Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Tjen Folket Media har fått tilsendt en tekst fra redaksjonen for det maoistiske tidsskriftet Røde Fane i anledning 102-årsjubileet til Norges Kommunistiske Parti. Vi oppfordrer våre lesere til å studere og å spre teksten.

Proletarer i alle land, foren dere!

NKP 102 år – vi har en verden å vinne!

«Vi har en verden å vinne
og ikke en time å miste.
Så skulde vi famle i blinde
og spikre oss selv en kiste?»
– Rudolf Nilsen, Ridderslag

I anledning 102-årsjubileet for Norges Kommunistiske Parti (NKP), 4. november 2025, ønsker vi i redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane å dele noen tanker om nødvendigheten av å bekjempe revisjonismen og opportunismen, samt å rekke ut en hånd til alle ærlige revolusjonære med en oppfordring til å ta aktivt del i den revolusjonære bevegelsen og å støtte arbeidet for å forberede rekonstitueringen av Norges Kommunistiske Parti.

Ned med revisjonismen!

Revisjonisme er borgerlig ideologi i «marxistisk» forkledning. Revisjonismen kommer politisk til uttrykk i utallige former for opportunisme. Revisjonismen oppstår historisk som en reaksjon på marxismens seier innenfor arbeiderbevegelsen. De gamle borgerlige og småborgerlige variantene av sosialisme ble drevet ut av arbeiderbevegelsen i løpet av siste halvdel av 1800-tallet. Denne utdrivelsen skjedde under fanen til marxismen, proletariatets eneste og sanne ideologi. Mot slutten av 1800-tallet var marxismens seier befestet, og fra da av kunne borgerlig ideologi bare smugles inn i bevegelsen i «marxistisk» forkledning.

Den klassiske revisjonismen, utformet av tyskeren Bernstein, reviderte marxismen ved å påberope seg «nye omstendigheter». Bernstein hevdet at marxismens politiske økonomi var blitt avleggs, at kapitalismens utvikling minsket de økonomiske krisene. Han hevdet at revolusjon ikke lenger var nødvendig, men at sosialismen kunne oppnås gjennom den fredelige og parlamentariske veien, gjennom stemmeseddelen. Hans standpunkter, satt frem ved begynnelsen av 1900-tallet, ble raskt gjort til skamme av kapitalismens overgang til sitt imperialistiske stadium. Verden ble rystet av stadig dypere kriser og av to verdenskriger, av oktoberrevolusjonen i Russland, den kinesiske revolusjonen og av de nasjonale frigjøringskrigene i koloniene og halvkoloniene.

Bernsteins revisjonisme grunnstøtte mot virkeligheten, og han er i dag glemt av de fleste. Hans metode levde like fullt videre, i nye former, for eksempel hos tyskeren Kautsky og de norske «tranmælittene» (etter høyreopportunisten Martin Tranmæl). Bernsteins ideer ble senere gjenopptatt av den moderne revisjonismen innenfor de kommunistiske partiene, anført av figurer som Browder, Tito, Torez, Togliatti, Kruhstsjov og Bresjnev. Formen varierte, men innholdet var det samme.

Igjen og igjen påberopte revisjonistene seg «nye omstendigheter» for å «revidere» marxismens – senere marxismen-leninismens og marxismen-leninismen-maoismens – grunnleggende sannheter. Revisjonistenes angrep retter seg særlig mot ideologien, det kommunistiske partiet, den voldelige revolusjonen og proletariatets diktatur, slik Perus Kommunistiske Parti har oppsummert det. 

Den moderne revisjonismen reiste seg også i Kina, anført av miserable figurer som Liu Shao-ch’i og Lin Piao, Hua Guofeng og Deng Xiaping. En lærdom fra krigen og militærteorien er at festninger må overvinnes fra innsiden. Lærdommen er popularisert i fabelen om den trojanske hesten. Det var dette som skjedde i Sovjetunionen og Kina. Det internasjonale proletariatets festninger – de sosialistiske fedrelandene – ble overtatt fra innsiden av borgerskapets agenter, revisjonistene.

Det er på dette grunnlaget at formann Mao konkluderer med at hovedfaren for den internasjonale kommunistiske bevegelsen er revisjonismen, og denne sannheten er like sann i dag. Dette lærer vi ikke bare fra internasjonale erfaringer, eller fra de sosialistiske landene, men også fra vårt eget land og særlig historien til Norges Kommunistiske Parti.

