Illustrasjonsbilde: Hentet fra The New Arab.
Av redaksjonen i Tjen Folket Media.
Redaksjonen i Tjen Folket Media har utarbeidet en lengre tekst om Palestina under okkupasjon, som blant annet handler om Palestinas historie, sionismen, opprettelsen av Israel, den palestinske motstandsbevegelsen og bakgrunn for dagens situasjon.
Vi vil publisere teksten i 10 deler:
Del 1: Introduksjon, tidslinje, kart og Palestinas tidlige historie – 24. juni
Del 2: Sionismen – 27. juni
Del 3: Britisk imperialisme i Palestina – 30. juni
Del 4: Opprettelsen av Israel – 3. juli
Del 5: Hva er Israel? – 6. juli
Del 6: Kontekst: Situasjonen i det utvida «Midtøsten» – 9. juli
Del 7: Den palestinske nasjonen – 12. juli
Del 8: Undertrykkingen av det palestinske folket – 15. juli
Del 9: Den palestinske væpnede nasjonale frigjøringsbevegelsen – 18. juli
Del 10: Dagens situasjon, avslutning og kilder – 21. juli
Vi håper teksten kan brukes til studiemøter og som en ressurs for antiimperialister og revolusjonære som kjemper for et fritt Palestina.
Innhold
8. Undertrykkingen av det palestinske folket
Den undertrykte palestinske nasjonen har, siden oppløsningen av Det osmanske riket, blitt holdt nede hovedsakelig av britisk imperialisme, USA-imperialismen og imperialistenes lakeier: sionistene. Det palestinske folket har hele tiden kjempet mot undertrykkingen, og denne kampen har generert en verdenskjent og heroisk væpnet nasjonal motstandsbevegelse. Sionismen har anvendt koloni- og imperialistmaktenes metoder – fordrivesle og folkemord – mot den palestinske nasjonen. Fordrivelsen og folkemordet er utviklet med jordkonfiskasjoner, tyveri av eiendom, terror, vilkårlige arrestasjoner, tortur, snikmord, krigføring, apartheid, blokader og stadig nye bosettinger på okkupert jord. Sionistene har til og med tatt i bruk terrorbombing nesten uten sidestykke i historien, og anvendt seg av sult som våpen. Tross all denne undertrykkingen, har de ikke lyktes med å utrydde det palestinske folket, som gjennom sin heroiske kamp og motstand tvert om har vokst og styrket seg.
8.1. Britisk kolonistyre
På begynnelsen av 1900-tallet ble det gjort store oljefunn i Midtøsten, noe som økte områdets verdi for de europeiske kolonimaktene enda mer. Olje ble en militærstrategisk vare, da man gikk vekk fra kull som drivstoff. Britisk imperialisme lovet i denne situasjonen å støtte arabisk uavhengighet fra Det osmanske riket, med sin base i Tyrkia. Dette var en del av bakgrunnen for det arabiske opprøret i 1916, hvor arabiske styrker utviklet omfattende geriljakrig. Opprøret varte i to år og kostet Det osmanske riket tusenvis av drepte stridende. Dette opprøret bidro til oppløsning av Det osmanske riket, men det arabiske kongedømmet ble aldri opprettet. I stedet delte imperialistene området mellom seg.
«Palestinamandatet» var en legalisering av kolonialismen. FNs forløper, Folkeforbundet, ga i 1922 Storbritannia dette mandatet. Grunnlaget var åpenbart britenes militære overtakelse av Jerusalem i 1917, under 1. verdenskrig, og deres militære stilling i regionen.
Dermed ble Palestina underlagt den britiske imperialismen, som allerede hersket direkte over en fjerdedel av verden, og var verdens største imperialist. Britene hadde som nevnt lovet sionistene å støtte etableringen av et framtidig Israel i området, og tillot en systematisk bosetting og okkupering av jorda i Palestina av europeiske migranter – både jøder og ikke-jøder. Dette var i tråd med britenes fremferd over hele verden. Massene i områdene de overtok var selvsagt avhengig av jorda som livsgrunnlag, men ble systematisk fordrevet med vold, eller de ble underlagt utenlandske godseiere og kapitalister.
