«Partiet» – kontroversiell bok om krisa i Arbeiderpartiet

Skrevet av en bidragsyter for TFM.

Dette er en kronikk. Analyse og standpunkt er kommentatorens egen, og samsvarer ikke nødvendigvis med Tjen Folket Medias linje.

Journalistene Steinar Suvante og Jørgen Gilbrant har skrevet en underholdende og svært aktuell bok om krisa i Arbeiderpartiet under Jonas Gahr Støres ledelse. Boka Partiet – en innsideberetning om Arbeiderpartiets fall ble straks kontroversiell og har møtt massiv kritikk fra journalister og kommentatorer.

Kritikk og høye salgstall

Det er særlig bokens bruk av kilder som er blitt kritisert i ulike medier. De to journalistene har intervjuet 70 personer, samt de øverste lederne i Arbeiderpartiet. For å bevare kildenes anonymitet har de ikke oppgitt hvem de 70 kildene er, bare de fire nevnte partilederne (leder, to nestledere og partisekretær). Boka har dessuten få kildehenvisninger. Denne metoden er blitt hardt kritisert i en rekke medier. Det er også påvist en del feil, noe som førte til enkelte endringer før det andre opplaget ble trykket. Førsteopplaget på 3000 ble raskt utsolgt.

Kritikken mot boka må forstås på grunnlag av dens innhold og konteksten for utgivelsen. Boka er drepende kritisk og avslørende når det kommer til Jonas Gahr Støre og hans lederegenskaper, Hadja Tajik og hennes allierte og særlig flere navngitte og ikke-navngitte journalister og medier som har latt seg bruke i den indre kampen om makta i Arbeiderpartiet. I denne konteksten fremstår det som om mye av kritikken av boka, egentlig tjener til å forsvare de som kritiseres av forfatterne.

Dermed ble boka møtt av en liten mediestorm, som i stor grad fikk overskygge en rekke nye avsløringer fra innsiden av det som i hundre år var Norges viktigste parti.

En bokanmelder i konservative Minerva skriver: «Det mest interessante ved utgivelsen er likevel kanskje reaksjonen på den. I boken står det bare mellom linjene, men mottagelsen av boken forsterker inntrykket: Hadia Tajiks venner og sympatisører i den politiske journalistikken liker ikke at det avsløres at de ikke er nøytrale.»

For utenforstående er det vanskelig å vite hvor mye som er sant i denne boka. Den har selvsagt også politiske svakheter. Det ensidige fokuset på enkeltpersoner og deres følelser og handlinger, tåkelegger til en viss grad grunnlaget for krisa i Arbeiderpartiet. Man får inntrykk av at enkeltpersoner avgjør alt, mens det fremstår rimelig opplagt at Arbeiderpartiets krise er en del av en internasjonal politisk trend med et økonomisk og sosial grunnlag. Dette er ikke fokuset i boka, og leseren må dermed selv sette den i riktig kontekst.

Arbeiderpartiet under Støre: skandaler og kriser

Det viktigste premisset i boka er at Arbeiderpartiet har falt under Jonas Gahr Støre, og langt på vei på grunn av hans ledelse. «Fallet» består i at Arbeiderpartiet har gjort tre svært dårlige valg i 2017, 2019 og 2021, og at partiet dermed er langt fra sin gamle storhetstid som. Dessuten har Støres regjering fra 2021 blitt historisk upopulær.

Boka Partiet behandler en rekke større og mindre kriser og skandaler som har rammet Arbeiderpartiet. Den vier en del plass til den såkalte Giske-saken fra desember til januar i 2017 og 2018. Boka viser hvordan varslersakene mot Trond Giske, som per 2018 omtattet 6 kvinner som varslet om ulike former for seksuell trakassering (flere er kommet til siden), i første omgang ble igangsatt av Hadia Tajik, hennes ektemann journalisten Kristian Skard, og Tajiks allierte ved Statsministerens kontor og i media. Varslene førte uansett til at Trond Giske ble tvunget til å trekke seg som en av partiets to nestledere.

