Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Dette dokumentet har blitt oversatt til norsk av flere av TFMs bidragsytere basert på engelsk versjon publisert på Red Herald 10. juli 2026. Noen steder har vi også forsøkt å bruke hindi-versjonen (publisert samme sted) for å forstå og oversette innholdet bedre. Oversettelsen er ikke offisiell, alle feil og mangler ved oversettelsen er våre.

Oversetters egne tillegg og forklaringer står i [klamme-parentes].

Se også Servir ao Povo (Brasil) sin introduksjon til denne og en annen artikkel fra NCC.

Postmoderne opportunisme

Juni, 2026

North Coordination Committee (NCC)

Communist Party of India
(Maoist)

Postmoderne opportunisme

Introduksjon: Det forvirrede småborgerskapet i den indiske revolusjonen

Siden klassesamfunnets begynnelse har kriser begynt å uttrykke seg i flere sfærer av menneskets tilværelse (sosialt, politisk, økonomisk, biologisk, osv..). Dette skjedde hyppigere og på verre vis da kapitalens herredømme ble etablert. I den dagens æra av verdensomspennende kapitalisme er krise et konstant fenomen, og det er i realiteten et resultat av den indre motsigelsen i kapitalismen; kapitalismen er basert på modellen med privat tilegnelse (produktene fra menneskelig arbeid konfiskeres av kapitalisten) og samfunnsmessig produksjon (produksjonen gjøres kollektivt av arbeiderne). Denne grunnleggende motsigelsen gjør at hele den moderne krisen, enten det er innen aksjemarkedet, utvinningsindustrien, jord, industrienheter, eiendomsmarkedet eller andre kapitalgenererende enheter, driver fram kriser i økonomien, samfunnet og individene, den former den mentale og fysiske kapasiteten til mennesker. Dette resulterer i fremmedgjøring fra produksjonsprosessen og reduserer den individuelle deltagende rollen i de sosiale og naturlige strukturene. Dette kalles fremmedgjøring. Kamerat Marx sa at fremmedgjøring ikke bare oppstår i resultatet, men også i produksjonsprosessen og i selve den produktive aktiviteten. Arbeideren er ikke hjemme i sitt arbeid, som han kun ser på som midler for å tilfredsstille andre behov. For arbeideren er arbeid en aktivitet som er rettet mot han selv, som er uavhengig av ham og som ikke tilhører ham. Denne typen fremmedgjort arbeid fører i sin tur til å fremmedgjøre mennesket fra sin art. Artens liv, produktivt liv, liv som skaper liv, blir kun et middel for å opprettholde arbeiderens individuelle eksistens, og han blir fremmedgjort fra sine egne. Til slutt er naturen selv fremmedgjort fra mennesket, som dermed mister sin egen uorganiske kropp.

En slik økende psykisk krise for individer involvert i produksjonsprosessen, reflekteres også blant middelklassene. Millioner av arbeidere og middelklasseindivider i India migrerte under koronakrisen tilbake til sine landsbyer. Pandemien blottla den indre riften i samfunnet som ellers var tildekt av tårnhøye motorveier, ekspressveier og småveier. De arbeidende klassene, sammen med en seksjon av middelklassen, migrerte fra sine arbeidsplasser tilbake til landsbyen. Mange døde i løpet av prosessen. Hva kan forklare denne migrasjonen? Er ikke dette sosial fremmedgjøring? En mangel på følelse av tilhørighet til en plass gjorde at de følte seg sårbare. Tydeligvis er ikke byene til for arbeiderne, det er en plass for å samle krefter (penger) for å kunne trekke seg tilbake til landsbyene. Men byene er heller ikke en plass middelklassene kjenner seg igjen i. For middelklassene er den et ideal. Middelklassen tiltrekkes av byen, men byen aksepterer dem aldri fullt og helt. Det øvre sjiktet av denne klassen forblir alltid en reservearme av pretensiøse bestyrere av byen. Den store andelen av det lavere og mellomliggende sjiktet av middelklassen som ikke har arbeid eller er svært utbyttet av å være på arbeid i nesten 20 timer, kan ikke opprettholde seg selv. De utgjør et stort sjikt av arbeidsløse eller meningsløst ansatte av befolkningen. De blir fremmedgjort fra samfunnet og familieinstitusjoner. Familiens forventninger, ved siden av behovet for å utøve føydal overlegenhet i samfunnet eller i landsbyen, kveler middelklassene. Til slutt skylder individet på seg selv og får panikk over sin manglende evne til å blidgjøre familien og samfunnet. For alle sine feil, skylder individet på seg selv. Rasjonalet å klandre seg selv for disse fortvilende forholdene, er kapitalens mest grunnleggende og primitive logikk. Dette avleder folkets raseri over verdensordenen som kretser rundt kapitalen, over på en selv. Spørsmålet om tomhet og meningsløshet i livet blir tema for borgerlig selv-moral som leder et individ til alle typer av mental og psykisk sykdom. Individet stønner etter hjelp, men ingen kommer til unnsetning. Den borgerlige individualistiske moralen er ikke en løsning for denne fortvilte klassen.

Middelklassenes ustabile natur er årsaken til den politiske posisjonen de inntar. Det som finnes i økonomien reflekteres i politikken. En seksjon av middelklassen knyttes til arbeiderklassens kamp og søker til dens parti, og slik forblir dette sjiktet inntakt og beveger seg mot sin frigjøring. Samtidig er dens øvre sjikt påvirket av liberal borgerlig propaganda og finner trøst i narkotika, supermarkeder, sex og så videre. Den er så paralysert av de herskende klassenes propaganda, at den ikke ser håp i den sakte men sikre samlingen av proletarisk momentum i det kommunistiske partiet. Bak fasaden av å være politisk nøytral tar den side med herskerklassens partier, mens den hele tiden sverger å være ideologisk fleksibel. Den følger herskerklassens og dens partiers ideologi og politikk, men likevel er det noe som mangler. Ubesluttsomhet i alle sfærer av sin eksistens karakteriserer denne klassen. Deres enhet med herskerklassen ble styrket etter restaureringen av kapitalismen i Kina. Helt siden revisjonistene tok makten i Kina, har et sjikt av middelklassen plassert seg veldig nært herskerklassen, og propaganderer falskheter om kommunismen og dens uunngåelighet. Dette er typisk for middelklassens karakter, som kamerat Marx hadde bemerket hos Lassale, og det var slike tendenser kamerat Lenin og kamerat Mao bekjempet for å bygge et ekte bolsjevikparti. I mørke tider, når vår bevegelse blir svekket, er det middelklassen som først deserterer fra proletariatets klasseideologiske bevegelse for å bli en slave for den borgerlige ideologien. Denne flukten kjennetegner en mangel på revolusjonær ånd og manglende evne til å leve et proletarisk liv. Intellektuell ærlighet blir også negert av opportunisten (småborgerlig-liberal intellektuell) som istedenfor å analysere sine egne feil, begynner å tvile på teorien og den politiske linjen som de hadde praktisert inntil nylig. Til slutt kommer de ut med noen gamle overflødige teorier, og gjennom disse angriper de marxismen-leninismen-maoismens revolusjonære teori og slutter seg til reaksjonen.

