MFP: 11 biografier om kvinnene av Araguaia-geriljaen

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Dette er en samling av 11 biografier om de heltemodige kvinnene av Araguaia-geriljaen, av Folkets kvinnebevegelse (MFP). Til de som ikke har gjort det, foreslås det å første lese MFPs tekst om den æreverdige Araguaia-geriljaen. Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsene er våre egne.

Dinalva Oliveira (Dina)

Dinalva Oliveira, datter av Elza Conceição Bastos og Viriato Augusto de Oliveira, kom fra fattige kår og ble født i distriktet Argoim i kommunen Castro Alves, 190 kilometer fra Salvador [Delstatshovedstaden i Bahia, en delstat nordøst i Brasil. Oversetters anm.], den 16. mai 1945. Hun som flere tiår senere skulle bli kjent som Dina av Araguaia – og ble nestkommanderende for avdeling C – hadde en enkel barndom, og opplevde fra tidlig alder livets vanskeligheter på landsbygda.

Hun ble kjærlig kalt Naná og flyttet til Salvador sammen med familien på jakt etter bedre levekår, for akkurat som i dag bød de fjerne delene av landet vårt innbyggerne et hardt liv med få muligheter.

Hun ankom Salvador etter å ha fullført grunnskolen og begynte å studere ved Isaías Alves Sentralutdanningsinstitutt, som var et sentralt knutepunkt i studentbevegelsen. I mai 1964 begynte hun å studere geologi ved Universitetet i Bahia (UBA/UFBA). I 1966 ble hun militant av BsKP [Brasils Kommunistiske Parti. Oversetters anm].

Blant vennene var hun kjent for sin rastløse og besluttsomme holdning. En venninne fra universitetet, Teodora Costa, forteller for eksempel at i september 1968 – da de gjennomførte praksisperioden for å fullføre geologistudiet – dro de ut i felten for å foreta geologiske undersøkelser og deretter returnere til hovedstaden for å presentere resultatene. Og at Dinalva, da hun kom frem, faktisk hadde holdt foredrag på skolene i regionen om forskningen de skulle gjennomføre, og på en entusiastisk og overbevisende måte spurte hun om hvordan studentene organiserte seg, om de hadde studentråd, og hun fordømte undertrykkelsen og påpekte at militærregimet allerede hadde drept studenter.*

Det tok ikke lang tid før Dinalva ble en ledende skikkelse på geologistudiet. Med dette i tankene foreslo BsKP i 1967, tre år etter at hun hadde begynt på studiet, en bred front for valget til Studentenforeningen i Bahia (UEB), og nominerte Antônio Teixeira, også fra geologistudiet, som formann. Dinalva var en opprørsk type, og sa til kollegene sine at problemet hennes var at hun ikke klarte å holde kjeft.

Dinalva og andre studenter ble i 1969 anmeldt av direktøren for det geologiske fakultetet, Maria Alba Lacerda. Hun beskyldte dem for å være hovedlederne bak okkupasjonen i 1968. Dinalva ble innkalt til avhør og ansett som subversiv. Regjeringen hadde allerede iverksatt tiltak for å bryte ned studentbevegelsen.

Til tross for den økende forfølgelsen av studentene fullførte Dinalva geologistudiet og flyttet til Rio de Janeiro i mai 1969, hvor hun begynte å jobbe ved Det nasjonale oljedepartementet under Departementet for gruvedrift og energi. I tillegg hadde hun verv i Det brasilianske selskapet for vitenskapens fremgang (SBPC).

I Rio de Janeiro bodde hun sammen med sin samboer Antônio Monteiro Teixeira – som hun giftet seg med i Bahia – først i en leilighet i Urca og senere i et hus i Tijuca, ifølge hennes bror Djalma.

Hun var svært diskret og holdte det nødvendige hemmeligholde for å kunne utføre oppgavene sine, og broren hennes forteller at han først fikk vite om hennes politiske overbevisninger og grunnen til at hun hadde dratt til Rio under et familiemøte der de fikk anledning til å snakke sammen. Og om hennes engasjement i BsKP fikk han først vite da Dinalva fortalte at hun skulle dra til den nordlige delen av landet, men uten å gå i detaljer.

Djalma husker at paret bodde nesten et år i Rio de Janeiro, hvor de også kunne drive politisk arbeid blant beboerne i favelaene.

Paret dro til Araguaia-regionen i mai 1970 og ble en del av avdeling C sammen med Áurea Valadão (Elisa), Bergson Gurjão (Jorge), Maria Lúcia Petit (Maria), Telma Regina og Arildo Valadão (Ari). Avdeling C var stasjonert i den sørvestlige delen av Serra das Andorinhas og dekket basene Pau Preto, Abóbora og Esperançinha.

Slik ble den militante Dinalva til geriljakvinnen Dina, en av de mest kjente og folkelige krigerne i Araguaia. Dinalva tilpasset seg raskt til Araguaia-regionen. Det daglige livet og rutinen med å arbeide og leve sammen med bøndene i regionen styrket båndene og den gjensidige tilliten.

Den svært sjenerøse geriljakvinnen Dina var også kjent blant bøndene for å gi undervisning og ta imot fødsler i regionen, noe som førte til at hun ble invitert til å være fadder for barn. Det finnes mange vitneutsagn fra bønder i regionen som fremhever geriljakrigernes vilje til å tjene folket. I et intervju med Den nasjonale sannhetskommisjonen forteller fru Domingas, som bor i São Geraldo:

«Jeg ville karakterisert dem som gode mennesker, folk som jobbet for fellesskapet, uten ondskap. De tok til og med vare på mange mennesker der, syke mennesker. Selv har jeg en gutt som bor her hjemme. Jeg var gravid på den tiden og ville til og med ha mistet denne gutten hvis det ikke hadde vært for Dina; hun ordnet behandlingen min hos dr. Paulo. Ja, jøss! Jeg likte det veldig godt, alle der var venner… Jeg ga til og med Dina mange invitasjoner til å bli med oss på et møte i kirken, men hun takket alltid nei. Noen ba henne til og med om å være gudmor for sønnen sin, men hun takket nei.»

Dina var også, sammen med sin partner Antônio, ansvarlig for å utarbeide det lokale kartet og de geografiske koordinatene, og hun lærte de andre soldatene å orientere seg i skogen uten større vanskeligheter. Hennes akademiske utdannelse ga henne et rammeverk for å kartlegge steder ut fra fargene på bergartene, terrengets helling, jordtype og vegetasjon. Renegaten José Genoíno forteller at nøyaktigheten til kartene som ble laget ved hjelp av teknologien Dina hadde lært dem, var svært høy:

«Vi tok frem kompasset, gikk i så og så mange minutter, noterte asimut og det magnetiske nord, og beregnet differansen. Deretter tegnet man kartet på papir; avviket var minimalt. Det var et mye mer nøyaktig kart enn de store kartene fra IBGE. Og det var hun som lærte oss denne karttegningsteknikken.»

Det var i 1972, med starten og den påfølgende fiaskoen til operasjonene ledet av divisjonsgeneral Viana Moog og kommandanten og fallskjermgeneralen Hugo Abreu, at Dina av Araguaia begynte å bli fryktet av soldatene fra reaksjonsstyrkene. Hun var ekstremt dyktig til å bevege seg i skogen, noe som blant befolkningen ga opphav til myten om at hun forvandlet seg til en sommerfugl og en spurv, så lett var det for henne å forsvinne fra undertrykkernes blikk. Som en dyktig skytter angrep hun soldatene fra reaksjonsstyrkene uten at de engang visste hvor skuddene kom fra.

Det foreligger beretninger om at rundt mai 1972 – under en operasjon i skogen for å forfølge geriljasoldatene – ledet en skogvokter kjent som China rundt 15 menn fra hæren. Skogen var tett og mørk, og det var så vanskelig å gå på den glatte og gjørmete bakken at det allerede klokka 10 om morgenen virket som om det hadde blitt mørkt. Plutselig faller soldaten som gikk ved siden av sersjanten strakt ut på bakken, riflen hans blir kastet langt unna; de andre står forbløffet og vet ikke hva som har skjedd. Skogvokteren roper da til sersjanten at det var et skudd. Kvinnelig latter begynner å ekkoe gjennom skogen. I samme øyeblikk roper en av soldatene: «Det er Dina!» Og nyheten sprer seg fra soldat til soldat. Uten å vite hvor skuddet kom fra, begynte noen å skyte i alle retninger, mens andre kastet seg ned på bakken. Sersjanten beordrer dem til å stoppe, men blir ikke hørt. Skuddene fortsetter. Som om han besvimer, faller han utstrakt til bakken. Et skudd treffer ham i magen. Soldatene løper vilt rundt og etterlater seg geværer og håndjern.

Disse og andre eksempler på kampvilje og tapperhet førte til at Dina av Araguaia ble fryktet og etterlyst av reaksjonære krefter på den ene siden, og beundret av bøndene på den andre. Med sin faste holdning viste hun at overfor folkets fiender finnes det ingen annen holdning å innta enn hat og forakt.

Straffefriheten og uklarheten rundt forbrytelsene som ble begått i Araguaia av de væpnede styrkene har ført til at man ikke har fått vite noe om dødsfallene til mange geriljasoldater, mens det for andre finnes flere ulike versjoner. Dina av Araguaias død er et av disse tilfellene. I tillegg til de ulike versjonene ble liket hennes aldri funnet. Det fantes ingen instrukser om å arrestere geriljasoldater; instruksen var å drepe dem og kvitte seg med likene. Målet var dermed å skjule geriljabevegelsens eksistens og geriljasoldatenes kampvilje.

Ifølge en av versjonene ble Dina drept i andre halvdel av 1974. Alle oppgir at hun var 29 år gammel da hun døde. Familien hennes har aldri gitt opp å lete etter opplysninger om hvor hun befinner seg og å kreve rettferdighet.

I noen brasilianske byer har gater blitt oppkalt etter henne, blant annet i São Paulo (SP), Campinas (São Paulo), Rio de Janeiro, Manaus (Amazonas), Salvador og i hennes hjemby, distriktet Argoim (Bahia), hvor hovedgaten fikk navnet Dinamonte – en sammensetning av «Dina» og etternavnet til hennes partner, Monteiro. I 2003 ble hun hedret med Chico Mendes-medaljen fra organisasjonen Tortura Nunca Mais – RJ. I tillegg ble en videregående skole oppkalt etter henne i São Geraldo do Araguaia. I studentbevegelsen var det ikke annerledes: Hun ble hedret av det akademiske historisenteret «Dina Teixeira» ved Det føderale universitetet i Sør- og Sørøst-Pará (Unifesspa), og i São Paulo av det sentrale studentutvalget FMU, FIAM FAAM – Dina av Araguaia (DCE – Dina av Araguaia).

