MEPR: Om vitenskapens karakter

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Dette er en uoffisiell oversettelse av en tese av Folkets revolusjonære student bevegelse (MEPR) fra 2005, Brasil. Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.

Tese – Vitenskapens og teknikkens revolusjonære og nasjonale karakter i vårt land

Mennesket er et produkt av naturen, dens mest avanserte utviklingsform. Langt fra å være «planetens kreft», slik noen vil ha det til, er dem materiens virkeliggjøring som tenkende vesen. Og det er nettopp evnen til å tenke som skiller mennesket fra alle andre vesener. Siden dem ikke bare handler ut fra responser betinget av omgivelsene, er dem i stand til å gjennomføre gigantiske forandringer i verden; selv med sin lille styrke og størrelse var det dette som, uten sammenligning, i størst grad forandret virkeligheten dem er en del av. Denne evnen til å tenke har ingenting magisk ved seg og hadde som helt materiell basis intet annet enn hånden med den motsatte tommelen. Det var denne lille detalj, som gir mennesket evnen til å utføre en klypebevegelse med fingrene, som fikk oss til å tenke. Faktisk, mer enn dette, var det denne egenskapen hos en bestemt apeart som muliggjorde og drev frem, gjennom arbeid, dens forvandling til menneske. Med denne hånden klarte det primitive mennesket å gjøre arbeidet sitt mye mer effektivt og presist. Og våre forfedre måtte arbeide hardt for å overvinne sine naturlige svakheter; det var i kampen for overlevelse at menneskets hjerne utviklet seg. Hånden med den motsatte tommelen og arbeidet skapte det vi er i dag: Homo sapiens.

Vår høyt utviklede telencephalon [Den største delen av hjernen, 87%. Oversetters anm.] er nøkkelen til menneskets overlegenhet i forhold til alle andre dyr, for i motsetning til alle andre vesener utfører vi ikke lenger bare et enkelt arbeid, men et målrettet arbeid. Når et menneske feller et tre, gjør det dette bevisst, det vil si: Før det feller det, «planlegger» mennesket denne handlingen i hodet, eller feller det først «i hodet». En bever feller derimot treet utelukkende av instinkt. Det er ikke tilfeldig at den stakkars beveren har felt trær på samme måte siden den først dukket opp, i motsetning til mennesket, som med tiden er i stand til å utvikle stadig mer perfeksjonerte teknikker, for siden vi har evnen til å reflektere over virkeligheten, kan vi forbedre oss med hver erfaring. Vi er materien i sin mest komplekse og utviklede bevegelse. Bare mennesker kan være bevisste på sin egen eksistens. Å kjenne og forandre virkeligheten er dermed grunnen til menneskets eksistens.

Vitenskapen er menneskets kamp for å forstå virkeligheten, verden. Den er den uendelige jakten på sannheten. Og helt siden begynnelsen av vår eksistens har vi forsøkt å tolke verden rundt oss, forstå naturlovene og forutsi naturfenomenene. Den vitenskapelige utviklingen har drevet den tekniske utviklingen fremover og muligjort at vi i stadig større grad kan gripe inn i miljøet. Det er på grunnlag av denne innblandingen i miljøet, kampen for å beherske naturen, at grunnlaget for vårt samfunn ble lagt. Helt fra begynnelsen, i kampen for å tilfredsstille sine materielle og åndelige behov, har mennesket inngått bestemte samfunnsmessige relasjoner, uavhengig av sin egen vilje, og som har bestemt dets tenkning. Kampen for produksjon er menneskets eldste og opprinnelige form for samfunnsmessig praksis. Utviklingen av menneskets produksjonsformer og den økende kompleksiteten i dets samfunnsmessige relasjoner førte, da de nådde et bestemt utviklingsstadium, til fremveksten av et samfunn med antagonistiske klasser. Fra dette stadiet, da samfunnet med antagonistiske klasser ble dannet, oppstår en ny form for samfunnsmessig praksis, nemlig klassekampen, som økte produksjonsevnen enormt innenfor en bestemt måte å produsere på, men som, når den nådde et visst utviklingsnivå, begynte å hemme den. De samfunnsmessige relasjonene som oppstår mellom menneskene i den materielle produksjonen av deres eksistens på en bestemt måte, driver i begynnelsen den allmenne utviklingen fremover, men når de når et visst utviklingsnivå, begynner de å hemme den. Derav oppstår behovet for en ny produksjonsmåte som frigjør utviklingen og lar den fortsette. Og dette skjer gjennom selve klassekampen.

