7 tekster av Esther Bergerud

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Vi digitaliserer 7 tekster av Esther Bergerud. De 4 første av disse har, fra det vi vet, aldri blitt digitalisert før, og er digitaliserte fra aviser i vårt eie. Til de som ikke har gjort det, foreslås det å først lese Ragnar V. Røeds tekst Om Esther Bergerud og den røde linja i ’NKP’, før man leser disse. Alle eventuelle feil i digitaliseringsprosessen er våre egne.

Bakgrunnen for Kinas kulturelle revolusjon

Samtale med Esther Bergerud etter seks ukers besøk i Kina

Avisa Friheten, fredag 17. juni 1966

Esther Bergerud

Esther Bergerud har nettopp kommet tilbake fra et seks ukers besøk i Folkerepublikken Kina, og er alt annet enn uvilling til å fortelle da jeg en kveld sitter i stua hennes ute på lambertseter. Hun er simpelthen ikke til å stanse, sånn i første omgang. Hun har opplevd 1. mai i Peking, slått på Den store mur, vært i Shanghai, Hanchow, og Jenan svettet noe forferdelig i det subtropiske Kanton. Besøkt fabrikker, skoler, universiteter, folkekommuner og mye, mye mer.

– Men hør nå, Esther, vi rekker ikke over alt dette i dag. Her har nå avisene den siste tiden brakt meldinger om utrensking av intellektuelle i Kina. Er det sant at folket gikk i tog av begeistring da disse folkene ble fjernet fra sine stillinger i Peking?

– Ja, jeg var i Peking den dagen, og jeg forsto først ikke hva som var på ferde for plutselig var gata utenfor hotellet pakkfull av folk som toget forbi med plakater og en jubel som det skulle være 1. mai. Det begynte på ettermiddagen i firetida og varte helt til tolv om natta. Siden fikk jeg jo forklaring på altsammen både av tolken og andre partifolk jeg kom i kontakt med.

– Og hva gikk så forklaringen ut på?

– De fortalte meg at det som skjedde hadde sammenheng med den kulturelle revolusjon som tar sikte på å heve folkets kulturelle nivå og styrke dets bevissthet i klassekampen som ennå i dag foregår i det kinesiske samfunn. En ting som slår en med forundring i China i dag, er det den ubegrensete tillit partiledelsen har til folket og folkets egen dømmekraft. Når det gjelder Teng To, og de andre folkene som har vært knyttet til de to avisene «Peking Dagblad» og «Frontlinjen», så ble de alledeles ikke avsatt for noe de har skrevet nå nylig. De begynte sin anti-parti virksomhet så tidlig som våren 1961, og fikk etter hvert fullstendig kontroll over de to avisene. De skrev også skuespill med den samme tendens, som ble oppført på en av teatrene. Likevel ble det ikke grepet inn mot dem, og de fikk lov å drive med sine skriverier uten at det ble lagt den minste hindring i verden. Men snart begynte likevel folket å reagere, og harmen vokste etter som årene gikk. Teng To og hans folk viste også den arroganse at de ikke tillot motinnlegg i avisene de hadde hånd om. Og er det noe som ikke tåles i Kina i dag, så er det at det legges hindringer i veien diskusjon. De har en usvieklig tro på nytten av diskusjon og meningsbrytninger av alle slag. Jeg fikk plutselig et eksempel på det i en folkekommune jeg besøkte. Bøndende fortalte at et av de spørsmål de stadig hadde til diskusjon var om de burde følge sosialistiske eller kapitalistiske veier for å nå fram til det beste resultatet. Jeg trodde jeg hadde misforstått og bad tolken spørre omigjen. Men nei, det var riktig nok. De forklarte at det fremdeles var meningsforskjell om dette spørsmålet, og uten at de diskuterte saken, kunne de ikke komme fram til klarhet om hva som var best.

– Men tilbake til det som hendte i Peking. Det var altså et krav nedenfra som gjorde seg gjeldende?

– Ja, men partiet har selvfølgelig ikke alle disse årene sittet med hendene i fangst. Det har ført en intens kampanje i mot borgerlige tendenser, en kontrarevolusjonær, kan en vel kalle det. Men det er fremdeles fullt tillatt å gi uttrykk for for avvikende meninger. I denne forbindelsen kan det være artig å nevne at mens jeg var i Peking utkom nettopp 41. bind av Khrusjtsjovs verker.

– Mao Tse-Tungs prinsipp om å la hundre blomster blomstre er altså fremdeles gjeldende?