Det episke verk som Araguaia-geriljaen utgjorde, frembrakte eksempler som Dinalva Oliveira, kjent som Dina av Araguaia. Overbevist om at revolusjonær vold var nødvendig for å transformere samfunnet, fant hun i den væpnede kampen svaret på de urettferdighetene som rammer vårt folk – noe hun hadde kjent til på førstehånd helt siden barndommen. Proletariatets ideologi, som ble presentert for henne av kommunistpartiet, ga svar på hennes uro og opprørskhet. Dette gjorde henne både i stand til å tåle den harde hverdagen i skogen til Brasils avsidesliggende områder, og i stand til å utføre de mest heroiske og tapre handlingene som menneskeheten er i stand til å beskrive.

Dinalva Oliveira, folkets og den brasilianske revolusjonens heltinne! Til stede i kampen!

Merknader:

* Med opplysninger fra Ary Jr (2010) og minnesmerket for motstandsbevegelsen i São Paulo.

** Dette var en henvisning til Edson Luís, som ble myrdet i studentmatsalen Calabouço, og som ble båret av en protestende folkemengde og fikk sin vake foran byrådet i Rio de Janeiro.

Helenira Resende de Souza Nazareth (Fátima, Preta)

Som datter av Adalberto de Assis Nazareth og Euthália Resende de Souza Nazareth, ble Helenira Resende født i Cerqueira Cesar, São Paulo, den 11. januar 1944,. I 1967 ble hun innmeldt i Brasils Kommunistiske Parti, og rundt 1969 flyttet hun til Araguaia-regionen, hvor hun var en av de første militantene som ankom stedet. Hun ble med i Geriljastyrkene som soldat i avdeling A, og kom til og med til å lede en gruppe på syv kamerater under geriljakampene, hvor hun alltid utviste fasthet og besluttsomhet og viste eksempler på tapperhet, slik flere beretninger bekrefter. Etter hennes død ble avdelingen hun tilhørte omdøpt til Helenira Resende, til hennes ære.

Et utdrag fra dagboken* til Mauricio Grabois – En av lederne i Brasils Kommunistiske Parti, medlem av partiets sentralkomité og militærkommisjonen, samt geriljakommandant – om hendelsen da Helenira døde, åpenbarer denne militante geriljakjemperens karakter og hennes anseelse blant befolkningen i Araguaia-regionen:

«Hennes oppførsel vakte stor beundring blant folkemassene. Det fortelles at en kaptein hadde sagt at hvis vår kamerat hadde hatt et godt våpen, ville hun ha drept en stor del av de 16 soldatene. Det er ingen tvil om at krigeren Fátima viste stor tapperhet og bemerkelsesverdig revolusjonær standhaftighet. Vårt folks historie byr på få eksempler på lignende heltemot. Helt alene, med et klart underlegent våpenarsenal, sto hun imot nesten to dusin svært godt bevæpnede soldater og drepte to av dem. Hun trosset modig sine fangevoktere og valgte med ro døden fremfor å redde sitt eget liv ved å forråde sine kampbrødre. Må Fátimas eksempel bli fulgt av alle krigere i GSA og av alle unge brasilianske revolusjonære! Fátima, som egentlig het Helenira, hadde vært medlem av partiet siden 1967. Hun var datter av en lege fra Bahia – bosatt i innlandet i São Paulo – med venstre tendenser. Hun var født i São Paulo og var en utmerket basketballspiller da hun gikk på ungdomsskolen. Hun gjorde alltid opprør mot sosiale urettferdigheter, og i 1968 deltok hun aktivt i det årets massebevegelser. Hun var delegat til UNE-kongressen som ble avholdt i Ibiuna, og som ble angrepet og oppløst av politiet i São Paulo. Etter å ha blitt løslatt, ble hun valgt inn i styret for denne studentorganisasjonen. Før hun kom til Araguaia, var hun aktiv i Bahia og i hele Nordøst-Brasil. Hun nøt stor popularitet.»

I forbindelse med hennes død ble det utgitt to kunngjøringer, hvorav kunngjøring nr. 6 var rettet mot befolkningen, mens den følgende var rettet mot avdelingene.

I en kunngjøring til Geriljastyrkene i Araguaia (GSA) ble følgende melding utgitt av deres kommando:

«EN FOLKETS HELTINNE

I kampen mot diktaturets militære styrker døde den tapre soldaten fra GSA, HELENIRA RESENDE NAZARRETH, den 29. september 1972. Hun var kjent blant sine kamerater under navnet FÁTIMA og i byene der hun drev revolusjonær virksomhet under kallenavnet PRETA.

Den 28. september, midt i jungelen, dro Helenira sammen med avdelingen hun tilhørte for å delta i en operasjon mot fienden. Da de krysset veien som fører til den lille landsbyen S. José, satte lederen for enheten henne på vakt på toppen av en klippe for å overvåke passasjen til hele geriljaenheten. Etter at den første enheten hadde passert, og mens hun ventet på at den andre skulle komme forbi, så hun 16 soldater fra hæren dukke opp. Den som gikk foran, muligens kommandanten, stoppet troppen og bestemte seg sammen med to andre menige for å undersøke terrenget. Han gikk mot den unge geriljasoldaten. Hun bestemte seg for å konfrontere fiendene for å varsle sine kamerater. Med et jaktgevær skjøt hun sersjanten, som var bevæpnet med et FAL-gevær og granater, til døde. Da hun trakk seg tilbake, ble hun såret i beina. Deretter forskanset hun seg så godt hun kunne, og med en .38-revolver drepte hun en tungt bevæpnet soldat som nærmet seg. Inntil ammunisjonen hennes tok slutt, kjempet hun mot hoveddelen av regjeringstroppene.

Mens hun satt fengslet, opptrådte Helenira med den verdigheten som kjennetegner de beste revolusjonærene. Militæret mishandlet henne brutalt for å få henne til å røpe hvor de andre aktivistene befant seg. Hun svarte at de gjerne kunne drepe henne, for hun ville ikke si noe. Dagen etter, etter å ha blitt utsatt for de mest barbariske torturmetoder, ble hun kaldblodig myrdet av sine bødler.

Før hun kom til skogene i Araguaia, var Helenira en fremtredende studentleder. Som filosofistudent i São Paulo deltok hun aktivt i de store massedemonstrasjonene i 1968. Senere var hun medlem av styret i Den nasjonale studentunionen og var aktiv i flere delstater. Til slutt sluttet hun seg til geriljabevegelsen for å bekjempe generalenes despotiske regjering med våpen i hånden. Hun var svært populær blant studentene i São Paulo, Bahia og Ceará.

Heleniras liv er et eksempel på tapperhet, oppofring og engasjement for folkets sak. Det er en inspirasjonskilde for alle unge, for alle demokrater og patrioter. Brasils historie kan vise til få handlinger som er like heroiske fra en kvinne som denne modige geriljakvinnen. Tre handlinger preger hennes løpebane som forkjemper for frihet og nasjonal frigjøring. Den første var hennes frivillige verving til GSA, noe som i seg selv vitnet om enorm fryktløshet. Den andre besto i den modige beslutningen om å alene konfrontere en tallrik styrke for å sikre sikkerheten til sine likesinnede, og hun drepte, til tross for den enorme våpenunderlegenheten, to fiender. Den tredje kom til uttrykk i hennes rolige holdning om å foretrekke tortur og død fremfor å forråde sine kamerater.

Heleniras offer var ikke forgjeves. Hennes holdning vil inspirere stadig flere unge til å kjempe mot diktaturet, for demokrati og for å frigjøre Brasil fra det imperialistiske åket. Det vil styrke kampviljen hos dem som allerede motsetter seg tyranni og utenlandske monopolers herredømme over nasjonen. Det vil bidra til at revolusjonen går fremover. Plassen Helenira etterlot seg i geriljaens rekker vil med tiden bli fylt av tusenvis og atter tusenvis av nye kjempere. En sak som frembringer mennesker med de høye moralske egenskapene til denne fryktløse revolusjonær, kan før eller senere ikke annet enn å seire.

Geriljastyrkene i Araguaia er stolte over å ha hatt en soldat som Helenira blant sine medlemmer. Derfor skal avdelingen hun tilhørte fra nå av bære hennes hedersfulle og ærerike navn.»

(Et sted i Amazonas’ jungler, 20. oktober 1972 – Kommandoen for Geriljastyrkene i Araguaia)

Helenira Resendes liv og kamp

«I hvilken elv vil hennes blod renne?» «Lenira, for noen… Preta for kollegene ved USP… Nira blant familien, Fátima for kameratene fra Araguaia… Helenira var fremfor alt en brasiliansk borger som var bevisst på sine handlinger, som hevet rettferdighetens og frihetens fane og kjempet urokkelig helt til døden.»

(Helenalda Resende, Heleniras søster, til hennes minne)

I et viktig vitnesbyrd som er nedtegnet i «Dossieret over politiske døde og forsvunne i Brasil», utarbeidet av Kommisjonen for pårørende til politiske døde og forsvunne, avslører søsteren Helenalda ulike sider ved hennes livshistorie.

Hun forteller at Helenira begynte sitt revolusjonære engasjement i studentbevegelsen. Hun viet seg til studiet av marxistisk teori, og allerede fra tidlig av markerte hun seg som en leder som med progressive standpunkter forsvarte sine forslag med fasthet. Som grunnlegger og første valgte leder av studentforeningen ved skolen hun gikk på, uttalte hun seg allerede som tenåring politisk fra talerstoler og på Radio Difusora de Assis (SP).

Hun begynte på Det filosofiske fakultetet i Rua Maria Antônia, på språk- og litteraturstudiet, hvor hun gjennom studentbevegelsene begynte å leve et intenst politisk liv i landet. Hun var visepresident i UNE i 1968, da hun var tjuefire år gammel, og en fremragende taler på kongresser og i gatedemonstrasjoner på 60-tallet.

Som portugisisk lærer ved to statlige skoler, den ene i Jardim Japão og den andre i Guarulhos, satte hun opp teaterstykker med elevene sine som på den tiden ble ansett som undergravende. Hun oppmuntret til politisk debatt i timene og ga seg aldri når det gjaldt å stå for sine overbevisninger.

Helenira ble arrestert for første gang da hun oppfordret medelever til å delta i en demonstrasjon i mai 1968 i São Paulo. Et år tidligere hadde hun blitt pågrepet og registrert for å ha sprayet setningen «NED MED DIKTATURET!» på veggen ved Mackenzie-fakultetet.

Senere samme år, i 1968, ble hun nok en gang arrestert under UNEs 30. kongress i Ibiúna, sammen med 800 andre studenter. Da bussen som fraktet dem kjørte forbi Avenida Tiradentes, klarte hun å gi en forbipasserende en lapp som ble brakt hjem til henne i Rua Robertson i Cambuci, for å varsle familien om at hun var blitt arrestert.