Palestina-spørsmålet er til syvende og sist også et jordspørsmål. Dette er felles for alle land og folk i den tredje verden. Jorda blir på ulike måter overtatt av utenlandsk imperialisme eller dennes lakeier i landet. Jorda kan enten konfiskeres direkte, eller imperialistene og de lokale lakeiene anvender ulike teknikker for å overta jorda indirekte. Alt dette skjedde også i
Palestina. Storbritannia overtok Det osmanske rikets system for administrasjon av jorda, som delte denne hovedsakelig i jord i privat eie på den ene siden, og på den andre siden jord som var eid av staten, men ble leid av bøndene. I tillegg fantes kommunale allmenninger, noe som alltid har vært vanlig i ættesamfunn og jordbrukssamfunn. Gjennom lovverket og okkupasjonen, sikret britene seg kontroll over det meste av jorda, enten direkte eller indirekte.
Et kongedømme med palestinsk deltakelse ble etablert i Damaskus i 1919, men dette ble slått brutalt ned av fransk imperialisme, som koloniserte det som i dag er Libanon og Syria. Palestinerne etablerte Den arabiske eksekutivkomiteen i 1920, på en kongress i Haifa, og denne opptrådte som palestinernes representant overfor britene. Disse anerkjente aldri komiteen, og den ble oppløst i 1934. En arabisk delegasjon besøkte London i 1921 for å kreve at Balfour-erklæringen ble satt til side, og britene kom tilsynelatende med noen innrømmelser.
Likevel åpnet den britiske imperialismen, i tråd med Balfour-erklæringen, for økt jødisk innvandring til området, noe som førte til konflikt med lokalbefolkningen. Per 1936 utgjorde jøder en tredel av Palestinas befolkning på omtrent 400.000 totalt. På 1930-tallet ble en rekke arabiske partier stiftet. De fremste av disse var Det nasjonale forsvarspartiet og Palestinas arabiske parti, som ble dominert av to mektige palestinske familier, henholdsvis Nashashibi-familien og Husseini-familien. Partiene gikk i 1935 sammen og krevde at jordoverføringene måtte forbys og at demokratiske institusjoner måtte opprettes for det palestinske folket.
8.2. Palestinsk opprør og sionistisk terror
Utviklingen under kolonistyret («mandatperioden») forverret de sosiale kårene for de arabiske massene i Palestina. Sammen med jødisk innvandring og britenes undertrykking av de demokratiske kravene, genererte dette et opprør fra 1936 til 1939. Palestinske arabere gjennomførte streiker og militante angrep. Storbritannia sendte 20.000 soldater til Palestina og per 1939 hadde sionistene bygget sine egne paramilitære styrker på omtrent 15.000. Opprøret forente de arabiske partiene i Palestina i Den arabiske høykomiteen i 1937, ledet av muftien av Jerusalem, som også ledet det øverste muslimske rådet.
Den sionistiske virksomheten i den britiske kolonien Palestina, baserte seg i begynnelsen på kjøp og salg av jord og å etablere jødiske bosettinger. Arabiske jordeiere, som gjerne bodde i utlandet, solgte jord som ga sionistene både territorium og grunnlag for å etablere militære befestninger. Denne utviklingen, sammen med britenes vanskjøtsel av landsbygda, førte til sosial utarming for arabiske bønder. Det førte også til en politisk bevisstgjøring av den urbane arabiske eliten. Dermed vokste det fram en sterk palestinsk nasjonal bevissthet, mot den britiske og sionistiske koloniseringen.
Som i mange andre kolonier preget av føydalismen, sto føydalherrene i veien for nasjonal enhet. De nevnte familiene al-Husseini og Nashashibi hadde sterke motsetninger seg imellom, som splittet den nasjonale bevegelsen. Men opprøret i 1936 skapte mer enhet. Britenes håndtering av opprøret genererte mer motstand i 1937 og 1938. Storbritannia forberedte seg på storkrig i Europa, og for å skape mer ro i Palestina erklærte de i 1938 at det ikke var hensiktsmessig å dele opp landet og gi en del til sionistene. Per 1939 ga den britiske regjeringen ut en rapport som slo fast at «det jødiske nasjonalhjem» burde etableres innenfor en selvstendig palestinsk stat, og de satte en øvre grense for jødisk innvandring.
Dag Østvik skriver i sin masteroppgave fra 2019 om den arabiske oppstanden mot Storbritannias mandatstyre i Palestina. Han skriver at britenes administrative system ble aldri akseptert av de palestinske arabere, og at konsekvensen ble en rekke opprør. Han skriver at den arabiske befolkning ble fortrengt ved oppkjøp av eiendommer og jord, og at konflikten utviklet seg i en stadig mer voldelig og blodig retning. Konsekvensen var utbrudd av «Det store opprøret». Kampen sto mellom britiske politi- og militærstyrker på den ene siden og fattige bønder med små ressurser på den andre siden. Han skriver at i 1939 hadde britene – en global makt med et enormt imperium – satt inn de nødvendige ressursene for å knuse opprøret. Han slår fast at nederlaget fikk en katastrofal konsekvens for araberne – på kort og lengre sikt. Østvik omtaler for øvrig kampen som et bondeopprør.