I indisk kontekst inspirerte den revolusjonære bevegelsen mot føydalisme og imperialisme, spesielt mot den Brahmaniske føydale orden i det indiske samfunnet, småborgerskapet i bevegelsen. De så en frigjøring fra det ortodokse grepet til den patriarkalske familien, fra nedlatende adferd, blind tro, kaste og slekt. Dette betegnet en periode der store masser av småborgerskapet fra høyskoler og universiteter sluttet seg til den antiføydale og antiimperialistiske bevegelsen over hele landet. Småborgerskapet kunne knytte sitt eget begjær etter frihet fra føydalismens åk og friheten til å forfølge kunst og politikk av egen vilje, sammen med proletariatet som må fullføre den nydemokratiske revolusjonen for å kunne gå videre mot sosialismen, og til sist til kommunismen. Det førte til en stor tilstrømning fra middelklassen til den revolusjonære bevegelsen. Men når den revolusjonære bevegelsen ble svakere, dens medlemmer ble martyrer og området under dens kontroll ble mindre, var disse småborgerlige de første til å si at den stien som vi må følge er slitsom og lang, at fremtiden er dyster og at alt jeg kan se er ødeleggelse. De baserer sitt syn på erfaring og først og fremst på levd erfaring.

Det teoretiske aspektet knebles og glemmes. Det de nå har med seg er en erfaring av nederlag, og på dette grunnlaget forsøker å stoppe alle som vil gjenoppbygge det tapte. De forlater den revolusjonære leiren. Teori som veiledning for handling, og som en vitenskap for å forstå den videre utviklingen og suksessen til bevegelsen eller fenomener, legges til side. Til slutt står vi igjen med en klasse som på den ene siden er fremmedgjort fra den nåværende herskerklassens orden, mens den på andre siden har desertert fra den revolusjonære bevegelsen for å finne trøst. Hva blir den bevisste delen av dette livet? Hvilken ideologi blir grunnlaget for deres trøst? Svaret er åpenbart en ideologi som negerer begge sider, men som veldig subtilt gir rom for de herskende klassenes dominans ideologisk. Disse teoriene varierer fra tid og sted, de blir machistiske et sted, ambedkriteiske et annet, og utvikles videre til postmodernisme. I den nåværende indiske situasjonen og den politiske verdenssituasjonen, er det den postmoderne ideologien som veileder og styrker det reaksjonære sjiktet av småborgerskapet. Opportunister argumenterer på grunnlag av postmoderne lærere og reaksjonære, som Foucault og andre. Opportunister på Lenin og Mao sin tid fulgte den machistiske eller konfutsianske skolen. Det vil ikke være en overdrivelse å si at alle opportunistene i vår tid er følgere av postmoderne tenkning og ideer.

Opportunistenes ubesluttsomhet og fornektelse av objektiv sannhet og de postmoderne teoretikernes store fortelling (metanarrativ) gir det beste grunnlag for enhet mellom opportunisme og postmoderne tenkning. Den imperialistiske finanskapitalen har utviklet en svært god alliert i postmoderne tanker og ideer. Fastheten i denne alliansen er stor selv innenfor partiet og tolinjekampen kretser rundt kampen mot postmoderne ideer og tenkning. Politbyråets resolusjon i august 2024 vurderer postmodernisme som en av faktorene som har ledet til tilbakegang i bevegelsen. Den gjør det akutt viktig for oss å avdekke postmodernismens innflytelse innenfor partiet og hvordan opportunistene avleder sin teoretiske og politiske makt fra denne. I magasinet People’s War nummer 20 publiserte vårt parti en artikkel om postmodernisme. Denne avdekket flere tendenser til postmodernisme blant kameratene og strukturene. Artikkelen slår videre fast at i tillegg til sin ideologiske rolle er postmodernismen et politisk verktøy herskerklassene bruker til å berøve proletariatet sitt parti. Nå da partiet fører en skarp ideologisk og politisk kamp mot opportunisme-likvidasjonisme-revisjonisme blir det svært viktig å identifisere viktige herskerklasseideologier som gir næring til opportunismen.

Lenins kamp mot empiriokritisisme og opportunister

Lenins kamp mot empiriokritisismen og opportunistene i det 20. århundret begynte med kampen mot opportunismen i filosofien. Tidlig i 1908 oppsto alvorlige uenigheter blant bolsjevikene om filosofiske spørsmål. Lenin hadde gått imot det filosofiske synet til A. Bogdanov siden 1906, og til og med tidligere, og han tok en kompromisløs posisjon mot disse bolsjevikene – A. Bogdanov, A. Lunatsjarskij, V. Bazarov – som forkynte idealistiske syn i sin antologi Essayer om filosofisk idealisme og revisjonisme i filosofien, var en av refleksjonene av den dekadensen som begynte å manifistere seg selv i det politiske «samfunnet» og i politiske partier, som et resultat av nederlaget for revolusjonen i 1906. Lenin, som alltid la stor vekt på viktigheten av en ren marxistisk ideologi, førte an i en hard kamp mot empiriokritisistene, til forsvar for den dialektiske materialismen, til forsvar for marxismens filosofiske prinsipper. I 1908 ferdigstilte Lenin en viktig filosofisk bok, Materialismen og empiriokritisismen: Kritiske merknader til en reaksjonær filosofi. Denne boken, sammen med kamerat Engels Anti-Dühring, ble et verktøy for videre kamp mot opportunisme, særlig mot likvidasjonisme.