Hun ble etterlyst av politiet under navnet Nazareth og utpekt som en av bevegelsens ledere, og ble overført fra Tiradentes-fengselet til DOPS, hvor hun havnet i klørne på den beryktede Fleury, som sverget å drepe henne. Da ble det levert en ny beskjed til familien hennes med opplysninger om hvor hun befant seg, samt hvor hennes medaktivister fra den tiden befant seg. Politiet fortsatte å benekte arrestasjonen hennes, mens en uidentifisert politibetjent fungerte som budbringer mellom DOPS og Cambuci. Etter noen dager med «frem og tilbake» til DOPS ble det oppnådd direkte kontakt med Helenira gjennom advokaten Maria Aparecida Pacheco. Noen dager senere ble «studenten», som hun ble kalt av fengselsvokteren, overført til kvinnefengselet i Carandiru, hvor hun ble holdt fengslet i to måneder. Hennes habeas corpus-begjæring ble innvilget én dag før AI-5 trådte i kraft. Fra da av levde hun i skjul og bodde på flere steder i byen og landet før hun begav seg til Araguaia.

Etter at de væpnede styrkene angrep Araguaia-geriljaen 28. september 1972, ble Helenira arrestert etter å ha blitt skutt i beina med maskingevær. Hun ble utsatt for grusom tortur og drept i en alder av 28 år, den 29. september 1972. Ifølge vitneutsagn skal hun ha blitt begravet i området Oito Barracas.

I rapporten fra Marineministeriet finnes den kyniske og skamløse «opplysningen» om at hun er på flukt. I arkivet til DOPS/PR står Heleniras navn oppført i en skuff merket «avdøde». Den tidligere politiske fangen Elza de Lima Monnerat uttalte under en militærgranskning på den tiden at «… da Helenira ble angrepet av to soldater, drepte hun den ene og såret den andre. De skjøt henne i beina og torturerte henne brutalt til hun døde…» Andre vitneutsagn, også fra militære fra den tiden, sier at hennes mot irriterte de morderiske troppene.

Helenira var svært populær og høyt verdsatt blant innbyggerne i regionen, og til hennes ære ga flere familier døtrene sine – som ble født etter geriljakrigen – hennes kallenavn – Fátima.

Byene São Paulo (SP) og Campinas (SP) hedret den kommunistiske krigeren Helenira Resende ved å oppkalle gater etter henne i bydelene Cidade Ademar og Grajaú i delstatshovedstaden São Paulo, samt i Vila Esperança i delstatens innland. Byen Guarulhos (SP) har også oppkalt en av sine gater etter henne.

Helenira Resende de Souza Nazareth, folkets og den brasilianske revolusjonens heltinne! Til stede i kampen!

Merknader:

* Dokument presentert i en artikkel i tidsskriftet Carta Capital nr. 643, av 21. april 2011. Tidsskriftet opplyser at dette dokumentet angivelig er en maskinskrevet kopi, utført av personell i hæren, av manuskriptet som ble fjernet fra Maurício Grabois’ eiendeler etter drapet på ham.

Maria Lúcia Petit da Silva (Maria)

Maria Lúcia Petit ble født i Agudos i delstaten São Paulo den 20. mars 1950, som datter av José Bernardino da Silva Júnior og Julieta Petit da Silva.

Hun var militant av Brasils Kommunistiske Parti og soldat i Geriljaavdeling C, en del av Geriljastyrkene i Araguaia, sammen med sine to brødre Lúcio Petit og Jaime Petit, som også var militante av Brasils Kommunistiske Parti og ble drept i geriljakrigen.

Maria, som hun var kjent som, ble myrdet 16. juni 1972, 22 år gammel, og ble begravet i skjul av militæret på kirkegården i Xambioá i Tocantins, under De væpnede styrkenes første felttog, som fant sted i perioden april til juli 1972.

Liv og kamp

Maria Lúcia ble medlem av Brasils Kommunistiske Parti allerede mens hun gikk på videregående skole. I 1969 besto hun lærereksamen og ble en engasjert grunnskolelærer ved den kommunale skolen i Vila Nova Cachoeirinha i São Paulo.

I begynnelsen av 1970 flyttet Lúcia Petit til Araguaia-regionen, i tråd med kommunistpartiets beslutning om å initiere den væpnede kampen på landsbygda. Hun flyttet først til Goiás – der delstaten Tocantins ligger i dag – og deretter til den sørlige delen av Pará, i byen Caianos.

Som en del av geriljahærens innføring og integreringen av bondemassene i kampen, la Lúcia Petit ned stor innsats som lærer, ved å politisere kampen mot godseiernes utbytting og undertrykkelse og ved å arbeide på åkrene sammen med bøndene og sine kamerater. Hun kjempet for å tilpasse seg den skogkledde regionen og vant seg stor beundring og sympati blant innbyggerne i området.

Da De væpnede styrkene innringet og angrep regionen i begynnelsen av 1972, var flere bønder fra området allerede involvert og hadde sluttet seg til denne kampen, som de betraktet som sin egen kamp for å overleve, mot plyndring, elendighet og ydmykelser påført av landtyvene.

Ifølge boken Diktatur-dossier: Politiske drapsofre og forsvunne personer i Brasil (1964 – 1985), ble Maria Lúcia, da hun nærmet seg huset til en bonde den 16. juni 1972, skutt av hærens tropper under kommando av general Antônio Bandeira fra 3. infanteribrigade.

I Arroyo-rapporten finnes følgende beretning:

«I midten av juni oppsøkte tre kamerater under ledelse av Mundico [Rosalindo Souza] en person fra folket, João Coioió, for å be ham om å gjøre et lite innkjøp i São Geraldo. Coioió hadde allerede flere ganger hjulpet geriljasoldatene med mat og informasjon. De avtalte dagen da han skulle komme tilbake fra São Geraldo for å levere varene. Sent på kvelden den dagen kom Mundico, Cazuza [Miguel Pereira dos Santos] og Maria [Maria Lúcia Petit] til huset, men oppdaget at det ikke var noen der. Cazuza oppga at han hadde hørt noen si lavt: «fang, fang». Men de to andre hadde ikke hørt noe. De slo leir omtrent 200 meter unna. Om natten hørte de lyder som hørtes ut som en flokk esler som kom til huset. Tidlig om morgenen hørte de lyden av en støter som slo mot noe. De nærmet seg forsiktig, mens de søkte dekning bak trærne. Maria gikk foran. Omtrent 50 meter fra huset ble hun truffet av et skudd og falt død om. De to andre trakk seg raskt tilbake. Ti minutter senere beskjøt helikoptrene områdene rundt huset.»

Ifølge et intervju med søsteren hennes, Laura Petit, trodde moren Julieta, som bodde i São Paulo og arbeidet som syerske, i flere år etter Maria Lúcias død at de tre barna hennes satt i fengsel eller bodde i utlandet, uten mulighet til å ta kontakt med henne. Ved siden av et portrett av Maria Lúcia satte hun alltid en blomst på datterens bursdag, som hun først fjernet når kronbladene hadde falt av.

Familienes kamp

I 1991 gravde pårørende til døde og savnede fra Araguaia-geriljaen opp to skjeletter på kirkegården i Xambioá, hvorav det ene kunne vært Maria Lúcias. Beinrestene ble fraktet til Unicamp. Informasjonen nådde Laura Petit, søsteren til Maria Lúcia, og i mange år kjempet Petit-familien for at det skulle gjennomføres undersøkelser av beinrestene, som ble oppbevart ved Institutt for rettsmedisin ved Unicamp, under påstand fra rettsmedisiner Badan Palhares om manglende konsistente bevis for identifisering.

I et intervju fastlo Laura Petit: «På veien tilbake fra Xambioá-kirkegården til São Paulo stoppet Badan Palhares i Brasília og snakket med Romeu Tuma. Det sies at Tuma på den tiden skal ha anbefalt Palhares å ikke identifisere levningene til noen geriljasoldater fra Araguaia. Dermed endret holdningen hans seg fullstendig etter det første intervjuet med TV Manchete» (i dette intervjuet hadde rettsmedisineren uttalt at liket, ut fra kjennetegnene, tilhørte en kvinnelig geriljasoldat).

Fem år senere inneholdt reportasjer om geriljaen bilder av fanger og drepte geriljasoldater, som var levert anonymt til avisen O Globo. Da Laura Petit så på bildene, konkluderte hun: «Det var et bilde av Maria Lúcia som lå på en fallskjerm med en plastpose over ansiktet. Jeg kjente henne selvfølgelig igjen som Maria Lúcia. Og man kunne se jeansene og beltet med metallspenne som ble funnet sammen med levningene ved Unicamp. Dessuten hadde disse levningene blitt funnet innpakket i en fallskjerm.»

I boken til Élio Gaspari (Ditadura Disfarçada) finnes det en klar beskrivelse av betydningen av disse hendelsene: «Militæret begravde Maria på en kirkegård i Xambioá, med liket innpakket i et stykke fallskjerm og hodet innpakket i plast. Diktaturet hadde fastsatt en atferdsnorm. Det tok fanger, men utleverte ikke lik. Det ville aldri innrømme at de eksisterte. De som døde, forsvant. Denne oppførselen kan ikke tilskrives logistiske vanskeligheter i regionen, for troppene opererte i henhold til en skriftlig instruks: ‘Avdøde krigsfanger skal begraves på en utvalgt og angitt kirkegård. Identifikasjonsopplysninger (fingeravtrykk og fotografier) skal innhentes’»

Den eneste savnede fra Araguaia-geriljaen hvis levninger har blitt funnet

Identifiseringen av Maria Lucia Petits levninger motbeviser den falske historien som militæret spredte om at likene skulle ha blitt kremert i 1975. Hennes levninger ble endelig overført til familiegravstedet i Baurú den 16. juni 1996. Maria Lúcia Petit da Silva er den eneste savnede fra Araguaia-geriljaen hvis levninger har blitt funnet.

Til hennes ære er gater oppkalt etter henne i São Paulo (i bydelen Jardim Toca), Belo Horizonte (i bydelen Jardim das Nações) og Campinas (i bydelen Visconde do Rio Branco); i Rio de Janeiro finnes det et torg i bydelen Santa Cruz som bærer hennes navn. Også en barneskole i Freguesia do Ó i São Paulo har fått navnet Maria Lúcia Petit da Silva.

Vi hyller Maria Lúcia Petit da Silva og minnes betydningen, rollen og den fryktløse innsatsen til denne modige krigeren for det brasilianske folkets frigjøring, og bekrefter at hun aldri vil bli glemt og at hun med sitt eget blod skrev denne heroiske siden i Brasils historie.

Kriger Maria Lúcia Petit da Silva! Til stede i kampen!

Dinaelza Coqueiro (Mariadina)

Dinaelza Soares Santana Coqueiro – datter av Antônio Pereira de Santana og Junília Soares Santana – ble født 22. mars 1949 i Vitória da Conquista (Bahia). Som yngste datter av, henholdsvis, en landmåler og en lærer hadde Dinaelza fire søstre og en bror: Diva, Dilma, Dinorá, Dircineide og Getúlio. Når det gjelder barndommen hennes, forteller søstrene at de levde et enkelt liv, der Diná var et lykkelig barn som alle andre på den tiden, lekte med dukker, deltok i sirkelleker og hadde et godt forhold til familien. I tillegg, som søstrene igjen understreker, hadde hun alltid god fremmøteprosent og gode karakterer på skolen (CAVALCANTI JUNIOR, 2016).