– Ja, det er det, men man må forstå hva som virkelig ligger i det. Det betyr ikke at slusene åpnes helt fritt for alle borgerlige tendenser innen kunst, litteratur og åndslivet i det hele. De får lov å utfolde seg inntil den grensen folket selv setter.

– Om disse folkene i Peking ble det brukt skarpe ord som «giftig ugrass».

– Ja, der er vi nettopp inne på «de hundre blomster»s prinsipp. Som de sa, man kan ikke luke en åker, når en ikke kan se ugraset. Kinas kultur inntil frigjøringen i 1949, bygde på mange hundre års feudalisme og et hundre års kapitalisme. Men selv om de verdsetter denne kulturarven meget høyt, kan den ikke være grunnlaget for kulturen i dag, i et moderne sosialistisk Kina. Det må skapes ny kultur, ikke bare for et fåtallig overskikt, men for hele folket.

Likevel har det gamle ennå sterke røtter, fram for alt hos den del av folket som er utgått tidligere priviligerte klasser. De la ikke skjul på at det også var folk innen partiet, som var preget av denne borgerlige arven. Men de borgerlige tendensene kan ikke kjempes uten de kommer åpent fram. Derfor går diskusjonen og meningsbrytningene like livliv i dag om i 1958, da loven om «de hundre blomster» ble vedtatt. I de vanskelige årene som fulgte like etter, med de store naturkatastrofer som ødela avlingene og samtidig tilbaketrekkingen av sovjetekspertene, begynte også en del av den gamle rikmannsklassen å reise hodet og håpet på en gjenopprettelse av kapitalismen. Læren om at klassekampen fremdeles pågår i Kina, har alltid viet seg å ha en høyst reell bakgrunn.

– Men hva er skjedd med de intellektuelle som ble fjernet fra sine stillinger? Er de kastet i fengsel?

– Jeg spurte om det, men fikk forståelsen av at eneste «straffen» var at de for en tid måtte ut i arbeidslivet, til fabrikk eller jordbruk, for å lære folkets liv å kjenne. Dette er jo forresten noe som er lovbestemet for alle intellektuelle yrker i Kina, og også for studenter og skoleungdom. En viss tid av året må de ut i arbeidslivet, hjelpe til med innhøstningen eller liknende, i det feudale Kina var det et ordtak som sa at åndens arbeider alltid skal herske over håndens arbeider. Men dette er selvfølgelig bannlyst i det sosialistiske samfunn. Da frigjøringskrigen sluttet var storparten av folket analfabete. Nå kan alle lese og skrive, men 16 år er likevel ikke lang tid for den store kampanjen for å heve folkets kulturelle nivå. I dag drives denne kampanjen med større intensitet enn noensinne før, og man er på vakt mot enhver antydning til kløft mellom de intellektuelle lag med høy utdannelse, og de store masser, som nettopp er kommet ut av analfabetismens mørke og for første gang blitt kjent med kulturens verdier. Det var en interessant ting jeg la merke til f. eks på konserter. Da kom det på en plakat ved siden av podiet fram ord som forklarte hva de forskjellige satser av musikkstykket symboliserte. Det samme så jeg også i teatret. Her skulle alle kunne forstå, og ingen være utenfor.

– Og nå persondyrkelsen av Mao Tse-Tung?

– Det er ikke personen men hans tenkning og lære det gjelder. Jeg tror ikke det er for meget sagt at Mao Tse-Tungs verker er folkelesning i Kina. De ser på ham og på partiet som dem de kan takke for alt, for frigjøringen fra den gamle forferdelige trelldommen og for alle de goder de har i dag i det sosialistiske samfunn. Vi kan ikke forestille oss de umenneskelige forhold som hersket i det gamle Kina. Noe er bevart som fortidsminner for å lære de unge hva folket har gått igjennom. Det gjelder f. eks, noen hytter som står igjen av den redselsfulle Vannmelon-slummen i Shanghai. Selvfølgelig har kineserne meget langt igjen før de når vår levestandard, noe de heller ikke selv legger skjul på. Men for de store masser av folket, for landsbygdas millioner av bønder en gang trellbundne av godseiere, for storbyenenes arbeidere som var forvist til den usleste slum, må det som er skjedd i de siste seksten år fortone seg som en utvikling med sjumlissteg. Derfor står også folket urokkelig fast bak det kommunistiske partiet og den sosialistiske samfunnsordningen.