Revisjonismens grunnlag og innhold

Revisjonismen er en refleksjon av materielle forhold, først og fremst av klassekampen. Borgerskapet forsøker alltid å likvidere eller å overta proletariatets parti, for å føre proletariatet på villspor og ødelegge klassens organisasjoner. Derfor kommer revisjonismen, som all annen borgerlig ideologi, i tusen-og-én former.

Grunnlaget for revisjonismen og opportunismen er objektivt og materielt:

• Imperialismen, som korrumperer de øverste lagene av arbeiderklassen, gir dem privilegier, splitter arbeiderbevegelsen og gir næring til opportunisme og nasjonalisme.
• Småborgerskapet, som vakler mellom revolusjon og kontrarevolusjon, og preges av pessimisme eller eventyrpolitikk, og som spontant ønsker å snu historiens hjul tilbake til en svunnen storhetstid for «frie bønder» og små kjøpmenn.
• Borgerskapet, som bevisst søker å vende massene vekk fra den revolusjonære veien. Borgerskapet bruker en del av sin profitt til å korrumpere det øverste sjiktet av proletariatet, og til å kjøpe opp arbeiderlederne med alle slags skjulte og mindre skjulte bestikkelser.

På dette materielle grunnlaget dominerer den borgerlige ideologien, som dyrker egoismen og individualismen i stadig mer degenererte former. Borgerlig ideologi uttrykker seg i alt fra åpen rasisme, kvinneforakt og religiøs mystisisme, til postmoderne identitetspolitikk – og alle former for opportunisme.

Revisjonismen er farligst der den kommer til uttrykk i det kommunistiske partiet selv, og i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Den største skaden revisjonismen har påført arbeiderklassen i dette landet, er å degenerere og likvidere det internasjonale proletariatets fortopp i Norge, Norges Kommunistiske Parti, og slik frarøve klassen sin ledelse.

Vi har flere ganger skrevet om historien til NKP, så vi skal ikke gjenta oss selv her, men heller oppfordre våre lesere til å lese andre artikler vi har skrevet om temaet. Prosessen i partiet endte uansett i et tvers igjennom revisjonistisk parti, strukturert på grunnlag av Kruhstsjovs og Bresjnevs moderne revisjonisme. Partiets program ble et reformistisk program for «fredelig overgang». Den voldelige revolusjonen og proletariatets diktatur måtte vike for valgveien og ideen om en «antimonopolistisk enhetsfront» (enhet med sosialdemokratiet).

Opportunisme og trotskisme

Revisjonismen kommer i dag til uttrykk i utallige opportunistiske former i dagens Norge. Vi i denne omgang særlig løfte frem følgende eksempler:

• Valgveien – veien med deltakelse i de borgerlige valgene, reformisme og parlamentarisme, som aspirerer mot «ministersosialisme».
• Illusjonen om en fredelig vei til sosialismen, enten i form av den nevnte reformismen eller som fagforenings-økonomisme og syndikalisme.
• Teorien om «fredelig akkumulasjon av krefter» frem mot en kommende revolusjonær krise – å bygge en sterk «revolusjonær» bevegelse innenfor den borgerlige legalitetens rammer (legalisme), for å «overta makten» når forholdene er modne.
• Teorien om «utenomparlamentarisk arbeid» som et kompliment til reformismen, eventuelt reformismen som kompliment til «utenomparlamentarisk arbeid».
• «Venstre»-opportunismen («venstre» i form, høyre i innhold), som avviser nødvendigheten av streng sentralisme i partiet og en proletarisk stat (byråkrati og stående hær) etter revolusjonen.

I essens står alle disse uttrykksformene i motsetning til å smi det kommunistiske partiet som en maskin for revolusjonær krig, i motsetning til kampen for den politiske makten (som den viktigste dagskampen) og etableringen av proletariatets diktatur, og i motsetning til kampen for den sosialistiske revolusjonen i Norge, som må ta form av revolusjonær krig under partiets ledelse, det vil si folkekrig.