Hun studerte i Jequié ved Régis Pacheco Utdanningsinstitutt (IERP), og i tillegg til å være med i lesegruppen tok hun sine første skritt i den politiske dannelsen, for eksempel da hun sammen med andre medstudenter omorganiserte elevrådet ved skolen, slik hennes søster Diva har fortalt (CAVALCANTI. 2020, s. 65). I 1969 dro hun til Salvador for å studere geografi ved Det katolske universitetet.

Som medlem av styret i IERP-foreningen utfordret de direktør Milton Rabelo, som hadde tilknytning til undertrykkelses- og etterretningsorganene, og ga ut en avis som, ifølge uttalelser fra søsteren hennes, «i de årene ble ansett som tilhørende venstreorienterte strømninger». I denne perioden organiserte hun sammen med kollegene studiegrupper for å lese marxistisk litteratur og dokumenter fra BsKP, som på den tiden opererte klandestint. Hennes søster Dinorá forteller at «Etter at partidokumentene var lest, ble de rullet inn i plastposer (noe som på den tiden var vanskelig å få tak i), lagt i en koffert og gravd ned i hull i hagen bak huset, der de ble kamuflert med planter. Hele denne operasjonen ble gjennomført med stor forsiktighet og klandestint». I tillegg til dokumenter diskuterte studiegruppen litterære verk som «Moren» av Maksim Gorkij, «De elendige» av Victor Hugo og «Os sertões» av Euclides da Cunha, blant andre.

Hun deltok aktivt i studentbevegelsen og ble valgt inn i styret for studentforeningen (DCE) ved Det katolske universitetet i Salvador (DCE/UCSAL). På den tiden giftet hun seg med Vandick, en økonomistudent en kriger av Araguaia. I 1970 var hun og mannen allerede innlemmet i studentkomiteen til BsKP i Salvador. Hun jobbet i flyselskapet Sadia, senere Transbrasil, frem til 1971, da hun sa opp og ble forflyttet til Gameleira-området i Araguaia, hvor hun ble bedre kjent som Mariadina.

I den sørlige delen av Pará ble hun innlemmet i avdeling B av geriljaen – i området rundt landsbyen Santa Cruz – sammen med Chica, Tuca, Lena og Walk. Kommandanten for denne avdelingen var Osvaldo Orlando da Costa, kjent som Osvaldão. (Cavalcanti Jr, 2020)

Dinaelza deltok i flere væpnede sammenstøt. Etter å ha tilpasset seg regionen og knyttet tette bånd til befolkningen, fulgte Mariadina Tuca når hun ga medisinsk hjelp til befolkningen, spesielt ved fødsler.

Sinésio Martins Ribeiro, som på den tiden var guide i hæren, uttalte i en vitneforklaring avgitt i São Geraldo do Araguaia den 19.07.01: «Jeg fikk vite av Pedro Galego og Iomar Galego at Mariadina (Dinaelza) ble arrestert på veien mot OP-1, inne i skogen; at det var skogvokteren Manoel Gomes som arresterte henne og overleverte henne til hæren; at ifølge det vitnet har fått vite, ble hun ført til Arlindo Piauís hus for å fortelle hvor de andre befant seg og gi annen informasjon; at hun ikke sa noe; at de fortalte ham at hun var svært hardnakket, fordi hun ikke svarte på noen av spørsmålene og også spyttet på legene; at de derfor drepte henne litt lenger fremme fra Arlindo Piauís hus, inne i skogen; (…)».

Taís Morais og Elmano Silva skrev i Operasjon Araguaia om Dinaelza: «Hun ble pågrepet av skogvokteren Manoel Gomes i nærheten av OP-1 og gjorde opprør mot behandlingen hun ble utsatt for av hæren. Hun var mild mot sine pårørende, men kalte major Curió for ’hornet’ og spyttet en offiser i ansiktet. Hun ble drept 8. april 1974, ifølge marinens registre».

I nummer 208 av A Classe Operária, BsKPs offisielle avis, ble det gjengitt utdrag fra vitneforklaringen som Cícero Pereira Gomes, en jordbesitter i Araguaia som samarbeidet med hæren i kampen mot geriljaen, avga for Menneskerettighetskommisjonen i Deputertkammeret. Etter å ha beskrevet i detalj torturen som geriljasoldater og innbyggere i regionen ble utsatt for, opplyste han at liket av Dinaelza Santana Coqueiro er begravet ved kilometer 114 på motorveien som forbinder São Geraldo med Marabá, og angav stedet for graven, i nærheten av et trehus.

Hun ble anerkjent av sine kamerater og pårørende for å ha viet sitt liv til saken «for fremtiden til millioner av mennesker», som hun skrev i et brev til familien. Handlingene og holdningen til Dinaelza – krigeren Mariadina – i Araguaia vitner om hennes tapperhet og uselviskhet. Hun røpet ingen opplysninger til fienden, trosset motstanden og kjempet til siste åndedrag for revolusjon i Brasil. En heltemot som klassekampen og tilslutningen til proletariatets ideologi er i stand til å frembringe.

Dinaelza Coqueiro, folkets og den brasilianske revolusjonens heltinne! Til stede i kampen!

Suely Kanayama (Chica)

Suely Yumiko Kanayama, kallenavn Chica. Født i São Paulo i 1948, datter av japanske foreldre, studerte portugisisk og tysk ved Universitetet i São Paulo, hvor hun ble engasjert i politisk studentaktivisme og underviste i byens forsteder. I første halvdel av 1960-årene deltok hun i Folkets aksjon (AP). I midten av 1967 ble hun medlem av BsKP (CV/SP, 2020).

Som eldste datter av et japansk innvandrerpar ble hun født i Coronel Macedo, på landsbygda i delstaten São Paulo. Da hun var fire år gammel, flyttet Suely sammen med familien til Avaré. I 1965 flyttet hun igjen, denne gangen til delstatshovedstaden São Paulo, hvor hun bodde i Santo Amaro og fullførte videregående skole i 1967 ved Albert Levy-skolen. Deretter begynte hun ved USP [Universitetet i São Paulo. Oversetters anm.], hvor hun ble tatt opp på lærerutdanningen i portugisisk og tysk. I 1968 og 1969 studerte hun, i tillegg til det vanlige pensumet, japansk som valgfag. Hun var også studentleder ved fakultetet. Hun skrev seg inn ved USP for siste gang i 1970 og ankom Araguaia-regionen i slutten av 1971, da hun allerede var en militant av BsKP, og ble kjent som Chica. Hun lærte seg raskt å arbeide som jordbruksarbeider, å gå i skogen med en 20 kilos sekk på ryggen, å jakte og takle alle hindringer.

Ifølge vitneutsagn fra bønder ga hun medisinsk hjelp til folk sammen med Luiza Garlippe, med kodenavn Tuca, også sammen med legen og geriljasoldaten João Carlos Haas Sobrinho (Juca) (MORAIS; SILVA, 2005; ALVES, 2004). Blant hennes opplevelser finnes det en episode der en geriljakamerat, mens han forsøkte å skjære opp en kokosnøtt, endte opp med å kappe av sin venstre pekefinger. «Da han mistet den, hyllet geriljaens militærkommisjon henne for en tapper handling [i å hjelpe han], med en oppstilt avdeling til stede» (NOSSA, 2012, s. 205).

Rapporten fra Forsvarsdepartementet fra 1993 opplyser at «I 1974 ble hun drept mens hun var omringet av sikkerhetsstyrkene, da hun nektet å overgi seg». Rapporten fra Sjøforsvarsdepartementet fra samme år opplyser at hun ble drept i september 1974, og legger til: «Hun tilhørte gruppen Gameleira/avdeling B. Hun var assistent i helseavdelingen og hadde João Carlos Haas Sobrinho (Juca) som sjef. Hun var en del av observasjonsgruppen under treningen i bakholdsangrep. Hun gjennomgikk skytetrening, terrengmarsjer og overlevelsestrening (…).

I 1974, innringet av en hæravdeling, nektet hun å overgi seg og ble beskutt med maskingevær. Ifølge militæret ble kroppen hennes gjennomhullet av over 100 kuler av grov kaliber. Hun ble begravd i Xambioá, og levningene hennes ble senere gravd opp av ukjente personer. Hun døde 25 år gammel, hvorav tre år av livet var viet til geriljakampen, i forsvaret av den saken hun mente var rettferdig – friheten». Artikkelen opplyser også at «bortsett fra disse opplysningene, vet man lite mer om livet hennes. (…) Alt som hadde med Suely Yumiko å gjøre, ser ut til å ha blitt slettet; ikke engang dokumentene hennes fra universitetet lar seg finne, bortsett fra søknadene om opptak og opplysningen om at hun hadde identitetskort nr. RG – 4.134.859, men plassen for fotografiet er tom».

Om skjulingen av Suelys lik uttalte oberst Pedro Cabral i luftforsvaret i et intervju med magasinet Veja i oktober 1993: «Suely ble drept i slutten av 1974. Liket hennes var begravd på et sted kalt Bacaba, hvor det under ledelse av Hærens informasjonssenter ble bygget celler og hvor fanger ble avhørt. Under oppryddingsoperasjonen ble graven hennes åpnet og Suelys lik gravd opp. Det var intakt, uten klær, og den svært hvite huden viste ingen tegn til forråtnelse, bare kulehull. Etter å ha blitt gravd opp, ble Suelys lik lagt i en plastpose og fraktet til helikopteret mitt, som transporterte det til et sted sør for Serra das Andorinhas, 100 km unna. Der laget de en haug av lik som også var gravd opp fra sine opprinnelige graver. Dekket med gamle dekk og bensin ble de satt i brann.»

Suely Kanayama, folkets og den brasilianske revolusjonens heltinne! Til stede i kampen!

Lúcia Maria (Sônia)

Hun var student ved Skolen for medisin og kirurgi i Rio de Janeiro og deltok i studentbevegelsen som medlem av BsKP. Hun hadde ansvaret for trykking og distribusjon av avisen A Classe Operária i Rio de Janeiro i årene 1969 og 1970, en oppgave hun utførte sammen med Jana Moroni, som også kjempet i Araguaia. Hun var av afrikansk opprinnelse, gikk fjerde året på universitetet og var praktikant ved Pedro Ernesto-sykehuset da hun gikk under jorden og flyttet til Araguaia-regionen, nær Brejo Grande. Hun bodde sammen med Libero Giancarlo Castiglia, som også er savnet. Hun utmerket seg som jordmor og i det tunge arbeidet med å rydde skog. Hun var medlem av avdeling A, under navnet Sônia. Hun ble såret i kamp og døde 24.10.1973, i nærheten av grotten Água Fria, hvor liket hennes angivelig ble etterlatt, ifølge vitneutsagn fra Agenor Morais da Silva.

