Våre kamerater i tidsskriftet Røde Fane har sendt oss følgende tekst som vi med glede publiserer. Teksten er dedikert til 103-årsdagen til Norges Kommunistiske Parti, som vi kunne feire 4. november.
Proletarer i alle land, foren dere!
Maoisme eller revisjonisme
Norges Kommunistiske Parti 103 år – rekonstituer NKP!
Den 4. november 2026 var det 103 år siden stiftelsen av Norges Kommunistiske Parti (NKP). Denne hendelsen ble i år markert på et tidspunkt hvor klassekampen skjerpes i Europa. Bølgen av folkelige protester som reiste seg i 2018 og 2019 har reist seg på nytt. De folkelige protestene i ulike land har ulike hovedmål og slagord – i Albania mot korrupte myndigheter, i Spania mot økende boligpriser osv. – men vi ser også at disse kampene har mye felles.
Nesten alle de folkelige protestene retter seg mot de økende levekostnadene og den imperialistiske opprustningen. Overalt stiller ungdom seg i første rekke med krav om en annen fremtid enn den som imperialistene tilbyr. I mange land, blant annet Frankrike og Tyskland, kan vi se Palestinas fane vaie over folkemengdene – en bekreftelse av at Al-Aqsa-flommen 7. oktober og den antiimperialistiske bevegelsen som reiste seg mot det sionistiske folkemordet, fortsatt lever blant de dypeste og bredeste massene, også her i Europa.
Den folkelige oppstanden i Frankrike har blitt en inspirasjonskilde over hele kontinentet, særlig for den proletariske ungdommen. Den reaksjonære gamle franske staten har vendt sine gendarmer – de betalte leiesoldatene i det forhatte opprørspolitiet CRS – mot massene. Mange tusen er arrestert og flere tenåringer er kvestet for livet av den reaksjonære volden. Den gamle franske staten viser at dens største frykt er folkemassene i bevegelse og de franske massene har igjen vist sitt mot. Masser har angrepet den franske statens institusjoner og voldsmenn. Flammer har blusset opp over hele landet, massene har okkupert og blokkert skoler, og de har flommet ut i gatene i hundretusentall. Den revolusjonære volden settes på dagsorden gjennom oppstanden, og banker et budskap inn i sinnene til både de som deltar og de som enda bare bivåner.
For oss er alt dette en bekreftelse på at massene kan, vil og må kjempe – massene blir aldri hjernevaskede kveg som kapitalen kan gjete hit eller dit som de selv vil. Massene reiser seg spontant mot utbytting og undertrykking. Det sosiale grunnlaget for opprøret kan aldri reformeres vekk, for utbytting og undertrykking er en del av imperialismens vesen. Utbyttingen – og fattigdommen som følger av den – er selve kjernen i det kapitalistiske økonomiske systemet, og den eskalerer i kapitalismens imperialistiske stadium.
Den proletariske ungdommen reiser seg i dag og roper at det handler om framtida. De spontane protestene og kampene er en bekreftelse på at det massene trenger verken er mot eller kampvilje, men ledelse – en ledelse som kan organisere massene, som kan sette en kurs og virkeliggjøre den. Proletariatet kjemper og vil fortsette å kjempe. Massene kan i denne kampen vinne kortsiktige seire ved å påføre fienden nederlag, og de får svært viktige erfaringer i denne kampen. Men den endelige seieren, erobringen av makten, er bare mulig om massene organiseres og ledes av proletariatets parti; kommunistpartiet.
Det er rett å gjøre opprør
«Når alt kommer til alt, kan hele marxismens sannhet sammenfattes i en eneste setning: ’Det er rett å gjøre opprør’»
– Mao Tse-tung
Dette storslagne sitatet av Formann Mao ble reist av millioner av rødegardister i Den store proletariske kulturrevolusjonen. Det var et kamprop mot imperialismen, revisjonismen og alle former for reaksjonære. Det er en evig sannhet som vi ser i sammenheng med et annet sitat av formann Mao: «Folket og bare folket er den drivkraft som lager verdenshistorien.» Dette er kommunistenes utgangspunkt. Kommunistpartiet er nødvendig for å lede massene, partiet er avgjørende for å mobilisere, politisere, organisere og væpne massene, men det er massene selv som forandrer verden – særlig gjennom massenes mer og mer organiserte opprør mot de reaksjonære som forsøker å holde tilbake samfunnsutviklingen.