Vi vil også nevne trotskismen spesifikt, som på nytt introduseres for å trenge inn i den revolusjonære bevegelsen, for å splitte proletariatets organisasjoner og kamp. Hele dens eksistensgrunnlag er å bekjempe partiet og revolusjonen. Det er ikke uten grunn at trotskismen ble løftet frem av borgerskapet, gjennominfiltrert av etterretningstjenestene, som en kampfane mot det sosialistiske Sovjetunionen under Stalins ledelse.

Trotskistene benekter at de undertrykte nasjonene er hovedkraften i den proletariske verdensrevolusjonen, de benekter nødvendigheten av nydemokratisk revolusjon i undertrykte land og de er mot folkekrigen. Trotskistene orienterer seg i retning sine «intellektuelle» ledere i Europa og Nord-Amerika, for å følge deres eksempel, i stedet for å se til de kommunistiske partiene og folkekrigene i den tredje verden. Trotskistene feirer fremgangen til borgerlige politikere og notoriske opportunister, som Bernie Sanders, Jeramy Corbyn og – i dag – Zohran Mamdani i New York. Slik, og på utallige andre vis, bidrar de til forsøkene på å splitte den proletariske bevegelsen og å avvæpne den i sin kamp.

Trotskismen øver innflytelse langt utenfor sine egne rekker, særlig blant unge generasjoner av revolusjonære og revolusjonister. Deres teorier («sosialisme nedenfra», «overgangsprogrammet» osv.) har appell til enkeltpersoner som er mot kapitalismen, men som tror på borgerskapets løgner om sosialismen. Disse ønsker seg til syvende og sist en «sosialisme» uten å ofre bekvemme liv ved universitetene i de imperialistiske landene.

Illusjonen om «utenomparlamentarisme»  

Videre er det oppstått – i Norge som i andre land – en utenomparlamentarisk «underskog», en «aktivistisk» falang, bak og ved siden av de opportunistiske borgerlige «arbeiderpartiene», særlig Rødt og SV. Lederne for disse kreftene søker å forene «utenomparlamentarisme» med reformisme, og hevder at det parlamentariske arbeidet i de borgerlige statsorganene «bare» er et supplement til «utenomparlamentarismen».

Den «utenomparlamentariske» retningen er uhyre mangfoldig. Lederne innenfor denne slutter seg til et mylder av ulike former for opportunisme. Tross ulike uttrykksformer har disse «aktivistlederne» til felles at de avviser proletariatets ideologi (maoismen), partiet, revolusjonen og proletariatets diktatur. Videre opptrer mange av dem som splittelsesmakere og intrigemakere overfor den revolusjonære og den antiimperialistiske bevegelsen. Hvordan kan dette stemme, om noen av dem kaller seg både «revolusjonære» og «marxister»?

Det avgjørende er ikke hva noen kaller seg eller sier, men deres praksis – som mer enn noe annet uttrykker hvilken ideologi og politikk de står for. Praksisen til «underskogens» ledere er i essens den samme: De arbeider legalt innenfor det borgerlige samfunnet – gjerne som ansatte i ulike organisasjoner – for å «påvirke» den borgerlige staten. Spesifikt arbeider de ofte for å dra «sine» parti til venstre. Alle slags organisasjoner, fra fagforeninger til solidaritetsgrupper, forvandles av slike ledere til en slags lobbyorganisasjoner, som mer og mer likner den borgerlige PR-bransjen.

Et slående aktuelt eksempel finner vi hvordan Palestinakomiteens ledelse deltok i valgkampen med støtte til SV, Rødt og MDG (under slagordet «Stem for Palestina!»). Hvilken funksjon dette «presset» hadde kan vi oppsummere allerede: SV sanket stemmer på sitt løfte om «Gaza-ultimatum», for så å legge vekk ultimatumet umiddelbart etter valget. Det er et illustrerende eksempel på en lovmessig funksjon av dynamikken mellom de «utenomparlamentariske» og de parlamentariske opportunistene. Under visse ledere forvandles solidaritetsaktivister til valgkamparbeidere for partiene – borgerlige partier som deltar i administrasjonen av norsk imperialisme, som i essens er en del av det utvidede statsapparatet. De blir instrumenter for borgerskapets diktatur.

