Heder og ære til kamerat Ângelo Arroyo

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Dette er en uoffisiell oversettelse av en artikkel av A Nova Democracia (AND) fra 2012. Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.

94 år siden Ângelo Arroyos fødsel: en ekte revolusjonær proletar

Redaksjonens merknad: Den 6. november 1928 ble Ângelo Arroyo født, en historisk kommunistisk militant og en ekte revolusjonær proletar. I anledning denne datoen gjengir vi en hyllest til hans minne, som opprinnelig ble publisert i utgave nr. 99 av AND fra desember 2012.

Bilde: Ângelo Arroyo, en ekte revolusjonær proletar. Kilde: AND-databasen

Ângelo Arroyo, kamerat Joaquim eller kamerat J – metallarbeider og sønn av en arbeiderfamilie – ble født i São Paulo den 6. november 1928. Han ble medlem av Brasils Kommunistiske Parti i 1945, og året etter ble han valgt inn i regionkomiteen i São Paulo og til første sekretær i distriktskomiteen i Mooca, som på den tiden var et viktig industrisenter.

Han var aktiv i fagbevegelsen og var en fremtredende leder i Metallarbeiderforbundet på 1950-tallet. I kampen mot fagforeningskollaborasjonisme forsvarte han med fasthet de klassebeviste og kampvillige standpunktene. Som fagforeningsleder deltok han i utallige streiker og proletariske demonstrasjoner i São Paulo i årene 1952 og 1953. Han bidro besluttsomt til å skape kommunistiske celler i fabrikkene. På grunn av sin intense revolusjonære virksomhet ble han arrestert utallige ganger.

Han studerte marxismen-leninismen iherdig og var en ivrig forsvarer av proletariatets vitenskapelige ideologi. I november 1954, på partiets 4. kongress, ble han valgt inn i sentralkomiteen.

På den 20. kongressen til SUKP i 1956 – da Khrusjtsjov og hans tilhengere gikk til angrep på Stalin og den revolusjonære linjen i Sovjetunionens Kommunistiske Parti og tok avstand fra revolusjonen og sosialismen – sto Ângelo Arroyo sammen med sine kamerater, Pedro Pomar, Maurício Grabois, Lincoln Roque, Lincoln Oest, Luiz Guilhardini, João Amazonas og andre, i forsvar av Lenins og Stalins parti og for å bekjempe revisjonismen med nebb og klør.

På den 5. kongressen til Brasils Kommunistiske Parti i 1960 motsatte han seg Prestes’ revisjonistiske linje, avviste den såkalte fredelige veien og fastslo at det brasilianske folket aldri ville frigjøre seg fra sine undertrykkere uten å ta til væpnet kamp. Mellom 1960 og 1962 drev han en intensiv kampanje i São Paulo mot revisjonistene.

Han var en av organisatorene av den ekstraordinære nasjonale konferansen som ble avholdt i 1962, og som førte til en reorganisering av Brasils Kommunistiske Parti. Der ble han valgt inn i partiets sentralkomité og eksekutivkomité. Etter partiets reorganisering kastet han seg med stor iver inn i arbeidet med å restrukturere partiet.

På midten av 1960-tallet utførte han en rekke partioppgaver i landlige områder i ulike regioner av landet. Han knyttet sterke forbund til fattigbondemassene. Han viet seg intensivt til studiet av militærkunst og den kinesiske revolusjonen, særlig den langvarige folkekrigen. Han var en iherdig forsvarer av den revolusjonære væpnede kampen.

Han var en del av militærkommisjonen til Geriljastyrkene i Araguaia. Han kjente jungelen bedre enn de fleste, var en dyktig jeger og tilbakela titalls kilometer for å opprette kontakter og fungere som forbund mellom geriljaavdelingene og militærkommisjonen. Han var høyt aktet av bondebefolkningen i Araguaia, som han levde og kjempet sammen med.

I 1974 okkuperte og innringet tusenvis av soldater fra hæren, marinen og luftforsvaret, samt ulike agenter fra undertrykkelsesstyrkene, hele regionen. Helikoptre, lastebiler, biler, motorsykler, hunder og lokale skogvoktere (rekruttert eller tvunget under tortur til å tjene som guid for undertrykkelsen) ble i stor utstrekning benyttet i undertrykkelsen av geriljaen. Mange av de 69 kommunistiske geriljasoldatene falt i kamp, ble arrestert, utsatt for barbarisk tortur og myrdet, og likene deres forsvant. Dusinvis av bønder, krigere, støttespillere eller vanlige innbyggere i regionen ble jaktet på og utsatt for barbarisk tortur under anklager om å ha samarbeidet med geriljaen.

I henhold til en beslutning fra Geriljastyrkenes overkommando klarte Ângelo Arroyo å bryte gjennom militærets innringning og gjenopprette kontakten med ledelsen i Brasils Kommunistiske Parti i byen. Han informerte dem om geriljagruppens tap og la frem en detaljert rapport om hendelsene i Araguaia, som tjente som element i den interne striden som brøt ut i partiets ledelse.

I årene 1974 til 1976 var debatten – og til og med informasjonen om hendelsene i Araguaia – begrenset til en liten krets i partiet, og selv da ble det ikke ført noen grundig debatt om saken.

Det var på bakgrunn av rapporten fra Ângelo Arroyo at Pedro Pomar, en fremtredende leder i Brasils Kommunistiske Parti, kunne foreta sin grundige og skarpsindige analyse av geriljabevegelsen og utarbeide et dokument som skulle debatteres av Sentralkomiteen – en debatt som ble innledet på møtet i juli 1976 og fortsatte på møtet i desember samme år. Dette desembermøtet i Sentralkomiteen – som ble avholdt i huset i Rua Pio XI, bydelen Lapa, São Paulo – skulle bli det siste som Ângelo Arroyo, Pedro Pomar og João Baptista Drummond deltok på, som vi skal se senere.

I sin vurdering av Araguaia var Pomar fast i å fremheve partiets rettferdige beslutning om å gjennomføre forberedelsene til den revolusjonære væpnede kampen, samt engasjementet og heltemotet til de militante som ikke sparte på krefter og ofre for å anvende denne beslutningen. Imidlertid, streng i sin analyse og kritikk, fastslo han at geriljaens nederlag ikke hadde vært av en utelukkende militær karakter og midlertidig – slik Arroyo hadde påpekt i sin rapport – men snarere et fullstendig nederlag, og at hovedårsaken ikke skyldtes tilfeldige og militære feil og mangler, men snarere feil i forståelsen av folkekrigen. Det vil si at det som ble anvendt i Araguaia i det vesentlige ikke samsvarte med konseptet og teorien om folkekrig og dens linje som var fastlagt i partiets dokumenter.

Pomar fremkalte minnet om det heroiske og ytterste offeret som de stridende av Araguaia brakte, og forsvarte rettferdigheten av folkekrig og behovet for å fatte lærdommen av denne erfaringen. I sine konklusjoner understreket han at dersom ledelsen gjennomførte en gjennomgående kritisk evaluering av disse feilene, «må den væpnede kampens fane som kameratene i Araguaia så heroisk førte og ofret seg for, heves enda høyere. Hvis vi virkelig klarer åskape forbund med de store massene på landsbygda og i byene og vinne dem over til partiets retning, spiller det ingen rolle hvor voldsom fienden er – seieren vil helt sikkert bli vår».

Det er imidlertid verdt å understreke at både rapporten fra Ângelo Arroyo og vurderingsdokumentet han utarbeidet, samt dokumentet skrevet av Pedro Pomar – selv om de kommer med ulike konklusjoner – begge understreker med ettertrykk behovet for at partiet må vie seg til en grundigere ideologisk-politisk og militær forberedelse, og gjenoppta den revolusjonære væpnede kampen så snart som mulig.

Denne hverdagen ble imidlertid voldsomt og tragisk avbrutt om morgenen den 16. desember 1976. Tropper fra II. hær, i en felles operasjon med andre undertrykkelsesorganer fra det fascistiske militærregimet, omringet på bakgrunn av opplysninger fra en forræder sikkerhetshuset, som lå i Pio XI-gaten. Noen av deltakerne på møtet hadde allerede forlatt stedet og ble, én etter én, forfulgt av undertrykkelsesstyrkene og arrestert. En av dem, João Baptista Franco Drummond, ble myrdet under brutal tortur.

Pedro Pomar og Ângelo Arroyo, som ble igjen i huset etter at møtet var avsluttet for å fortsette å debattere og avklare uenighetene sine – slik noen av de overlevende senere fortalte – visste ikke at de var fullstendig omringet, og ble feigt myrdet av skuddvekslingen fra undertrykkelsesstyrkene. De falt, gjennomhullet av mer enn 50 skudd, i hendelsen som ble kjent som Lapa-massakren.

Fra da av ble debattene om Araguaia internt i partiet sabotert og begravet av ledelsen under João Amazonas. Trinn for trinn ble en ny revisjonistisk linje påtvunget, noe som førte til en gradvis og fullstendig likvidering av Brasils Kommunistiske Parti som et revolusjonært kommunistparti. Ved å forkaste den revolusjonære linjen om folkekrigen ga denne revisjonistisk-opportunistiske ledelsen – gjennom tilbakevendingen til den valgorienterte og reformistiske veien – opphav til enda et revisjonistisk parti, under det samme partinavnet BsKP.

*Med opplysninger fra Pomar, Arroio og Drumond, helter av det brasilianske folket – artikkel publisert i januarutgaven 1977, nr. 112, av A Classe Operária [Arbeiderklassen. Oversetters anm.], organet til Sentralkomiteen i Brasils Kommunistiske Parti.

Les også

Referanse

94 anos de Ângelo Arroyo: autêntico proletário revolucionário – A Nova Democracia