Våken kamp mot den borgerlige ideologi nødvendig

Avisa Friheten, 4. november 1966

En innsender har under «meninger og debatt» hevdett at jeg har gitt uttrykk for at det under sosialismen skjer en stadig mer skjerpet klassekamp. Det er ikke mitt uttrykk. Derimot er jeg overbevist om at det etter at sosialismen er innført må foregå en kamp på det ideologiske område, mellom den gamle borgerlige ideologi og den nye proletariske ideologi.

Det er jeg overbevist om på grunn av den treghet som hersker i menneskenes bevissthet, den treghet som finnes hos oss når det gjelder å forandre våre tilvante begreper og forestillinger. Selv når grunnlaget er lagt for neg og tidsmessig begrepsverden så tviholder vi på det gamle. Det finnes mange eksempler. Atomkraften, som for trinnsvis bruk til våpen, for eksempel. Hvis menneskenes bevisthet hadde holdt tritt med utviklingen av de kjernefysiske våpen, så ville forlengst al le disse våpen vært avskaffet. 2 år etter Hiroshimabomben, – og vi kan se hvor langt vi er nådd. En – relativt sett – liten øking i fredsbevegelsen.

Vi kan se det på raseskillet: Hundrevis av år etter slaveriets opphevelse er det fremdeles store deler av menneskene som betraker negeren som et mindreverdig menneske. Og ikke minst kan en se det på synet på kvinnen, hvor hardt forkalkede avleiringen av forhistorisk tankegang, fremdeles finnes i stort anall, og da fortrinnsvis i bevisstheten hos menn.

Når et samfunn går over til sosialismen, så følger to ideologier med inn i det nye samfunn. Det er den nye proletariske kollektivistiske ideologi og den gamle borgerlige individualistiske ideologi.

Disse to ideologier danner en motsetning og det foregår kamp mellom dem. En ideologi er ingen død ting den er levende og som alt levende er den i bevegelse. Den ene vil hele tiden forsøke å bryte den andre ned. Den borgerlige ideologi som ikke finner noen å knytte an til i et sosialistisk samfunn, vil søke over grensene til de kapitalistiske klassesamfunn og trekke til seg borgerlige symboler og forestlliner.

Og det vil igjen gi seg utslag i det sosialistiske samfunnet. Det vil komme til uttrykk i kunst og litteratur, atferdsmønster, levemåte og jakten etter statussymboler, byråkrati, alkoholisme og kriminalitet. Og fordi den borgerlige ideologi er utbytterssamfunnets ideologi, bærer den i seg sjøl faren for svekkelse av sosialismen og tilbakevenden til kapitalismen.

Og fordi en ideologi bæres fram av mennesker, så vil borgerskapet i de kapitalistiske land sammen med de gjenværende elementer i det sosialistiske land, utnytte den borgerlige ideologi. De vil prøve å styrke den, utbre den mest mulig, for derigjennom å skape det ideologiske grunnlaget for å gjennomføre det mål de har satt seg: Å styrte sosialismen og gjeninnføre kapitalismen.

Når sosialismen er innført, så er grunnlaget lagt for en ny proletarisk kollektivistisk ideologi. Men den kommer ikke automatisk. Det er nødvendig å føre kamp for denne ideologi og det er nødvendig å føre en aktiv, våken og bevisst kamp mot den borgerlige ideologi. Og på grunn av tregheten i menneskenes bevissthet vil denne kampen pågå i generasjoner. Og denne kampen er nødvendig ikke bare for å styrke å bevare sosialismen, men den er også nødvendig for å skape grunnlaget for den nye mennesketypen som skal befolke det kommunistiske samfunn.

Og etter min mening er det utfra denne kampen mellom de to ideologi, en må bedømme en proletariske kulturell revolusjon, uansett i hviklet sosialistisk land den måtte forekomme.

En må spørre seg selv: Hva er årsaken? Hva er hensikten? En må prøve å finne hovedinnholdet. Å styrte seg ut i hodekulls fordømmelse på grunnlag av overflateforetelser, tjener ikke sosialismens sak.

Ester Bergerud.

Reklamen: Jungellovens emblem

Avisa Friheten, fredag 17. mar 1967

Reklamen tar nå aldeles overhånd. Tilbudene er uten grenser. Du kan vinne reise til Syden. Hvis du kjøer ditt, får du datt. Postkassene er smekkefulle av kostbare trykksaker. De store avisene har daglig helsides annonser til mangfoldige tusen kroner.