Uavhengig av hva man synes om Giske og hans tidligere adferd overfor unge kvinner, er det interessant å se på to andre forhold ved disse sakene, slik det skildres i Partiet. For det første ble varslersakene brukt i en politisk maktkamp. Det var en kjent sak at det lenge hadde funnet sted en hard rivalisering mellom Arbeiderpartiets to nestledere (Giske og Tajik). De to representerte ulike retninger i partiet, og dette kom til uttrykk i varslersakene og hvordan de ble mottatt av ulike grupper internt. For det andre hevder bokas forfattere at Støre og partiledelsen brøt Arbeiderpartiets egne retningslinjer i behandlingen av varslene.

Disse varslersakene, og hele boka, gir et interessant innblikk i hvordan ledelse av Arbeiderpartiet og landets regjering utøves av de individene som deltar. Leseren får en anelse av hvilke personlige karrierehensyn og hestehandler borgerlig politikk består av, også i Norge. Det er iøynefallende å se hvordan borgerskapets egne apparater fungerer, og ikke fungerer, og hvor stor rolle individet og dets ambisjoner spiller.

Støres behandling av personalsaker

Giske-saken er langt fra den eneste kontroversen som boka skildrer. Etter at Støre dannet sin regjering i 2021, ble norsk politikk rystet av en rekke skandaler. For det første en serie «pendlerboligsaker», hvor politikere ble anklaget for å ha skaffet seg fordeler de egentlig ikke hadde krav på, til en verdi av hundretusenvis av kroner for de enkelte. For det andre flere «habilitetssaker», hvor ministere hadde gitt jobber til venner og bekjente, eller hvor de selv eller ektefeller hadde investert store summer i aksjer i selskaper som ble påvirket av regjeringens vedtak. Syv ministre har måttet gå av på grunn av ulike skandaler.

Bokas forfattere er nådeløse i beskrivelsen av Støres behandling av disse sakene. En rekke av politikerne som måtte trekke seg, skal ha følt at Støre ikke ga dem noe støtte i en vanskelig tid. Ministere som måtte trekke seg, måtte møte media alene, uten statsministeren ved sin side. Dette føyer seg, om boka har rett, inn i et mønster for Støre. Han virker uinteressert i personalpolitikk, og en rekke tidligere kolleger er bitre over hvordan han har behandlet dem.

En parallell til personalpolitikken finner vi også i Støres forhandlinger med andre partier. Om beskrivelsen i boka er rett, var Støre langt på vei selv ansvarlig for at forhandlingene med Senterpartiet og SV strandet ved Hurdal i 2021. Det fremstår som om Støre ikke på forhånd hadde lagt noe grunnlag for å oppnå enhet mellom de tre «rød-grønne» partiene, og at Arbeiderpartiet tilsynelatende kom uforberedt til «sonderingene». SV opplevde liten kompromissvilje også fra Ap. Støre beskrives som overrasket da SV forlot forhandlingene.

Forfatterne trekker også frem hvordan Anniken Huitfelt måtte gå av som utenriksminister. Ifølge flere av bokens kilder måtte ikke Huitfelt gå av fordi saken hennes var så alvorlig – hennes ektemann hadde investert i aksjer bak hennes rygg – men fordi Støre og hans nærmeste ville legge mer press på Erna Solberg. Solberg sto oppi en liknende, men mer alvorlig, habilitetssak, og Støre skal ha sett en mulighet til å kvitte seg med sin viktigste konkurrent utenfor partiet. Huitfelt måtte trekke seg, og for å dempe smellen ble hun lovet å kunne velge seg en toppjobb på et senere tidspunkt. Muligheten kom da Norge trengte en ny ambassadør i USA – en jobb Huitfelt fikk uten hensyn til de formelle kravene.

Støre i konflikt med LO-ledelsen og mektige fylkeslag

Personalsakene er interessante ikke bare fordi de sier noe om hvordan borgerskapet organiserer seg, hvordan de bytter stillinger og hvordan de beriker seg selv, men i denne sammenhengen viser boka motsigelsene mellom Jonas Gahr Støre og viktige miljøer i Arbeiderpartiet. Huitfelt var den fremste representanten for Akershus Arbeiderparti, et fylkeslag som hadde hatt flere uenigheter med partiet i Oslo og med partiledelsen. Hun hadde også lenge vært alliert med Trond Giske.