«Klassekampen er historiens drivkraft», for den har med sine antagonistiske motsigelser – som bare kan løses gjennom transformasjonen av produksjonsforholdene (måten mennesker og deres klasser forholder seg til hverandre på i kampen om å produsere) – ført samfunnsmessige revolusjoner og brå forandringer i måten mennesket produserte på, og dermed også i måten det tenkte på.

Den tredje formen for menneskets samfunnsmessige praksis er vitenskapelig forskning og eksperimentering. Og den er, generelt og først og fremst, en systematisering av de to andre formene: kampen for produksjon og klassekampen. Det er kunnskapen, utdypingen av denne, vitenskapens konstante utvikling. Forbundet mellom vitenskap og samfunnsmessig revolusjon ligger i det faktum at den krever ærlighet og uselviskhet. Bare den som ønsker å transformere hele den samfunnsmessige virkeligheten, kan utvikle disse egenskapene. For de herskende klassene som utnytter menneskelig arbeidskraft, har det fra et visst tidspunkt ingen betydning at sannheten åpenbares. De trenger mørket for å holde massene under sitt regime av utbytting og undertrykkelse. Vitenskapen er derfor fiende av status quo; den er i sin essens transformasjon, for å kjenne er å transformere. I denne forstand har den såkalte vitenskapelige produksjonen til borgerskapet i dag ingenting med vitenskap å gjøre, da den ikke tjener til å frigjøre. Hele utviklingen av den borgerlige teknikken er rettet mot profitt for noen få borgere, opprettholdt gjennom utbyttingen av milliarder av arbeidsfolk. Det vi har lært å betrakte som vitenskap, og som media allment formidler, er teknologiske forbedringer i form av småting som tilsynelatende representerer store fremskritt. Men hvilket fremskritt for menneskeheten representerer en DVD, en mikrobølgeovn eller en bil med stemmestyring? Ingen. Det som tilsynelatende er praktiske produkter, er ikke annet enn varer som dominerer produsentene sine. Og det er en konkret dominans, for på tusen måter blir vi tvunget til å trenge dem, noe som gir oss inntrykket av at hver nyhet var akkurat det som manglet for vårt velvære. Men det holder å se at vi aldri er fornøyde for å innse at det ikke er våre behov som skaper disse varene, men snarere disse varene som skaper slike behov. Borgerskapet skapte vitenskap, men selvfølgelig bare i sin revolusjonære periode, i den tiden da det nådeløst ødela alle de gamle strukturene i den føydale verden og dermed ga store bidrag til menneskehetens utvikling. Disse borgerlige vitenskapsmennene var, som det måtte være, store revolusjonære i sin tid. Det var denne borgerlige revolusjonære ånden som ga det menneskelige samfunnet renessansen, opplysningstiden, den naturalistiske og rasjonalistiske bevegelsen, utviklingen av matematikken med differensialregning og en ny oppfatning av geometrien, av fysikken med oppdagelsene innen elektromagnetismen, av biologien med teorien om artenes evolusjon, av kjemien med materiens divisibilitet og transformasjon, i filosofien med materialismens og dialektikkens gjenerobring, i økonomien med begynnelsen på lovene om verdi, inntekt og merverdi (strengt tatt er merverdi en kategori fra Marx), og i samfunnsvitenskapene med den – foreløpig utopiske – sosialistiske tanken om et nytt samfunn. Alle disse endringene og fremskrittene, kombinert med en stor utvikling i produksjonen – først gjennom merkantilismen og deretter gjennom den industrielle revolusjonen – fant sted i en åpen kamp mot hele den økonomiske og samfunnsmessige strukturen i det føydale samfunnet. Det var harde kamper mot de feudale forholdene og kulturen av frykt og obskurantisme som disse førte med seg. Men når borgerskapet tar makten, søker det å befeste den i en stat som et redskap for å opprettholde og utvide utbyttingen av proletariatet, så vel som herredømmet generelt, og går over til direkte og åpen kamp mot denne nye klassen. Fra å være en revolusjonær klasse som spiller en revolusjonær rolle i historien, går den over til å spille en reaksjonær rolle. Saken er at borgerskapet, som hoveddel av en ny samfunnsstruktur som vokser frem fra det gamle føydalsamfunnets indre og ødelegger det, er revolusjonært, og samtidig, som en klasse som også baserer seg på utbytting av arbeidskraft, er det kontrarevolusjonært. Derfor, blant andre konsekvenser, fører den ikke kampen mot idealismen til ende, men inngår til og med allianser med og opprettholder ulike føydale institusjoner som den katolske kirken. Sannheten vil nødvendigvis miste sin interesse for borgerskapet, og disse vil forråde sine forløpere ved å synke ned i middelmådighet, lettsindighet, forfalskning og en kommersiell ånd som utgis for å være vitenskap. Denne reaksjonære karakteren ved det borgerlige tankesettet blir enda tydeligere når det kapitalistiske samfunnet går inn i sin monopolistiske og høyeste fase, som er dets siste og dekadente stadium: imperialismen. Fra dette tidspunktet frembringer borgerskapet ingenting progressivt; det bryter fullstendig med vitenskapen og prostituerer den. Og selv når den gjør oppdagelser, går disse tapt i dens begrensede tenkning, som er preget av behovet for å rettferdiggjøre og opprettholde utbyttingen av hundrevis av millioner, ja til og med milliarder av mennesker for å overleve som klasse, noe som hindrer all fremgang, ødelegger samfunnet og herjer med og forringer alle naturlige forhold på jorden.

