Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Dette er en kronikk. Analyse og standpunkt er kommentatorens egen, og samsvarer ikke nødvendigvis med Tjen Folket Medias linje.
Partiet Rødt har fullendt sin utvikling til borgerlig parti. Et eksempel på dette så vi da partiet støttet «forsvarsforliket» i Stortinget, en plan for storstilt opprustning og militarisering. Et nytt eksempel ser vi når partiledelsen nylig vedtok sin nye «maktstrategi».
Bjørnar Moxnes var leder av partiet i ti år, og er for mange den som legemliggjør Rødts inntog i «det gode selskap» på Stortinget. Han måtte gå av som partileder i 2023, som følge av «solbrilleskandalen», og er blitt etterfulgt av Marie Sneve Martinussen.
Martinussens tale til det ekstraordinære landsmøtet som valgte henne som ny leder, viser at partiet ikke bare er borgerlig i praksis, men også i teorien. For Martinussen er Rødts prosjekt, med sine egne ord, å videreføre den franske revolusjonen ved å utvide demokratiet. Altså er den sosialistiske revolusjonen avblåst også i ord, til fordel for å styrke det borgerlige parlamentariske systemet.
Arbeiderklassen trenger ikke enda et borgerlig parti
Landsstyret i Rødt har nå vedtatt en «maktstrategi», en plan for hvordan Rødt kan «sikre stortingsflertallet en ny sammensetning, og garantere faktisk forandring i Norge». Dette vedtaket gjør de under veiledningen at partiet er «utfordreren som trengs».
Men hvem trenger Rødt? Målet i maktstrategien er å bli nødvendige for å sikre flertall for en regjering ledet av Arbeiderpartiet. Partiledelsen vil forhandle med «partiene til venstre for midten» (midten av hva?), for å få gjennomslag for sin politikk. Partiledelsen erklærer at de ønsker en samarbeidsavtale med disse partiene, konkret: Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og De Grønne.
Partiledelsen åpner også for å delta i regjering, så lenge det fører til «forandring», og de slår fast at det er «resultatene som teller». De søker forhandlinger etter valget og skriver, på erkeparlamentarisk vis: «Vi vil også jobbe strukturelt for å styrke de folkevalgtes og stortingsflertallets muligheter til å ta initiativ i viktige saker, ha mer å si i viktige valg for samfunnet og for regjeringas oppfølging av Stortingets vedtak og vilje.»
Rødt-ledelsen omtaler nå partiet som «utfordreren som trengs», men arbeiderklassen trenger ikke enda et borgerlig parti. Røttene til partiet Rødt ligger i den såkalte «ml-bevegelsen», og da særlig ungdomsforbundet SUF (m-l). Disse forlot Sosialistisk Folkeparti, en av SVs forløpere, i 1969. Den gangen sto disse unge revolusjonære i spissen for solidariteten med frigjøringskampen i Vietnam, organiserte støtte til ulovlige streiker og spredte Mao Tsetungs tenkning til titusenvis av mennesker i dette landet. Nå støtter partiet NATOs våpendonasjoner til Zelenskij og deltok i «forsvarsforliket» på Stortinget. Kort sagt er partiet blitt en støttespiller for politikken til norsk imperialisme.
Rødt-ledelsens støtte til imperialistisk militarisme har møtt motstand fra enkeltmedlemmer, fra enkelte lokallag og til og med partiets ungdomsorganisasjon. Sistnevnte vedtok en uttalelse i juni 2024, som i relativt skarpe ord tok avstand fra Rødt-støtten til opprustning. Andre har valgt å forlate partiet i protest. Men det store flertallet i partiet godtar utviklingen.