Videre var ikke Giske den eneste trønderen Støre hadde et elendig forhold til. Også helseminister Ingvild Kjerkol, som siden måtte gå av i en såkalt «plagiatsak», var i flere konflikter med statsministeren. Giskes gamle våpendrager, Eva Kristin Hansen, overlevde svært kort tid som stortingspresident. Hun måtte gå av på grunn av en pendlerboligsak, og var, ifølge boka, bitter på Støre etter en kald avskjed.

Også nordlendinger og vestlendinger la Støre seg ut med, representert av henholdsvis Bjørnar Skjæran og Marte Mjøs Persen. Begge måtte motvillig gå av fra viktige posisjoner, som følge av statsministerens omrokeringer for å få frem statsministerens egne favoritter. Ulike lokalpartier representerer i forskjellig grad sterke miljøer i Arbeiderpartiet som ikke alltid følger partiledelsens linje. Trøndelag er det største fylkespartiet i Arbeiderpartiet, med desidert flest medlemmer, og dermed flest landsmøtedelegater. Akershus, Innlandet, Vestland og fylkene i Nord-Norge er også viktige og sterke miljøer. Bokens forfattere hevder også at Arbeiderpartiets ordfører i Oslo, Raymond Johansen, forsøkte å få LO-lederen med på et kuppforsøk mot Støre i 2021. Mønsteret kan sees på som et uttrykk for hvordan Støre nekter å basere seg på partiapparatet og dets ulike fløyer, men vil regjere etter eget hode.

Støre skal også ha røket uklar med LO-ledelsen ved flere tilfeller. Boka tegner et bilde av at statsministeren helt bevisst har nedprioritert LO. Han har understreket Arbeiderpartiets selvstendighet overfor LO, han har nedprioritert møter med LO-lederne, og han fremmet en rekke utspill som har vært svært upopulære i LO. Et eksempel på dette er da han tenkte høyt og foreslo offentlig at partiene Venstre og KrF burde inviteres med i regjering. Venstres program oppleves av mange i LO som det mest «arbeidslivsfiendtlige» partiprogrammet i Norge, blant annet på grunn av deres sterke støtte til liberalisering og avregulering. Et annet eksempel hvor Støre kom på kollisjonskurs med deler av fagbevegelsen er spørsmålet om EUs energidirektiv ACER og strømkablene til utlandet.

Et «nytt» Arbeiderparti

Boka beskriver videre hvordan Støre har hentet sine nærmeste rådgivere, samt også potensielle arvtakere som Jan Christian Vestre utenfra. Uavhengig av om disse har vært medlemmer av Ap eller ei, har de sjelden hatt en sentral plass i Arbeiderpartiets sterke fylkeslag eller fløyer. Vestre har vært medlem av partiet lenge, men har stort sett viet sin karriere til familiens møbelselskap, før han ble hentet inn i regjering og senere ble en av partiets to nestledere. Støres nærmeste rådgivere har stort sett kommet fra medie- og kommunikasjonsbransjen, noe som ofte betyr at de har arbeidet som rene lobbyister for storselskaper. Dette er blitt kritisert, står det i boka, blant annet fra LO-hold.

Vestre har videre fått sentrale oppgaver av Støre, blant annet i å utforme ny strategi og å lede Arbeiderpartiets programprosess. Ifølge forfatterne av boka står Vestre for «et nytt Arbeiderparti» og linja «Back to Jens» (Jens Stoltenberg). Vestre skal ha stått i spissen for å vende partiet vekk fra «nå er det vanlige folks tur»-linja fra valget i 2021, slutte å snakke nedsettende om «de rike» og bli «mer pragmatiske overfor private innslag i velferden» (s. 308). Dette var et bevisst brudd med «Nå er det vanlige folks tur»-linja, som ble brukt før dette. Retorikken rundt «vanlige folk» baserte seg på et analysearbeid som var gjort av et utvalg i Arbeiderpartiet, og var dels inspirert av det danske sosialdemokratiske partiets linje for å vinne tilbake velgere fra innvandringsfiendtlige Dansk Folkeparti. Forfatterne av boka skildrer en Jonas Gahr Støre som aldri ble bekvem med retorikken rundt «vanlige folk».               