Det er de reaksjonæres natur å ville stanse historiens hjul. Dette er en fåfengt kamp hvor deres mål er å forsvare sine interesser i et system som utbytter og undertrykker det store flertallet. På dette grunnlaget gjør de reaksjonære alle slags onde handlinger. De sprer sin propaganda på både åpne og fordekte måter, og forsøker å slå frykt inn i massene gjennom reaksjonær vold og terror. Dette er virkeligheten også i dagens Europa. På den ene siden sender de sine betalte tropper mot folkemassene når disse reiser seg. På den andre siden truer imperialistene med krig gjennom alskens former for krigspropaganda – en krig de selv vil slippe løs! – for å «rettferdiggjøre» sin storstilte opprustning. Ved å male skremmebilder, være seg av utenlandske «dikatorer» eller mennesker på flukt, forsøker imperialistene og deres lakeier å mobilisere deler av massene til å støtte reaksjonen.
De siste ukene har vi for eksempel sett hvordan fascistiske grupper har mobilisert på gatene i Frankrike. På samme måte som Mussolinis svartskjorter i Italia på 1920-tallet, hevder den fascistiske mobben at den går ut på gatene for å forsvare små butikkeiere mot oppstanden. Egentlig har de fascistiske bandene samme oppgave som alltid: terror mot arbeiderklassen og den revolusjonære bevegelsen, på vegne av de reaksjonære makthaverne. Fascismen er det imperialistiske oligarkiets siste skanse forsvaret av deres makt og privilegier.
Oppstanden reiser det akutte spørsmålet om hvilke former for kamp og organisering som kreves for å gå videre. Den hvite reaksjonære terroren fra politi og fascister – og i Milano har Mussolini-svermeren Meloni mobilisert hæren! – banker inn sannheten om at massene må organiseres militært og føre revolusjonær krig om den sosialistiske revolusjonen skal bli en realitet.
Stilt overfor den folkelige oppstanden forsøker alle slags opportunister og revisjonister nok en gang å strekke seg etter regjeringsmakt, eller i det minste øke sin valgoppslutning, ved å klatre på massenes rygger. Likevel kan ikke opportunistene unngå å avsløre seg selv. De forsøker å profittere på oppstanden, men de omfavner ikke opprøret. For dem er massenes raseri fryktelig, ikke flott. De maner til ro og orden, til lovlige demonstrasjoner og til å stemme mot kutt og opprustning. De omfavner ikke den rettferdige volden til massene. Enten sniker de seg rundt spørsmålet, på opportunistisk manér for å ikke støte fra seg potensielle velgere, eller så deltar de i det reaksjonære hylekoret mot volden.
Valgveiens bankerott
Midt i den folkelige oppstanden i dagens Europa, som lik en svale om våren bærer bud om stormene som kommer, gjentar opportunistene og revisjonistene igjen sin utslitte «valgkamp». For dem er massenes opprør kun et skremsel de truer andre borgerlige partier med, for å tvinge seg til en plass rundt regjeringens bord. Av hundre år med forræderi og svik, har opportunistene og revisjonistene ingenting lært. De lærer ikke fordi de verken kan eller vil lære. Å forvente at de skal lære, er som å håpe at finansoligarkene skal vende seg mot sitt eget kapitalistiske og imperialistiske system. De lærer ingenting, fordi det er i deres egen interesse å ikke lære. Slik er det med både imperialister og revisjonister.
Alle andre derimot, så lenge man bruker sine øyne og ører, så lenge man bruker hjernen til å tenke etter og reflektere, er fullt i stand til å lære litt av historien. Til 100-årsjubileet for Pariserkommunen, 18. mars 1971, skrev de kinesiske kommunistene:
«I de siste tiåra har mange kommunistiske partier deltatt i valg og i nasjonalforsamlinger, men ingen har med slike midler opprettet noe proletarisk diktatur. Selv om et kommunistisk parti skulle få flertall i nasjonalforsamlingen eller få plasser i regjeringen, ville ikke dette bety noen endring av den borgerlige politiske makts karakter, og enda mindre at det gamle statsapparatet ble knust. De reaksjonære herskerklassene kan erklære valgene for å være ugyldige, oppløse nasjonalforsamlingen eller bruke direkte vold for å sparke ut det kommunistiske parti. Dersom et proletarisk parti ikke driver noe massearbeid, tar avstand fra væpnet kamp og dyrker parlamentariske valg, vil det bare dysse massene i søvn og selv bli korrumpert. Borgerskapet kjøper et kommunistisk parti gjennom parlamentariske valg og gjør det til et revisjonistisk parti, et borgerskapets parti… Forekommer slike tilfeller sjeldent i historien?»