Hun kom fra en beskjeden familie, hadde et energisk og «søtt» vesen, og studentbevegelsen var også en opplevelse hun var en del av. Lúcia studerte til og med frem til 4. år på medisinstudiet ved Skolen for medisin og kirurgi i Rio de Janeiro, noe som i Araguaia bidro til hennes arbeid som jordmor (MORAIS; SILVA, 2005).

I henhold til Arroyo-rapporten: «Om morgenen den 23. tok to kamerater med seg en liten gutt, som tilfeldigvis befant seg sammen med våre folk, ut til veien som fører til São Domingos. Samme dag begav de øvrige, 11 stykker, seg til venstre bredd av Fortaleza. To helikoptre og et fly begynte å fly over området. Den 24. dro Sônia (Lúcia Maria de Souza) og Manuel (Rodolfo de Carvalho Troiano) for å møte de to som hadde ført den lille gutten med seg. De fant ham ikke. Om ettermiddagen dro Sônia og Wilson (en av massemedlemmene) tilbake til møtestedet. De ble frarådet å gå gjennom en gammel steinmur, da det kunne være soldater i bakhold der. Det viste seg at Sônia likevel gikk gjennom skogen, og siden hun hadde bestemt seg for å gå barbeint, la hun støvelen igjen på stien. Da hun kom tilbake, fant hun ikke støvelen. Hun trodde det var en spøk fra folk fra massene. Hun ropte på et kjent navn. Da dukket det opp en hærpatrulje som skjøt mot henne og såret henne. Soldatene – ifølge det folk fortalte – spurte henne om navnet hennes. Og hun svarte at hun var en geriljakvinne som kjempet for frihet. Da svarte den som ledet patruljen: ‘Du vil ha frihet. Vel, her har du den…’ – han avfyrte flere skudd og drepte henne. Wilson klarte å unnslippe.»

Rapporten fra Forsvarsdepartementet fastslår at «hun ble drept den 24.10.1973 i et sammenstøt med sikkerhetsstyrkene mellom Xambioá (GO) og Marabá (PA)». I et intervju med magasinet IstoÉ (04.09.1985) avslørte den daværende majoren Sebastião Rodrigues de Moura, kjent som «Curió» – i dag oberst i reserven og en av de første offiserene fra CIE som ble sendt til Araguaia – at Lúcia ble såret, falt og trakk en revolver som var gjemt i støvelen, og skadet ham i armen og en kaptein fra CIE, Lício Augusto Ribeiro Maciel, i ansiktet.

Elio Gaspari beskriver i A Ditadura Escancarada i detalj dødsfallet til Lúcia Maria, kjent som Sônia, og avkrefter fantasiene til noen viktige militære kilder om hendelsen. Når det gjelder general Hugo Abreu, forteller journalisten: «År senere fortalte general Hugo Abreu, som ledet fallskjermtroppene, følgende historie: ‘Jeg husker et par vi drepte – de drepte en major, og jeg måtte gi ordre om å drepe dem. Jenta må ha vært rundt tjue år og var veldig vakker, gutten rundt 25 år. Jeg sier dere at jeg ikke følte hat mot geriljasoldatene. I tilfellet med dette paret var det medlidenhet jeg følte.» Hugo Abreu avslørte sin egen fantasiverden. Det var ingen major som døde i Araguaia. Geriljakvinnen ble ikke drept på noens ordre, men i kampsituasjonen der hun såret de to offiserene. Sonias ledsager var ikke 25 år gammel, og han døde heller ikke. Han var en tenåring og flyktet. Han ble funnet noen dager senere og overlevde geriljakrigen. Tre innbyggere i området forsikrer at Sonias lik ble liggende i gjørma ved Borracheira.»

En ungdom av fattig opphav og store økonomiske vanskeligheter klarte å komme inn på Skolen for medisin og kirurgi i Rio de Janeiro, hvor hun studerte frem til 5. år. I 1970 flyttet hun til Araguaia-regionen. Hun var en svært omsorgsfull person og vant raskt vennskapet til medstudentene og innbyggerne i regionen. Hun anstrengte seg hardt for å tilpasse seg de nye forholdene, og klarte til og med å overgå mange av sine mannlige medstudenter i det fysiske arbeidet med å rydde skog, i bruken av macheten og i evnen til å bære tunge byrder. Hennes vilje til å lære stadig mer førte til at hun studerte langt ut på natten, i lyset fra en lampe, både medisinske lærebøker og marxistiske klassikere. Hun var en stor beundrer av klassisk musikk. Hun var medlem av avdeling A – Helenira Resende. Da hun ble såret i kamp og deretter arrestert og forhørt om hva hun het, svarte hun: «Jeg er en geriljasoldat som kjemper for friheten. En geriljasoldat har ikke noe navn!» Irritert drepte hennes bødler henne på stedet den 24. oktober 1973, i nærheten av Água Fria-hulen, hvor liket hennes angivelig ble etterlatt.

Lúcia Maria, folkets og den brasilianske revolusjonens heltinne! Til stede i kampen!

Luíza Augusta Garlippe (Tuca)

Luíza Augusta Garlippe ble født 16. september 1941 i Araraquara, på landsbygda i São Paulo, som datter av Durvalina Santommo Garlippe og Armando Garlippe.

Luíza studerte ved Bento de Abreu utdanningsinstitutt (IEBA) i Araraquara, og flyttet deretter til São Paulo, hovedstaden, hvor hun tok sykepleierutdanningen ved USP og ble uteksaminert i 1964. Deretter begynte hun å jobbe ved Klinikkenes sykehus, hvor hun avanserte til stillingen som oversykepleier ved avdelingen for tropiske sykdommer, et fagområde hun spesialiserte seg i, noe som førte til at hun foretok noen reiser til Amapá og Acre.

Denne yrkeserfaringen ga Luísa Garlippe en dypere innsikt i virkeligheten for bondemassene i vårt land, særlig i den nordlige regionen. Der kommer den brasilianske statens halvkoloniale karakter til uttrykk gjennom nasjonens totale underkastelse for de økonomiske og politiske interessene til utenlandske makter, knyttet til store godseiere og forretningsmenn. Og de halvføydale forholdene kommer til uttrykk i de mest tilbakestående former for utnyttelse av bondearbeidet og levekår som siden den gang har ført til dødsfall blant den fattige befolkningen, som er utsatt for sykdommer som leishmaniose og malaria på grunn av mangel på medisinsk hjelp.

Hun var allerede en militant av Brasils Kommunistiske Parti og var politisk aktiv på arbeidsplassen, hvor hun deltok i ansattforeningen ved Klinikkenes sykehus og engasjerte seg sterkt mot militærregimet. I løpet av denne travle perioden i São Paulo møtte hun sin partner Pedro Alexandrino de Oliveira (Peri), som også var en militant av Brasils Kommunistiske Parti, og sammen med ham dro hun i undergrunnen til Araguaia-regionen i den sørlige delen av Pará i begynnelsen av 70-årene.

Da hun ankom Araguaia-regionen, begav Luíza Garlippe seg til området rundt elven Gameleira. Der, som en del av forberedelsene til geriljakrigen og for å integrere seg i regionen, utførte hun sammen med sine kamerater et intensivt arbeid blant bondemassene, alt fra propaganda mot utbytting og undertrykkelse fra landranere, deres håndlangere og politiet i regionen, til propaganda mot det fascistiske militærregimet og behovet for å bygge et nytt samfunn. Hun ga alt hun hadde i folkets tjeneste og påtok seg, midt i enorme materielle vanskeligheter, også helsearbeidet blant bøndene, hvor hun begynte å bo og arbeide sammen med dem og hjelp til med utallige fødsler der.

Da den revolusjonære væpnede kampen brøt ut, kjempet hun i avdeling B av Geriljastyrkene i Araguaia, en avdeling ledet av Osvaldo Orlando da Costa, kjent som «Osvaldão». Tuca hadde ansvaret for helsetjenesten i sin avdeling, noe som selvsagt, gitt omstendighetene, ikke var lett og krevde stor dyktighet og selvoppofrelse. Hun ga hjelp til sine kamerater og folket, og utførte alt fra sårbehandling og behandling av malaria til kirurgiske inngrep. I september 1972, da geriljasoldatene mistet kameraten João Carlos Haas Sobrinho (Juca) i kamp – han var ansvarlig for hele den medisinske tjenesten – ble Tuca utnevnt til Militærkommisjonen, hvor hun fungerte som geriljaens medisinske ansvarlig.

I dagboken* til Maurício Grabois (Mário) – en av lederne i Brasils Kommunistiske Parti, medlem av partiets sentralkomité og geriljakommandant – beskrives Tucas intense aktivitet i geriljastyrkene. I tillegg til å fungere som Bula – et kallenavn gitt til de som tok seg av helsevesenet – var hun en dyktig jeger, behersket skogen godt og tilbrakte sine siste dager i kamp med høy kampånd, som en folkets kriger.

Luíza Augusta Garlippe ble myrdet av De væpnede styrkene, og liket hennes ble ikke funnet, i likhet med mange andre geriljasoldater, både militante og bønder. Det er ikke kjent med sikkerhet når og under hvilke omstendigheter hun falt i kamp. I lang tid trodde man at Tuca ble drept under et angrep fra hæren 25. desember 1973 på en leir tilhørende Militærkommisjonen, fordi dette var den siste dagen hun ble sett av sine kamerater.

I «Rapporten om kampen i Araguaia», som ble kjent som Arroyo-rapporten, skrevet av Ângelo Arroyo – en av lederne i Brasils Kommunistiske Parti, medlem av partiets sentralkomité og medlem av militærkommisjonen (MK) – som overlevde Araguaia-geriljaen og ble myrdet av reaksjonære krefter under «Lapa-massakren» (SP) i 1976, finnes følgende beskrivelse av et slag den 25. desember 1973:

«Osvaldo opplyste følgende: at hoveddelen av styrken hadde slått leir den 24., men innså at de befant seg nær veien. Om morgenen den 25. trakk de seg tilbake omtrent hundre meter fra der de hadde vært, og utpekte noen kamerater til å rydde opp (kamuflere) stedet der de hadde oppholdt seg. Medlemmene av MK og deres vakt holdt seg på et høyere punkt på terrenget, mens de øvrige ble igjen nede. Da skuddvekslingen fant sted, var det 15 kamerater i leiren: Mário [Maurício Grabois], Paulo, Pedro, Tuca, Dina (med feber), Luís (med feber), på det høye stedet; nede: Zeca, Lourival, Doca og Raul (de raspet babaçu-kokosnøtt for å spise). Lia og Lauro sto vakt. Osvaldo og Batista sto for kamuflasjen.»

Rapporter fra De væpnede styrkene sier imidlertid at Tuca skal ha blitt drept i 1974. Det er ulike opplysninger om den eksakte dagen for hennes arrestasjon og død, men opplysningene tyder på at hun ikke ble drept i et sammenstøt julen 1973, men etter å ha blitt arrestert og torturert i 1974. Hæren registrerer hennes arrestasjon i mai 1974; marinen registrerer hennes død i juni 1974; og forsvarsdepartementet 16. juli 1974.