Støre representerer en bestemt arv i Arbeiderpartiet, fra Jens Stoltenberg og Gro Harlem Brundtland. De karakteriseres personlig av å komme fra Oslos «beste vestkant», mektige familier og utdanning ved prestisjefylte universiteter i inn- og utland. Historisk og politisk, representerer de et «modernisert» Arbeiderparti – av enkelte klassifisert som direkte «nyliberalt». De har igangsatt de største offentlige reformene i moderne norsk historie, for eksempel Helsereformen, delprivatisering av Statoil, skolereformer, såkalt liberalisering av arbeidsmiljøloven og så videre. Disse reformene har innført «new public management» i offentlig sektor, arbeidsmetoder som legger til rette for å drive offentlige tjenester som vanlige kapitalistiske foretak.

Enkelt sagt representerer denne retningen det samme som Tony Blairs «New Labour» («Nye Labour») i britiske Arbeiderpartiet. Disse sosialdemokratene svarer på krisen i kapitalismen med de samme midlene som andre borgerlige partier: dels ved å kutte i offentlige velferdstjenester og dels ved å invitere private selskaper til å tjene penger på å drive med velferd. Under dekke av «effektivisering», «modernisering» og «pragmatisme», tjener denne politikken et tosidig formål. For det første blir det lettere å kutte i velferden til massene, og dermed kutte i statens utgifter. For det andre får privat kapital nye investeringsmuligheter. Dette formålet er nødvendig, da kapitalismens utvikling tenderer mot at det blir stadig vanskeligere å tjene penger. Borgerskapet kaller dette «fallende produktivitetsvekst» eller «mindre profittmarginer». Karl Marx kalte det «profittratens tendens til å falle».   

På den andre siden er det mektige krefter i Arbeiderpartiet som setter på bremsene i møte med disse reformene. Disse representerer særlig byråkrater i kommuner og offentlig sektor og tillitsvalgte i fagbevegelsen. Disse kreftene er blant taperne når det kuttes eller omorganiseres i offentlig sektor. Også tillitsvalgte og funksjonærer i private selskaper kan motsette seg endringer. For eksempel kan de være mot «liberalisering» av kraftmarkedet eller for forbud mot innleie fra vikarbyråer. Igjen har disse direkte materielle interesser av å stå i mot endringene, som truer deres egne stillinger og inntekter. Dette er det økonomiske og sosiale grunnlaget for de som motsetter seg det «nye» Arbeiderpartiet. Denne motstanden er det viktigste grunnlaget for Trond Giskes politiske prosjekt og for andre deler av partiet som bevisst eller ubevisst hører til samme fløy.

– eller et nytt «arbeiderparti»?

Gjennom store deler av boka tegner forfatterne et bilde av at Støre rett og slett ikke er kompetent når det kommer til å håndtere partiapparatet, lede forhandlinger med andre partier, pleie forbindelser med «grasrota» – verken kommunepartier eller «vanlige arbeidsfolk» – eller innen personalpolitikk. De skriver om «super-Jonas» som snakker fransk flytende og briljerer i utenrikspolitikken, men som opptrer både keitete og egenrådig i eget parti og i regjeringen. Men mot slutten av boka slipper de derimot til et annet bilde, da en sentral kilde uttaler: «Støre har svekket strukturene som har gjort Arbeiderpartiet til landets største parti, helt bevisst. Vi må slutte å unnskylde ham som en fremmed fugl. Han vet hva han gjør. Han er en unik maktpolitiker.» (s. 296)

Det er fristende å tenke på Emmanuel Macron. Presidenten i landet hvor Støre studerte ved eliteuniversitetet Sciences Po i Paris, var først finansminister i en sosialdemokratisk regjering, men stiftet i 2016 sitt eget parti: En Marce! – i dag Reneissance. Macrons parti profilerer seg som et sosialt og liberalt sentrumsparti, men først og fremst som en reformbevegelse. Ved å bryte ut av det sosialdemokratiske sosialistpartiet, kunne Macron skape sitt eget parti. I formen ser partiet ut som en folkebevegelse basert på medvirkning nedenfra, men i innhold er dette et enmannsshow som gir Macron «frie hender».