Empiriokritisismens filosofi ble fremsatt i 1890-1910 på tiden da finanskapitalen var i ferd med å bli etablert i hele verden. Det var perioden da kapitalismen ble utviklet til imperialisme. Finanskapitalens reaksjonære natur ble etablert i den politiske konteksten som ledet til arbeideroppstand og massive protester i Moskva og andre steder, etterfulgt av hard represjon mot den revolusjonære bevegelsen, partiet og folket. Dette førte til at mange intellektuelle småborgere deserterte fra partiet. I filosofien ble denne deserteringen identifisert som den reaksjonære empiriokritisismen. På den tiden åpnet kamerat Lenin to fronter. Den ene var den politiske fronten som vi kjenner til fra 1908 til 1917, hvor kamerat Lenin skrev flere artikler som eksponerte likvidatorene og opportunistene som ville gjøre partiet til en åpen, legal og amorf enhet. Den andre fronten, av bemerkelsesverdig nødvendighet, var innen filosofien, hvor han måtte bekjempe den empiriokritisistiske skolen. Den empiriokritisistiske skolens logikk var opportunismens substans. Ved å forstå dette, utslettet kamerat Lenin den nesten helt med sin bok. Vi presenterer nedenfor en sammenligning av opportunisme og empiriokritisisme. Denne kan hjelpe oss forstå den filosofiske drivkraften innenfor det politiske spørsmålet, reist av de daværende opportunistene, hvorav mange finner sammen med dagens opportunister som vårt parti kjemper imot.

Både opportunisten og empiriokritisisten benekter eksistensen av absolutt sannhet. For det er i deres klasseinteresse å holde sannheter vage og udefinerte, så de kan følge den læresetningen som passer dem best. Dette er det grunnleggende trekket ved opportunismen – de setter seg på to stoler. Denne relativismen blir forklart i Empiriokritisismen. Kamerat Lenin forklarer hvordan kommunister bør møte dette spørsmålet. Han sier: «Kort sagt – enhver ideologi er historisk betinget, men ubetinget sant er at det til enhver vitenskapelig ideologi (til forskjell fra f.eks. religiøs ideologi) svarer en objektiv sannhet, en absolutt natur. Til dette vil De kanskje innvende: denne skjelningen mellom relativ og absolutt sannhet er ubestemt. Til det svarer jeg: det er akkurat «ubestemt» nok til å hindre at vitenskapen blir et dogme i dette ordets dårlige forstand, dvs. til å hindre at den blir noe dødt, stivbeint, forsteinet, men det er samtidig «bestemt» nok til at vi blir i stand til å avgrense oss avgjort og ugjenkallelig fra fideismen og agnostisismen, fra den filosofiske idealismen, fra spissfindighetene til Hume- og Kant-tilhengerne.» [norsk sitat hentet fra Materialismen og empiriokritisismen, Falken forlag 1982, side 125-126, overs.anm.]Fornektelsen av absolutt sannhet forblir karakteristisk for opportunister den dag i dag. Når hvert spørsmål eller hver sak innhylles i relativitet, finner opportunismen den beste veien for å selektivt unnvike eller omfavne. Å være undergrunn eller åpen er et relativt konsept for dem, å skape et disiplinert parti er igjen et relativt konsept. Med relativitet kommer det unnskyldninger for å ikke gjøre det som forventes og dessuten kan ingen beskylde deg for å avvike fra linjen når alt er relativt. Så kjært var konseptet å benekte absolutt sannhet for opportunistene. Det var som om den empiriokritiske skolen ga opportunisten en oksygentank i en tid av pandemiske angrep fra bolsjevikene.

En annen av empririokritisismens forstyrrende trekk som filosofi, er at den gjør individet både til subjekt og objekt for analyse. Denne formen for hyper-individualisme leder til subjektive og ikke-vitenskapelige følelser og spekulasjoner i praksis. Småborgerskapet, som ble slått av frykt etter det mislykkede proletariske opprøret, kunne ikke mønstre motet til å følge ideologien som krever tålmodighet og mot. Til til slutt finner de trøst i en filosofi som fornekter nødvendigheten av å ta stilling [eller «å være partisk», overs.anm.], som oppfordrer en til å være unnvikende. Den promoterer individualisme ved å påstå at individuelle følelser er en viktigere bestanddel av sannheten enn logikken. Gjennom logikk slutter en seg til proletariatet for frigjøring, men når noen tillegger følelsene større viktighet, finner de heller metoder for å fokusere på sine egne behov og nødvendigheter. Dette er den borgerlige moralen i den empiriokritisistiske skolen. Men jordskjelvet fra Oktoberrevolusjonen i Russland knuste alt håp for empiriokritisismen og etablerte leninismen. Etter revolusjonen i Russland, tok også Kina til å følge veien som ble grunnlagt av marxismen-leninismen. Under ledelse av kamerat Mao seiret den kinesiske revolusjonen i 1949 og marxismen-leninismen-maoismen som en ny og mer avansert form for marxismen-leninisme ble etablert. Dermed ble halve jorden rød. Dette var et knusende slag mot de imperialistiske maktene. For å rekonstruere seg selv trengte de omdanning på to fronter: den ene innen politisk økonomi, den andre på den ideologiske fronten. Omgrupperingen i den politiske økonomien ble gjort i form av Reagan–Thatcher-planen som kom til å bli kjent som nyliberal politikk. I den ideologiske sfæren ble postmodernismen det nye verktøyet. Denne var også en «ny-»: nemlig ny-empiriokritisisme. Dette ble gjennomført sammen med strategien for å blokkere den kommunistiske påvirkningen på universitetene, ved å promotere den ikke-kommunistiske venstresiden, som faktisk var vår tids empiriokritisister – grunnleggende sett postmoderne akademikere formet i og rundt marxismen. Noen ganger kaller de seg det nye venstre, eller radikale venstre, eller ny-marxister.