Ifølge opplysninger hentet fra rettssaken om de forsvunne i Araguaia, som er anlagt av familiene til geriljasoldatene og ledes av dommer Solange Salgado, overleverte en militærperson som deltok i operasjonene den gang – og som ba om at identiteten hans skulle holdes hemmelig – dommeren et papir med opplysninger om hva som angivelig var den virkelige skjebnen til 25 av geriljasoldatene. Blant opplysningene finnes følgende beretning, som bekrefter hypotesen om at Tuca skal ha blitt fanget, torturert og deretter drept i 1974:

«Luíza (sic) Augusta Garlippe (Tuca) – arrestert 24. juni 1974 i området rundt elven Sororó, nær Marabá. Hun ble ført til Casa Azul**-basen i Marabá og tilbrakte deretter en periode på Bacaba***-basen. Hun ble drept i juli 1974.»

Til hennes ære har byen Campinas (SP) oppkalt en gate i bydelen Vila Esperança etter henne. Byen Santo André (SP) har oppkalt det lokale PROCON-kontoret etter henne, og Menneskerettighetskommisjonen i Araraquara bærer hennes navn.

I historiebøkene om det brasilianske folkets helter vil navnet Luísa Augusta Garlippe for alltid stå nedtegnet som et forbilde som skal huskes, hylles og etterfølges!

Luísa Augusta Garlippe, folkets og den brasilianske revolusjonens heltinne! Til stede i kampen!

Merkander

* Dokument presentert i en artikkel i tidsskriftet Carta Capital nr. 643, 21. april 2011. Tidsskriftet opplyser at dette dokumentet angivelig er en kopi, skrevet på maskin av personell i hæren, av manuskriptet som ble stjålet fra Maurício Grabois’ eiendeler etter drapet av ham.

** Identifisert i vitneutsagn fra overlevende som «Casa Azul» (DNERs hovedkvarter) i byen Marabá i delstaten Pará; på dette stedet var det en av de militære basene og tortursentrene til de væpnede styrkene. I tillegg hadde ytterligere to bygninger samme formål: INCRA-hovedkvarteret og et militærfengsel. Anleggene i Marabá ble brukt til «avhør» og fengsling av personer mistenkt for å ha deltatt i eller samarbeidet med geriljasoldatene, og hadde en landingsbane.

*** I Bacaba, som ligger ved km 68 på Transamazônica-motorveien (kommunen São Domingos do Araguaia i delstaten Pará), var det en militærbase. På dette samme stedet, der byggeplassen til entreprenørfirmaet Mendes Junior for byggingen av denne motorveien lå, var det en landingsbane og et stort område for internering av mistenkte bønder, i tillegg til innkvartering for militæret og fengsler for «avhør» – les: tortursentre.

Jana Moroni Barroso (Cristina)

Jana Moroni Barroso ble født 10. juni 1948 i Fortaleza i delstaten Ceará, som datter av Benigno Girão Barroso og Cyrene Moroni Barroso. Hun bodde i Petrópolis i barndommen og flyttet til Rio de Janeiro for å fullføre utdannelsen sin, hvor hun studerte biologi ved UFRJ [Det føderale universitetet i Rio de Janeiro. Oversetters anm.]. Det var på universitetet hun engasjerte seg i landets politiske liv, som medlem av Det patriotiske ungdomsforbundet (UJP).

Som en militant i Brasils Kommunistiske Parti var Jana ansvarlig for partiets klandestine presse i Rio, hvor hun jobbet sammen med andre kamerater.

Da hun dro til Araguaia, ringte hun moren og faren og sa at de måtte forstå at dette var en svært alvorlig oppgave. Faren ba henne om å ta med moren, men Jana forklarte at det ikke gikk, og ga moren boken «Moren» av Maksim Gorkij, sammen med et kort brev der hun ba henne om å ikke lese den før hun hadde dratt. De to brødrene kjørte henne til busstasjonen. Ifølge vitneutsagnet fra Cyrene Moroni, hennes mor, kunne hun aldri ha forestilt seg at hun aldri ville få se datteren sin igjen. Hun forteller at Jana i brevet forklarte at dette var et spørsmål om ideologi, og at moren kanskje ikke ville få henne tilbake.

I april 1971, i tråd med beslutningen om å føre sine revolusjonære forpliktelser til det ytterste, flyttet Jana til stedet kjent som «Metade» i den sørlige delen av Pará, og begynte dermed å delta i avdeling A i Araguaia-geriljaen. Denne avdelingen ble senere omdøpt til «Helenira Resende», til ære for den heltemodige geriljakvinnen som ble drept av FFAA – De væpnede styrkene – i september 1972.

I Araguaia-regionen ble Jana Moroni kjent som Cristina og utførte et omfattende politisk arbeid blant bøndene. I tillegg til å arbeide på åkeren og med jakt, var hun grunnskolelærer og lærte flere mennesker å lese og skrive, både voksne og bøndenes barn. I kampen møtte hun kameraten og kampfellen Nelson Lima Piauhy Dourado, som hun giftet seg med. Nelito, som Nelson ble kjent som, var også soldat i Helenira Rezende-avdelingen i GSA – Geriljastyrkene i Araguaia.

Under det siste innringningsfelttoget som den reaksjonære brasilianske hæren gjennomførte mot Araguaia-geriljaen, ble Jana arrestert og deretter myrdet den 8. februar 1974. «Rapporten om kampen i Araguaia» av Ângelo Arroyo – en av lederne i Brasils Kommunistiske Parti og medlem av GSAs militærkommisjon – inneholder følgende beskrivelse av et angrep, som var det siste der Jana var til stede i regionen:

«Den 18. møtte J., Zezim og Edinho Duda, fra Nelitos gruppe. Han fortalte at skuddene den 2. hadde vært rettet mot gruppen han var i. Han sa at Nelito og Duda var sammen etter lunsjen den dagen, og at Cristina [Jana Moroni Barroso] og Rosa [Maria Célia Corrêa] hadde gått bort et øyeblikk. Carretel hadde vakt. Dagen før hadde Duda og Carretel vært hos en innbygger. Huset sto tomt. Da de var på vei bort, så de at soldatene var på vei. De varslet Nelito. De trakk seg umiddelbart bort fra stedet. Men de gikk i etapper langs veien og etterlot seg spor. Den 2. [januar] hadde Nelito dratt til en skog for å hente noe å spise. Han tok med seg agurker og gresskar i en stor boks han hadde funnet der. Boksen lagde mye støy på veien tilbake. Kl. 13.30 hørte de skuddserier. Skuddene ble avfyrt mot Carretel, som løp av gårde. Nelito ville ikke stikke av med en gang. Han forskanset seg, kanskje fordi han tenkte på de to kvinnelige kameratene. Men soldatene nærmet seg. Da løp han sammen med Duda, men ble truffet. Likevel reiste han seg og løp ytterligere tjue meter. Han ble truffet igjen og falt død om. Duda klarte å unnslippe. Han vet ikke hva som skjedde med de to kvinnelige kameratene, og heller ikke med Carretel.»

Ifølge innbyggere i området, som hennes mor Cyrene Moroni har samlet inn vitneutsagn fra, ble Jana ført til Bacaba, et sted ved siden av Transamazônica-veien hvor det ble bygget et tortursenter av De væpnede styrkene, et sted hvor det også finnes en hemmelig gravplass. Ifølge beretningene var Jana nesten naken og hadde mange riper over hele kroppen. Hun ble bundet, lagt i en sekk og heist opp av et helikopter. Dette skal ha skjedd i nærheten av São Domingos do Araguaia.

I 1980 besøkte en karavane bestående av pårørende til politisk drepte og forsvunne personer Araguaia-regionen for å innhente mer informasjon om sine forsvunne slektninger. Janas mor, som var med i denne karavanen, avgir følgende rørende uttalelse, som vi har hentet fra rapporten utarbeidet av Kommisjonen for politisk drepte og forsvunne i Brasil:

«Under karavanen ble jeg veldig rørt fordi jeg fikk snakke med en bondekvinne som var hennes nabo. Jana underviste de tre barna til denne kvinnen og tok 5 cruzeiros i måneden, et symbolsk beløp. Det ser ut til at hun døde mellom mars og april 1974. Hun ble skutt i ryggen på Transamazônica-veien. Selv om jeg savner henne, er jeg dypt stolt av min datters innsats. Hun fulgte vår families idealer, som går ut på å fremme prinsippene om sosial rettferdighet. Og hun dro for å jobbe på et sted hvor befolkningen var særlig fattig. For ti år siden skrev hun i et brev til meg at hun var veldig lykkelig og gjorde det hun alltid hadde ønsket seg.»

Hennes søster Lorena Moroni Girão Barroso har skrevet om Jana Moronis liv og aktivisme, om familiens kamp for å finne henne og senere for å få klarhet i hennes død og forsvinning, samt kampen for rettferdighet, som involverer både familien og den folkelige bevegelsen:

«Også i nasjonalforsamlingen ble det iverksatt utallige tiltak for å løse spørsmålet om de politiske døde og savnede, men man støtte alltid på motstand fra militæret, som i utgangspunktet benektet selve eksistensen av Araguaia-geriljaen, og senere benektet at det fantes opplysninger om denne perioden – en benektelse som vedvarer den dag i dag. Alle mulige forsøk på å få informasjon om hva som skjedde med Jana ble gjort, både på det politiske, juridiske og til og med det åndelige plan – så stor var min mors fortvilelse. Men mine foreldres død kom før informasjonen.»

Til hennes ære ble den tidligere Rua 07 i boligområdet Cosmo I i Campinas den 20. november 1997 omdøpt til Jana Moroni Barroso. Hun ble også hedret av gruppen Tortura Nunca Mais/RJ med Chico Mendes-medaljen for motstand – 1992.

Vi i Folkets kvinnebevegelse uttrykker vår støtte og slutter oss til kampen som pårørende til de døde og forsvunne under militærregimet fører for at rettferdighet skal skje fyllest, og løfter enda høyere frem navnene på disse heltinnene og heltene som kjempet for den sanne demokratiske saken som bare revolusjonen kan oppnå: et nytt samfunn fritt for menneskets utnyttelse av mennesket og for klasseundertrykkelse. Denne saken aksepterer eller støtter ikke noen form for glemsel, tilgivelse eller forsoning, og krever straff for militærregimets forbrytere.

Jana Moroni, folkets og den brasilianske revolusjonens heltinne! Til stede i kampen!