Verst er det å se idrettsgutene våre som må fly med reklame på seg for vin, olje eller piller. Det pågår en intens kamp for å få reklame inn i TV. Og ettersom de som ønsker det, er de samme som har den økonomiske makt i samfunnet, er det fore for at de vil vinne, før eller siden.

Reklamen er forvøvrig allerede kommet in i TV, gjennom sportsstevner, hvor Fred Anton Maier må kjempe om publikums oppmerksomhet i konkurranse med kjempereklamer for sjokolade, kulepenner m.m.

Etter som alle ting her i verden har en årsak, så må også denne intens økende reklamevirksomhet ha sin. Etter min mening ligger årsaken i de strukturendringene som nå pågår i produksjonsprosessen.

Vi er inne i en periode med sterk teknologisk utvikling med økende automatisering og rasjonalisering. Vår tid er forløpet til den teknologiske revolusjon, en tid med opphopning av kvantiteter (teknologiske), som en dag vil slå ut i kvalitet – den tekonologiske revolusjon.

Automasjon gjør at man kan produsere varer raskere og billigere enn før. Og varene strømmer ut i et stadig aksellerende tempo. Og det skal selges. Det mest rettferdige ville nå ha vært at man enten la på lønningene eller so av prisene. Men den ekstraprofitt som automasjonen innbringer vil produsentene ha for seg selv. Den skal brukes til investering i nye maskiner som kan produsere enda flere varer, enda forte og enda billigere. Og den skal brukes til å kjøpe opp de bedrifter som bukker under i den jernharde jungle som kalles norsk næringsliv.

Altså ingen avslag i prisene, intet tillegg i lønn. Likefullt skal det selges, og her kommer reklamen inn og med sin funksjon, som behovskapende element. Den moderne reklame er basert på suggesjon, på gjentakelseprinsippet. «Si navnet, si…».

Alle storkonsern har i sin reklamestab minst en psykolog. Det gjelder å få folk til å tro at uten dette eller hint, så er ikke livet verdt å leve.

Men prisene stiger og reallønnen synker, hvordan stimulerer salget? Kapitalismen har tenkt også på det og svaret er: kredittinsitusjner. I dag kan praktisk talt alt kjøpes på avbetaling. Kredittkjøpet har økt voldsomt og er idag på nesten en milliard kroner. Det representerer mange husstander og det er grunn til å tro at det de dårligst avlønnede som kjøper kreditt. Det er det enkle faktum at på alle varer som selges på kreditt, (unntatt bøker), beregnes et klekkelig avbetalingstilleg. Intet fornuftig menneske går bort og betaler mer for en vare, hvis det ikke var for det at han er nødt til det. Økingen i kredittkjøp er ike tegn på en god økonomi. Tvert imot så må det betraktes som et tegn på en usunn økonomi og et tegn på synkende velstand. Det er fremkommet forslag på skatt av reklame. Det er et utmerket forslag etter min mening. Og hvis rettferdigheten skulle skje fyldest, så burde disse penge avsettes til et ond eller legat, hvor lønnstakerne kunne få tilsteldt passelige porsjoner når de skulle kjøpe leilighet, møbler, klær eller annet de trenger.

Det ville være et rettferdig forlangende, så lenge som prisene ikke settes ned på et nivå som automasjonen skulle tilsi. Og det ville bety at lønnstakerne ble fri og uavhengig av storkapitalismens inkassobyråaer. Og de ville kanskje tørre å streike når de fant det nødvendig. Noe de ikke tør nå på grunn av avbetalingskontraktene.

Esther Bergerud

Svar til Tore Skjærseth

Avisa Friheten, 15. november 1968

Hvem bestemmer om overgangen til sosialismen skal bli fredelig eller ikke-fredelig? Det gjør de som har makten.

Hvis kapitalismen forlater arenaen frivillig da blir overgangen fredelig, men hvis den gjør motstand blir overgangen voldelig. Tilhengerne av at fredelig overgang til sosialismen er mulig har ingen dekning for sin påstand i de historiske erfaringer. Tvertimot.

For å tro på en fredelig overgang må en også tro på en imperialisme som har forandret seg adskillig til det bedre siden Lenin beskrev den.

Teorien om den fredelige overgangen til sosialismen bidrar efter min oppfatning til å svekke arbeiderklassens kampkraft og årvåkenhet, den avvæpner partiet ideologisk, og gjør det til et bytte for revisjonistiske og opportunistiske strømninger.

Overgangen til sosialismen blir ikke mer fredelig fordi om det står skrevet i vårt prinsippprogram. Et prinsipprogram som landsmøtet forøvrig har vedtatt skal revideres.