De britiske kolonistene slo også fast at selvstendigheten bare skulle vurderes i løpet av en tiårsperiode. Både palestinsk-arabiske og sionistiske bevegelser avviste britenes planer. Sionistiske militser trappet opp sine angrep, også mot britene. Utviklingen på 1930-tallet gjorde det klart at det ikke var religiøse grupperinger (muslimske, jødiske og kristne) som dominerte i landområdet, men to politiske bevegelser: en palestinsk-arabisk og en sionistisk. Begge rettet seg nå mot det britiske styret.
Dermed var sionistene i konflikt med britisk imperialisme ved utbruddet av andre verdenskrig, men flertallet av disse besluttet likevel å kjempe sammen med britene. En sionistisk konferanse i New York i 1942 krevde ubegrenset innvandring, en jødisk hær og omdannelsen av hele Palestina som et jødisk samvelde. Også mange arabere sluttet seg til kampen mot de tyske fascistene, og dannet en arabisk legion under britisk ledelse.
Etter andre verdenskrig, som følge av den brutale forfølgelsen og utryddelsen av millioner av europeiske jøder, økte den jødiske innvandringen til Palestina. Sionistene utviklet både sivile og militære organisasjoner, og disse utsatte både arabere og britiske kolonister for terror. USA-imperialismen presset nå også på for økt jødisk innvandring til området. På den andre siden etablerte arabiske stater seg, og gjennom Den arabiske liga etablerte de en høykomité for å fremme palestinernes sak.
8.3. Fordrivelse
I den turbulente «etterkrigstiden» trakk britene seg ut av Palestina formelt, og sionistene gikk på offensiven for å erobre området i 1948 (Nakba). Som sagt fordrev sionistene 250.000 palestinere fra sine hjem i 1948 og 750.000 i 1967. Israel skapte således en permanent flyktningbefolkning, som den dag i dag bor i flyktningleire, særlig i Gaza, Vestbredden, Libanon, Syria og Jordan. På samme måte som jordspørsmålet er sentralt for å forstå ikke bare Palestina, men alle kolonier og halvkolonier, er også fordrivelsen fra jorda en fellesnevner.
Kolonisatorer i Amerika, Afrika, Asia og Oseania har systematisk fordrevet lokalbefolkningen fra de mest fruktbare områdene, og drevet dem inn i bantustans (områder, ofte slumbyer, i Sør-Afrika som under apartheid-styret var avsatt for svarte), reservater og konsentrasjonsleire. Tross den borgerlige europeiske myten om at nazistene oppfant konsentrasjonsleirene, var dette en utbredt metode i koloniene. Britene opprettet for eksempel konsentrasjonsleirer i Sør-Afrika under boerkrigen (1899-1902). Slik sett har sionistene i Palestina kun videreført metodene som europeiske kolonimakter og imperialister har anvendt i store deler av verden.
Videre skaper kolonistene på denne måten ikke bare sosial nød og forferdelige levekår for massene de undertrykker, de genererer også intens motstand – som gir makthaverne påskudd til å utrydde befolkningen. Dette er ikke noe vesentlig annerledes enn hvordan europeiske kolonisatorer opptrådte i Nord-Amerika. Først fortrengte kolonisatorene indianere fra de beste jordområdene, og da indianerne gikk til motangrep iverksatte europeerne utryddelsesfelttog. Kort sagt går sionistene i Palestina fram på samme måte som de europeiske kolonistene og imperialistene har gjort i flere hundre år.
Det er fordrivingen fra jorda som har skapt kravet om «retten til tilbakevendelse» som reises av den palestinske nasjonale bevegelsen. De palestinske bevegelsene og de palestinske selvstyremyndighetene krever at etterkommere av de fordrevne i 1948 og 1967 skal ha rett til å vende tilbake til sine forfedres jord. Dette kravet er helt uakseptabelt for den sionistiske staten, men det er et opplagt rettferdig krav.
8.4. Apartheid
Grunnlaget for staten Israel er altså fordrivelsen av hundretusentalls palestinere fra jorda si. Videre iverksetter Israel en apartheidpolitikk mot de palestinske araberne som fortsatt bor innenfor statens grenser. Til og med den borgerlige organisasjonen Amnesty International, som vanligvis opptrer helt i tråd med USA-imperialismens interesser, har erklært at Israel begår apartheid mot palestinerne. De beskriver i en rapport publisert i 2022 en systematisk diskriminering av palestinere.
