Chile: Notater om fascisme og korporativisme

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Våre kamerater fra avisen El Pueblo i Chile har nylig publisert artikkelen «Notater om fascisme og korporativisme» i to deler, som er oversatt til engelsk av våre kamerater i Red Herald.

Utgangspunktet for artikkelen er de stort sett rettmessige anklagene om fascisme mot den chilenske politikeren José Antonio Kast. Tjen Folket Media mener artikkelen også er relevant i lys av at Trump stadig oftere kalles fascist, og av den allmenne tendensen til reaksjonering og militarisering vi ser over hele Europa, inkludert i Norge.

I 1973 grep militæret under Augusto Pinochet, veiledet og dirigert av yankee-imperialismen, makten i Chile. Artikkelforfatterne skriver at i løpet av 1980-årene ble Pinochet-regimet i Chile satt under stadig sterkere press av folkelige protester, væpnet kamp og den globale økonomiske krisen. Dette førte til at yankee-imperialismen tvang det militære fascistiske regimet til å gå over til et system med valg igjen.

Like fullt var 1980-grunnloven og en rekke chilenske institusjoner fortsatt preget av fascisme og korporativisme, og artikkelen beskriver hvordan tiltak og lover fra det fascistiske regimet fortsatt setter sitt preg på Chile. Artikkelen beskriver også hvordan den politiske situasjonen blir mer kompleks i dag, når revisjonistene og de borgerlige «arbeiderpartiene» utvikler et fascistisk konsept i praksis når de forsøker å korporativisere samfunnet mer.

Fascismen oppstår for å slå ned revolusjonen

Innledningsvis slår artikkelforfatterne fast at det er et todelt problem med anklagene mot Kast. For det første at Kast (og slike som ham) bare er én av mange representanter for fascismen og korporativismen. For det andre er de som kaller ham fascist, og kaller seg selv «demokrater» og «sosialister», også representanter for den korporativistiske utviklingen.

For å forstå fascismen, kan vi lese, må vi først forstå staten og statens klassekarakter. Staten er i sitt vesen «organisert vold» (Lenin), og den er nødvendig for å opprettholde et system av utbytting. Den er en maskin for herskerklassen. Uansett hvor demokratisk staten er, vil en kapitalistisk stat være kapitalistklassens stat, som brukes til å undertrykke arbeiderklassen og de fattige. Regjeringer kan komme og gå, men makten ligger i hendene til kapitalen.

Artikkelen tar opp formann Gonzalos tilnærming til spørsmålet, hvor han understreket at Lenin også så at med imperialismen (kapitalismens høyeste og siste stadium) blir de væpnede styrkene mye mer mektige, hele økonomien militariseres, og byråkratiet vokser med sine stadig mer undertrykkende apparater, men at Lenin aldri fikk se fascismen. Fascismen oppstår som en nødvendighet for den borgerlige staten – for å stanse den proletariske revolusjonen.

Da revolusjonen utfoldet seg i Europa, kom fascismen inn på scenen og utviklet en hard kamp mot parlamentarismen og knuste til slutt denne (først og fremst i Italia og Tyskland). Marx hadde lenge før dette forutsett at det borgerlige systemet vil styrke den utøvende myndigheten (regjering, president osv.) i motsetning til parlamentet – som vil svekkes. Styrkingen av de utøvende myndighetene er ingenting annet enn et uttrykk for kapitalismens (i dag imperialismens) stadig mer reaksjonære vesen.

Det er viktig å understreke at staten uansett alltid er et diktatur, og at autoritære regjeringer er et gammelt fenomen – mye eldre enn fascismen. Også regimer som baserer seg på terror fantes lenge før fascismen. Altså er ikke terroren det viktigste trekket ved fascismen, slår artikkelen fast.

Hva kjennetegner fascismen?

Videre står det i artikkelen at noen typiske trekk ved fascismen og korporativismen også oppsto på et tidligere tidspunkt. De viser til Karl Marx’ verk «Luis Bonapartes 18. brumaire» og Marx’ analyse av bonapartismen, som en rik kilde til politiske konsepter for å forstå fascismen og reaksjoneringen av staten. Bonapartismen var et uttrykk for at klassekampen genererer «helter», groteske karakterer som blir stundens «frelsere» for herskerklassen, deres «führere». De chilenske artikkelforfattere nevner fascistiske militærdiktaturer i Chile, Peru, Argentina og Uruguay på 1970- og 1980-tallet, som eksempler på dette, med sine respektive «ledere» – og at disse ble etablert for å gi herskerklassen en utvei fra et «representativt demokrati» i krise, som ikke kunne holde tilbake den revolusjonære bevegelsen fra arbeiderklassen og bondemassene.

For Tyskland sin del, skriver artikkelforfatterne, vokste fascismen fram som et svar på oktoberrevolusjonen i Russland og revolusjonsforsøket i Tyskland i 1919, og sosialdemokratene i regjering banet vei for nazi-fascismen. Likevel ligger fascismens opprinnelse i Japan, står det i artikkelen, hvor militarister innledet en kamp mot de japanske parlamentariske liberalerne, da den japanske arbeider- og bondebevegelsen skapte frykt blant de japanske imperialistene og monopolistene. Militaristene knuste parlamentet og påførte arbeiderbevegelsen et nederlag.

Artikkelen siterer formann Gonzalo, som forklarte at aksjon polariserer i revolusjon og kontrarevolusjon, og at borgerlige liberale ideologier og apparater blir utilstrekkelige for å stå imot revolusjonen, altså oppstår behovet for fascisme.