Áurea Eliza Pereira Valadão (Eliza)

Áurea Eliza ble født 6. april 1950 i byen Areado i den sørlige delen av Minas Gerais [En delstat sørøst i Brasil. Oversetters anm.], som datter av José Pereira og Odila Mendes Pereira. Familien hennes bodde på gården Fazenda da Lagoa i kommunen Monte Belo (Minas Gerais), hvor faren hennes var bestyrer. Áurea begynte tidlig på internatskole og fullførte ungdomsskolen i byen Areado. Ifølge biografien hennes i Dossier over politiske døde og savnede i Brasil fortalte en skolekamerat at Áurea var en strålende elev i matematikk.

I 1964 flyttet hun til Rio de Janeiro for å gå på videregående skole ved Colégio Brasileiro i São Cristóvão, og bodde i denne perioden sammen med søsteren Iara, som hun hadde et svært nært og kjærlig forhold til. I 1967, da hun var 17 år, tok hun opptaksprøven for å komme inn på Fysikkinstituttet ved UFRJ, hvor hun hadde tenkt å studere kjernefysikk. Siden hun ennå ikke var 18 år, trengte hun en spesiell tillatelse fra faren sin for å kunne ta dette studiet.

Áurea deltok aktivt i studentbevegelsen i årene 1967 til 1970, og i denne perioden ble hun militant av Brasils Kommunistiske Parti. Hun var medlem av studentrådet på studiet sitt og arbeidet sammen med Antônio de Pádua Costa (kalt Piauí) og Arildo Valadão (kalt Ari) – begge kjempet i Araguaia-geriljaen, hvor de ble myrdet og står oppført på listen over politisk forsvunne i Brasil.

I den tiden hun bodde i Rio, korresponderte Áurea jevnlig med foreldrene sine. Senere, da forfølgelsene ble stadig hyppigere, sluttet familien å motta nyheter fra henne, da Áurea måtte gå under jorden.

Hun giftet seg med Arildo Valadão i februar 1970, på landsbygda i São Paulo, kort tid før hun ble flyttet til Caianos i Araguaia-regionen.

Da kampene brøt ut i Araguaia-regionen, sluttet Eliza og Ari, som de var kjent som der, seg til avdeling C av Geriljastyrkene i Araguaia, som ble ledet av Paulo Mendes Rodrigues. Eliza arbeidet som lærer, hvor hun underviste i lese- og skriveferdigheter og drev revolusjonær propaganda blant bøndene, i tillegg til å delta i produksjonsaktiviteter og forsyningsarbeid (jakt og lagring) samt andre forberedelser som de senere sammenstøtene krevde.

Hun levde og kjempet intenst under geriljakrigen, og møtte ulike vanskeligheter med verdighet. Hun unnslapp med nød og neppe angrepet mot gruppen hennes 3. desember 1973 og marsjerte gjennom jungelen sammen med de overlevende geriljasoldatene i fem dager etter at de hadde mistet nesten alt utstyret sitt. De tilbrakte dager i sult, sov under åpen himmel eller i improviserte telt, plaget av insekter. De gikk likevel med faste skritt, til de endelig klarte å få kontakt med geriljakommandoen ved et av møtestedene den 10. i den skjebnesvangre måneden 1973. Dette og flere andre er imponerende beretninger som vi finner i dagboken* til Maurício Grabois (Mário).

Den 13. juni 1974 ble «Eliza» arrestert i en bondebolig, sammen med geriljakjemperen Batista (en bonde som hadde sluttet seg til geriljastyrkene), ifølge opplysninger fra en rapport utarbeidet av pårørende til de drepte og forsvunne under militærregimet i Brasil. De var svært svekket fysisk, sultne og utmattede da de falt i et bakhold lagt av skogvoktere. Ifølge vitneforklaringer gitt til den føderale påtalemyndigheten (MPF) i 2001 hadde de to geriljakjemperne allerede gått tom for ammunisjon og skjøt derfor ikke da de ble arrestert; begge ble fraktet til militærbasen i Xambioá* i et helikopter fra hæren.

Mange så Áurea i live da hun ble arrestert i 1974. Amaro Lins og hans samboer Neuza dokumenterte dette så snart han kom ut av fengselet. Amaro forteller også at han hørte en politimann be henne om å pakke sakene sine, siden hun skulle «reise» («reise» var et uttrykk som ble brukt for å betegne henrettelse). Rapporten fra Marineministeriet oppgir 13. juni 1974 som dato for Áureas død, uten ytterligere opplysninger.

I minnet til folket av Araguaia, de brasilianske demokratene, revolusjonærene og alle som er engasjert i kampen for et nytt, mer rettferdig og menneskelig samfunn – slik som den kommunistiske geriljakvinnen Áurea – vil hennes mot, uselviskhet og kjærlighet til folket og revolusjonen for alltid være innprentet. Hennes eksempel vil aldri bli glemt!

I verket «Cordel-poesi fra Araguaia-geriljaen», skrevet av D. Nonato da Rocha, ble hun beskrevet slik:

«Áurea var lærerinne,

og hun bestemte seg for å improvisere

og gjøre en hytte til en skole

der barna kunne lære.

Hun tok ikke betalt,

men underviste og lekte

med barna fra stedet.»

Áurea Pereira Valadão, folkets og den brasilianske revolusjonens heltinne! Til stede i kampen!

* – Dokument presentert i en artikkel i tidsskriftet Carta Capital nr. 643, av 21. april 2011. Magasinet opplyser at dette dokumentet angivelig er en kopi, skrevet på maskin av personell i hæren, av manuskriptet som ble stjålet fra Maurício Grabois’ eiendeler (en av lederne i Brasils Kommunistiske Parti, medlem av partiets sentralkomité og militærkommisjon samt geriljakommandant) etter at han ble myrdet.

2 – I byen Xambioá (den gang i delstaten Goiás, i dag i delstaten Tocantins), ved bredden av elven Araguaia, lå det en militærbase. Den hadde en landingsbane og fungerte som fengsel og sted for «avhør». Den fungerte som operasjonsbase for de væpnede styrkene langs elven Araguaia.

Telma Regina (Lia)

Telma Regina Cordeiro Correa ble født i Rio de Janeiro (RJ) den 23. juli 1947. Telma var gift med Elmo Corrêa og svigerinne til Maria Célia Corrêa, som også forsvant i Araguaia. Hun studerte geografi i Niterói ved Fluminense føderale universitet, hvor hun ble utvist i 1968 i henhold til lovdekret 477 på grunn av sitt engasjement i studentbevegelsen. Telma var datter av en ansatt i trygdeetaten, Luiz Durval Cordeiro, og en sykepleierassistent, Celeste de Almeida Cordeiro, og bodde i Realengo, en forstad til Rio de Janeiro (MERLINO; OJEDA, 2010).

Som medlem av BsKP ble hun i 1971 overført til Araguaia-regionen sammen med ektemannen, og de fikk bolig ved bredden av elven Gameleira. Der var hun kjent som Lia, og ektemannen som Lourival. De var medlemmer av avdeling B av GSA. Ifølge vitneutsagn innhentet fra en karavane av pårørende i regionen i 1981 av advokaten Paulo Fontelles fra Pará, som representerte OAB, skal Telma ha blitt pågrepet i São Geraldo do Araguaia (PA) og overlevert til José Olímpio, en ingeniør ved DNER som arbeidet for hæren. Hun tilbrakte natten bundet fast på båten til denne tjenestemannen, som overleverte henne til militæret i Xambioá.

José Ferreira Sobrinho, kjent som Zé Veinho, en eldre bonde, fortalte familien: «Hun overnattet i hytta til Zé Olímpio, som tilhørte dem, til hæren. Hun var alene. Hun sa at hun hadde en .38-revolver og en machete. Det ser ut til at mannen hennes het Lourival; de sier at de hadde drept ham der i Carrapicho. Det var mot slutten… Da hun ble tatt til fange, brakte Zé Olímpio henne til basen i Xambioá.»

Den 26. mars 2007 publiserte journalisten Leonel Rocha i Correio Braziliense en versjon der Raimundo Antônio Pereira de Melo, som fullførte utdannelsen i 1974 ved 52. jungelinfanteribataljon og i dag er 53 år gammel, forteller en helt annen historie om Telmas forsvinning, der han nettopp legger skylden på kaptein Pedro Correia Cabral fra luftforsvaret. Cabral hevder at han personlig, som helikopterpilot, deltok i et avskyelig oppdrag der likene av geriljasoldater – som var blitt gravd opp etter mange måneder og derfor allerede var i et avansert forråtnelsesstadium – ble fraktet til kremering på toppen av Serra das Andorinhas, i et bål der levningene av soldatene ble blandet med dekk. Leonel Rocha oppgir 7. september som dato for forsvinningen: «Melo husker ettermiddagen den 7. september 1974. Han var på vakt sammen med to kolleger med samme navn, Raimundo Lopes de Souza og Raimundo Almeida dos Santos, da geriljakvinnen Lia ankom hærens base i Xambioá. Det var kodenavnet til Telma Regina Cordeiro Corrêa. De overvåket BsKP-militanten hele natta. Melo husker at hun bare drakk vann før hun la seg. Neste morgen, bevæpnet med FAL-rifler, førte Melo og kollegene den håndjernede og hodeplaggkledde Lia om bord i et helikopter. Fangen ble overlevert levende til den daværende kapteinen Cabral.

Den tidligere soldaten noterte serienummeret på riflen han brukte den dagen og identifikasjonsnummeret til helikopteret som fraktet geriljakvinnen. Han fryktet at han en dag kunne bli anklaget for uregelmessigheter fordi han hadde vært Lias fangevokter. Den tidligere rekrutten forteller at kaptein Cabral mottok den fengslede Lia, lettet og returnerte med det tomme helikopteret til basen i Xambioá bare 20 minutter senere. Ifølge Melo sa offiseren den gang at han hadde ført kvinnen til Brasília, omtrent tusen kilometer unna. ’Vi overleverte den fengslede i live til offiseren. Det er han som må stå til ansvar for liket, som fremdeles er savnet’, sier Melo. Ifølge opplysninger fra de væpnede styrkene skal Lia ha blitt drept i kamp i januar 1974, åtte måneder før Melo overvåket henne og overleverte henne til kaptein Cabral. ’Vi er villige til å vitne om at vi overleverte geriljakvinnen levende til kapteinen’, lover Melo.»

Allerede i 1974 hadde tidsskriftet IstoÉ publisert en artikkel av Leandro Loyola som, med utgangspunkt i samme kilde, angir september som tidspunkt for forsvinningen: «Fire måneder senere, sent på ettermiddagen den 7. september, ankom Lia. Hun var geografistudent og hadde vært engasjert i kampen i tre år sammen med ektemannen Elmo Corrêa, som var medisinstudent. Lia, som nå var enke, ble arrestert sammen med geriljakvinnen Dinalva Oliveira Teixeira, kjent som Dina, i São Geraldo, ved bredden av elven Araguaia. I rapporten som Marineministeriet la frem i 1993 til justisminister Maurício Corrêa, er imidlertid datoen for Telmas død oppgitt til januar 1971. Telma Regina Correa regnes som politisk savnet, siden hennes levninger fremdeles ikke er overlevert til familien.