Amnesty skriver: «Israelske myndigheters omfattende og alvorlige menneskerettighetsbrudd mot palestinere er del av en målrettet strategi for å diskriminere og undertrykke dem» og «Den systematiske diskrimineringen utgjør apartheid under internasjonal rett.»
Den systematiske diskrimineringen innebærer ifølge Amnesty blant annet:
- omfattende beslagleggelser av palestinsk land og eiendom
- ulovlige drap – likvideringer uten lov og dom
- tvangsforflyttinger
- drastiske begrensninger av palestinernes bevegelsesfrihet
- palestinske borgere av Israel blir behandlet som annenrangs borgere
- tortur
- å nekte palestinere rettferdige rettssaker
Amnestys definisjon er som følger: «Apartheid betyr at en etnisk gruppe blir grovt diskriminert til fordel for en annen. Dette skjer systematisk og over tid.» Apartheid er en forbrytelse mot menneskeheten, definert i Roma-vedtektene til Den internasjonale straffedomstol og FN-konvensjonen mot apartheid. Amnesty har dokumentert handlinger som er forbudt i Apartheid-konvensjonen og Roma-vedtektene i alle områdene Israel kontrollerer.
Andre eksempler på apartheid, er hvordan palestinere ikke får bygge hus i Øst-Jerusalem eller på store deler av Vestbredden, samtidig som israelske jøder får slå seg ned på okkupert land. Dette er også en krigsforbrytelse etter folkeretten og den fjerde Genèvekonvensjonen av 1949.
Menneskerettighetsorganisasjoner slår fast at Israel konfiskerer palestinsk land på Vestbredden til bosetninger kun for jødiske israelere. Palestinere presses sammen i enklaver. Dette gjelder også i Israel, der den palestinske befolkningen kun sitter igjen med 3 prosent av landet. På Vestbredden er det et sivilt juridisk system for jødiske israelere og et militært juridisk system for palestinere.
Videre slår de fast at palestinerne har begrenset bevegelsesfrihet i eget land. De må søke tillatelse fra Israel for å reise mellom Gaza og Vestbredden, og for å dra til Jerusalem eller Israel. Israel kontrollerer all ferdsel mellom de palestinske enklavene på Vestbredden. Palestinere på Vestbredden må søke Israel om utreisetillatelse for å reise utenlands. Israelere har fri ferdsel til bosetningene. Myndighetene har bygd egne veier for dem mellom Israel og bosetningene.
Til sist slår de fast at Israel nekter palestinske flyktninger og deres etterkommere å vende tilbake til sine hjem i områdene som ble Israel, og det samme gjelder mange internt fordrevne palestinere i Israel. Samtidig har alle jøder rett til israelsk statsborgerskap og til å bo i Israel. Vi vil her skyte inn at også jøder forskjellsbehandles i Israel. Israelske myndigheter har selv innrømmet tvangssterilisering av etiopisk-jødiske kvinner, og afrikanske jøder i Israel behandles systematisk dårlig – noe som understreker sionismens rasistiske vesen.
8.5. Krig og bosettinger
Som sagt ble Israel etablert gjennom krigen i 1947-1948. Den neste store krigen ble ført i 1967 og er kjent som seksdagerskrigen. Israel førte her krig mot Egypt, Jordan og Syria, noe som førte til at Israel tok kontroll over Gaza og Sinai-ørkenen (Egypt), Vestbredden (fra Jordan) og Golanhøydene (Syria). Som følge av krigen mistet nye 300.000 palestinere sine hjem. Etter 1967-krigen kontrollerte dermed Israel mer enn det «historiske Palestina» og omtrent 1 million palestinere var nå bosatt på Israelsk-okkupert område. Bortsett fra Sinai, som Israel har returnert til Egypt, er disse områdene fortsatt okkupert av Israel.
Fra 1967 og til i dag driver staten Israel med utbygging av israelske bosettinger på Vestbredden. Disse er i strid med folkeretten, men i dag bor mellom 700.000 og 800.000 ulovlige bosettere her. Den ideologiske begrunnelsen mange bosettere bruker, er at jødene er Guds utvalgte folk og har rett til området «fra Jordan-elva til Middelhavet». Formuleringen om «fra elva til havet» ble først brukt av sionistene, og uttrykker deres strategiske mål om en sionistisk stat i hele dette området.