De «utenomparlamentariske» lederne fra ulike opportunistiske grupper og retninger, gjør seg selv nyttige for borgerskapet. Deres oppgave er å dempe klassekampen, føre folkelige protester inn i legale og ufarlige former, og å organisere masser under borgerlig ledelse. Massene er en arena for kamp, hvor borgerskapet og proletariatet kjemper om innflytelse. Om massene ikke organiseres for revolusjonen, organiseres de for reaksjonen.

Tusen veier ut i myra – og bare én vei fremover

Den praksisen vi her har beskrevet er ikke en praksis som kan føre til sosialistisk revolusjon, uansett subjektive ønsker. Tvert om, dette er en praksis som bekjemper den sosialistiske revolusjonen. De «utenomparlamentariske» veiene fører inn i den reformistiske hengemyra og den parlamentariske svinestien. Slike ledere – vi burde skrive «ledere» i anførselstegn – oppfyller en nyttig funksjon i rollen som lydig opposisjon. Slik «bekrefter» de at borgerskapets diktatur er et «demokrati» med «rom for meningsmangfold». I essens motarbeider de at proletariatet konstituerer seg selv som et eget politisk parti, adskilt fra og ulikt alle andre partier (slik Marx og Engels sa det): det kommunistiske partiet.

Angående ideologien vil vi videre slå fast at som alle andre fenomener i naturen, samfunnet og tenkninga, utvikler også ideologien seg uten stans. Denne utviklingen skjer også både gradvis og i sprang, og sprangene fører til nye stadier i prosessen. Om opportunistene har lest noe marxisme, anerkjenner de kanskje hvordan samfunnshistorien utvikler seg (føydalisme avløser slaveri, imperialismen avløser frikonkurransekapitalismen), men de anerkjenner ikke at ideologien, som en avspeiling av den materielle virkeligheten, er underlagt samme dialektiske utviklingslov. De anerkjenner ikke at marxismen har gjort, og måtte gjøre, to store sprang, sprang som korresponderte med verdensrevolusjonens prosess. Marxismens første sprang, dens grunnleggelse, skjedde med fremveksten av det moderne proletariatet. Marxismens andre stadium samsvarer med oktoberrevolusjonen og Lenin, og dens tredje, nyere og høyere stadium, maoismen, med den kinesiske revolusjonen og kulturrevolusjonen under formann Maos ledelse. Marxisme ble marxisme-leninisme og marxisme-leninisme ble marxisme-leninisme-maoisme.

Ideologien er en systematisering av våre kunnskaper, som stadig blir dypere og sannere. Dette er en prosess som er nødvendig for å veilede proletariatets bevisste transformasjon av samfunnet (revolusjon). Proletariatets ideologi, marxismen-leninismen-maoismen, er den eneste proletariske og sanne ideologien, og bare den kan og må veilede partiet og hele den proletariske bevegelsen. I dag er det å være marxist å være marxist-leninist-maoist. Opportunistene avviser dette, og dermed avviser de proletariatets ideologi.

Opportunistenes avvisning av partiet kommer til uttrykk i at de ikke slutter seg til, men tvert i mot bekjemper arbeidet for å rekonstituere Norges Kommunistiske Parti. Vi forstår godt at mennesker, særlig proletarer, er praktiske først og fremst. Vi forstår at det ikke faller noen lett å slutte seg til et slikt prosjekt, basert på noen artikler eller noen aksjonsrapporter. Vi har ingen illusjoner om en bølge av tilslutning basert på et slikt grunnlag, men vi vil like fullt henvende oss til alle ærlige revolusjonære og be dem om å på nytt reflektere over noen enkle slutninger vi har trukket: (1) uten et kommunistisk parti mangler proletariatet ledelse, (2) uten ledelse kan ikke proletariatet gjøre revolusjon, (3) det kommunistiske partiet i dette landet ble konstituert i 1923 og heter NKP, (4) ingen revisjonistiske partier er verdige til å bære dette navnet, (5) NKP ble likvidert av revisjonismen og dagens «NKP» er et revisjonistparti, (6) det kan bare finnes ett enkelt kommunistisk parti i ett enkelt land, (7) den viktigste oppgaven for de som vil være kommunister er derfor å støtte og bidra til forberedelsene for rekonstitueringen av Norges Kommunistiske Parti.

