Bilde: 8. mars-tog i Danmark, 2025.
Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Kvinnedagen 8. mars er ikke en festdag for «alle kvinner». Den internasjonale arbeiderkvinnedagen ble først foreslått og markert av den sosialistiske arbeiderbevegelsen.
I 1910 foreslo den tyske kommunisten Clara Zetkin på den andre internasjonale konferansen av sosialistiske kvinner, at en felles internasjonal kampdag skulle etableres. Zetkin og andre kamerater foreslo:
«Etter avtale med de klassebevisste politiske og faglige organisasjonene til proletariatet i sine respektive land må sosialistiske kvinner av alle nasjonaliteter organisere en særegen Kvinnedag som i første rekke må promotere propaganda for kvinnelig stemmerett. Dette kravet må diskuteres i sammenheng med hele kvinnespørsmålet i tråd med det sosialistiske konseptet om samfunnsmessige forhold.»
Under den andre kongressen til Den kommunistiske Internasjonalen i 1921, ble det holdt en egen konferanse for kommunistiske kvinner. Her ble det bestemt at 8. mars skulle anvendes som en fast markering av Den internasjonale dagen for arbeiderkvinner («International Working Women’s Day»). Clara Zetkin var ordstyrer for denne konferansen. Alexandra Kollontaj spilte en ledende rolle i konferansens utvikling, og det var hun som holdt den avsluttende og oppsummerende talen.
Kort sagt er 8. mars en klassebevisst kampdag grunnlagt av kommunistene, for å reise arbeiderkvinnenes kamp for sine sosiale og politiske rettigheter. Det har også alltid vært en internasjonalistisk dag, for å forene undertrykte og utbyttede kvinner i alle land. Hovedstrømningen i den proletariske verdensrevolusjonen er frigjøringsbevegelsen til de undertrykte folkene og nasjonene. Dermed får disse selvsagt en fremstående plass på 8. mars, når denne markeres av klassebevisste revolusjonære og antiimperialister.
FN proklamerte i 1975 at dagen skulle være en internasjonal kvinnedag, og borgerlige grupper har hele tiden arbeidet for å «avpolitisere» kvinnedagen. Konseptet om at 8. mars skal være for «alle kvinner» er i sitt vesen et konsept for at borgerskapet og deres institusjoner skal kunne overta dagen og nøytralisere den som en kampdag.
Arbeiderkvinnenes internasjonale kampdag 8. mars må forsvares mot slike angrep, ved å holde fast på nødvendigheten av en klassebevisst og internasjonalistisk kvinnebevegelse, som kjemper mot imperialismen og de imperialistiske statene, og ikke lar seg kjøpe opp av disse.
Kvinner i et klassesamfunn er delt etter klasse. Dermed deles også feminismen etter klasse, i borgerlig, småborgerlig og proletarisk feminisme. Kommunistene og de revolusjonære er proletariske feminister, og avviser derfor alle varianter av borgerlig og småborgerlig feminisme. De sistnevnte kommer i «tusen-og-én» varianter: liberalfeminisme, queer-feminisme, radikalfeminisme, kulturfeminisme og så videre og så videre.
Den proletariske feminismen innebærer et klassestandpunkt for proletariatet, for å organisere kvinnene i de dypeste og bredeste massene til kamp for sine interesser, mot kapitalisme, imperialisme og patriarkat. Proletarisk feminisme innebærer et standpunkt for nydemokratiske og sosialistiske revolusjoner, som er det eneste som kan feie imperialismen vekk fra jordens overflate. Proletarisk feminisme innebærer en forståelse av at reell likestilling bare kan oppnås i sosialismen, og at frigjøring av arbeiderkvinnene forutsetter frigjøring av alle arbeidere og undertrykte folk, noe som bare kan oppnås i det klasseløse kommunistiske samfunnet.
Dette er kommunistene og de revolusjonære sitt utgangspunkt, for å utløse kvinnenes raseri som en revolusjonær kraft. Det innebærer selvsagt å mobilisere ikke bare kommunistene, men å forene alle undertrykte og utbyttede kvinner til felles kamp mot den felles fienden: imperialismen som har gjort patriarkatet til en uadskillelig del av seg selv.
Les også:
Referanser:
Second International Conference of Socialist Women
“Post-modernism” and feminism: individualism and relativism at the service of imperialism
Kvinnedagen – Store norske leksikon
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.