Dette skrev kameratene for over 50 år siden. De påfølgende fem tiårene har bare gitt oss utallige nye slike tilfeller. Disse tiårene har dessuten bekreftet igjen og igjen, at bare den revolusjonære krigen kan feie vekk imperialismen. Marxismens klassikere har alltid slått fast, at bare gjennom voldelig revolusjon kan proletariatet og undertrykte folk slå seg fri. Dette er ikke en ny lærdom, det er et prinsipp som ble etablert i marxismen av Marx og Engels som siden er blitt stadfestet på nytt og på nytt. Historien til den proletariske bevegelsen i Europa viser at valgveien stadig korrumperer partier og dysser deler av massene i søvn. Partiene som går valgveien blir borgerlige valgpartier. De har uten unntak blitt integrert i den borgerlige staten, og de er blitt borgerskapets viktigste våpen mot vår klasse.
Formann Mao snakket om borgerskapets «kuler med sukkertrekk». Stemmestøtte og andre privilegier valgpartiene vinner gjennom å delta i det borgerlige valgsirkuset, er nettopp slike kuler. Ikke alle har evne til å lære av abstrakte begreper eller allmengyldige sitater, men alle kan lære av erfaring. For vår klasse, for utallige revolusjonære, har denne lærdommen vært dyrkjøpt. Penger og andre fordeler fra den borgerlige staten kommer alltid med betingelser, og de kan alltid trekkes tilbake. Godene fra borgerskapet lenker selverklærte revolusjonære til det samme systemet som de hevder de er mot. Disse fordelene er som en hundelenke i hånden til fienden. Valgveien betinger at partiene tilpasser seg borgerlig lov og rett på alle vis. Ikke bare krever den dette, revisjonistene og opportunistene vil tilpasse seg helt av «fri vilje» for å beskytte sine goder innenfor dette råtne systemet.
Valgveien og andre former for legalisme kan også være en trussel mot sikkerheten til en hel bevegelse. Den norske staten har i hele tiden etter 2. verdenskrig systematisk overvåket medlemmer av «NKP» og AKP (m-l), medlemmer av «frontorganisasjoner» staten har forbundet med disse partiene, og andre såkalt «venstreekstreme» grupper. Se for eksempel Lund-rapporten og dens kapittel 8 «Granskingen av politiets overvåkingstjeneste». Å stå på en valgliste for disse partiene var i seg selv nok til å bli registrert av det norske overvåkingspolitiet. Lund-kommisjonen avdekket ulovlig overvåking gjennom flere tiår, men fra 1977 har det vært lovlig å overvåke «venstreekstreme» som ville gjøre revolusjon. Dessuten har sikkerhetstjenestene ikke latt loven begrense overvåkingen av revolusjonære. Å delta i de borgerlige valgene innebærer å åpne sine organisasjoner enda mer for fienden. Dette er enda en grunn til at valgveien ikke kan anvendes av revolusjonære i vår tid.
Videre er de økende folkelige protestene og kriger nye bekreftelser på at vi lever i den æraen hvor imperialismen kollapser og går mot slutten. Det er slik som den indiske kommunistiske lederen Charu Majumdar slo fast i 1968:
«I dagens æra hvor imperialismen er på vei mot total kollaps, tar revolusjonær kamp form av væpna kamp i alle land (…) I en slik æra, betyr det å velge den parlamentariske veien å stanse verdensrevolusjonens marsj framover. I dag kan ikke revolusjonære marxist-leninister benytte den parlamentariske veien. (…) Hundrevis av tusener falne martyrer kaller på de revolusjonære: ‘Slå hardt mot den døende imperialismen og fei den vekk fra jordens overflate!’ Det er på tide å bygge verden opp på en ny måte! Vår seier i denne kampen er uunngåelig!»