Og det trengs. Hva står det for eks. ikke på side 46 under avsnittet: Mulighetene for en fredelig overgang til sosialismen øker. «De internasjonale forhold er vesentlig gunstigere for arbeiderklassen enn tidligere…

Den sosialistiske verden er idag sterkere en imperialismen. Imperialistene vil derfor betenke seg på militær innblanding for å knuse en folkereisning»

Hvordan harmoneserer denne påstand med dagens virkelighet? I vietnam? Hellas? Latinamerika? Indonesia? og vi har vel ikke glemt Spania?

Det er nødvendig nå at alle medlemmer tar for seg vårt prinsipprpogram og konfronterer det med vår dagsaktuelle virkelighet.

Ester Bergerud

Anstrengt forsøk på bortforklaring

Tidsskrift RØDE FANE, NR. 1/1970, 2 ÅRG.

Dette innlegget er nektet inntatt i Friheten.

I Friheten nr. 46/69 lanserer Reidar Larsen et helt nytt prinsipp, han offentliggjør enkeltmedlemmers holdning i interne partimøter. Jeg går da ut fra at jeg har samme rett. I oppsettet sier Reidar Larsen at hans uttalelser til Morgenbladet 7/10 og Verdens Gang den 16/10, er blitt omskrevet. Videre henviser han til sin tale på sentralstyretmøtet den 4. og 5. oktober.

Det er riktig at Reidar Larsen ikke sa noe om dannelsen av et venstresosialistisk parti på sentralstyremøtet, i desto merkeligere lys kommer uttalelsen i Morgenbladet bare to dager etter.

På sekretariatmøtet den 16. oktober la jeg fram Morgenbladets intervju og spurte hva som lå bak. Reidar Larsen svarte at han var blitt misforstått av avisen. Etter det la jeg fram Verdens Gang for samme dag, 16. oktober, og repliserte at da måtte han være blitt misforstått to ganger, av to forskjellige aviser med en ukes mellomrom. Noe konkret svar kom ikke på det, men i slutten av sitt innlegg sa Reidar Larsen: «Et marxistisk parti er foreløpig et fjernt perspektiv.» Det er Reidar Larsens kongstanke å samle alt til høyre for SUF(m-1) i et stort og bredt parti. Det er ingen ny tanke hos ham. Allerede på sentralstyremøte (okt. 1967) foreslo Reidar Larsen at vi skulle skifte navn på partiet, sløyfe «kommunistiske» og erstatte det med «venstresosialistiske» eller liknende. Forslaget vant ingen respons i sentralstyret. Sentralstyret tidde forslaget ihjel.

Programkomiteen som framla forslag til arbeidsprogram, — Reidar Larsen er med i komiteen — hadde utelatt leninismen. Landskonferansen i 1969 kritiserte dette og krevde at leninismen skulle være med i programmet, som ble oversendt til sentralstyret med disse merknader. Sentralstyret så seg imidlertid ikke tid til å behandle det og oversendte det til programkomiteen. I det ferdige utkast som nå foreligger er leninismen fremdeles borte. Dermed er det prinsipielle grunnlaget for å forvandle NKP til et venstresosialistisk parti lagt. I denne sammenheng må også det faktum at landsmøtets vedtak om revidering av prinsippprogrammet ikke blitt effektuert sees. Alle disse ting er ledd i en plan for å skape en plattform for dannelsen av et bredt venstresosialistisk parti som kan oppta konkurransen med DNA om valgmandater. Den største hindringen for denne planen ligger i partimedlemmenes egen reaksjon. Det er derfor vi blir så hardt angrepet, vi som har avslørt denne planen og som åpent har erklært at vi vil bekjempe denne skumle planen som i sin konsekvens vil bety at NKP likvideres som revolusjonært klassekampparti. Det er derfor journalistene er blit ‘: sparket fra Friheten for at ingen mislyd skal trenge inn i Frihetens spalter og forpurre planene om likvidering av NKP.

Suverent ekskluderer Reidar Larsen SUF(m-l) fra venstrebevegelsen i Norge, til tross for at de i en årrekke har drevet systematiske studier i vårt partis grunnsyn, marxismen-leninismen. De som ikke forkaster leninismen hører øyensynlig ikke med til venstrekreftene, etter Reidar Larsens oppfatning. Både på sentralstyremøtet den 4/5 oktober og sekretariatsmøtet den 16. oktober, framkom forslag om at i forhandlinger om venstresamarbeid måtte både Vogt-gruppen og Furubotn-folka være med. Reidar Larsen hadde ingen innvendinger i den anledning. Og det er på grunn av disse planene om et venstresosialistisk parti at Reidar Larsen ikke ville svare på hvordan han stilte seg til proletariatets diktatur.