Videre understrekes det at fascismen tar ulike former i ulike land og i ulike historiske situasjoner. Likevel har fascismen noen allmenne og felles karaktertrekk: den feier vekk alt som er borgerlig-demokratisk, den promoterer nasjonalisme (sjåvinisme) og den anvender sosial demagogi mot «de rike», med store løfter om «radikal forandring» for massene.  

Artikkelen viser deretter til den viktige lederen Georgi Dimitrov, generalsekretær i Den kommunistiske internasjonalen, som slo fast at fascismen representerer det imperialistiske storborgerskapet, avviser borgerlig-liberale demokratiske prinsipper, avviser borgerlig parlamentarisme til fordel for korporativisme, og som både anvender terror og «myk» og «hard» politikk. Angående terroren utvikler fascismen mer vold som et verktøy for å paralysere og dominere, for å oppnå sine politiske mål. Nøkkelen her, kan vi lese i artikkelen, er å forstå at fascismen ikke bare karakteriseres ved terror, men også ved sin avvisning av borgerlige friheter.

Artikkelforfatterne skriver i del to av teksten at bolsjevikenes seier i 1917 markerte et vendepunkt, og en ny æra av proletarisk verdensrevolusjon. De kontrarevolusjonære kreftene ble slått av panikk og desperasjon, og de tok ekstraordinære tiltak for å forsøke å slå tilbake den revolusjonære bevegelsen som truet den gamle og råtne ordenen. Denne nye æraen ble preget av eskalerende vold, og nye reaksjonære former for å konfrontere arbeiderklassen og det kjempende folket.

Artikkelen slår fast at det er nødvendig å forstå at fascismen er et politisk fenomen særegent for imperialismen. Fascismen oppstår for å konfrontere den revolusjonære kampen til proletariatet og folkemassene i de imperialistiske landene og de undertrykte koloniene og halvkoloniene. De sivile og militære representantene for monopolborgerskapet ble tvunget til å reorganisere samfunnet, omforme det, for å holde revolusjonen tilbake.

Den politiske målsetningen deler av herskerklassen stilte seg, var å forme samfunnet i en ny form for organisering, som kunne sikre at borgerskapets diktatur fortsatte: korporativismen.

Hva er korporativisme?

Den korporative staten, skriver artikkelforfatterne, er den «vertikale organiseringen av samfunnet basert på den fascistiske treenigheten» av forretningsmenn, teknokrater og arbeidere, med en «politisk sentralisering av makten hos den utøvende myndigheten».

Korporativismen er et svar på den revolusjonære trusselen, inspirert av de gamle middelalderske korporasjonene (laugene) – i en imperialistisk kapitalistisk kontekst. Som navnet tilsier, ser denne organisasjonsformen på samfunnet som en kropp (latinsk: corpus), bestående av ulike lemmer med ulike oppgaver, som arbeider sammen. Hodet (herskerklassen) kommanderer kroppen, og de undertrykte klassene blir armer og føtter, som skal produsere under kommando av herskerne. Klassekampen behandles som en infeksjon, en sykdom som må utryddes for enhver pris. Fagforeninger transformeres til laug, som bare skal tjene produksjonen, ikke til å endre på samfunnets «naturlige orden».   

Fascismen søker med andre ord en korporativ sosial orden, som forener arbeideren, sjefen og staten. Når fascismen tyr til vold og terror, er det for å skremme, paralysere, temme og beherske, med dette korporative målet for øyet.

Artikkelen slår fast at under kapitalismen tjener korporativismen kapitalismen selv. Sosialistiske eierskapsformer kan ikke utvikles innenfor kapitalismen, og statseiendom må ikke forveksles med sosialistisk (felles) eiendom. Videre fremmer korporativismen en reaksjonær økonomi, for eksempel hvor ikke-statlig (privat) kapital blir stadig mer avhengig av statlig støtte og statlig intervensjon i økonomien (subsidier, toll osv.). I essens handler dette om å forsvare den bestående utbyttende ordenen, og i et undertrykt land som Chile betyr det å undertrykke eller holde tilbake proletariatet, bøndene, småborgerskapet og mellomborgerskapet, til fordel for imperialismen og statlig og ikke-statlig monopolkapital.

Den korporativistiske omstruktureringen av samfunnet peker mot den korporative staten, skriver artikkelforfatterne, «av og til presentert som et ‘fullkomment deltakende sosialdemokrati’».

Kort sagt: korporativismen bygger staten på grunnlag av korporasjoner og avvisningen av parlamentarismen, og er et svar på parlamentarismens krise. Artikkelen understreker dessuten at den borgerlige staten generelt, det vil si i alle land, har en utviklingsprosess i retning fascisme og korporativisme.

Konklusjon

Artikkelen konkluderer med at fascisme og korporativisme ikke er karikaturer. Det handler ikke om individer med barberte hoder som vifter med nazi-flagg. Det handler om det politiske og organisatoriske svaret på proletariatets kamp, fra representanter for storborgerskapet. De organisasjonsformene eller politiske systemene staten og regjeringen i ethvert samfunn anvender, søker alltid å svare på klassekampen, og dette blir desto mer akutt om den politiske kampen utvikles til væpnet kamp eller folkekrig.

Les også:

Referanser:
Chile – El Pueblo: Notes on Fascism and Corporatism – Part I – The Red Herald
Chile – El Pueblo: Notes on Fascism and Corporatism – Part II – The Red Herald