Alle som ønsker å bli forskere, som ønsker å drive vitenskap, må huske på at det ikke er nok å bearbeide stoffet bare i laboratoriet eller i klasserommet. Det må gjøres på alle områder av livet vårt. For å bidra til vitenskapen må vi være engasjert i den allmenne fremgangen for de brede massene av vårt folk, i deres fullstendige frigjøring fra alle former for utbytting og undertrykkelse. Vi må bidra til og støtte deres kamp på en eller annen måte. Den vitenskapelige produksjonens revolusjonære karakter ligger derfor i det faktum at den bare kan foregå utenfor rammene for det reaksjonære borgerlige herredømmet, utenfor dets kontroll, og dermed står den i strid med imperialismens interesser. Dermed går den vitenskapelige utviklingen hånd i hånd med kampen for folkelig og nasjonal frigjøring, mot det reaksjonære imperialistiske herredømmet. Vi må alltid huske på at det er først med fullstendig frigjøring fra imperialistisk herredømme at vi vil ha de materielle og subjektive forutsetningene for å drive vitenskap.

All vitenskapelig produksjon foregår i kampen for produksjonen og innenfor klassekampen, og i imperialismens tid drives den frem av proletariatet – den mest avanserte og revolusjonære polen i motsigelsen som preger dette samfunnet. Den går hånd i hånd med folket og vil alltid søke å løse de store massenes problemer. Derfor er det, konkret i vårt land – i henhold til lovene som har styrt dets økonomiske-sosiale utvikling – nødvendig å finne en fullstendig løsning på det uavklarte agrariske-, bonde-, nasjonale og proletariske spørsmålet. Å fremme den agrariske revolusjonen basert på proletariatets program for fattigbøndene og uavbrutt føre den demokratiske revolusjonen videre mot sosialismen, er det rammeverket innenfor hvilket man konkret kan produsere vitenskap i vårt land i dag. Det nytter ikke å tenke på «storslåtte prosjekter», for disse er uendelig mye mindre enn oppgaven med å forvandle vårt land og verden. La oss begynne med små prosjekter, men la dem være våre egne; vitenskapen er preget av dristighet. De sanne vitenskapselskere kjemper for den nye verden, for der vil vi oppnå full vitenskapelig utvikling, der de materielle grunnlagene vil bli lagt for de mest gigantiske transformasjonene, som vil føre til avskaffelsen av samfunnsmessige klasser, menneskers utbytting av mennesker, forskjellene mellom by og land, forskjellene mellom manuelt og intellektuelt arbeid og ulikhetene mellom kvinner og menn. Der hele menneskeheten vil være frigjort fra idealismen, der vi vil forlate nødvendighetens rike for å tre inn i frihetens rike, der alle uten unntak vil være forskere. Da vil vi virkelig se vitenskapen blomstre. Til vår «lykke» er menneskehetens kunnskap uendelig, og den menneskelige evnen er grenseløs. For motsigelsen er den eneste universelle loven som styrer den uopphørlige transformasjonen av den evige materien, og dermed vil grunnen til menneskets eksistens aldri ta slutt, og vi vil alltid ha nye oppdagelser å gjøre for å løse motsigelsen mellom det gamle og det nye, mellom det riktige og det gale.

Les også

Referanse

Tese – O caráter revolucionário e nacional da ciência e da técnica em nosso país – MEPR