Etter å ha sett marxismen-leninismens innflytelse på de europeiske universitetene, ga USA-imperialismen CIA oppgaven med å sørge for at kommunistisk propaganda ikke skulle nå frem til de europeiske universitetene. For å oppnå dette ble det etablert en spesialgruppe av CIA, bestående av forskjellige eksperter fra forskjellige akademia og forskjellige land. De la en strategi, hvor ideen var å forene alle de ikke-kommunistiske venstreintellektuelle, for å overta posisjonen til de kommunistiske intellektuelle. Disse ikke-kommunistiske venstreintellektuelle ble finansiert av CIA og de ble gitt ansvaret for å skrive og spre misvisende artikler og teser om kommunismen og marxismen, spesielt om det som skjedde i Sovjetunionen og Kina. Tesen som ga liv til all denne mobiliseringen av den ikke-kommunistiske venstresiden, ble inderlig støttet av Chip Bohlen, Isaiah Berlin, Nicolas Nabokov, Averell Harriman og George Kennan. Denne gruppen ble i oppgave å kjempe mot totalitarisme. Det var meningen at gruppen skulle være hemmelig, og dens medlemmer ble gitt individuelle så vel som kollektive oppgaver.

På den politiske økonomiens front ble den imperialistiske makten igjen sittende fast i krise. Finanskapitalen vokste og ble samlet på færre hender. Bankene fikk mer makt, mens forbrukeren såvidt hadde penger til å betale tilbake sine lån. Mens krisen i økonomien vokste, vokste den politiske uroen, og folkebevegelser oppsto over hele verden. 1960-tallet ble revolusjonens tiår over hele verden. Den sosialistiske verdensrevolusjonen så nærmere ut på den tiden. Men serien av forræderi fra den revisjonistiske ledelsen, i Russland av Khrusjtsjov, etter kamerat Stalin, og i Kina av Deng, etter kamerat Mao, ble det internasjonale proletariatet rammet av dyp sorg. Også småborgerskapet mistet håpet. I slike tider, da det internasjonale proletariatet ikke lenger hadde noen statsmakt, promoterte det imperialistiske borgerskapet de såkalte ikke-kommunistiske venstreideologiene, som hovedsakelig var ny-empiriokritisisme. Denne ideologien kom til å bli kjent som postmodernisme. Småborgerskapet som var tynget ned av sorg, ble romantisk tiltrukket av herskerklasse-ideologien postmodernisme. Postmodernismen dukker opp overalt: fra kunsten, litteraturen og arkitekturen, til sex og mat, alt rundt oss er preget av den. Så sterk var imperialistmaktenes propagandamaskin mot kommunismen. Gruppen av antikommunistiske intellektuelle, hånd i hånd med sjefen sin CIA, presterte usedvanlig godt og oppnådde resultatene ved å etablere postmodernismens sterke stilling på universitetene.

Postmoderne opportunister og det kommunistiske partiet

Kamerat Mao sa at partiet er det viktigste og hovedsakelige våpenet som vil bruke folkehæren og enhetsfronten til å frigjøre folket. Han sa videre at enheten i partiet kun kan skapes med ideologisk klarhet. Kamerat Mao sa: «Partiet vårt vil være mer enhetlig på dette grunnlaget, det vil si på grunnlag av felles forståelse av ideologi, politikk og ulike politiske retningslinjer.» [Verker i utvalg, bind 5, 1977. side 163, Overs.anm.]Uten ideologisksentralisme innenfor partiet, kan det ikke finnes et parti som kan kalles et kommunistisk parti. Dette burde være ånden til enhver organisator som vil bygge et parti. For en partiorganisator må ideologien alltid komme først. En partiorganisator er en som gir forrang til ideologisk arbeid over alt annet arbeid. Når det gjelder vårt parti har arbeidet på den ideologiske fronten blitt enda viktigere. For på den ene siden står vi ovenfor det mest alvorlige og dødelige angrepet på vår partiledelse, mens vi på den andre siden har opportunist-likvidasjonist-revisjonistiske elementer som forsøker å forvandle partiet til et formålsløst organ til fordel for borgerskapet. Om vi ønsker å gjennopplive partiet, om vi vi vil frigjøre det undertrykte og utbyttede folket fra morderisk komprador-føydal og fascistisk nedslaktning, da er marxismen-leninismen-maoismen det eneste vi kan klamre oss til. Vi må rive opp med rota all ikke-marxistiske ideologi og praksis blant oss. Om vi holder fast ved vår ideologi vil vi seire i morgen, om ikke i dag, men om vi for et øyeblikk slapper av på den ideologiske fronten i vår kamp, vil vi åpne for ødeleggelse av alt som våre martyrer oppnådde ved å gi sitt blod.

Vi må huske at høyreopportunismen er hovedfaren for oss. Vår sentralkomités politiske byrå [CC-PB] pekte også ut høyreavviket som en av årsakene til tilbakeslaget. Men noen i det opportunistiske sjiktet papegøye-plaprer at venstreopportunismen er like farlig for partiet. Denne vektleggingen av venstreopportunisme er i praksis et dekke for å tilsløre deres egne angrep på den ekte marxistiske linjen. De har gått så langt til høyre at den korrekte marxistiske stien fremstår som venstre[-avvikersk] for dem. Angående dette har kamerat Mao i en pamflett med tittelen Forholda begynner å endre seg sagt: «Det fins også ei rekke mennesker som gjør revisjonistiske eller høyreopportunistiske feil i tenkninga si. De utgjør en større fare, fordi ideene deres er ei gjenspeiling av borgerlig ideologi innafor partiet, og fordi de lengter etter borgerlig liberalisme, fornekter alt og er knytta til de borgerlige intellektuelle utafor partiet på hundre og en måter. De siste par månedene har folk kritisert dogmatismen, men har latt revisjonismen stått uimotsagt. Dogmatismen må kritiseres, ellers er det mange feil som ikke kan bli retta opp. Nå er tida inne til å rette oppmerksomheten mot å kritisere revisjonismen.» [Verker i utvalg, bind 5, 1977, side 453] Dogmatisme er en refleksjon av småborgerlig ideologi innenfor partiet, mens høyreopportunisme er tvers igjennom borgerlig ideologi. Selv om venstreopportunisme eller dogmatisme er farlig og må korrigeres umiddelbart, har den under de nåværende forholdene, fordi det ikke finnes noen venstreavvikersk politisk kraft i vårt land eller på verdensnivå, minimal påvirkning. Praten om venstredogmatisme kommer hovedsakelig fra høyreopportunismen som vil angripe den korrekte marxistiske linjen. Den ekte fienden foran oss er den opportunist-likvidasjonist-revisjonistiske ideologien. Etter å ha gjort kjent hva som er hovedfaren må vi slå fast hvordan den kommer til uttrykk i vårt parti. De høyreopportunistiske trendene/avvikene reflekteres på følgende måter:

