Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Dette er en kronikk. Analyse og standpunkt er kommentatorens egen, og samsvarer ikke nødvendigvis med Tjen Folket Medias linje.
Etter en uke med møter og medieutspill blir Arbeiderpartiet alene igjen i regjeringen Støre, etter en kamp rundt innføring av tre direktiver fra EU. I virkeligheten handler sammenbruddet i regjeringen om dypereliggende problemer for de borgerlige partiene og for norsk imperialisme.
Arbeiderpartiet har lagt frem for regjeringen at Norge burde innføre tre av åtte direktiver og forordninger fra EUs fjerde energimarkedspakke. Disse direktivene handler om å samordne reglene for produksjon og salg av energi innenfor EU og EUs indre marked, som EØS-landene (Sveits, Island, Luxembourg og Norge) også er en del av. Som medlem av EØS har Norge vært «flinkest i klassen» – Norge har opp gjennom årene implementert flere EU-direktiver enn mange EU-land.
Interessene til norsk imperialisme
I essens handler alle slike direktiver og tilpasninger om at de europeiske imperialistene i større grad skal samordne seg, slik at de europeiske stormaktene og mindre imperialistene blir sterkere overfor undertrykte nasjoner i Europa, og overfor sine fremste imperialistiske konkurrenter internasjonalt, hovedsakelig USA og Kina. For norsk imperialisme sin del, handler det særlig om hvordan norske monopolselskaper og den norske staten kan manøvrere mellom stormaktene, og få en større andel av markedet og byttet.
Videre representerer Støre her de fremste norske monopolinteressene. Tilgangen til det europeiske markedet er avgjørende for norsk olje og gass, i tillegg til eksportnæringer som kjemisk industri og sjømateksport. Norge har overtatt plassen til Russland som den største leverandøren av gass til Tyskland, som følge av krigen mot Ukraina og EU-sanksjonene mot Russland. Videre eier staten halvparten av alle eierandeler til norske kraftselskaper. Dermed taper ikke den norske staten på høyere strømpriser – tvert om, staten er den som tjener best på at norsk strøm selges til europeiske priser. Dermed gjør Støre bare jobben sin som den fremste representanten for norsk statsmonopolkapitalisme, når han presser på for tilpasning til det europeiske energimarkedet.
Videre må forhandlingene i regjeringen og sammenbruddet som i dag ble et faktum, forstås i sin kontekst.
Allmen krise og skjerpet rivalisering
For det første må vi forstå regjeringskrisen i kontekst av den allmenne krisa i imperialismen, med skjerpet konkurranse mellom imperialistene, for eksempel krigen i Ukraina og Trump-administrasjonens varsel om en tollkrig mot de europeiske maktene. Statsminister Støre har fått klar beskjed fra de europeiske stormaktene om at Norge henger etter i implementeringen av EU-direktiver. Den nevnte «pakken» av direktiver og forordninger ble vedtatt vinteren 2018-2019. Krigen i Ukraina og den varslede handelskrigen med USA øker presset mot at Norge skal opptre som en forutsigbar leverandør av gass og strøm til kontinentet.
Europeiske stormakter og EU-representanter har, ifølge Arbeiderpartiets politikere og ulike kommentatorer, sendt tydelige signaler om at Norge må tilpasse seg mer til EUs indre marked. Disse aksepterer ikke at norsk imperialisme bare innfører populære direktiver, eller at man bare «får» uten å gi noe. Disse truslene kommer delvis fra statsminister Støres egen munn, når han selv sa på sin egen pressekonferanse:
«Det det handler om, er dette: Hvis vi skal sikre oss og være trygge på at vi ikke kommer utsatt til, for eksempel om det kommer en handelskonflikt og en tollkrig over havet globalt mellom Europa, USA også videre.»
Med andre ord slår statsministeren fast at en liten imperialist som Norge ikke kan stå alene, når det brygger opp til mer konflikt internasjonalt. Dessuten slår statsministeren fast at norske interesser er tjent med EØS-avtalen, da den gir eksportindustrien i Norge tilgang til EUs indre marked. Selv om de tre konkrete direktivene er begrenset, ser Støre det i sammenheng med hele EØS-avtalen og Norges plass i det europeiske markedet.
Senterpartiet ville forlate regjeringen
For det andre er denne saken blitt så viktig for Senterpartiet som følge av at partiet har falt dramatisk på meningsmålingene samtidig som de opplever intern kamp om veien videre. Partiet opplevde en enorm økning i oppslutning i 2020, hvor de profilerte seg som et slags «opprørsparti», særlig mot det såkalte grønne skiftet og tendensen til mer sentralisering og urbanisering. Ved årsskiftet 2020/2021, like før stortingsvalget, ble de målt til over 20 prosent oppslutning. Høsten 2021 gjorde de et svært godt valg til Senterpartiet å være med 13,5 prosent. Nå har partiet de to siste årene ligget mellom 5 og 7 prosent i snitt på målingene. Det er et sterkt press internt i partiet om at noe må gjøres, hvis ikke partiet skal bli mer enn halvert til valget denne høsten. EU-saken er kanskje den viktigste enkeltsaken som skiller partiet fra andre borgerlige partier, og dermed er de tre direktivene en utmerket sak å gå av på.
Senterpartiet representerer særlig jordbruksmonopolene, men også andre borgerlige krefter i norske distriktskommuner. Enkelte av disse kreftene, personifisert i rikspolitikken av tidligere minister Ola Borten Moe, har slett ikke sammenfallende interesser i alle spørsmål med Arbeiderpartiet. I september 2024 skrev Ola Borten Moe en kronikk sammen med Sylvi Listhaug (Frp) mot «reguleringer og for høye skatter». Det er vanskelig å se for seg en Ap-politiker gjøre noe liknende. Borten Moe eier en stor gård, men har i tillegg investert i annen næring. Han stiftet sammen med andre partnere oljeselskapet OKEA i 2015. Små og mellomstore kapitalister, særlig i distriktene, knyttet til landbruk eller annen næring, har på flere områder andre interesser enn bankene og staten. Også ungdomspartiet Senterungdommen har den siste tiden erklært at de er «piss lei SV» og går mot «symbolpolitikk og klimapolitikk som ikke virker».
Denne dreiningen representerer en klar tendens innad i partiet, som retter skytset mot «venstresida» og vil forsvare de små og middels store kapitalistene, samt jordbruksmonopolene og norske bønder. Disse kreftene er blant de største taperne, når strømprisene er høye. Dermed er det et sterkt krav nedenfra i Senterpartiet, om at partiledelsen må forsvare sitt standpunkt mot det felleseuropeiske strømmarkedet. Dette kravet handler ikke bare om retorikk og å vinne stemmer, selv om dette er viktig, men også om å forsvare lommeboka til grunnfjellet i partiet: bøndene, jordbruksmonopolene og små og mellomstore kapitalister i distriktene.
Arbeiderpartiet ville regjere alene
For det tredje erklærer mange kommentatorer at sammenbruddet i regjeringen også må forstås i lys av Arbeiderpartiets egen krise. Like før jul ble det avslørt at krefter innad i Arbeiderpartiet igjen arbeidet hardt for å få avsatt Støre som partileder. Støre leder ikke bare en upopulær regjering, som partileder og statsminister er han selv svært upopulær som politisk person. Dermed har maktkampen i Arbeiderpartiet skjerpet seg. Dette handler ikke dypest sett om Støre i seg selv, men om den langvarige krisa i sosialdemokratiet. Tap av oppslutning, ordførerposter og innflytelse skjerper tendensen til bitter strid om de gjenværende plassene. Når statsministeren har motgang blir også utfordrerne mer modige.
Støres harde linje i regjeringen overfor Senterpartiet, har ifølge flere kommentatorer befestet hans maktposisjon i partiet. Et kompromiss ville fått Støre til å se svak ut, og det er det siste han trenger foran vårens landsmøte i Arbeiderpartiet. I stedet har han valgt å stå hardt på Arbeiderpartiets standpunkt – å forsvare EØS-avtalen og tilpasning til EUs indre marked – og selv kritikere som Trond Giske har valgt å støtte lederen sin i dette spørsmålet. Selv om det finnes opposisjon mot EUs energimarkedspakke også innad i Arbeiderpartiet, har mange av de samme kreftene også ønsket seg en ren Ap-regjering, eller aller helst en regjering hvor også SV inngår for å «balansere» Senterpartiet. Kommentatorene erklærer at Støre har utvist en maktdemonstrasjon. Det har han også tidligere gjort innad i partiet. Dermed ryddes det vei for at Støre befaster makten i partiet, og kan se frem til å lede partiet inn i valgkampen. Med Sylvi Listhaug som dagens hovedutfordrer, ligger Arbeiderpartiet bedre an foran valget enn de har gjort på flere år. På den andre siden: om Støre mislykkes, kan han ikke lenger skylde på Senterpartiet, og veien til makt blir enda kortere for hans utfordrere.
Ingen forskjell for arbeidsfolk
Borgerlig politikk er borgerlig politikk. De ulike partiene representerer ulike kapitalinteresser, og de ulike politikerne opptrer ikke bare som representanter for andre – de spiller også et spill på vegne av sine egne snevre interesser. De kan hevde så mye de vil at spillet bare handler om «norske interesser», men for maktpolitikere som Støre og Vedum, handler dette også om deres egen posisjon. De kommer begge styrket ut av regjeringens sammenbrudd, og dermed er det intet stort mysterium hvordan regjeringskrisen kunne føre til at Senterpartiet gikk ut. Dette var vinn-vinn for begge partier og begge partiledere.
Til syvende og sist er det borgerlige parlamentariske spillet kun et sirkus for massene. Nye vendinger og utviklinger tjener til å lokke velgerne tilbake til urnene, til å skape illusjonen av at hva man stemmer har noe å si for arbeiderklassen. Men som Senterpartiet iherdig har slått fast, er de selvsagt ikke mot å samarbeide med EU og stormaktene i Europa. De ønsker bare bedre vilkår for sin del av borgerskapet. Når de nå vil gjøre strømpriser til valgkampsak, bør vi huske at partiet har regjert i mer enn tre år og hatt medansvar for historiens høyeste strømpriser. Og vi kan også være sikre på at om denne prisen skulle synke, vil borgerskapet finne andre måter å øke utbyttingen av arbeiderklassen på.
Den allmenne tendensen i dag, er at byrdene veltes mer og mer over på skuldrene til arbeiderklassen og folket, for å gi nye impulser til staten og kapitalen i deres jag etter profitt. Ingen borgerlige partier, fra Rødt til Frp, kan eller vil endre denne tendensen. De opptrer alle som administratorer av norsk imperialisme i en verden som preges mer og mer av krise og krig. De er enige i å ruste opp og skjære ned, enige om å gjøre alt de kan for å avansere norsk imperialisme sine interesser i inn- og utland, og uenighetene de imellom dreier seg om å justere noen poster i statsbudsjettet. Dette kan spille en rolle for ulike individer og fraksjoner i borgerskapet, men ingen av de dypeste og breieste massene vil merke noen forskjell uansett hvem som sitter i regjering.
Les også:
Referanser
For en maktdemonstrasjon – Ytring
Avviser at han er svekket som statsminister: – Her står jeg! Jeg er ikke vekk! – NRK Norge
Regjeringsbrudd mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet – NRK Buskerud
Støre ser ingen grunn til å vente med å innføre EU-direktiver | DN
Statsministerens innledning på pressetilgjengelighet om regjeringssamarbeidet – regjeringen.no
EU, strøm og energi: Dette må du vite om konflikten som kan sprenge regjeringen
pollofpolls.no – Stortingsvalg: Hele landet
Valgresultat for Norge – Valg 2021 – NRK
Norge og Europa taper den globale konkurransen – Ytring
Senterungdommen går mot høyre
For en maktdemonstrasjon – Ytring
Ren energi-pakken
Støre: – Sterk støtte til regjeringssamarbeid
Støre opplever ikkje ultimatum frå Vedum
Jonas Gahr Støre er på vei til Oslo for å diskutere regjeringens framtid
Strid om EU og energi i regjeringen: Støre kan ikke gi seg nå
Støre om energistriden: – Best om Sp held fram i regjering – NRK Norge
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.