Arbeiderpartiets fall blant velgerne gjenspeiler seg i økende misnøye og frustrasjon fra «grasrota» i Arbeiderpartiet og i fagbevegelsen. Disse ønsker en annen politisk retning. I essens er denne retningen like borgerlig som Støres vei, men Giske skildrer i sin egen bok Verdt å slåss for (2023) en vending tilbake til Arbeiderpartiets røtter som masseparti. Giske vil at partiet skal basere seg på å på nytt organisere flere masser i sin partiorganisasjon og forsterke båndene til LO. Den gamle EU-motstanderen Giske er også mer kritisk enn Støre til utenlandskabler og andre tilpasninger av norske interesser til europeiske stormakter som Tyskland og Storbritannia.

Josef Stalins vurdering av sosialdemokratiske partier var at uten fagbevegelsen var de ingenting. Tidligere partisekretær i Ap, Martin Kolberg, kjent for utsagnet «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen», ville nok si seg enig i dette. Men Arbeiderpartiet, og sosialdemokratiet i hele Europa, er havnet i en uløselig floke. Den økonomiske situasjonen i hele det imperialistiske verdenssystemet krever kutt i arbeiderklassens velferd og kjøpekraft. Utbyttingen må økes for å holde profittraten oppe. De er nødt til å gi subsidier til storselskapene og stadig gi nye impulser til økonomien, for å blåse liv i en økonomi som tenderer mot forråtnelse. Sosialdemokratiets krise er en del av den politiske krisen i den borgerlige parlamentarismen, som igjen er en del av den allmenne krisen i hele det imperialistiske systemet.

Kjernen i denne floken er at Arbeiderpartiet trenger støtte fra seksjoner av massene, som ikke vil få det bedre materielt eller sosialt uansett hvor mye de stemmer på Arbeiderpartiet – eller et hvilket som helst annet parti. Den ubønnhørlige tendensen er at realinntektene synker, klasseforskjellene øker og massenes velferd ofres for å øke profitten til monopolselskapene. 

Midt i denne krisen trenger Støre og liknende borgerlige politikere et større manøvreringsrom. De ønsker å kunne vende seg raskere etter hvor vinden blåser, mens byråkrater og fagforeningstopper febrilsk tråkker på bremsene, fordi reformene skritt for skritt hakker vekk deres eget maktgrunnlag. Det er dermed et materielt og klassemessig grunnlag for kampen om Arbeiderpartiet, men ingen har en virkelig løsning på problemene. Giske og de som tenker som ham, forstår at slike vendinger blir vel så vanskelige om massene vender ryggen til hele det politiske systemet. Det hjelper ikke å snu seg raskt, om ingen følger etter. Borgerlige politikere trenger ikke bare rom for å manøvrere – enn så lenge trenger de også velgere. Det blir dermed et permanent behov for «ny giv», «ny strategi» og intensiv kamp for å «vinne tilbake» velgere.  

Dermed oppstår det hos borgerskapet et behov enten for stadige kursendringer, «ny» innpakning, eller for nye «arbeiderpartier».

Les mer:

Andre kilder:
Meninger: «Partiet»: Kunne vært en viktig bok
Forskere om Aps nederlag i 2017: Mistet troverdighet på arbeid – NRK Norge
Dette er Giske-saken
«Partiet» utsolgt: Venter med nytt opplag
Emmanuel Macron – Wikipedia
Slik ble Ap-leder Jonas Gahr Støre søkkrik
Ap gjør et historisk dårlig valg – Sp blir valgvinner
Valgprognose: Arbeiderpartiet er den store taperen | DN
Forfattar av boka Partiet svarer på kritikk i Politisk kvarter – NRK Norge
Partiet-forfatter med bombe: – Støre kan forsvinne allerede til våren
Er boken Partiet en uetisk og uetterrettelig drittpakke?
Ny bok: Hevder Støre ble forsøkt styrtet
Støre i brev til EU: Lover bort strømmen
Boken «Partiet» kan få følger for bokbransjen: – Forskrekket
Skandalebok i ny versjon: Dette er endret
Forskere om Aps nederlag i 2017: Mistet troverdighet på arbeid – NRK Norge