Dette er kampropet som kommunister må slutte seg til den dag i dag. Valgveien har for lengst spilt fallit. Den er bankerott. Dens ubrukelighet er én sak, men verre er det at den parlamentariske veien stanser marsjen fremover. Valgveien spiller i dag kun én rolle overfor revolusjonære, og det er å lede dem vekk fra den revolusjonære veien og inn i den borgerlige parlamentarismens svinesti.
«Geopolitikkens» blindvei
Et annet blindspor er å sette sin lit til at rivaliseringen mellom imperialistmaktene skal føre folkemassene fremover. Russisk imperialisme og kinesisk sosialimperialisme arbeider målrettet for å vinne revolusjonistiske krefter for sin agenda. De finansierer reiser og konferanser for å vinne støttespillere i Europa. De bruker den samme oppskriften som CIA og europeiske makter har brukt i lang tid. Dette er ikke underlig. Både Russland og Kina er i dag kapitalistiske og imperialistiske land hvor borgerskapet har makta. Disse makthaverne kopierer selvsagt metodene til sine klassefeller i andre imperialistiske land.
Gjennom mange tiår har de russiske oligarkene og de kinesiske revisjonistene vist for hele verden at de er like gode kapitalister som borgerskapet i Nord-Amerika og Europa. De har bygget opp monopoler, etablert frihandelssoner og trengt dypere inn i de undertrykte nasjonene for å plyndre disse. I Russland feide gangsterkapitalistene vekk mange revolusjonære symboler på 1990-tallet. I Kina har «berik deg selv» vært den etablerte veiledningen fra revisjonistene siden Hua-Deng-kuppet i 1976. Men i dag, hvor rivaliseringen med yankee-imperialismen og de europeiske imperialistmaktene skjerpes mer og mer, har herrene i Moskva og Beijing børstet støvet av relikvier fra de ærefulle bragdene til proletariatet og folkemassene. Militærparader holdes under røde faner med hammer og sigd, og de nye tsarene og mandarinene bruker «antiimperialistisk» retorikk for å vinne tjenere, agenter og allierte over hele verden.
Denne metoden kjenner vi godt fra den sovjetiske sosialimperialismen. Først forsøkte Khrustsjov å svartmale minnet om Josef Stalin, før revisjonistene på nytt, særlig under Bresjnev, ga sine imperialistiske kriger og sin bistand til marionetter i de undertrykte landene, en «antiimperialistisk» forkledning. Det er ingenting revolusjonært eller antiimperialistisk ved Vladimir Putin eller Xi Jinping. Som sine motstykker i vesten er de bare representanter for det borgerlige og imperialistiske finansoligarkiet. Deres livsblod er profitten som de suger ut av det internasjonale proletariatet og de undertrykte nasjonene. Dette er sannheten. Alt annet er billig retorikk fra imperialister med dype lommer som kan betale i dyre dommer for å spre sin propaganda til hele verden.
«Geopolitikken» eller den borgerlige statsvitenskapelige «realismen» tas i dag opp av enkelte selverklærte revolusjonære. For disse blir den politiske kampen i verden redusert til sjakkspill på et verdenskart. Med dette todimensjonale verdensbildet forsvinner folkemassene som den viktigste transformative kraften i verden. Massene forsvinner som bevisst og handlende subjekt. Skrivebordsradikalere (eller mer passende i dag: skjermradikalere) med forkjærlighet for «geopolitikk», ender med å tro at det er rivaliseringen mellom stormakter som fører verden fremover. Midt i en situasjon hvor de undertrykte nasjonene reiser seg mer og mer, slik vi så 7. oktober i 2023, tror enkelte at det er Putin eller Xi som vil forvandle verden. Dette er et tvers gjennom borgerlig synspunkt.
Den borgerlige «geopolitiske» blindveien kan ta form av teorien om at «multipolarisme». Den såkalte «militpolare» verdenen – hvor stormaktene balanserer hverandre og ingen har hegemoni over andre – er en idealistisk drøm. Det er en gjentakelse av Kautskys «ultraimperialisme», en teori Lenin rev i fillebiter i sitt klassiske verk Imperialismen. Vår filosofi, den dialektiske materialismen, lærer oss at det ikke finnes noen balanse i verden, bare ujevn utvikling. Lenin har videre lært oss at denne ujevne utviklingen innenfor imperialismen må føre til krig. Den som ikke vil lære av Lenin, kan kaste et kort blikk på 110 årene som er gått siden han publiserte sitt verk – lærdommen gir seg selv. Videre er ikke imperialismen en valgt politikk, den er kapitalismens høyeste og siste stadium. Herskerne i Russland og Kina er imperialister og ingenting annet. Imperialister kan ikke forvandle verden. De kan bare forskyve og omfordele makten mellom seg, gjennom omfordeling av byttet – de undertrykte nasjonene, og omfordelingen kan bare skje gjennom krig.
