Palestina under okkupasjon – del 9

Illustrasjonsbilde: Hentet fra The New Arab.

Redaksjonen i Tjen Folket Media har utarbeidet en lengre tekst om Palestina under okkupasjon, som blant annet handler om Palestinas historie, sionismen, opprettelsen av Israel, den palestinske motstandsbevegelsen og bakgrunn for dagens situasjon. 

Vi vil publisere teksten i 10 deler:
Del 1: Introduksjon, tidslinje, kart og Palestinas tidlige historie – 24. juni
Del 2: Sionismen – 27. juni
Del 3: Britisk imperialisme i Palestina – 30. juni
Del 4: Opprettelsen av Israel – 3. juli
Del 5: Hva er Israel? – 6. juli
Del 6: Kontekst: Situasjonen i det utvida «Midtøsten» – 9. juli
Del 7: Den palestinske nasjonen – 12. juli
Del 8: Undertrykkingen av det palestinske folket – 15. juli
Del 9: Den palestinske væpnede nasjonale frigjøringsbevegelsen – 18. juli
Del 10: Dagens situasjon, avslutning og kilder – 21. juli

Vi håper teksten kan brukes til studiemøter og som en ressurs for antiimperialister og revolusjonære som kjemper for et fritt Palestina.

9. Den palestinske væpnede nasjonale frigjøringsbevegelsen

Den palestinske nasjonale frigjøringsbevegelsen i moderne tid har sin opprinnelse før britisk imperialisme overtok «mandatområdet», i den arabiske oppstanden i 1916-1918. Den vokste videre på 1920-tallet og etablerte politiske partier, før utviklingen på 1930-tallet kulminerte i et væpnet bondeopprør – «den arabiske oppstanden» – fra 1936 til 1939. I løpet av denne perioden hadde palestinsk-arabiske bevegelser og partier blitt etablert. Disse bevegelsene og partiene reiste det palestinske folkets fremste nasjonale og demokratiske krav (1) å forsvare retten til jord mot jordovertakelser fra imperialister og sionister, og (2) å etablere et selvstendig Palestina med egne demokratiske institusjoner.

9.1. Fatah, PLO og selvstyremyndighetene

Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO ble opprettet i 1964. Dette var lenge den fremste paraplyorganisasjonen for den palestinske motstandsbevegelsen. Samtidig ble Den palestinske frigjøringshæren (PLA) etablert. På det meste hadde denne hæren 23.000 geriljasoldater organisert direkte av medlemsorganisasjonene (blant annet Fatah og PFLP), og i tillegg 10.000 egne PLA-soldater. PLO ble ledet av Yasir Arafat fra 1969 til sin død i 2004. Arafat var også leder av partiet Fatah. Mahmoud Abbas overtok som leder av PLO i 2004 og leder av Fatah i 2009, og er i dag president for De palestinske selvstyremyndighetene (PA), som har makten på Vestbredden.

Al-Fatah er den største av de palestinske medlemsorganisasjonene i PLO. Navnet Fatah betyr erobring eller åpning på arabisk, men det er også et omvendt akronym for «harakat al-tahrir al-watani al-filastini» («den palestinske nasjonale frigjøringsbevegelsen»). Fatah ble regnet som palestinske nasjonalister i motsetning til George Habbash og Den arabiske nasjonalistbevegelsen, som så den palestinske kampen som en del av den panarabiske bevegelsen. Fatah regnet seg i sine dokumenter fra 1960-tallet som en revolusjonær bevegelse og som det palestinske folkets fortropp, med mål om «fullstendig frigjøring av Palestina og ødeleggelse av sionistisk økonomisk, politisk, militær og kulturell eksistens».