1. Forsøker å gjøre partiet legalt og åpent ved å desertere fra undergrunnslivet og den væpnede kampens sti. Dette gjør de ved å stille spørsmål ved undergrunnsmetodene og argumentere for at åpent arbeid kanskje er like viktig. De argumenterer med at situasjonen er forandret og at staten er blitt sterkere, og derfor må vi alvorlig revurdere våre gamle arbeidsmetoder. (Her er det viktig å notere seg at de verken har sagt at en skal desertere fra undergrunnslivet, eller sagt at på grunn av den forandrede situasjonen er undergrunnslivet og væpna kamp umulig)

2. Vektlegger demokratiets betydning på bekostning av sentralismens viktigere rolle i partiets demokratiske sentralisme. I demokratiets navn vil de ta fra de høyere komiteene [HC] makten til å få partilinjen implementert på lokalkomiteenes nivå. De sier de vil følge høyere komiteer, men høyere komiteer må rådspørre seg med dem før det tas noen avgjørelse. Med dette som påskudd vil de slutte å koordinere med høyere komiteer. De vil sverge i navnet til kamerater som er blitt martyrer at de er med partiet og at de bare er mot sjefingen fra høyere komiteer. De sier de følger sentralkomiteen men at den høyere komiteen er for uegnet til å følges.

3. De legger vekt på språk, ord, symboler, brev, anførselstegn osv., for å finne maktvakuum mellom høyere komiteer og kameratene/lavere komiteer. De sier at innholdet i et brev eller hva enn som har blitt sagt er OK, men at formen til språket er høyst problematisk, at det er subjektivistisk, byråkratisk og autoritært. Dermed ønsker de å dreie hele diskusjonen over på formen for makt i språket og det iboende byråkratiet i dette.

4. De avskyr enhver struktur. De danner ikke en struktur, eller, om det allerede finnes en, så gjør de bevisst denne autoritetsløs og ryggradsløs ved å ikke knytte den opp til høyere komiteer. Konfrontert med dette spørsmålet sier de at når en sak kan løses uformellt, hva er da nødvendigheten av formelle møter og rapporter til høyere komiteer. De sier at det viktige er å få arbeidet gjort og at struktur eller ikke-struktur er et sekundært aspekt.

5. De er i opposisjon til partiets standpunkt til kjønn og seksualitet; de er for fri kjærlighet og fri sex. De er for seksuell anarkisme. De sier at partiets standpunkt til seksuell opportunisme og LHBT-spørsmål er føydalt og patriarkalt.

Etter å ha listet opp de høyreopportunistiske standpunktene i de ovenfor nevnte spørsmålene, la oss nå se på hva de postmoderne teoretikerne har å si om disse sakene.

Det første punktet som høyreopportunister tar opp har å gjøre med [Judith] Butlers ide om flux, som hun lånte fra [Michel] Foucault. Mange postmoderne teoretikere har skrevet om dette. Kanskje er dette postmodernismens hjørnestein. Jo høyere mobilitet, jo større er vanskeligheten med å lokalisere objektet, og jo større blir den manglende evnen til å definere og få grep om den. Slike forhold vil svekke den konkrete strukturen som egenskap, den vil skape tilfeldighet og tilfeldigheter. Forandring er for postmoderne filosofi alltid en konstant flux. Den kjenner ingen stadier og ingen sprang eller grenser. Forandring betyr tilfeldighet og konstans. Drevet av denne logikken i forståelsen av forandring, sier høyreopportunistene at siden samfunnet er blitt forandret og staten har blitt mektigere, må vi forandre oss i tråd med dette og gi opp den væpna kampen. Dette er en forståelse basert på forandringens tilfeldighet. Dette er hva ideen om flux er i Butlers teori. Forandring er flytene og konstant, men for en maoist kommer forandring fra kvantitet til kvalitet og dette gjennom stadier og sprang. Det er ikke alle slags forandringer som krever en endring i strategien for den indiske revolusjonen. Utelukkende kvantitativ forandring vil ikke lede til et kvalitativt skifte i samfunnet. Det må skje et sprang. Dette spranget markeres med stadier. Uten å studere sprang og stadie, og å fortsette å etterligne forandringen er ikke annet enn postmodernismens filosofi om forandring. En burde ikke være forvirret angående ideen om forandring. Enhver forandring må uansett forstås på grunnlag av dialektisk materialisme og historisk materialisme, som kamerat Marx, kamerat Lenin og kamerat Mao har lært oss. En prosess vil bestå av stadier og studiet av disse stadiene vil avdekke forandringens natur og dens mulige form og innhold i fremtiden. Tør disse opportunistene noen gang å teoretisere spranget og stadiet som de påstår samfunnet har nådd? Nei, de har ikke gjort noen analyse for å underbygge sine påstander, alt de har gjort er å ha blitt revet med og bort av den sterke strømmen av imperialistisk og postmoderne filosofisk søppel.

Det andre spørsmålet har å gjøre med det foucauldianske begrepet om makt. Foucault sa at makt er iboende undertrykkende og finnes overalt. Derfor, for å kunne undergrave makten, blir enhver form for annerledeshet feiret. Dette skjer vanligvis i formen av mot-diskurs, som, selv om den kan være ulogisk, grunnløs og meningsløs, må feires og opphøyes. Dermed er høyreopportunistene, som av en hvilken som helst grunn ikke aksepterer høyere komiteer som en autoritet, faktisk drevet av Foucaults logikk om at all makt er iboende undertrykkende. Kamerater, som istedenfor å notere seg denne mangelen på disiplin feirer uenighetene mellom høyreopportunistene og høyere komiteer, er drevet av den samme antiautoritære trenden. De tror at det er progressivt å undergrave makten som står over en. Problemet med dette er det antiautoritære konseptet som kommer direkte fra den postmoderne forståelsen av makt. Påstanden om at en aksepterer sentralkomiteen er finnes bare på papiret, for det er klart at sentralkomiteen ikke vil være organet som håndterer dem direkte, og dermed blir det opportunistiske språket brukt til å tåkelegge autoriteten. I saker hvor sentralkomiteen ble det direkte håndterende organet, påsto disse opportunistene at sentralkomiteen har begynt å følge høyere komiteers vei eller har blitt mer rigide enn høyere komiteer. Fenomenologi og eksistensialisme er den filosofien som er det veiledende lyset for våre opportunister. De er hovedsakelig empirister og kjemper for radikal borgerlig frihet og frihet til å velge. Under påskudd av å være kommunister kjemper de for borgerlig autonomi og retten til å praktisere ens egen politiske linje. Det liberale borgerskapets ultrademokrati er radikal frihet for den postmoderne æraen.

Mens ultrademokratiet var et kjennetegn ved anarkismen, er radikal frihet basert på konseptet om å undergrave makt som innehas innenfor eller uten en struktur. Undergravelsen av proletariatets makt er intensjonen når høyreopportunistene ikke aksepterer autoriteten til høyere komiteer. Men vil denne opportunisten våge å undergrave føydal og borgerlig makt som utøves med statlig autoritet?

Postmodernisme har stor innvirkning på vårt samfunn, og når middelklassen øker i antall, øker også postmodernismens innflytelse over massene. I postmodernismen har fienden fått sitt mest effektive våpen. Tidligere var våpenet deres borgerlig velferd, men tryllestaven som postmodernismen svinger, kan ikke svinges av noen annen ideologi. Den imperialistiske nyliberale verdensorden trenger massekonsum. Massekonsum fasiliteres av kredittsystemer og digitalisering av markedsøkonomien. Dette gjør konsumpsjon mer og mer til en individuell øvelse basert på et individuelt valg, hva individet liker og ikke liker. postmodernismen har konvergert fullstendig med den nyliberale verdensorden. Den typen flyt og tilfeldighet vi finner i finanskapitalens marked, finner vi også i deres filosofi. Det materielle vilkåret for dagens marked promoterer hyperindividualisme. Individet er utstyrt med private markedsplasser (i form av Amazon, Flipkart osv.), private ønskelister, og man fristes til å sette pengebegrensninger til side er når en blir spurt om å ta opp et lån eller å bruke kredittkort for å spille et spill eller laste ned en app osv… Men bak denne fasaden og i faktisk praksis forblir ingenting privat, alt er konstruert av logikken til imperialistisk kapital og dens nyliberale behov. Fiksjonen om frihet og valg driver markedets ideologiske maskiner. Denne fiksjonelle friheten og retten til å velge finner også sitt sidestykke i politikken.

Det materielle grunnlaget for den høyreopportuniske fornektelsen av høyere komiteers autoritet er den digitale markedsøkonomien som den imperialistiske finanskapitalen har skapt. Dette markedet lager en fiksjon om individuelt valg og radikal frihet, mens overfor den småborgerlige fantasien fremstår konseptet demokratisk sentralisme som slaveri, fordi dette dette krever forpliktelser til ideologien og kollektivet. Derfor innleder de sine angrep på sentralisme-delen av den demokratiske sentralismen. De forvrenger konseptet demokratisk sentralisme til å antyde at demokrati er essensen i dette og må være det hovedsakelige i alle aspekter og hele tiden. De anser sentralisme som en makt og deres konsept om makt er den samme som det hos Foucault, som tror at alle typer makt er iboende undertrykkende. Her er det viktig å huske kamerat Mao i pamfletten Korriger arbeidsstilen til partiet, hvor han tok direkte stilling til spørsmålet om demokratisk sentralisme, mot de som søkte uavhengighet, og sa: «De skjønner ikke systemet med demokratisk sentralisme i partiet. De skjønner ikke at kommunistpartiet ikke bare må ha demokrati, men i enda større grad trenger sentralisme. De glemmer at den demokratiske sentralismen innebærer at mindretallet er underordna flertallet, lavere organer er underordna høyere organer, delen er underordna helheten og alle medlemmene er underordna sentralkomiteen. Zhang Guotao [Chang Kuo-tao] krevde uavhengighet i forhold til sentralkomiteen i partiet. Dette ’’kravet’’ førte til at han sveik partiet og blei Kuomintang-agent.» [Korriger arbeidsstilen til partiet, hentet fra https://tjen-folket.no/2022/02/19/korriger-arbeidsstilen-til-partiet, overs.anm.]

Opportunister anvender en svært utspekulert logikk hvor de leker med de to sidene av en motsigelse. Dette har de gjort helt fra Bernsteins dager til Larin, fra Martovs tid og til i dag med slike som Devji og Venugopal, mestre i dette i vår kontekst. De sier at «enhver motsigelse har to sider ved seg. Derfor må en vurdere begge sidene, og mens en er på vei mot en avgjørelse om utviklingen av objektet/prosessen/fenomenet, må en ikke gi forrang til en side over en annen». Kamerat Lenin kalte dette å «sitte på to stoler». Om man vurderer teksten ute av sammenheng kan den muligens fremstå som korrekt for enkelte, men her er utspekulertheten som vi snakker om. Denne utspekulertheten ble foredlet av empiriokritisismen som benekter objektivitet og partiske standpunkt og i vår tid er den blitt enda mer forskanset i den opportunistiske filosofien med den postmoderne logikken til deres likemenn Foucault, Derrida, Butler og andre som sier at fiksering og bestemmelse av objektets identitet er en øvelse i diskursiv makt og er undertrykkende i sin natur. Dermed lærer opportunistene å ikke få grep om hovedsiden innenfor en motsigelse. Det overstående sitatet fra opportunistene benekter konseptet om identitet og kaster oss ut i den tilfeldige og flytende postmoderne fantasiverdenen. Den benekter den dialektiske og historisk materialistiske prossenen i utviklingen av en ting. For det er sant at en motsigelse vil ha to sider i seg, men det som leder til utvikling av tingen besvares av spørsmålet om hvilken av disse to sidene som er hovedsakelig, dette er hva kamerat Mao kalte «hovedsida i hovedmotsigelsen».