Yankee-imperialismen utfolder allerede et vell av kriger og aggresjoner for å forsvare sin posisjon som verdens eneste hegemoniske supermakt. Rivaliseringen i Europa mellom yankeene, europeiske stormakter og russisk imperialisme – en rivalisering som særlig handler om hvem som skal plyndre det såkalte «Øst-Europa» – er tilspisset til krig allerede (Jugoslavia på 1990-tallet og Ukraina i dag). Massene blir kanonføde i den imperialistiske krigen, og etter krigen blir de byttet som imperialistene kan presse superprofitt ut av. Dette er grunnlaget for den russiske imperialismens invasjon av Ukraina, og det er grunnlaget for yankeenes og de europeiske stormaktenes innblanding i den samme krigen.
Imperialistene og deres kriger vil aldri frigjøre folkemassene – bare massenes egen krig, den revolusjonære krigen, er en vei til frigjøring av proletariatet og verdens undertrykte nasjoner.
Folkekrigens vei
«Når alt kommer til alt, er den marxist-leninistiske teori for den proletariske revolusjon teorien om å gripe statsmakta ved revolusjonær vold, teorien om å sette folkekrigen opp mot krigen mot folket.»
– Lenge leve seieren i folkekrigen, Kinas Kommunistiske Parti (1970)
Formann Mao systematiserte de militære erfaringene til proletariatet og de undertrykte folkene til en helstøpt militærteori for proletariatet: folkekrigen. Han slo blant annet fast: «Revolusjonens hovedformål og høyeste form er å tilrive seg makten ved våpen, å løse problemene ved krig. Dette marxistisk-leninistiske revolusjonære prinsipp har universell gyldighet, både for Kina og for alle andre land.»
Folkekrigen i Kina varte i 22 år, og var den lengste og mest kompliserte krigen som proletariatet til da hadde ledet. Dermed kunne formann Mao og de kinesiske kommunistene systematisere proletariatets militærteori på grunnlag av sine egne rike erfaringer og på grunnlag av marxismens klassikere og proletariatets erfaringer fra andre land. Siden den gang har formann Maos teori om folkekrigen gitt veiledning i mange rettferdige kriger. Vietnams folk førte sin folkekrig til seier over yankee-imperialismen. Naxalbari-opprøret i India i 1967 ble begynnelsen av en folkekrig som i dag føres videre under ledelse av Indias Kommunistiske Parti (Maoistene) – CPI (Maoist). Dagens folkekriger i Peru, Tyrkia, India og Filippinene utgjør aksen som verdensrevolusjonen dreier seg rundt. De er fire skinnende fakler som lyser opp den veien som alle verdens proletarer og undertrykte nasjoner må gå for å frigjøre seg selv – folkekrig er den eneste veien til frigjøring.
Det finnes verken snarveier eller omveier til å erobre makta for proletariatet, selv om alle slags opportunister og revisjonister til stadighet ber oss «utnytte» valgveien og legaliteten til å «samle krefter» eller vil verve oss til tjeneste for nye tsarer.
Folkekrigen er massenes krig ledet av kommunistpartiet. Folkekrigens teori baserer seg på prinsippet om at massene skaper historien. Den tar utgangspunkt i at massene i begynnelsen er relativt uorganiserte, men at de på lang sikt vil bli en uovervinnelig organisert kraft. Gjennom å bygge ny makt, akkumulere krefter gjennom kamp og å basere seg på den overlegne strategien og taktikken som er mesterlig oppsummert av formann Mao, vil vi kunne gå fra å være relativt svake til å bli overlegent sterke gjennom folkekrigen. Folkekrigen begynner uten støttebaser, med mål om å etablere dem, og i støttebasene bygges den nye makta til proletariatet og folkemassene opp og utvides skritt for skritt til makta kan erobres i hele landet, og utvide seg videre fra land til land i hele verden.