Rødt utfordrer som sagt ikke norsk imperialisme. Rødt utfordrer heller ikke det borgerlige politiske systemet – de ønsker tvert om å styrke de borgerlige institusjonene («de folkevalgte og stortingsflertallet»). Rødt utfordrer ikke sosialdemokratiet i regjering, men tilbyr i stedet et forpliktende samarbeid («samarbeidsavtale»). Arbeiderklassen trenger ikke dette partiet, som et tillegg til Ap og SV. Verdens undertrykte folk trenger ikke enda et parti som støtter imperialistenes våpenkappløp.
Hvem trenger likevel partiet?
Men noen trenger Rødt. Den pågående krisa i Arbeiderpartiet, inklusive den intensiverte kampen om toppstillinger, er en del av en politisk krise i alle imperialistiske land. De borgerlige partiene, politikerne og institusjonene opplever at massene vender dem ryggen i stadig større grad. Arbeiderpartiet mister støtte til alle andre partier, men de fleste velgerne som forlater dem går til «hjemmesitterne» – de som ikke vil stemme. Borgerskapet har et etter hvert desperat behov for å puste nytt liv inn i valgsirkuset. Dermed øker behovet for «nye» kandidater og nye «arbeiderpartiet». Årets valgkamp i USA er et utmerket eksempel på krisa i det borgerlige politiske systemet, og på hvordan borgerskapet forsøker å møte denne. De nye protestpartiene, til «høyre» og til «venstre», demagoger og populister, er helt nødvendige for å lokke massene tilbake til valgurnene igjen og igjen – noe som igjen er nødvendig for å sikre et skinn av legitimitet for det borgerlige systemet. Slik sett trengs Rødt.
Videre er det slik at krisa i Arbeiderpartiet ikke bare er et problem for borgerskapet som helhet. Det er også et særegent problem for byråkrater og ledere i staten og de statlige og halvstatlige monopolselskapene. Høyre og Frp går til valg på å kutte skatter og avgifter for privatkapitalister, samt å privatisere og kutte mer i offentlig sektor. De vil ikke bare fortsette øverføringen av verdier fra massene til finanskapitalen og staten, slik regjeringen administrerer i dag, Frp og Høyre vil forskyve fordelingen innad i borgerskapet til fordel for «privat sektor». Med et svekket Arbeiderparti og en svekket LO-ledelse, kan slike trusler bli virkelighet. Rødt kan bli nødvendig for å sikre et flertall i Stortinget mot disse planene. Innad i LO er Rødt allerede blitt et reelt alternativ til Ap blant mange tillitsvalgte. Rødts ønske om å stanse strømeksporten kan for eksempel være nyttig for den kjemiske industrien, som er avhengig av billig strøm.
Arbeiderklassen trenger ikke et nytt borgerlig arbeiderparti. Klassen trenger sitt eget parti, kommunistpartiet, som ikke deltar i det borgerlige valgsirkuset, som bekjemper imperialistenes militarisering og som kjemper mot staten og kapitalen, ikke for å styrke norsk statsmonopolkapitalisme. Men med forråtnelse og krise i det imperialistiske systemet, trenger borgerskapet Rødt for lokke misfornøyde velgere til å prøve «en gang til», og Arbeiderpartiet, som gjør det rekorddårlig på meningsmålingene, kan trenge Rødt for å komme tilbake i regjeringskontorene i fremtiden. Og som et «kirsebær på toppen» – når Rødt er et stortingsparti med 8 mandater og 25 millioner i budsjett, eller mer om suksessen fortsetter – blir partiet også en karrieremulighet for enkeltpersoner i det borgerlige samfunnet.
Slik sett blir det feil å si at Rødt ikke trengs. Noen trenger Rødt, bare ikke du og jeg.
Les også:
Referanser:
Rødts maktstrategi 2025: – Rødt er utfordreren som trengs
Rødt legger fram «maktstrategi»: – Vi er villig til å ta makt – TV 2
Rødt hasteinnkaller til pressekonferanse
Rødt åpner for regjeringsdeltakelse
Rødt må kreve velferd og klimatiltak, ikke opprustning! — Rød Ungdom
Forsvarsforliket og Rødt –
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.