Kamerat Mao sa: «I hver eneste motsigelse utvikler de to motsatte sidene seg ujamt. Noen ganger ser det ut som om de er i likevekt, men det er bare midlertidig og relativt. Det ujamne ved utviklinga er grunnleggende. Den ene av de to sidene i motsigelsen må være hovedsida, og den andre må være underordna. Hovedsida er den sida som spiller den ledende rolla i motsigelsen. En tings karakter bestemmes framfor alt av hovedsida i motsigelsen, den sida som har inntatt den dominerende stillinga.» [Om motsigelsen, hentet fra https://tjen-folket.no/2025/07/20/om-motsigelsen, overs.anm.] Opportunistene har glidd til høyre fra denne filosofiske linjen. Martin Heidegger er deres lærer. Det var han som sa at væren ikke er noe annet enn en språkøvelse. Derrida sa at væren er en fiksjon skapt av språk. Med en slik forståelse, hvor blir det noe rom for motsigelsen i en foreteelse og utviklingen gjennom stadier i foreteelsens utviklingsprosess?

Etter å ha diskutert filosofien om motsigelsen som opportunisten legger frem, la oss nå komme til det tredje spørsmålet fremfor oss, spørsmålet om språk, tegn, ord, osv. La oss se på Lyotard, postmodernisten som sa at språk blir et spill hvor personen med mer ressurser ofte dikterer sannheten. Derrida sa at språk er et verktøy for å kontrollere og kaller det et voldelig hierarki. For å komme bort fra dette foreslår Derrida dekonstruksjon, som er å lese inn i teksten hva forfatteren kanskje eller kanskje ikke har implisert. Dette sier han kan bli gjort uten spørre om forfatterens intensjon, siden forfatteren er død, ifølge Derrida. Denne teorien tilbyr støtte til den opportunistiske politikken.

De begynte med å dekonstruere den høyere komiteen sitt språk. Uten å bry seg med å forstå intensjonen/motivet bak språket fokuserte de på de symbolske uttrykkene. Dette tilfredsstiller deres opportunistiske behov. Ingen ringere enn Foucault selv karakteriserte Derridas skriverier som «terroristisk obskurantisme». Foucault sa om Derrida: «Han skriver så uklart at du ikke kan forstå hva han sier – det er den obskure delen. Og når du så kritiserer ham, kan han alltid si: ‘Du forsto meg ikke; du er en idiot’. Det er den terroristiske delen.» [Vår oversettelse, hentet fra intervju med John Searle i Reason Magazine, februar 2000, overs.anm.] Derrida bruker det eldste trikset fra den sofistiske filosofiske skolen. Dette forklarer kjærligheten for Derrida i den opportunistiske leiren. Ved å bruke Derrida kan en undergrave enhver logikk og føre den til en meningsløs gjøgling med ord og symboler. Opportunister bruker dette til sin fordel. De angriper den korrekte politiske linjen i partiet med dette våpenet. De sier at språket er diktatorisk og derfor mister innholdet i hva enn som blir sagt sin mening.

Siden mye av kommunikasjonen med disse opportunistene skjedde via brev, utviklet noen av våre kamerater en oppfatning om at praksisen med å skrive brev hadde rotet til spørsmålet. De tenkte at kommunikasjon gjennom brev skaper forvirring og feilkommunikasjon, som kan bli løst kun ved å møtes personlig. En slik forståelse har også noen av postmodernismens egenskaper ved seg. Problemet er ikke brevene, for vi vet alle fra historien at den kommunistiske bevegelsen over hele verden har anvent den beste bruken av brev til å veilede bevegelsen og kameratene involvert i den. Problemet ligger i den politiske linjen til opportunistene og i dennes tjeneste bruker de postmoderne språk for å angripe partiets politiske linje og ledelse.

Et annet svært viktig spørsmål som vår tids opportunister også fremmer, er spørsmålet om struktur. Deres stilling til dette er ingenting annet enn poststrukturalisme i marxistisk forkledning. Poststrukturalister tror at det i det tradisjonelle samfunnet er makt sentralisert og arrangert på innsiden av strukturen. De ser på struktur som iboende mektig, eksklusivt og dermed undertrykkende. Mot dette påberoper de seg individuelt valg og radikal frihet. Derfor bygger de ingen struktur, i stedet angriper de dem [strukturene] for å dekonstruere dem. Når dette anvendes på kommunistisk praksis får vi opportunister som ikke holder møter, som ikke skaper noen nye strukturer, og som bevisst holder strukturer amorfe. Slik sikrer de at makt ikke blir sentralisert på innsiden av partistrukturen og at den eneste makten som fortsetter å sentralisere seg og blir allestedsnærværende er statsmakten, herskerklassemakten, mens proletariatets makt som finnes i kommunistpartiet, blir tillatt å forfalle. Hva som blir tilbake istedenfor det kommunistiske partiet er et individs diktatoriske ståsted, byråkratiet tildelt et individ uten ansvar, som slipper å stå til ansvar for noen, og som påstår at de selv har helt rett. I en slik prosess tar et individ over kollektivets plass. Dermed ser vi hvordan postmodernismen styrker den borgerlig politiske linjen innenfor den kommunistiske bevegelsen.

Det siste problemet har å gjøre med postmodernistenes teori om «gender» [på norsk bare kjønn eller kjønnsroller eller sosialt kjønn, overs.anm.] og seksualitet. Det berømte slagordet til postmodernistene i forbindelse til dette [spørsmålet] er «mer sex, mer frihet». Ingenting forklarer deres ståsted mer tydelig enn det. Postmodernister, spesielt Foucault, angrep den viktorianske moderne forståelsen av «gender» og seksualitet. Han definerte «gender» som en sosial konstruksjon. Senere uttalte en annen postmodernist, kjent for den beryktede queerteorien, at «gender» er en iscenesettelse og kan ta enhver form, avhengig av personlig erfaring. Bruken av ordet «gender» istedenfor det biologiske ordet kjønn [i engelsk originaltekst sex, overs.anm.] ble ansett som progressivt. Mens bruken av kjønn ble ansett som biologisk determinisme og modernistisk. «Gender» uttrykte det flytende og tilfeldige i det postfilosofiske synet, det ga rom til den nyliberale markedslogikken. Å forandre kjønn [gender] som et individuelt valg ble sett som sunn fornuft. Også her ble fokuset individuelle valgmuligheter og radikal frihet til å utøve disse.

Dette forklarer hvorfor Butler fortsatte å si at en alltid burde stille spørsmål ved ens egen kjønnsidentitet [gender identity], tvile på den og redefinere den. Materiell virkelighet ble fullstendig negert. Det en står igjen med er fiksjon og abstraksjon. Det mest kritiske aspektet ved postmodernismen er angrepet på logikk, rasjonalitet og ressonement, mens man samtidig favoriserer følelser, begjær og nytelser. Ved å problematisere gender bruker Butler konseptet queer [«skeiv»] for å definere alt som på noe vis undergraver den dominerende maktstrukturen. Ordet queer er et tvetydig begrep som kan fylles alt hva markedet kan forestille seg eller som kan bli kjøpt på markedet. Men noen sjikt av høyreopportunister har ingen problemer med det. De anser queer-teori som et supplement til marxismen. Mange av de opportunistiske intellektuelle, som Hardt og Negri, har begynt å si at nytelse er en del av produktivkreftene, og dermed vil definisjonen og konseptualiseringen av queer bli et konsept som frigjør produktivkrefter. En slik vulgarisering av marxismen er aldri gjort tidligere. Kanskje har marxismens grep om folket aldri vært så svakt som det er nå.

Helt i motsetning til den fremherskende postmoderne forståelsen om sex og seksualitet, er vårt partis standpunkt at ord som gender og queer er postmoderne imperialist-sponsede, markedstilpassede og borgerlige konsepter og dermed må avvises. Istedenfor bør vi bruke ordet kjønn [sex], som i seg selv er brukt som en fremstilling av biologi såvel som de sosiale aspektene av kjønn. Dessuten fastholder det [partiet] at å skifte kjønn kun skal vurderes når det er materielle biologiske forhold som leder til ønsket om kjønnsskifte. Uten dette er ønsket om kjønnsskifte grunnleggende sett en markedsdrevet imperialist-sponset og postmoderne ideologisk trend. (Siden det mangler en konsolidert enighet i vårt parti om spørsmålet om å skifte kjønn, tillater ikke vårt parti at medlemmer skifter kjønn. Imidlertid er det standpunktet vi nå har inntatt et felles standpunkt for massene og kadrene, og den forblir vårt veiledende prinsipp selv om sentralkomiteen skulle tillate kjønnsskifte.) Med dette faste standpunktet har vårt parti gått fremover i sin kamp mot imperialistisk og anarkistisk seksuell praksis. Partiet har definert seksuell opportunisme. Seksuell opportunisme er definert som opportunisme innenfor området av seksuell praksis – seksuell omgang blottet for proletarisk ideologi. En seksuell opportunist er drevet av spontan, småborgerlig, imperialist-drevet og postmoderne logikk om nytelse og glede. De postmoderne intellektuelle promoterer slik seksuell praksis. Opportunisten klamrer seg til denne praksisen, for når politikken er fordreid uttrykker fordreidheten seg i alle livets aspekter. Og i hver fordreining fester postmodernismens ideologi grepet om opportunisten. Forent marsjerer de og forent skal de falle. Den postmoderne opportunisten har ingen plass i partiet som bærer arven til kamerat Marx, kamerat Lenin og kamerat Maos. De må rensens ut av partiet for at det skal kunne gjenoppta sitt arbeid.

Konklusjon

Opportunisme som politisk trend/avvik/linje på innsiden av kommunistpartiet er en refleksjon av den herskende klassens ideologi. Den er farligere enn fiendens kuler og metoden for å rense den ut fra vårt parti er aktiv ideologisk kamp. Vi trenger å tenke oss om angående klassekampen. Mange av våre kamerater hadde den illusjonen at væpna kamp er den eneste formen for klassekamp. Det er korrekt at væpna kamp er den høyeste formen for klassekamp, men om vi blir liberale på den ideologiske fronten og ikke ser kampen på denne fronten som en del av klassekampen, da er vi dømt til å tape kampen på den væpna fronten. Ingen kjenner denne sannheten bedre enn den herskende klassen, derfor er den aller mest aktiv på det psykologiske nivået. Herskerklassen har, i sin desperasjon etter å angripe den proletariske ideologien, funnet et nytt våpen i form av postmodernismen. Dette er et våpen som er skarpere enn det empiriokritisismen ga dem i det 20. århundret. For å bekjempe den må vi skjerpe vår forståelse av marxismen-leninismen-maoismen. Hvis vi er i stand til å avdekke de postmoderne trendene innenfor våre partistrukturer vil vi kunne svekke opportunistene og de opportunistiske trendene. Kun aktiv ideologisk klassekamp vil hjelpe oss i denne kampen for å renske ut postmoderne opportunistiske trender fra innsiden av den kommunistiske bevegelsen. Fienden fører en massiv kampanje for å utrydde oss både fysisk og ideologisk. I slike tider husker vi på kamerat Lenin som sa: «Mot oss, mot de små gruppene av sosialister skjult i den vidstrakte russiske ’undergrunnen’ står den enorme maskinen til en svært mektig moderne stat som bruker alle sine krefter for å knuse sosialismen og demokratiet. Vi er overbevist om at vi, til slutt, skal knuse denne politistaten, for alle samfunnselementer som er sunne og utvikler seg er tilhengere av demokrati og sosialisme; men for å kunne føre en systematisk kamp mot regjeringen, må vi løfte revolusjonær organisasjon, disiplin og metodene for undergrunnsarbeid til sin høyeste grad av perfeksjon.» [Vår oversettelse, fra An Urgent Question, https://www.marxists.org/archive/lenin/works/1899/articles/arg4auq.htm, overs.anm.] Disse ordene fra kamerat Lenin forklarer vår sentrale oppgave på nåværende tidspunkt. Med fast overbevisning om marxismen-leninismen-maoismen, la oss marsjere fram mot den lyse fremtiden foran oss.

Les mer: