vel med det?

Les mer: