Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Marxistisk filosofi er kjernen i proletariatets ideologi. Alle klasser har sin egen ideologi og sin egen filosofi. Proletariatets ideologi, i dag marxismen-leninismen-maoismen, er proletariatets vitenskapelige verdensbilde. Denne ideologien er proletariatets forståelse av hele verden, både naturen, samfunnet og tenkningen. Ideologien er våre mikroskoper og teleskoper.
Formann Gonzalo har slått fast at menneskesinnet utgjøres av filosofi. Spørsmålet om filosofi handler om menneskets sjel. Filosofien må frigjøres fra kontorskuffene og vikles ut av ord og spindelvev som brukes for å skjule den for massene. Filosofien må brukes til å mobilisere massene, og den må bringes tilbake til dem for å skape en opinion for å forandre verden. Filosofi er en umiddelbar politisk nødvendighet.
Den marxistiske filosofiens kilde er mer enn 2500 år med filosofi i ulike klassesamfunn. Karl Marx er grunnleggeren av den marxistiske filosofien, og han tok utgangspunkt i den fremste borgerlige filosofien. Den borgerlige filosofien ble brakt til sitt høydepunkt gjennom den borgerlige revolusjonen, blant annet av materialisten Feuerbach og dialektikeren Hegel.
Den marxistiske filosofien har et mer spesifikt navn: dialektisk materialisme. Materialismen er like gammel som filosofien selv. Dens grunnleggende tanke er at det eneste som finnes er materie i bevegelse, og at materien er en objektiv fysisk realitet. For materialisten er materien det grunnleggende, og ånden er et produkt av materien. Materialismen står i motsetning til idealismen, som sier det primære er ånden, være seg naturånder, guder, individets subjektive tanker osv.
Materie er en filosofisk kategori som beskriver «alt som er» som en objektiv fysisk realitet, uavhengig av menneskets ideer. Å beskrive ånden som noe som kommer forut for materien, er som å beskrive tenkning uten en hjerne. Ånden er det høyeste produktet av materien. Vi trenger hjernen for å tenke og jorda eksisterte før mennesket. Dette vet vi med sikkerhet på grunnlag av vitenskapelige oppdagelser, og dermed kan vi forkaste idealismen.
Gjennom «opplysningstiden» rykket materialismen frem innenfor filosofien, som følge av store omveltninger innen produksjon og naturvitenskap, og som et politisk verktøy i borgerskapets revolusjoner. Borgerskapet angrep de gamle institusjonene i hendene på føydalherrene og kongene, blant annet kirken. Men denne materialismen var mekanisk. Mekanikken – eller metafysikken – var dominerende i naturvitenskapen på 1700-tallet, som hos Newton, og metafysikk dominerte i den materialistiske filosofien.
Problemet med metafysikk er at den ikke forstår utvikling og forvandling gjennom indre drivkrefter, i sprang og i sammenheng med andre prosesser. En slik forståelse krever dialektikk, hvor man ser utvikling som et resultat av en kamp mellom motsetninger – en prosess av motsigelser. Dialektikken er også en gammel skole i filosofien, men den store borgerlige filosofen Hegel løftet den til et nytt høydepunkt på 1800-tallet.
Hegels problem derimot, var at han var idealist. Hans syn på verden tok utgangspunkt i Gud eller en «verdensånd». Marx og Engels tok Hegels dialektikk og snudde den på hodet – eller rettere sagt, de satte den på beina, med den riktige siden opp.
Etter at borgerskapet hadde erobret makta, mistet de sin revolusjonære karakter, og dermed forsvant det revolusjonære aspektet fra deres filosofi. Fra 1800-tallet av, og særlig med imperialismen fra omtrent 1900, har borgerskapets filosofi forfalt til metafysikk, idealisme, uvitenskapelighet og mystisisme og etterhvert irrasjonalisme og «postmodernisme».
Mellom materialismen og idealismen finner vi agnostisismen, som blant annet Immanuel Kant sto for. En variant av agnostisismen er positivismen, som hos Karl Popper. Disse mellomliggende skolene er som en mellomting mellom det faste og det flytende, som en grøt. De nekter å ta stilling til det mest grunnleggende spørsmålet i filosofien: finnes verden objektivt og uavhengig av menneskets tenkning, eller gjør den det ikke? Positivistene hevder at vi ikke kan vite noe sikkert, og dermed ender de med å likestille alle synspunkter, uansett hvilket grunnlag de har og uansett om de er bevist som falske.
Alle anvender filosofi hele tiden. Som sagt er filosofi verdensbilde, det er moral, ideer og standpunkt. Å anvende filosofi skjer enten bevisst eller ubevisst, men det skjer hele tiden. Det finnes ikke vakuum på den ideologiske slagmarken. Karl Marx slår fast at i de herskendes tanker er de herskende tanker. Borgerskapets filosofi dominerer i et borgerlig samfunn, og særlig deres individualisme.
Den dominerende borgerlige filosofien på universitetene i dag er «postmodernismen». Denne knyttes særlig til antikommunisten Michel Focault, som kjempet mot marxismen. Et utpreget kjennetegn ved «postmodernismen» er å avvise at det finnes en objektiv sannhet. Det eneste som finnes for disse er ulike interesser og «viljen til makt», som deres forløper Nietsche snakket om.
Et annet problem med «postmodernismen» er dens ensidige fokus på språket. I stedet for å se språk som et produkt av menneskets behov for å kommunisere og leve i et samfunn, blir det språket selv som skaper samfunnet. Igjen settes virkeligheten på hodet. Dette er en form for idealisme, og ser vekk fra at det grunnleggende i menneskesamfunnet er produksjonen, og at klassekampen, mellom klassene som skapes i organiseringa av produksjonen, er hoveddrivkraften for å endre menneskesamfunnet.
Den marxistiske filosofien derimot, slår fast at det finnes en objektiv sannhet, og at mennesket stadig kommer nærmere denne gjennom praksis. Praksis er kriteriet for sannhet i marxismen. Formann Mao har slått fast dette i sin udødelige artikkel «Om praksis», og sier det finnes i hovedsak tre former for menneskelig sosial praksis: produksjon, vitenskapelige eksperimenter og klassekamp. Gjennom erfaring og å bearbeide erfaringen til kunnskap, oppnår mennesket stadig sannere forståelse av verden rundt seg.
Formann Mao videreutvikler den dialektiske materialismen ved å slå fast at det bare finnes én grunnlov for materiens bevegelse: loven om motsigelsen. Han sier at alle ting, alt som finnes, er en enhet av motsigelser. En motsigelse er en relasjon, et forhold, mellom to motsetninger – som natt og dag, krig og fred, pluss og minus. Verden består av en uendelig serie motsigelser. Det finnes ingen enhet uten kamp mellom motsetninger. Videre er dette drivkraften for endring. Et annet ord for endring er bevegelse, og om alt som finnes er materie i bevegelse, kan vi ane hvorfor dette er viktig. Ingenting beveger seg uten kamp mellom motsetninger. Ingenting utvikler seg uten dette. Og det er gjennom å forstå hvilke motsigelser som finnes i en ting, og hvordan motsetningene innad i motsigelsen står overfor hverandre, hvilket styrkeforhold det er mellom dem, at vi kan forstå selve utviklingsprosessen.
Den marxistiske filosofien er grunnlaget for at vi kan forstå samfunnsutviklingen vitenskapelig. Slik kan vi se hvordan motsigelser i kapitalismen selv vil drive frem forandring. Den grunnleggende motsigelsen i kapitalismens produksjon, dens basis, kommer til uttrykk i samfunnet i klassekampen mellom proletariatet og borgerskapet. Og det er bare denne kampen som vil forvandle kapitalisme til sosialisme og kommunisme. Med den marxistiske filosofien kan proletariatet forstå sin egen historiske oppgave, sin rolle, og hvordan samfunnet utvikler seg i henhold til lover for utviklinga, og ikke tilfeldig eller som en pendel fram og tilbake, men oppover og fremover. Med den marxistiske filosofien blir menneskets historie en vitenskap – historisk materialisme – og bare gjennom dette kan vi forstå at proletariatet med nødvendighet vil avskaffe kapitalismen og marsjere mot kommunismen for å frigjøre hele menneskeheten fra klassesamfunnet for alltid.
Formann Gonzalo tar til orde for å bringe filosofien tilbake til folket, til massene, og dette er i tråd med marxismens tese om at teorien blir en materiell kraft når den griper massene. For å erobre makta må det først skapes en offentlig opinion, sier formann Mao. Dette var sant for borgerskapet i deres revolusjon, og dette er sant for proletariatet. Dermed kan vi se hvorfor filosofi får en sentral rolle i forvandlingen av samfunnet.
Les mer:
http://arkiv.tjen-folket.no/Sentralt/view/10179.html
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.