Telma Corrêa, folkets og den brasilianske revolusjonens heltinne! Til stede i kampen!

Walquíria Afonso Costa (Vera, Wal)

Walquíria Afonso Costa ble født i Uberaba i Triangulo Mineiro den 2. august 1947, som datter av Edwin Costa og Odete Afonso Costa. Faren hennes var ansatt i Minas Gerais’ handels- og industribank i Pirapora. Moren hennes kjempet i mange år for å få informasjon og oppnå rettferdighet.

Walquíria gikk på barneskolen ved Normalskolen i Patos de Minas (MG) og på ungdomsskolen i Bom Jesus de Itabapoana, Rio de Janeiro. Da familien flyttet, fullførte hun ungdomsskolen og tok lærerutdanningen ved Normalskolen i Pirapora, i den nordlige delen av Minas Gerais. Hun underviste ved flere skoler i byen. Hun deltok i en offentlig uttaksprøve for delstaten i 1966 og ble ansatt ved første uttak, hvoretter hun flyttet til Belo Horizonte, hvor hun begynte å undervise.

Hun tok opptaksprøven til pedagogikkstudiet ved Minas Gerais’ føderale universitet og kom på andreplass. Hun begynte sitt politiske engasjement og grunnla sammen med andre kamerater studentforeningen ved pedagogikkfakultetet i 1968. I denne perioden ble det ført viktige kamper mot budsjettkutt, mot MEC-USAID-avtalene, nedleggelsen av universitetsrestaurantene og lovdekret 477*, som hadde til formål å forfølge og iverksette harde represalier mot enhver student eller lærer ved utdanningsinstitusjonene som staten anså som undergravende.

Den politiske forfølgelsen begynte å tilta. Bygningen til Pedagogisk fakultet ble omringet, lærere og studenter ble tvunget til å avgi avhør hos DOPS, og mange av dem ble arrestert og torturert.

Walquíria, visepresident i studentforeningen, fikk familiens hjem ransaket av undertrykkelsesagenter (DOPS/MG), under påstand om at hun var involvert i studentmøter. På grunn av den økende forfølgelsen fullførte hun ikke lærerutdanningen, men fullførte kun de tre første årene. Da politiet lette etter henne og hun allerede var en militant i Brasils Kommunistiske Parti, gikk hun under jorden.

Hennes liv og kamp i Araguaia-geriljaen

I tråd med beslutningen fra Brasils Kommunistiske Parti – der hun var medlem – om væpnet kamp på landsbygda, ble Walquíria flyttet til Araguaia-regionen i januar 1971. Med seg hadde hun sin partner Idalísio Aranha, som også var medlem av partiet. Han var fra byen Rubim i Minas Gerais og studerte også ved UFMG.

Da hun allerede befant seg i Araguaia-området i juli 1973, ble hun dømt i fravær av militærdomstolen i den 4. militærregionen i Juiz de Fora, i en sak der studentene ble anklaget for «subversjon».

I landsbyen Gameleira, i Araguaia-regionen, sluttet Walquíria og Idalísio seg til avdeling B, ledet av Osvaldo Orlando da Costa (Osvaldão). Familien hennes forteller at hun hadde talent for å spille trekkspill og likte veldig godt å synge og spille sammen med sin partner. I arbeidet blant bondebefolkningen underviste hun og lærte folk å lese og skrive, arbeidet på åkrene og hjalp til med de daglige oppgavene. Alt dette bidro til å skape et bånd til innbyggerne i regionen, i tillegg til å tjene som forberedelse til kampene som ble utkjempet mot FFAA – de væpnede styrkene til den gamle brasilianske staten, som handlet voldsomt og brutalt, myrdet disse unge folkekjemperne og midlertidig begravde drømmen om et nytt samfunn, om nye relasjoner preget av solidaritet, rettferdighet og ekte demokrati som var i ferd med å skapes der.

Da de væpnede kampene brøt ut, viste disse unge krigere hva det vil si å tjene folket, ved å utsette seg for de hardeste levekårene i Amazonas-jungelen. Walquíria tok fullt og helt sin rolle som frihetskjemper på seg, og selv da hun sto alene, etter at kampgruppen og avdelingen hennes var blitt slått i stykker, overga hun seg ikke. Sultende og tørstende, med mangelfullt våpenutstyr, beveget hun seg gjennom jungelen på jakt etter sine kamerater, og da hun allerede var svært svekket, ble hun fanget da hun etter måneder med marsj søkte hjelp hos en bondefamilie.

Det er et kjent faktum, som også er bekreftet av offisielle kilder, at etter at det andre felttoget ble avsluttet i oktober 1972, infiltrerte forsvarets etterretningstjenester flere agenter i regionen, forkledd som ansatte ved INCRA og andre føderale organer, samt som handelsmenn eller bønder. Ifølge de samme kildene var det disse agentenes oppgave å kartlegge geriljagruppenes aktiviteter, samt å lage en liste over innbyggere som kunne tenkes å samarbeide med dem. Etter å ha innringet et stort område under det tredje og siste innringingsfelttoget mot geriljasoldatene, der Walquíria ble arrestert og drept, arresterte militæret flere innbyggere. Blant disse ble mange torturert eller fikk familiemedlemmer tatt som gisler, som gjengjeldelse og for å tvinge dem til å gi opplysninger.

Siden militærets ankomst til regionen var vold mot innbyggerne en vanlig metode for de væpnede styrkene i forsøket på å omringe og utrydde geriljabevegelsen.

Ifølge en etterforskning utført av MPF – den føderale påtalemyndigheten – som er omtalt i pressen, finnes det bevis for at hærens etterretningstjeneste fremdeles opererer i regionen, hvor den påtvinger seg, samler inn og kontrollerer informasjon som sirkulerer om Araguaia-geriljaen eller om personer med interesse for saken, og «følger nøye med» på tidligere guider og enhver bevegelse som kan gi informasjon om de væpnede styrkenes operasjoner på den tiden eller om hvor likene befinner seg.

I rapporten fra MPF om etterforskningen av Araguaia-geriljaen, som omhandler militærets innsats fra og med det andre felttoget mot geriljaen, fremgår det at:

«I denne fasen ble det gjennomført arrestasjoner i stor skala, særlig av bønder og handelsmenn som på en eller annen måte hadde hatt kontakt med militante fra Brasils Kommunistiske Parti. Det holdt med nyheten om at en kjøpmann hadde solgt varer til geriljasoldatene for å rettferdiggjøre arrestasjonen. Eller at en bonde hadde gitt mat til eller latt noen overnatte i sitt hjem.»

Når det gjelder dette spørsmålet, er det velkjent at bondemassene i regionen sto geriljasoldatene nær og støttet dem, at det var en politisk identitet mellom dem og geriljaen, at disse forholdene var preget av kameratskap og varme, og at mange trakk seg inn i skogene og ble integrert i den væpnede kampen.

Når det gjelder undertrykkelsen av innbyggerne, siterer den nevnte rapporten følgende:

«… På den måten ble mange innbyggere arrestert uten engang å forstå hvorfor. Noen visste bare at det var fordi de hadde kontakt med ’terroristene’. Andre ble arrestert fordi de bevisst hadde dratt ut i skogen sammen med geriljasoldatene. Etter arrestasjonen ble mange bønder og handelsmenn utsatt for juling og andre former for tortur. Selv om det ikke var mulig å fastslå ut fra vitneforklaringene hvilke kriterier som ble brukt for å velge ut dem som skulle avhøres hardest, er det et faktum at en stor del av den arresterte befolkningen ble utsatt for fysisk, moralsk og psykologisk vold.»

Noen innbyggere døde da de nektet å gi noen opplysninger, andre forsvant og ble aldri sett igjen. Det foreligger rapporter om personer som fikk alvorlige ettervirkninger som følge av fysisk og psykisk tortur, og det var noen som av frykt ledet tropper fra De væpnede styrkene (FFAA) for å finne geriljasoldatene; noen ga opplysninger eller ble brukt som lokkeduer for å fange soldatene. Det er også et faktum at i tillegg til de militære agentene som hadde infiltrert regionen på ulike måter, ble noen personer overtalt til å utføre det skitne arbeidet med å lete etter og fange opprørerne, og mottok belønning for dette.

Den tapre geriljakvinnens arrestasjon og død

Det var under disse omstendighetene, mens det tredje felttoget var under beleiring, at den fremragende og modige geriljakvinnen Walquíria ble arrestert av en kollaboratør til hæren og fraktet med helikopter til militærbasen i Xambioá.

På denne basen, ifølge en artikkel i Folha de São Paulo, uttaler eks-rekrutten Adaílton Vieira Bezerra at Walquíria ankom i svært svekket fysisk tilstand, ble avhørt av general Hugo Abreu, men nektet å svare på noen spørsmål. Med eks-rekruttenes egne ord: «Hun ignorerte spørsmålene fullstendig». På samme base ble hun skutt og drept i oktober 1974.

Innbyggerne i området minnes fremdeles med glede studentene som levde der, og er forferdet over den enorme brutaliteten som forsvaret utøvde mot disse så enkle og oppofrende ungdommene, som hadde forlatt hjemmene sine for å bo sammen med dem.

I likhet med dusinvis av andre militante er hennes jordiske rester fremdeles ikke blitt overlevert til familien. Walquíria Afonso Costa – «… med mange minner og så mye savn, høy, lyshåret, med glatt brunt hår, ovalt ansikt, intelligent og lojal…» (ifølge søsteren Valéria Afonso Costa) – har gitt navn til en gate i bydelen Nova Pirapora i Pirapora, Minas Gerais.

Til hennes ære oppkalte byen Campinas (SP) en gate i Vila Esperança etter henne. I Belo Horizonte (MG) ble en gate i bydelen Braúnas oppkalt etter henne. Hun ble tildelt Chico Mendes-medaljen for motstand den 1. april 2004 av GTNM/RJ – Grupo Tortura Nunca Mais-Rio de Janeiro. Til hennes ære ble det akademiske pedagogikkutvalget ved UFMG, der hun studerte, oppkalt etter henne, og hun ble også hedret ved åpningen av den 26. Enepe – Encontro Nacional de Pedagogia – av det nasjonale pedagogikkutvalget i Belo Horizonte i 2005.

Walquíria Afonso Costa, folkets og den brasilianske revolusjonens heltinne! Til stede i kampen!

Les også

Referanse

Dinalva Oliveira (Dina) – MFP

Helenira Resende de Souza Nazareth (Fátima, Preta) – MFP

Maria Lúcia Petit da Silva (Maria) – MFP

Dinaelza Coqueiro (Mariadina) – MFP

Suely Kanayama (Chica) – MFP

Lúcia Maria (Sônia) – MFP

Luíza Augusta Garlippe (Tuca) – MFP

Jana Moroni Barroso (Cristina) – MFP

Áurea Eliza Pereira Valadão (Eliza) – MFP

Telma Regina (Lia) – MFP

Walquíria Afonso Costa (Vera, Wal) – MFP