Fatahs innflytelse blant palestinerne skal ha økt etter seksdagerskrigen i 1967, etter de arabiske statenes nederlag i krigen med Israel. Sommeren samme året initierte Fatah geriljakrig på Vestbredden, men ble nedkjempet av Israel i løpet av et halvt år. Etter dette gikk Fatah over til en strategi for å bygge opp styrkene utenfor selve de okkuperte områdene, for eksempel i Jordan og Libanon. I 1968 angrep Israel grensebyen Karameh i Jordan, men under ledelse av Fatah, og med støtte fra det jordanske forsvaret, ble angrepet slått tilbake av den væpnede palestinske motstanden. Dette økte Fatahs prestisje blant palestinerne og Arafat ble leder for PLO.

I dag regnes Fatah av borgerlige vestlige kommentatorer mer som et «styringsparti» enn et frigjøringsparti. Partiet begynte på 1970-tallet gradvis å akseptere en tostatsløsning. I 1988 anerkjente PLO Israels rett til å eksistere innenfor grensene fra før seksdagerskrigen. PLO ble etter hvert internasjonalt anerkjent som palestinernes representant. Den 15. november 1988 erklærte PLO Gaza og Vestbredden som en selvstendig stat. Fatah og PLO godtok «tostatsløsningen» i form av Oslo-forhandlingene og Osloavtalen i 1993. 

Allerede i 1974 talte Arafat for FNs generalforsamling, da PLO ble anerkjent som representant for det palestinske folket. Dette innebar at PLO i praksis og i hovedsak gikk vekk fra den væpnede kampen som hovedform for kamp og eneste vei til frigjøring. De palestinske selvstyremyndighetene regnes som korrupte, og deler av den palestinske motstandsbevegelsen regner dem også som kapitulanter ovenfor sionismen og imperialismen. Disse myndighetene og deres strukturer på Vestbredden er forbundet med Israel gjennom utallige bånd, blant annet handel, banksystemer og innkreving av skatt.

Per 2023 anerkjenner 138 av totalt 193 FN-land Palestina. USA er blant de som ikke anerkjenner Palestina som stat. Som følge av Israels folkemord i 2023-2024 har flere land anerkjent Palestina, deriblant Norge. Palestina har søkt om fullt medlemskap i FN, men dette ble stanset av USAs vetorett i sikkerhetsrådet. Generalforsamlingen innvilget imidlertid Palestina observatørstatus i FN i november 2012 og i 2024 stemte 143 FN-medlemmer for å anerkjenne Palestina og ta opp landet som medlem av FN. Bare 9 stemte mot, deriblant USA, Israel og Ukraina, samt de små øystatene Mikronesia, Nauru, Palau og Papua New Guinea.

9.2. PFLP og ulike utbrytere fra PFLP

PFLP er den engelske forkortelsen for Folkefronten for Palestinas frigjøring, som ble grunnlagt i 1967 med mål om å etablere en palestinsk stat i det tidligere mandatområdet Palestina. PFLP har røtter tilbake til Den arabiske nasjonalistbevegelsen (Harakat al-Qawmiyyin al-Arab), som ble dannet av George Habash i 1953. Habash var en kristen palestiner og tilhenger av panarabisme. PFLP er en av de eldste og mest toneangivende palestinske frigjøringsorganisasjonene, men er tilsynelatende blitt svekket de siste tre-fire tiårene.

PFLP regnes for å være blant de mest radikale og militante innenfor den nasjonale motstandsbevegelsen. De ble dannet i kjølvannet av seksdagerskrigen i 1967, og det var særlig etter denne at den væpnede palestinske motstandskampen tok til. Palestinsk gerilja opererte særlig fra Egypt, Jordan og Libanon. PFLP er historisk regnet som den nest viktigste gruppen i PLO etter Fatah. Det politiske målet for organisasjonen har vært å etablere et demokratisk og sekulært selvstendig Palestina innenfor grensene til det gamle mandatområdet.

PFLP sier i sin plattform fra 1969 at revolusjonær krig er folkekrig og at de baserer seg på marxismen-leninismen. De ser også den revolusjonære krigen i Palestina i sammenheng med den revolusjonære kampen i Jordan, som de kaller Øst-Jordan. De peker på det jordanske kongedømmets konspirasjoner med imperialismen og sionismen, og sier spørsmålet om revolusjon i Palestina er dialektisk forbundet med spørsmålet om revolusjon i Jordan. De ser den palestinske revolusjonære kampen som en del av den arabiske kampen for frigjøring og verdensbevegelsen for frigjøring, mot kapitalismen og imperialismen.