På vårparten fikk han gjentagne ganger spørsmål om det både fra meg og andre, men han gled behendig unna ved å overlate pennen til andre. Han kan nok svare, men han vil ikke. Hvis han sier at han er for proletariatets diktatur, så vil han støte fra seg de småborgerlige elementene han vil under samme hatt med. Og hvis han sier at han er imot, så vil partimedlemmene ta avstand. Og dermed blir Reidar Larsen stående like ubesluttsom som det berømte eselet mellom to høydotter, og som til slutt sultet ihjel fordi det ikke kunne bestemme seg for hvem det skulle velge. Vårt partis linje og grunnsyn er marxismen-leninismen. Men er det Reidar Larsens linje? Ja, se det er det skjellig grunn til å lure på.

Hovedoppgaven for vårt parti er å skape en enhetlig front på et klassekampgrunnlag, rettet mot monopolkapitalens framstøt i Norge, med det perspektiv å styrte den borgerlige klassestat og å opprette arbeiderklassens egen stat — dvs. proletariatets diktatur. Det er bare et parti av Lenins type og som har marxismen-leninismen som rettesnor for sine handlinger som kan greie denne oppgaven. Og fronten må ledes av dette partiet.

Det er Reidar Larsens tragedie at han ikke ser forskjell på front og parti, og at han ikke innser det revolusjonære partiets ledende rolle. I stedet så blander han alt, både front og parti, i en mølje og tror at et slikt venstresosialistisk lapskausparti kan erstatte arbeiderklassens kampparti. Det ville sikkert glede borgerskapet om han greide å få NKP med på en slik linje. Men i dagens situasjon ville arbeiderklassen da ha mistet sitt redskap.

Esther Bergerud, Oslo, 8.12.1969

Hekseprosess mot kommunistene

Avisa Den røde arbeideren, NR. 3-4. 1973. 1 ÅRG.

Vi sakser fra Proletären en uttalelse fra Finnboda Varf:

«Och från Finnboda Varf:

’Vi, 160 arbetare på Finnboda Varf i Stockholm, uttrycker vår avsky mot de skenrättegångar som nu åger rum i Göteborg. Revolutionära arbetare och intellektuella hade gått ut och demonstrerat i solidaritet med vära klassbröder i Indokina, sitt hat mot imperialisterna och deres illgärningar över hela världen. Med brutalt våld slogs de ned av polisen. Reaktionärnerna drar sig inte ens för att helt enkelt anhålla vittnen som har en annen åsikt än borgarna och polisen.

Avsked, svartlistningar uteslutningar ur facket drabbar de arbetare som vägrar kröka rygg. Angreppen riktar sig idag främst mot KFML(r) och militante arbetare. För att senare riktsa mot hela arbeterklassen. Vi uttrycker vår solidaritet med de åtalade och förkastar på det bestämdaste borgerklassens fascistiska angrepp!

Kampen står KLASS MOT KLASS!’

Margreth i full färrd med att misshandla poliser»

En hekseprosses mot kommunistene er nylig avholdt i vårt naboland Sverig. Forhistorien er i korthet følgende:

Under en vietnamdemonstrasjon for to år siden ble en ung kvinne slått av politibatonger. Men det paradoksale er at det er hun og en annen demonstrant som nå står tiltat for å ha mishandlet politimannen. 19 personer som hadde sett mishandlingen var vitner under rettsaken. En av disse var legen som behandlet kvinnen etter slagene og som la fram legerapport om de skader som var påført henne. Mot disse 19 sivile vitner står politimannen som hevder at det er ikke han som har slått, tvertimot, det er kvinnen som har mishandlet ham.

Så begynner farsen. Først blir de 19 vitnene arrestert, inklusive legen, for som anklageren sier: «En politimann kan ikke lyve.» – så når politimannen hevder at det er ham som er mishandlet av kvinnen og ikke omvendt, så er dette sannheten. – Ergo , må de 19 sivile øyenvitner lyve. Ergo, må de arresteres og tiltales for mened.

Det hører med til historien at den opprinnelige dommeren ble skiftet ut, og ersattet med en som en pensjonert og tidligere dømt for alkoholmisbruk i tjensten.

Anklageren, som er kjent for sine nazistiske sympatier, er tiendemann på Moderate Samlingspartiets lyste (det svenske høyre) til riksdagsvalget til høsten.

Denne prosessen har alle ingredienser av kommunistjakt etter god gammel oppskrift, for de anklagde er alle enten medlemmer eller sympatisører til KFMLr, den enste kommunistiske organisasjonen i Sverge. KFMLr har hatt stor framgang og organisasjonens innflytese er sterkt økende, særlig i arbeiderklassen. Det er først og fremst denne innflytelse som borgerskapet frykter. De vet det som enhvert kommunist også vet, at når den vitenskapelig teori om marxismen-leninismen når arbeiderklassen så forvandler den seg til en materiell kraft som kan forandre verden. KFMLr’s propaganda om marxismen-leninismen i arbeiderklassen har hatt store og iøynefallende resultater. Derfor frykter borgerskapet KFMLr. Derfor ha de statt igang denne hekseprosessen, for å prøve å knekke organisasjonen. Men de forregner seg, borgerskapet kommer ikke til å lykkes, for enhver reaksjon setter igang en motreaksjon. Beviset det er de store demonstrasjonene som er blit tholdt i Gøteborg og Stockholm og mange andre steder. Og de mange sympatierklæringer fra arbeidsplassen.

Vi oppfordrer våre lesere til å sende sympatierklæringer til 14 anholdte. Vis klassesolidaritet i praksis!

Sympatierklæringen kan sendes til: Proletären, Boks 6060, 40060 Gøteborg 6 – eller til vår postboks som vil formidle den videre.

Esther Bergerud

ARBEIDERNES KAMPDAG

Avisa Den røde arbeideren, NR. 3-4. 1973. 1 ÅRG.

1. MAI 1908

Beslutningen om å gjøre 1. mai til arbeiderklassens internasjonale demonstrasjonsdag ble fattet på den annen internasjonales første kongress i 1889. Men dens historiske opprinnelse går enda lenger tilbake. Allerede i 1860- og 70-årene hadde arbeiderorganisasjonen i USA ført store kamper for å erobre 8 timersdagen, og disse kampene fikk etter hvert større og større omfang. I 1889 besluttet American Federation of Labour å gjennomføre en generalstreik den 1. mai for, erobre 8-timersdagen i hele USP. De amerikanske arbeidernes aktive oq besluttsorme kamp var den direkte foranledning til den 2. lnternasjonales vedtak. Forslaget ble fremsatt av den franske delegerte Delavigne og lød slik : «Det besluttes å organisere en stor internasjonal manifestasjon på en bestemt dato og således at arbeiderne i alle land og alle byer samtidig på den besluttede dag stiller krav til myndighetene om ved lov å begrense arbeidsdagen til 8 timer og også virkeliggjøre de andre beslutninger fra den internasjonale kongress i Paris. I betraktning av at en sådan manifestasjon allerede er blitt besluttet avholdt 1 . mai 1890 av det amerikanske arbeiderforbund på dets kongress i St. Louis i des. 1688, fastsettes denne dag til avholdelsen av den internasjonale manifestasjon. De forskjellige nasjoners arbeidere skal gjennomføre denne manifestasjonen under de forhold som den særlige situasjon i deres land tilsier dem.»

Beslutningen vakte stor internasjonal oppsikt og myndighetene i alle land innstilte seg straks på å møte dens virkeliggjørelse som om det gjaldt en direktetrusel om revolusjon.

1. mai 1980 var det i en rekke av Europas hovedsteder nesten beleiringstilstand. Særlig i byer kom det til blodige sammenstøt med flere drepte og sårede. I Frankrike ble gatedemonstrasjoner forbudt og de demonstrasjoner som likevel fant sted ble møtt med militæroppbud. I England deltok flere hundre tusen i demonstrasjonene. I Italia og Spania kom det til tallrike sammenstøt med politiet og mange sosialister ble arrester. Også i de nordiske land var det store demonstrasjoner som satte hele borgerskapet i skrekk. Som følge av demonstrasjonene kom det imidlertid i flere land til faglig konflikter fordi flere bedrifter gikk til lock-out som mottrekk mot at arbeiderne hadde gått fra arbeidet for å desmonstrere.

Dermed begynte sterke motstigelser å gjøre seg gjeldende såvel innenfor den faglig som den politiske arbeiderbevegelse, og høyrekreftne forsøkte å gjøre 1. mai-dagen til en helt fredelig, nesten platonisk demonstrasjon for arbeiderklassens internasjonale solidaritet.