De fleste bosetterne har imidlertid sannsynligvis flyttet til de okkuperte områdene fordi den israelske staten tilbyr jødiske israelere økonomiske goder, som skattelette og billige boliger, for å bosette seg der. Den israelske bosettingspolitikken på Vestbredden kan ses på som en fortsettelse av sionistbevegelsens kolonisering av Palestina.
Tidsskriftet Folk og forsvar skriver at det har vært fire store kriger i Palestina etter andre verdenskrig. De skriver:
- 1948: Palestina-krigen. Borgerkrig mellom arabere og jøder. I tillegg angrep Egypt, Irak, Libanon, Syria og Transjordan Israel. Også kjent som uavhengighetskrigen og al-Naqba.
- 1956: Suezkrisen. Israel, Storbritannia og Frankrike angriper Egypt.
- 1967: Seksdagerskrigen. Israel angriper Egypt, som får støtte av Jordan og Syria. Få timer etterpå retter Jordan et angrep mot Israel.
- 1973: Oktoberkrigen. Egypt og Syria angriper Israel. Også kjent som Yom Kippur-krigen og Ramadan-krigen.
Alle disse krigene har tjent til å befeste Israels makt i området, samt til å militarisere sioniststaten. På den andre siden har krigene også herdet den palestinske motstandsbevegelsen, og ført til den videre utviklingen av denne.
8.6. Blokade og folkemord
Israel bestemte i 2005 å trekke sine styrker og bosettinger ut fra Gaza, men allerede i 2007 iverksatte de en blokade mot Gaza som følge av at Hamas vant valget her. Blokaden har fra da av begrenset inn- og utfart av mennesker og varer og ført til dyp fattigdom for befolkningen i området. Over halvparten har vært regnet som svært fattige etter borgerlig internasjonal standard (å leve på mindre enn 2 dollar dagen). FN har aldri sluttet å anse Gaza for å være under israelsk okkupasjon.
Israel har gjennomført en rekke militære angrep mot Gaza, med massive ødeleggelser som resultat. Israels operasjoner mot Gaza inkluderer:
- en 22-dagers krig i årsskiftet 2008/2009, som resulterte i at rundt 1400 palestinere ble drept.
- en 51-dagers krig sommeren 2014, der 2100 palestinere ble drept, de fleste sivile. I tillegg ble 73 israelere drept, de fleste av dem var soldater.
- en 11-dagers militæroffensiv våren 2021, der flere hundre palestinere ble drept og skadet, og titalls tusen fordrevet fra sine hjem.
Samtidig som Hamas har styrt Gaza, har de såkalte palestinske selvstyremyndighetene («Palestinian Authority» – PA) under ledelse av det sosialdemokratiske Fatah-partiet styrt på Vestbredden. Disse styrer på Israels nåde, og kritiseres ofte for å være korrupte og ineffektive. En rekke palestinske nasjonale motstandsbevegelser regner Fatha og PA som kolloboratører og quislinger, etter den famøse «Oslo-avtalen» i 1993, som skulle etablere et rammeverk for en «tostatsløsning».
Palestinske fanger, palestinske sivile og barn, er også systematisk blitt utsatt for vilkårlige fengslinger, likvidasjoner, voldtekter og tortur, noe som også er dokumentert grundig av borgerlige menneskerettighetsorganisasjoner. Det hele er skjedd og skjer med støtte og beskyttelse fra en rekke imperialister, hovedsakelig USA-imperialismen.
8.7. Konklusjon
Kort oppsummert har sionistene gjennom flere kriger erobret hele «det historiske Palestina» som de den dag i dag okkuperer. Gjennom disse krigene har Israel fordrevet mer enn en million palestinere fra sine hjem og sin jord. Rundt halvparten av det palestinske folket, i dag omtrent 6 millioner mennesker, ble regnet som flyktninger før 7. oktober 2023 og den påfølgende krigen som har tvangsflyttet over 1 million palestinere i Gaza. Disse mer enn 6 millioner flyktningene er fratatt sin rett til å vende tilbake. Israel har videre etablert folkerettslig ulovlige bosettinger i de okkuperte landområdene, særlig på jorda til de fordrevne.
I essens har Israel i over 75 år drevet med fordrivelse og folkemord i Palestina. De har etablert et apartheidsystem og et militarisert samfunn for å forsvare og videreutvikle dette folkemordet mot sitt mål: et Israel med full kontroll fra Jordanelva til Middelhavet, hvor den palestinske nasjonen er praktisk talt utryddet.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.