Gjennom 1960- og 1970-tallet opplevde PFLP flere splittelser. De viktigste avskallingene førte til etableringen av Den demokratiske folkefronten for Palestinas frigjøring (DFLP), ledet av Nayef Hawatmeh, og PFLP–General Command (PFLP–GC), ledet av Ahmed Jibril.  PFLP var støttet av Sovjetunionen under revisjonismen. DFLP er regnet som «Kina-vennlige». General Command er regnet som avhengige av Syria. Flere av splittelsene i den palestinske motstandsbevegelsen har medført væpnede kamper.

PFLP har blant annet også vært støttet av Egypt under Nasser, Libya, Syria og Sør-Jemen. PFLP regnes som svekket etter Sovjetunionens oppløsning i 1991. PFLP opprettet i løpet av 1960- og 1970-tallet samarbeid med Den japanske røde armé (JRA), tyske Røde Armé Fraksjon (RAF) og Den irske republikanske armé (IRA).

George Habash gikk av som leder i år 2000. Erstatteren Abu Ali Mustafa ble myrdet av Israel allerede i 2001. Ahmad Sa’adat overtok som leder, men ble tatt til fange av Israel samme år.

PFLP er i prinsippet for en énstatsløsning, men har i praksis akseptert en tostatsløsning, men da som et midlertidig skritt i retning én felles stat. PFLP avviste Oslo-avtalene og har vært kritisk til de palestinske selvstyremyndighetene.

9.3. Intifadaer, Hamas og Islamsk Jihad

I 1987 brøt et folkelig opprør ut i flyktningleiren Jabalaya i Gaza. Dette spredte seg etter kort tid til hele det okkuperte Palestina. Opprøret omtales som den første intifadaen («intifada» er arabisk for opprør). Grunnlaget for opprøret var den økende sosiale nøden blant palestinerne under den langvarige okkupasjonen. Under den første intifadaen ga israelske myndigheter ordre om en «brekk-beina-på-dem»-politikk mot steinkastende ungdom. Videoer av israelske soldater som brukte steiner for å brekke armene på unge palestinere, gikk verden over. Det folkelige opprøret under den første intifadaen var et viktig bakteppe for Oslo-forhandlingene, som var de første forhandlingene mellom Israel og palestinerne.

Under den første intifadaen, som varte til 1993, ble Hamas grunnlagt. Utgangspunktet til Hamas var den internasjonale organisasjonen Det muslimske brorskap, som står sterkt i Egypt, samt religiøse grupper innenfor PLO. Hamas er en forkortelse for Den islamske motstandsbevegelsen. Organisasjonen er både en religiøs og sosial bevegelse, et politisk parti og har en militær organisasjon (Izz ad-Din al-Qassam-brigadene). Hamas erklærte seg som motstandere av Oslo-avtalen, i likhet med flere andre grupper, blant dem PFLP.

En siste palestinsk bevegelse som har spilt en viktig rolle er Palestinsk Islamsk Jihad (PIJ). Denne organisasjonen ble stiftet i 1981. Grunnleggerne hadde stort sett bakgrunn fra ulike sekulære medlemsorganisasjoner i PLO, deriblant Fatah og PFLP, men orienterte seg i løpet av 1970-tallet mer i retning islamismen under et allment islamistisk oppsving i regionen, etter seksdagerskrigen og revolusjonen i Iran i 1979. Gruppen skal ha rekruttert geriljakrigere fra Fatah og PFLP. Den andre intifadaen, også kjent som al-Aqsa-intifadaen, (år 2000) førte til et oppsving for PIJ, og de vokste kraftig i Gaza etter at Hamas tok kontroll her i 2007, selv om det også har vært væpnede sammenstøt mellom disse.

9.4. Konklusjon

Resultatet av forhandlingene mellom PLO og Israel var Oslo-avtalene og opprettelsen av de palestinske selvstyremyndighetene. Tre tiår senere ser vi den konkrete virkeligheten: Israel okkuperer fortsatt Gaza og Vestbredden, palestinere fordrives fortsatt fra jord og hjem, bosettingene har vokst og blitt flere, og apartheid, forfølgelse og folkemord er situasjonen for de palestinske massene. «Selvstyremyndighetene» har opptrådt som korrupte lakeier for sionismen og imperialismen. På den andre siden er også Hamas under borgerlig ledelse, og disse reiser en reaksjonær fundamentalistisk fane for motstandskampen.

Vårt standpunkt er likevel at antiimperialister i imperialistiske land skal vokte seg vel mot to feil: For det første den feilen at man bekjemper enkelte grupper og bidrar til splittelsen av den nasjonale motstandsbevegelsen i Palestina, og for det andre den feilen å ta stilling for borgerlige bevegelser i den tredje verden – det være seg lakeier for imperialismen, reaksjonære fundamentalister eller revisjonister. Et konsekvent antiimperialistisk standpunkt innebærer å alltid avvise imperialismen og alltid støtte retten til væpna nasjonal frigjøringskrig. Undertrykte nasjoner bestemmer selv sin skjebne, og antiimperialister i undertrykkende land må vokte seg vel for å ikke opptre sjåvinistiske eller som splittelsesmakere. På den andre siden vil ikke kommunister og revolusjonære støtte, eller bli haleheng til, borgerlige krefter. Vårt standpunkt er proletariatets standpunkt, og vi er overbevist om at folkemassene aldri kan seire mot imperialismen, uten proletarisk ledelse. Enhver borgerlig bevegelse, i ethvert land, er ute av stand til å frigjøre folket.

Marxismen-leninismen-maoismens standpunkt er uansett at den eneste veien til frigjøring er revolusjonær krig, det vil si folkekrig, og at denne bare kan ledes av proletariatet gjennom sitt parti, kommunistpartiet. For imperialistiske land fullfører den revolusjonære krigen den sosialistiske revolusjonen, for undertrykte land må man først gjennomføre en nydemokratisk revolusjon. Den nydemokratiske revolusjonen må også ledes av proletariatet, men denne ledelsen baseres på en klasseallianse, hovedsakelig med bøndene og særlig fattigbøndene, men også med småborgerskap i byene og det nasjonale borgerskapet. Den nydemokratiske revolusjonen går deretter uavbrutt videre til sosialistisk revolusjon. Denne veien er slått fast av formann Mao, og det er denne veien som følges i folkekrigene i Peru, India, Filippinene og Tyrkia. Veien til frigjøring av Palestina er dermed nydemokratisk revolusjon som en del av den proletariske verdensrevolusjonen, og . 

Når dette er sagt, blir all nasjonal frigjøringskrig i dag objektivt en del av verdensrevolusjonen. Denne gigantiske «prosessen av prosesser» begynte med Pariserkommunen i 1871, og i imperialismens og den proletariske revolusjonens epoke, etter 1917, blir den nasjonale frigjøringsbevegelsen i undertrykte land en del av denne store prosessen – uansett hvem som leder den, og vi feirer når imperialister lider nederlag mot slike bevegelser, slik både Sovjet og USA har gjort i Afghanistan, henholdsvis i 1989 og 2021.

Det er videre avgjørende å forstå at det palestinske folket har overlevd gjennom motstanden. Den palestinske nasjonen kommer til uttrykk i den væpnede motstandskampen, og kunne ikke overlevd forfølgelse, fordrivelse og folkemord uten denne. Sionistene og imperialistene snur verden på hodet når de hevder at motstanden genererer undertrykking – i virkeligheten er det omvendt: Der det er undertrykking vil det finnes motstand. Det palestinske folket nekter å la seg selv utrydde, og dermed genererer de stadig nye opprør, stadig nye folkelige protestbevegelser og stadig ny væpnet nasjonal frigjøringskamp.