Brasils Kommunistiske Parti (Rød Fraksjon) skrev i mai 2014: «Derfor er folkekrigen ikke bare den helstøpte og harmoniske militære doktrinen eller teorien til proletariatet, den er mer enn det. Den er konsepsjonen og politikken til politisk makt for å ødelegge imperialismen og all reaksjon, for å bygge sosialisme i en prosess av permanent revolusjon, av suksessive proletariske kulturrevolusjoner, for den fullstendige elimineringen av klasser og alle deres etterlevninger, for å føre hele verden til den skinnende kommunismen.» (Vår oversettelse.)
Vi lever innenfor de «50 til 100 årene» hvor imperialismen vil feies vekk fra jordens overflate, men å feie vekk imperialismen er en blodig og langvarig prosess. Folkekrigens vei går gjennom kriker og kroker, og den er full av torner. Folkekrigen er ikke lett. Det er kulene med sukkertrekk, søte og klissete kuler fra borgerskapet, som kommer med løfter om en raskere og lettere vei. De siste hundre årene med erfaring fra Europa viser oss likevel at disse løftene står i veien for og hindrer revolusjonen. Valgveien eller å stole på nye tsarer, betyr å fortsette å bøye seg for imperialismen, i stedet for å reise seg kraftfullt for å feie vekk all utbytting og undertrykking, og marsjere frem mot kommunismen.
Revisjonisme eller maoisme
Revisjonistene er borgerskapets agenter i arbeiderklassen og den revolusjonære bevegelsen. Revisjonismen er en borgerlig revidering av marxismen. Den reviderer vekk alt som er virkelig revolusjonært, og erstatter det med rosenrøde illusjoner om reformer og fredelig overgang. Revisjonismen kommer i tusen-og-én ulike varianter, sjatteringer, nyanser og former av opportunisme. Vi kan koke dem alle sammen ned til at det er galt å gjøre opprør – enten generelt, eller akkurat nå, eller på akkurat denne måten.
Revisjonistene angriper maoismen og fornekter «formann Maos utvikling av marxismens bestanddeler, og at marxismen-leninismen er løftet til et nytt, tredje og høyere stadium, til marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen» (PCP, 1988). For revisjonistene er marxismen den ene dagen en buffet hvor de kan plukke bare det de selv har lyst på, men den neste dagen er marxismen et stivnet og uforanderlig dogme for de samme bedragerne. For marxist-leninist-maoistene derimot, er ideologien – som alt annet i verden – i stadig utvikling, fra det lavere til det høyere, fra det mindre avanserte til det mer avanserte. Praksis er prøvesteinen for vår ideologi, og midt i klassekampen som aldri stanser et sekund, har kommunistene vært nødt til å besvare nye spørsmål og slik utvikle teorien videre. Dermed blir marxismen aldri et stivnet dogme, men utvikler seg – gradvis og i sprang – som alt annet i verden. Men de revolusjonære prinsippene forandrer seg ikke, for i så fall ville hele ideologien forandre seg til sin egen motsetning: borgerlig ideologi. Revisjonismen betyr revidering av prinsippene. Dermed er det borgerlig ideologi i rød forkledning, både når den behandler marxismen som en buffet og som stivnet dogme.
Revisjonistene avviser i teori og praksis «partiet av en ny type» som Lenin etablerte. De avviser partiet som en fortropp for arbeiderklassen som stiller særegne krav til både partiet og den enkelte kommunist. Revisjonistene erstatter denne leninistiske tesen med tesen om «massepartiet», en maskin for borgerlige valg, ikke revolusjonær krig. Revisjonistene benekter den revolusjonære volden og de undergraver proletariatets diktatur, og det er derfor helt i tråd med deres interesser å også benekte nødvendigheten av et parti som blir herdet og smidd for revolusjonær krig.
