Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Dette er en kronikk. Analyse og standpunkt er kommentatorens egen, og samsvarer ikke nødvendigvis med Tjen Folket Medias linje.
Partiet Rødt fullførte årets landsmøte søndag 2. mars. Partiledelsen vant gjennom med sin fulle støtte til «forsvarsforliket» på Stortinget og alle utfordrere til partiledelsen ble nedstemt. Som under 1. verdenskrig går ministersosialismen igjen hånd i hånd med «forsvar av fedrelandet».
Landsmøtet viser igjen at partiledelsen, som særlig står sterkt i partiets arbeidsutvalg og i stortingsgruppa, har et temmelig fast grep om partiet. Likevel klarte de ikke å unngå å vise sin frustrasjon og utålmodighet overfor den utakknemlige opposisjonen.
Mímir Kristjánsson, en av partiets fremste profiler, forsøkte å kle denne frustrasjonen i humor, men vi tror han faktisk mente det da han klaget sin nød over at arbeidsprogramskomiteen han hadde ledet mottok over 2000 forslag fra partimedlemmene. En tidligere ansatt i partiet sa at de ansatte i partiet «ofrer liv og helse» på partiet, og sa at kritikken nedenfra gjorde henne trist og motløs.
Det er opplagt at partiledelsen slett ikke er fornøyd med opposisjonen i partiet mot Rødts støtte til våpendonasjonene til Ukraina og til «forsvarsforliket» og langtidsplanen for det norske militærapparatet, men enda en gang led opposisjonen nederlag på dette landsmøtet.
Likevel er det verdt å merke seg stemmetallene over forsvarsforliket på landsmøtet. 63 delegater stemte for å trekke Rødt fra forsvarsforliket i Stortinget, 96 stemte mot og 30 delegater stemte blankt. Dermed var det bare et svært knapt flertall (96 mot 93) som aktivt støttet Rødts tilslutning til militær opprustning av norsk imperialisme.
Partiledelsen snakker videre i kraftfulle ordelag om russisk imperialisme mot Ukraina, mens norsk imperialisme aldri blir anerkjent eller adressert. Som opportunister flest ser de for det første ikke sitt eget lands imperialisme, og for det andre forbinder de imperialisme kun med krig, og aldri med det økonomisk-politiske grunnlaget for krigene.
Krig er politikk med andre midler, og politikk er et konsentrert uttrykk for økonomi, slår marxismens klassikere korrekt fast. Man kan ikke forstå kriger i dagens verden om man ikke forstår dette. Den norske imperialismens økonomiske grunnlag – utbytting av nasjonene i den tredje verden – er fraværende i Rødts politikk og analyse. Dermed kan et parti som kaller seg sosialistisk, til og med revolusjonært, gjøre felles front med samtlige andre borgerlige partier i Stortinget for å gi en storstilt impuls til militariseringen av Norge.
Opposisjonen i Rødt viser at partiet, tross suksessen i de siste valgene, er et opportunistisk prosjekt født inn i revisjonismens og sosialdemokratiets krise. Fragmentering og fraksjonskamp er en lovmessighet i et slikt parti. Like lovmessig evner ledelsen, med partiets økonomiske midler og administrative apparat i sine hender, å nedkjempe opposisjonen ved alle korsveier. Denne gangen feide de flere kritiske røster ut av ledelsen, og lyktes også i å hindre at nye motkandidater ble valgt, for eksempel til posisjonen som partisekretær.
Likevel beholdt opposisjonen sine (anstrengte?) smil etter nederlagene. Tross harde ord i debatten, slår de tilsynelatende ring om partiet. Dermed beholder Rødt sine interne kritikere, noe som til syvende og sist tjener partiledelsen – vi kan minnes Gerhardsens ord om at hvis Ap ikke hadde noen EU-motstandere så burde de snarest skaffe seg dem. Ledelsen frustreres kanskje over opposisjonen og alt «ekstraarbeidet», men dette er tross alt langt å foretrekke fremfor splittelse eller at Rødt mister appellen overfor enhver fredsaktivist eller antiimperialist.
Et forslag om å halvere støtten til Rød Ungdom (fra 2 millioner til 1 million) ble nedstemt, slik at Rød Ungdom, med sine egne ord, fikk gjennomslag for sin «aller viktigste kampsak». Dessuten uttrykte ungdomspartiet også glede over at Rødt nå er for legalisering av cannabis.
Med tidligere sentralstyremedlem Joakim Møllersens ord, har Rødt «gått inn i allianse med FrP, Høyre og de andre Nato-partiene som har ledet Norge inn i krig etter krig de siste tiårene», ved å stemme for en langtidsplan for forsvaret hvor noen av pillarene er USAs militærbaser på norsk jord og NATO-alliertes atomvåpen. Planen innebærer også en forpliktelse til å sende solide bidrag til NATOs operasjoner.
Videre sier at Møllersen at langtidsplanen innebærer «en ytterligere integrering i Nato i alt fra øvelser til våpenproduksjon, fra soldater på hverandres territorier til norske krigsskip på provoserende oppdrag i verdenshav langt fra vårt eget kontinent».
Etter avstemningen sier han uansett at det hadde vært vel optimistisk å tro noe annet enn at opposisjonen skulle bli nedstemt. Oslo-partiets leder Siavash Mobasheri, Møllersens meningsfelle, sier: «Vi aksepterer voteringen – men forsvarsdebatten fortsetter».
Tidligere medlem i RV, Svein Lund, skriver at Rødt har tatt standpunkt for Vesten mot resten av verden, for de rike mot de fattige, og at de dermed ikke lenger er et sosialistisk parti. Han meldte seg ut på dagen da landsmøtet i 2024 sa ja til våpen til Ukraina, og nå har han meldt seg inn i tidligere Rødt-nestleder Marielle Leraands nye partiprosjekt, partiet FOR.
Til sist vil vi dvele ved at Rødt-leder Marie Sneve Martinussen på landsmøtet plasserte Rødt i en «stolt tradisjon» tilbake til da Stortinget vedtok lovene som sikrer staten kontroll over norske vannkraftressurser. I fjor plasserte hun Rødt i tradisjonen fra den franske revolusjonen og dens idealer om «frihet, likhet og brorskap». Kort sagt ser partilederen på Rødt som en forsvarer og viderefører av den borgerlige demokratiske og nasjonale revolusjonen. Dermed fremstår det tydelig at det ikke bare er programmer og vedtak som er borgerlige, men at den borgerlige ideologien ikke engang kles i marxistisk forkledning.
Den borgerlige revolusjonen ble fullført i Norge i 1905, men Rødt-lederen virker å se på denne som truet i dag, blant annet av økte forskjeller i samfunnet. Når hun reiser «kampen mot Forskjells-Norge» er dette i essens borgerlig sosialisme, uten noen forbindelse til marxismen eller den proletariske revolusjonen. Å påpeke dette er selvsagt å slå inn vidåpne dører. Rødt-ledelsen ønsker på ingen måte å gi noen illusjoner om at Rødt er et kommunistisk parti. De later ikke en gang som om at det å være «revolusjonær sosialist» i henhold til partiets program, betyr at man faktisk er for en sosialistisk revolusjon.
Dermed øker kontrasten mellom den situasjonen vi ser utspille seg i verden, med stadig dypere kriser, skjerpede motsigelser og voksende folkelige protester, og arbeidet i Rødts kontorlandskaper og komiteer. På samme tid som selv borgerskapet synes å ha mistet troen på sitt eget system, har partiet Rødt bestemt seg for å forsvare systemet – om nødvendig med fregatter og missiler.
Les også:
Referanser:
Marie Sneve Martinussen gjenvalgt som Rødt-leder
Lover fortsatt kamp mot økte forskjeller
Joakim Moellersen i Rødt foreslo at partiet burde trekke seg fra forsvarsforliket på Stortinget
Rødts landsmøte stemte for å videreføre støtten til forsvarsforliket
Forsvarsforliket fikk støtte på Rødts landsmøte. Dette var de viktigste vedtakene
En vellykket glideflukt mot høyre
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.