I Tyskland tok Bebel i en artikkel i Neue Zeit i 1892 stilling til striden om 1. mai. Han fortolket Paris resolusjonen slik at det ikke hadde vært dens mening å gjøre 1. mai til noen slags kraftprøve mellom arbeiderklassen og borgerskapet «demonstrasjonens formål var langt mer,» skrev han, «å gi uttrykk for ideen om solidaritet mellom arbeiderne i alle kutlurland, idet man samstemmig og enstemmig gikk inn for et krav som alle var overbevist om vanskelig kunne gjennomføres uten internasjonal overenskomst.»

Det tyske sosialdemokratiet styre anbefalte i overensstemmelse med dette i de følgende år å henlegge 1. mai-toget til første søndag i mai og bare arrangere kveldsmøter på 1. mai-dagen. Den sosialdemokratiske kongress i Brüssel i 1891 vedtok at 1. mai skule være en allminnelig streikedag «forsåvidt dette ikke på grunn av omstendigheten i de forskjellige land gjøres umulig.» På kongressen i 1893 gjorde man følgende tillegg: «Manifestasjonen den 1. mai for 8-timersdagen må samtidig i alle land bli en bekreftelse på arbeiderklassens energiske vilje til å oppheve klassemotsetningene gjennom en sosial omdannelse og på dens vilje til å opprettholde den internasjonale fred.»

Alle de påfølgende sosialdemokratiske internasjonale kongresser (2. Internasjonale) gjorde vedtak i samme retning og de gjorde 1. mai-demonstasjonen til en seremoni som borgerskapet tapte enhver frykt for. Men sosialdemokratiets forræderi mot arbeiderklassen (i Norge i dag levendegjort ved Det Norske Arbeiderparti), kan aldri stoppe 1. mai-dagens revolusjonære innhold. Etter den første verdenskrig økte demonstrasjonene i antall og styrke, for nå var også de store land i Asia kommet med – Kina, Japan og India.

Under innflytelse av sosialdemokratenes splittelsespolitikk utviklet 1. mai-demonstrasjonen seg i to retninger. På den ene siden fikk demonstrasjonen under innflytelser av den kommunistiske internasjonale et voksende revolusjonært innhold. På den annen side fikk de sosialdemokratiske 1. mai-feiringer mer og mer et offisielt og borgerlig statsbevarende innhold.

Det tyske sosialdemokrati t. eks. nøyde seg ikke bare med å gi avkall på demonstrasjoner selv, men de lot sin politipresident i Berlin, Zörgiebel, utstede forbud mot det kommunistiske partiets demonstrasjoner. 1. mai 1929 organiserte Zörgiebel et blodig angrep på de arbeidere som demonstrerte i Berlins gater 33 personer falt som offer for den sosialdemokratiske presidentens forbud mot 1. mai-demonstrasjoner.

I Norge gikk de første 1. mai-demonstrasjoner i 1890 i Oslo og Kristiansand. I 1891 ble det holdt demonstrasjonstog i alle større byer. Helt fra begynnelsen av og fram til slutten av 1920-årene var hovedparolen i 1. mai-demonstrasjonene: For et sosialistisk samfunn.

Men etterhvert som den tradisjonelle forræderirolle omsvøpte Det Norske Arbeiderparti, er denne parolen forkastet. For noen år tilbake foreslo DNA at 1. mai skulle være uten demonstrasjoner, og at man i steden skulle bruke dagen til land. Men alle DNAs angrep på 1. mai-dagen har mislykkes og de vil aldri gerei å knuse dens revolusjonære innhold. I dager DNA på vei ut, dets innflytelse over arbeiderbevegelsen er minkende.

Men det betyr ikke at 1. mai-dagens revolusjonære innhold er sikret. Nye krefter er på vei inn, nye sosialdemokratiske krefter, forkledd som venstresosialister. Heller ikke disse er innstilt på å gjenreise 1. mai-dagens revolusjonære innhold, tvertimot, de er ute etter å ta over DNAs rolle etterhvert hvor de må gi tapt, og de vil fortsette med å gi 1. mai-dagen en borgerlig, statsbevarende karakter.

Kampens for å gjenrese 1. mai-dagens revolusjonære innhold er derfor ikke slutt.

Arbeidere, skjerp årvåkenheten!

Kjemp for å gjøre 1. mai-dagen til en dag som borgerskapet skjelver for!

Esther Bergerud

Les også