Revisjonistene angriper de revolusjonære lederne, og særlig proletariatets største ledere og lærere. Vår tids største marxist-leninist-maoist, formann Gonzalo, ble myrdet av reaksjonen i 2021. Reaksjonen mislyktes derimot i sitt fremste mål, nemlig å utslette Gonzalos tenkning, som lever videre i de revolusjonære og kommunistene på alle kontinenter. Revisjonister fornekter seg derimot ikke. De løper reaksjonens ærend ved å angripe formann Gonzalo spesielt, og den marxistiske læren om lederskap generelt, ved å blåse nytt liv inn i Khrustsjov-revisjonistenes knep; angrepet på «personkulten». Kinas Kommunistiske Parti (KKP) skrev i 1963, i et av brevene innenfor Den store polemikken:
«Sentralkomiteen i KKP peika i brevet sitt dagsett 14. juni på at ‘striden mot persondyrkinga’ krenkjer den heilskaplege læra til Lenin om tilhøvet mellom leiarar, parti, klasse og massar, og undergrev det kommunistiske prinsippet om demokratisk sentralisme.»
Reaksjonens to prinsipper for å ødelegge revolusjonen er å tilintetgjøre ledelsen og å isolere geriljaen fra massene, men, som Perus Kommunistiske Parti skriver: «i syntese er problemet deres å tilintetgjøre ledelsen fordi det er den som holder fast på kursen og virkeliggjør den». Det er derfor intet mysterium hvorfor de mest rasende angrepene og de mørkeste løgnene retter seg nettopp mot våre fremste ledere.
Revisjonistene baserer seg i dag dessuten på «postmoderne» ideer for å fortrenge marxismen. Marxismen-leninismen-maoismen er utviklet gjennom mer enn 150 år og den internasjonale kommunistiske bevegelsen har allerede etablerte standpunkter i en rekke spørsmål som nå fremstilles som «nye», for eksempel når det kommer til kvinneundertrykking eller kolonialisme. Borgerlige akademiske ideer blir smuglet inn i den revolusjonære bevegelsen, for å fortrenge og erstatte marxismen. Det er ingenting kvalitativt nytt i dette, men kvantitativt har individualismen, idealismen og irrasjonaliteten – i essens: den borgerlige ideologiske forråtnelsen – nådd stadig nye dybder i takt med imperialismen fremadskridende allmenne krise og forråtnelse. I en kontekst hvor de «tek-oligarkene» fabler om en verden uten menneskelig arbeid som styres av «kunstig intelligens», er det en viss logikk i at også revisjonistene griper til de mest absurde ideer i sin fåfengte kamp for å gjendrive og fordrive marxismen-leninismen-maoismen.
Partiet må rekonstitueres
I dag, 103 år etter stiftelsen av Norges Kommunistiske Parti, står det en uløst oppgave foran kommunistene og de revolusjonære i Norge: å rekonstituere Norges Kommunistiske Parti, for å innlede folkekrigen i Norge som en del av og i tjeneste for den proletariske verdensrevolusjonen. Partiet må rekonstitueres fordi det ble konstituert som marxist-leninistisk parti, men siden ble likvidert av revisjonismen. Partiet vårt ble overtatt av den moderne revisjonismen i etterkrigstiden og fullstendig likvidert rundt 1970 av lakeier for den sovjetiske revisjonismen og sosialimperialismen til Khrusjtsjov og Bresjnev. Siden den tid har disse misbrukt navnet «NKP» som navn på sitt revisjonistparti.
Vårt standpunkt er videre at kommunistpartiene i dag må militariseres i tråd med formann Gonzalos tese. Gyldigheten av Perus Kommunistiske Partis standpunkt er enda større i dag, enn da de i 1988 skrev: «det haster og blir stadig mer presserende å kunne regne med kommunistpartier, basert på marxismen-leninismen-maoismen, som er militariserte og smidd for og gjennom folkekrig».
Formann Gonzalo slo fast at kommunistpartiene må militariseres fordi vi befinner oss i verdensrevolusjonens strategiske offensiv (hvor imperialismen vil feies vekk fra jordens overflate med folkekrig), fordi den kapitalistiske restaurasjonen (kontrarevolusjonen) må forhindres, og fordi vi marsjerer mot det militariserte samfunnet – «det væpna havet av masser som Marx og Engels snakka om, det som sikrer erobring og forsvar av makta.» (PCP, 1988)
Til sist vil vi vektlegge den proletariske internasjonalismens rolle i prosessen for rekonstituering. Norges Kommunistiske Parti ble konstituert i 1923, midt i en stor kamp for å forsvare Den kommunistiske internasjonalen (Kominern) og verdens første sosialistiske land, Sovjetunionen. Internasjonalismen var en fane for venstresida i Arbeiderpartiet, og den var uløselig forbundet med kampen mot revisjonismen. Striden mellom venstresida og høyresida dreide seg konkret om å følge eller ikke følge Kominterns organisatoriske prinsipper, som var en forutsetning for partiets medlemskap i Internasjonalen. Vi ser på internasjonalismen som like sentral i prosessen for rekonstituering som den var i prosessen for konstituering.
Formann Gonzalo initierte i 1980 kampanjen for å forene den internasjonale kommunistiske bevegelsen under maoismen og å sette maoismen som kommando og veiledning for den proletariske verdensrevolusjonen – kampanjen for maoismen. Da Internasjonalt Kommunistisk Forbund (IKF) ble stiftet i 2022 var dette et stort nytt steg mot å fullføre oppgaven som formannen stilte. Vårt faste standpunkt er derfor at kommunister under formasjon og alle revolusjonære i hele verden bør slutte resolutt opp om IKF og gjøre alt vi kan for å støtte IKF sitt arbeid for å forene den internasjonale kommunistiske bevegelsen under maoismen. Proletarisk internasjonalisme står ikke i motsetning til å rekonstituere Norges Kommunistiske Parti eller å gjøre revolusjon i Norge. Tvert imot er internasjonalismen en forutsetning for å lykkes i disse oppgavene, som i essens er oppgaver som bare kan løses som en del av og i tjeneste for den proletariske verdensrevolusjonen.
Ned med revisjonismen!
Leve Maoismen!
Rekonstituer Norges Kommunistiske Parti!
Redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane
November 2026
Referanser:
Kinas Kommunistiske Parti (1967), Formann Mao Tse-tung om folkekrigen. Hentet 12.11.2026 fra https://tjen-folket.no/2015/10/22/formann-mao-tse-tung-om-folkekrigen/
Kinas Kommunistiske Parti (1968), Rødegardistene – støtbrigaden i den store proletariske kulturrevolusjonen. Hentet 12.11.2026 fra https://tjen-folket.no/2020/08/14/kkp-rodegardister-stotbrigaden-i-kulturrevolusjonen/
Kinas Kommunistiske Parti (1969), Sitater fra formann Mao Tse-tung. Hentet 12.11.2026 fra https://tjen-folket.no/2025/07/22/sitater-fra-formann-mao-zedong/
Kinas Kommunistiske Parti (1970), Lenge leve seieren i folkekrigen. Utgitt av Kultur- og Opplysningsavdelingen ved Folkerepublikkens Kinas Ambassade i Norge.
Kinas Kommunistiske Parti (1971), Pariserkommunen 150 år – leve det proletariske diktaturets seier. Hentet 12.11.2026 fra https://tjen-folket.no/2021/03/18/pariserkommunen-150-ar-leve-det-proletariske-diktaturets-seier/
Perus Kommunistiske Parti (1988), Om marxismen-leninismen-maoismen. Hentet 12.11.2026 fra https://tjen-folket.no/2016/08/16/om-marxismen-leninismen-maoismen/
Perus Kommunistiske Parti (1988), Den internasjonale linjen. Hentet 12.11.2026 fra https://tjen-folket.no/index.php/2019/02/07/den-internasjonale-linjen/
Perus Kommunistiske Parti (1988), Militærlinjen. Hentet 12.11.2026 fra https://tjen-folket.no/index.php/2018/08/19/militaerlinjen-av-perus-kommunistiske-parti/
Brasils Kommunistiske Parti (2014), People’s War and Revolution. Hentet 12.11.2026 fra https://www.redlibrary.info/works/pcb/peoples_war_and_revolution.pdf
Internasjonalt Kommunistisk Forbund (2022), Politisk erklæring og prinsipper. Hentet 12.11.2026 fra https://tjen-folket.no/2023/03/07/internasjonalt-kommunistisk-forbunds-erklaering-pa-norsk/
Redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane (2025), Sitater om de borgerlige valgene og den proletariske revolusjonen. Hentet 12.11.2026 fra https://tjen-folket.no/2025/08/11/sitater-om-valg-eller-revolusjon/
Lund-kommisjonen (1995-1996), Lund-rapporten, «8. Granskningen av Politiets Overvåkingstjeneste». Hentet 12.11.2026 fra https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/dokumentserien/1995-1996/dok15/kap8.pdf
Les mer:
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.