Videre slår vi fast at den sosialistiske revolusjonen i Norge er en del av den proletariske verdensrevolusjonen. Nasjonalisme er fremmed gift for proletariatet, som i sitt vesen er en internasjonal klasse. Kommunister er proletariske internasjonalister, og det er vår plikt å stille oss skulder ved skulder med kommunistene i andre land, særlig de som leder folkekriger. Den beste måten å gjøre dette på, er å forene seg i den revolusjonære bevegelsen og gi sitt bidrag til å støtte eller forberede rekonstitueringen av Norges Kommunistiske Parti, som en nødvendig forutsetning for å lede proletariatets kamp og gjøre revolusjon i dette landet. Dette er det beste håndslaget en norsk revolusjonær kan gi til våre kamerater i de undertrykte nasjonene og til verdensrevolusjonen som helhet.

Velg den revolusjonære veien!

Herskernes tanker er de herskende tanker. I det borgerlige samfunnet dominerer borgerlig ideologi. Dette er ikke noe mystisk. Marx og Engels har analysert den reaksjonære, borgerlige og småborgerlige sosialismen i Det kommunistiske manifestet. Lenin har analysert revisjonismen i sine tekster, og slått fast at sannheten er én, mens feilene er mange. Formann Mao har forklart hvordan ett deler seg i to og det er motsigelser i alle ting. Så lenge det finnes et borgerskap og et revolusjonært proletariat, vil det finnes revisjonisme, og denne må bekjempes og knuses på nytt og på nytt, helt fram til verdenskommunismen.

For å konkludere slår vi fast: Vi trenger ikke enda et borgerlig arbeiderparti. Vi trenger ikke enda en kamp som renner ut i sanden, for uten makt er alt annet illusjoner. Vi trenger ikke mer forvirring og pessimisme. Vi trenger klare svar. Massene lytter til dem som ikke tviler. Proletariatet er én klasse, og har bare én ideologi og ett parti. Det som trengs er å rekonstituere Norges Kommunistiske Parti, som et parti av ny type, som et marxist-leninist-maoistisk og militarisert kommunistparti, for å lede proletariatets kamp, for å lede den sosialistiske revolusjonen, som en del av og i tjeneste for den proletariske verdensrevolusjonen, for å erobre makten, etablere proletariatets diktatur og, gjennom kulturrevolusjoner, fortsette kampen helt frem til verdenskommunismen.

De som har øyne og ører, vet at det finnes en revolusjonær bevegelse i dette landet. Ingen har hevdet at den er stor og mektig, men til syvende og sist kommer det ikke an på hvor mange vi er, men at vi vil. Veien er lang og hard, det har den vært og det vil den fortsatt være. Den er ikke rettlinjet, den går i kriker og kroker. Mange er de som langs veien har mistet motet eller blitt ledet vekk fra den og inn på ulike blindspor. For disse gjelder det gamle ordtaket: Det er aldri for sent å snu. Eller som de kristne sier: Vend om! 

For de nye kreftene, for revolusjonær og utålmodig ungdom, for de som ivrer etter å lære mer og å kjempe enda mer, for de som er blitt mobilisert og politisert av det forferdelige folkemordet til Israel og den heltemodige palestinske motstandskampen og solidaritetsbevegelsen for Palestina: Gå mot strømmen! Dette er et marxistisk prinsipp. Den revolusjonære veien er omgitt av myr på alle kanter. Myra er full av halvt nedsunkne myrboere som lokker og lurer for å lede oss vekk fra den revolusjonære veien.

Den revolusjonære veien er en smal sti. Det er ikke den letteste veien, det er ikke minste motstands vei. Spesielt ikke i dette imperialistiske landet, som formelig flyter over av profittene fra plyndring av undertrykte land, av oljepenger og prosjektmidler, som tilbyr hygge og velstand til de som tjener borgerskapet. Veien inn i det borgerlige systemet, inn i statsapparatet, er bred og lett, særlig for den intellektuelle småborgeren, men den leder dypere inn i tilværelsen som en parasitt på ryggen av all verdens undertrykte folk.

Vi oppfordrer dere til å bryte med det borgerlige samfunnet og de opportunistiske partiene og gruppene. Slutt dere sammen med verdens fordømte, ved å bli en del av den revolusjonære bevegelsen! Vi har en verden å vinne, og ikke en time å miste.

Redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane
November 2025

Les mer: